Tolkningssak

[Gjest Purple Haze]

Ja, sånn kan man faktisk se det og si det.

Sarkasme er ikke din sterke side, ser jeg.

[Steinar40]

Sarkasme er ikke din sterke side, ser jeg.

Joda, jeg så godt både sarkasmen og ironien i det han kommenterte.

Men det jeg kommenterte på var egentlig bare dette:

"Steinar har funnet seg en dame han ikke liker (så lenge hun ikke endrer innstilling/oppførsel), og som ikke liker ham (så lenge han ikke gir henne penger)."

[LilleBille]

"Steinar har funnet seg en dame han ikke liker (så lenge hun ikke endrer innstilling/oppførsel), og som ikke liker ham (så lenge han ikke gir henne penger)."

Og der har du en "match made in heaven"

[Steinar40]

Og der har du en "match made in heaven"

Nei, selvfølgelig ikke.

Og akkurat derfor er ingenting aktuelt i denne situasjonen som den er.

[Gjest Purple Haze]

Joda, jeg så godt både sarkasmen og ironien i det han kommenterte.

Men det jeg kommenterte på var egentlig bare dette:

"Steinar har funnet seg en dame han ikke liker (så lenge hun ikke endrer innstilling/oppførsel), og som ikke liker ham (så lenge han ikke gir henne penger)."

Så hvis du mener dette faktisk stemmer, da fatter jeg ikke hvorfor hun er så viktig for deg. Du vil ha en dame du ikke liker, og som ikke liker deg.

Du tar ordet desperasjon til nye høyder.

[Steinar40]

Så hvis du mener dette faktisk stemmer, da fatter jeg ikke hvorfor hun er så viktig for deg. Du vil ha en dame du ikke liker, og som ikke liker deg.

Du tar ordet desperasjon til nye høyder.

Det man ikke må glemme er at hele meningen var at utviklingen oss imellom skulle gå fremover og i riktig retning etter at hun separerte seg.

Noe som altså fortsatt ikke har skjedd. Og dette faktum har nå sterkt påvirket min innstilling og mitt syn på henne. Det har selvfølgelig også medført at jeg ikke er interessert i å "hjelpe" henne lenger uten å få noe igjen for det selv.

Når det gjelder desperasjon, så er det faktisk VELDIG demotiverende etter så lang tid, å skulle måtte avskrive alt og måtte begynne med hele den samme (usikre) prosessen om igjen med et annet menneske. I verste fall må dette gjentas diverse ganger.

Derfor avskriver man ikke noen som kan være/bli bra nok med lett hjerte.

[QueenPenelope]

Det man ikke må glemme er at hele meningen var at utviklingen oss imellom skulle gå fremover og i riktig retning etter at hun separerte seg.

Noe som altså fortsatt ikke har skjedd.

Når det gjelder desperasjon, så er det faktisk VELDIG demotiverende etter så lang tid, å skulle måtte avskrive alt og måtte begynne med hele den samme (usikre) prosessen om igjen med et annet menneske. I verste fall må dette gjentas diverse ganger.

Derfor avskriver man ikke noen som kan være/bli bra nok med lett hjerte.

Om det var meningen, så har jo det tydeligvis endret seg. Folk endrer mening, sånn er det bare. Hvor mange opplever ikke at en person overøser dem med oppmerksomhet og tydeligvis er interessert, for så å plutselig skygge banen. KG er jo proppfull av eksempler på dette.

Forskjellen på deg og alle de andre, er at du nekter å gi opp. Du bruker så mye tid på denne dama, som ikke fører noe sted, at du kunne ha funnet en som faktisk var verdt det for lenge siden. Eller i det minste vært godt i gang med å lete.

Ser du ikke selv at det du har opplevd nå, med et menneske som har mistet interessen, er en skjebne du deler med utallige andre her på KG? Gjør som dem - og gå videre.

[Steinar40]

Forskjellen på deg og alle de andre, er at du nekter å gi opp. Du bruker så mye tid på denne dama, som ikke fører noe sted, at du kunne ha funnet en som faktisk var verdt det for lenge siden. Eller i det minste vært godt i gang med å lete.

Jeg hadde gått videre for lang tid siden hvis det ikke hadde vært for at hun har fortsatt å kontakte meg.

Dette skaper uklarhet og usikkerhet. Spesielt når det skjer i kombinasjon med at man selv føler veldig liten motivasjon for å skulle måtte begynne helt på nytt igjen.

Og derfor har dette tatt veldig lang tid.

[QueenPenelope]

Nei, Steinar. Om du leser litt rundt her, så finner du eksempler i bøtter og spann på at den ene parten helt tydelig ønsker goder i form av penger, bli påspandert, kunne bo gratis etc. Du finner også eksempler på at den ene parten ønsker fortsatt kontakt.

Da er det opp til den andre parten å sette ned foten. Vil du ha kontakt med henne, så javel. Da har du det. Men da er det vel heller ikke et problem som må debatteres over 3000 innlegg på KG? Vil du ikke ha kontakt, fordi hun tydeligvis ikke kan gi deg det du ønsker, så neivel, da kutter DU kontakten.

Det er mildt sagt å ha et småromatisk og urealistisk syn på livet, å tro at alt slutter i enighet og felles forståelse mellom partene. I de fleste tilfellene slutter det ikke slik.

Og kjærlighetssorg er en naturlig følge av det. Vondt er det selvsagt, men den som intet våger, intet vinner. Baksiden av medaljen er å ha det skitvondt en stund. Jo lengre du tværer ut dette, jo lengre vil du ha det vondt.

Spiller jo ingen rolle for min del, men... det er vel snart på tide at du prioriterer Steinar, fremfor Tolkningsdama.

[Steinar40]

Da er det opp til den andre parten å sette ned foten. Vil du ha kontakt med henne, så javel. Da har du det. Men da er det vel heller ikke et problem som må debatteres over 3000 innlegg på KG? Vil du ikke ha kontakt, fordi hun tydeligvis ikke kan gi deg det du ønsker, så neivel, da kutter DU kontakten.

Det største problemet er nok at hun forteller meg at hun kan gi meg det jeg ønsker.

Og det er faktisk mye mulig at hun tror på det selv også.

Problemet er da at hun ikke klarer å overbevise meg om at hun faktisk kommer til å klare å gjennomføre det i praksis.

[QueenPenelope]

Jeg begynner å ikke se det som noe problem, jeg.

Enten tror du på henne når du kjenner etter, og da kan du jo bare vente til hun er klar.

Eller så vet du innerst inne at det ikke er sant (uavhengig av om hun tror det selv, eller ikke), og ut fra det velger DU å avslutte kontakten.

Det er virkelig ikke vanskeligere enn det. At det vil gjøre vondt å kutte? Jada, garantert. Det er risikoen vi tar ved å tillate oss å bli glad i andre. Men, det går over.

Det er ingen av oss som sitter rolig og ser livet fare forbi, det er det du som gjør, Steinar. Jeg kan på mange måter forstå deg, fordi jeg har på en måte (men likevel så forskjellig) gjort det samme selv. Så spørs det da, om du skal ta til vettet og avslutte, eller forstå at dette kommer til å surre og gå i samme tralten helt til du avslutter. Hun kommer neppe til å endre seg, da hadde hun gjort det allerede.

[Steinar40]

Jeg begynner å ikke se det som noe problem, jeg.

Enten tror du på henne når du kjenner etter, og da kan du jo bare vente til hun er klar.

Eller så vet du innerst inne at det ikke er sant (uavhengig av om hun tror det selv, eller ikke), og ut fra det velger DU å avslutte kontakten.

Det er virkelig ikke vanskeligere enn det. At det vil gjøre vondt å kutte? Jada, garantert. Det er risikoen vi tar ved å tillate oss å bli glad i andre. Men, det går over.

Det er ingen av oss som sitter rolig og ser livet fare forbi, det er det du som gjør, Steinar. Jeg kan på mange måter forstå deg, fordi jeg har på en måte (men likevel så forskjellig) gjort det samme selv. Så spørs det da, om du skal ta til vettet og avslutte, eller forstå at dette kommer til å surre og gå i samme tralten helt til du avslutter. Hun kommer neppe til å endre seg, da hadde hun gjort det allerede.

Ja, det er faktisk veldig vanskelig å vurdere alene.

Det siste hun sa var altså at hun skal flytte til meg til sommeren. For da vil det minste barnet være så stor at h*n kan velge selv hvor h*n vil bo. Altså hos faren eller mora. Og da tenker jeg at alt kommer til å skjære seg hvis barnet velger å være der med faren. Tanker som medførte hennes etterfølgende kommentar om at "den hjernen min" tenker for mye, og til slutt "Dra til helvete".

Men jeg har nå altfor lenge sett hvordan hun "fungerer". Og hvor svak hun er på mange områder. Derfor mister jeg også trua på henne når hun overhodet ikke kan argumentere for hvorfor dette kommer til å gå bra. Samtidig som hun sier at jeg må "hjelpe" henne i mellomtiden.

Jeg har forøvrig gitt henne klar beskjed om at mer penger ikke blir aktuelt i denne situasjonen, og at hun ikke behøver å kaste bort sin tid på det. Og dermed kan det jo hende at dette problemet og denne saken allerede er løst (for meg).

[Gjest Purple Haze]

Jeg hadde gått videre for lang tid siden hvis det ikke hadde vært for at hun har fortsatt å kontakte meg.

Dette skaper uklarhet og usikkerhet. Spesielt når det skjer i kombinasjon med at man selv føler veldig liten motivasjon for å skulle måtte begynne helt på nytt igjen.

Og derfor har dette tatt veldig lang tid.

Du MÅ ikke være i et forhold. Du MÅ ikke ut å lete igjen. Hvert fall ikke på en god stund.

Det beste etter en sånn opplevelse, er å finne fotfeste igjen, ro i seg selv og ha gode dager alene. Ikke rushe inn i noe nytt, bare fordi man ikke vil være alene.

Den eneste som skaper uklarhet og usikkerhet her, er du selv. Du evner ikke kutte henne ut og gå videre. Ergo vil dette bli en evig runddans som aldri tar slutt.

Og jeg er helt enig i vurderingen din om at det kommer til å bli et kjempeproblem hvis barnet hennes velger å bli igjen hos far (hvis dere hypotetisk sett blir samboere).

Når hun da anklager deg for å tenke for mye og ber deg dra til helvete, sier det meg at hun ikke har tenkt så veldig godt igjennom forslaget om å flytte til deg.

Jeg tror fortsatt at hun kun utnytter deg, og ser på deg som en som kan redde henne ut fra et økonomisk uføre.

Dessuten slår det meg hvor lite snakk det er om kjærlighet i denne saken.

Hadde du gitt uttrykk for å ha kjærlighetssorg over alt dette, i stedet for å harpe på at hun må endre oppførsel og innstilling, hadde du møtt mye mer forståelse.

[Steinar40]

Du MÅ ikke være i et forhold. Du MÅ ikke ut å lete igjen. Hvert fall ikke på en god stund.

Det beste etter en sånn opplevelse, er å finne fotfeste igjen, ro i seg selv og ha gode dager alene. Ikke rushe inn i noe nytt, bare fordi man ikke vil være alene.

Jeg er allerede alene.

Den eneste som skaper uklarhet og usikkerhet her, er du selv. Du evner ikke kutte henne ut og gå videre. Ergo vil dette bli en evig runddans som aldri tar slutt.

Sånn har det vært hittil, ja. Men det hadde vært mye lettere etterhvert hvis hun ikke kontaktet meg, selv om jeg innser at det uansett ikke kan få fortsette sånn.

Og jeg er helt enig i vurderingen din om at det kommer til å bli et kjempeproblem hvis barnet hennes velger å bli igjen hos far (hvis dere hypotetisk sett blir samboere).

Når hun da anklager deg for å tenke for mye og ber deg dra til helvete, sier det meg at hun ikke har tenkt så veldig godt igjennom forslaget om å flytte til deg.

Ja, det er akkurat slik jeg har tenkt og følt også. Hun ønsker å skille seg men hun ønsker ikke å tape noe på det.

Dermed lover hun meg noe hun ikke kan holde for å få "hjelp". Og hun vil åpenbart ikke tenke noe på at hun ikke kommer til å klare/ville holde det hun lover. Fordi hun tjener på å ikke gjøre det, samt at det er ubehagelig for henne å måtte tenke på.

Jeg tror fortsatt at hun kun utnytter deg, og ser på deg som en som kan redde henne ut fra et økonomisk uføre.

Det er såkalt utnyttelse, ja. Men hvor bevisst dette er ifra hennes side, er faktisk uklart. Hun er impulsiv og korttenkt.

Dessuten slår det meg hvor lite snakk det er om kjærlighet i denne saken.

Hadde du gitt uttrykk for å ha kjærlighetssorg over alt dette, i stedet for å harpe på at hun må endre oppførsel og innstilling, hadde du møtt mye mer forståelse.

Jeg har lenge vært nødt til å undertrykke mine følelser for å kunne overleve. Derfor er ikke kjærligheten noe jeg kan tenke på ettersom forutsetningene er helt feil i denne situasjonen. Jeg vurderer nå bare om det egentlig er mulig å komme videre i praksis eller ikke.

Endret 21. november 2010 av Steinar40

[Gjest Purple Haze]

Jeg er allerede alene.

Ja, men du må lære deg å ha det bra alene.

Sånn har det vært hittil, ja. Men det hadde vært mye lettere etterhvert hvis hun ikke kontaktet meg, selv om jeg innser at det uansett ikke kan få fortsette sånn.

Du kan selv kutte ut dette. Det handler kun om vilje.

Ja, det er akkurat slik jeg har tenkt og følt også. Hun ønsker å skille seg men hun ønsker ikke å tape noe på det.

Dermed lover hun meg noe hun ikke kan holde for å få "hjelp". Og hun vil åpenbart ikke tenke noe på at hun ikke kommer til å klare/ville holde det hun lover. Fordi hun tjener på å ikke gjøre det, samt at det er ubehagelig for henne å måtte tenke på.

Nettopp. Og dette er ingen bagatell. Å flytte fra et barn er ikke noe man gjør på impuls.

Det er såkalt utnyttelse, ja. Men hvor bevisst dette er ifra hennes side, er faktisk uklart. Hun er impulsiv og korttenkt.

Og du vil ha noen som er logisk, rasjonell og fornuftig.

Jeg har lenge vært nødt til å undertrykke mine følelser for å kunne overleve. Derfor er ikke kjærligheten noe jeg kan tenke på ettersom forutsetningene er helt feil i denne situasjonen. Jeg vurderer nå bare om det egentlig er mulig å komme videre i praksis eller ikke.

Enkelt. Du bare bestemmer deg for at dette er et avsluttet kapittel, uavhengig av hva hun måtte foreta seg.

Endret 21. november 2010 av Purple Haze

[Gjest Eurodice]

Ja, det er faktisk veldig vanskelig å vurdere alene.

Det siste hun sa var altså at hun skal flytte til meg til sommeren. For da vil det minste barnet være så stor at h*n kan velge selv hvor h*n vil bo. Altså hos faren eller mora. Og da tenker jeg at alt kommer til å skjære seg hvis barnet velger å være der med faren. Tanker som medførte hennes etterfølgende kommentar om at "den hjernen min" tenker for mye, og til slutt "Dra til helvete".

Men jeg har nå altfor lenge sett hvordan hun "fungerer". Og hvor svak hun er på mange områder. Derfor mister jeg også trua på henne når hun overhodet ikke kan argumentere for hvorfor dette kommer til å gå bra. Samtidig som hun sier at jeg må "hjelpe" henne i mellomtiden.

Jeg har forøvrig gitt henne klar beskjed om at mer penger ikke blir aktuelt i denne situasjonen, og at hun ikke behøver å kaste bort sin tid på det. Og dermed kan det jo hende at dette problemet og denne saken allerede er løst (for meg).

Jeg har spurt deg før, og spør igjen. Hvorfor er det maktpåliggende for deg at denne damen må flytte til et ukjent sted og forsåvidt en usikker tilværelse? Basert på egen erfaring kjenner man ikke hverandre ordentlig før man har bodd sammen en tid. Hvorfor er det uaktuelt for deg å flytte nærmere henne? Da ville saken antagelig vært løst for lenge siden. Det sier seg selv at det er mye enklere for en enslig person å flytte enn for en (splittet) familie.

Jeg husker du brukte argumentet om dårligere klima som en unnskyldning, men sånt er jo bare tøys å si.

[QueenPenelope]

Hvorfor er det uaktuelt for deg å flytte nærmere henne?

Hvis jeg har forstått det riktig, mener Steinar at det er større risiko og vanskeligere for han å flytte, enn det er for henne.

så får Steinar korrigere om jeg har misforstått.

Signerer innlegget ditt til fullt! At Steinar flyttet nærmere hadde kanskje løst noe av problemet i denne saken. Det hadde, om ikke annet, gjort at det gikk raskere å få svar enn det gjør med 8 timers biltur mellom partene...

[Steinar40]

Enkelt. Du bare bestemmer deg for at dette er et avsluttet kapittel, uavhengig av hva hun måtte foreta seg.

Enkelt er det absolutt ikke, langt derifra!

Men jeg vet at jeg må bestemme meg snart.

Og når det gjelder at jeg vil ha noen som er logisk, rasjonell og fornuftig ... så stemmer det forsåvidt. Men jeg vil ikke ha noen som er like utpreget logisk og fornuftig som meg. Jeg trenger altså noen som balanserer meg litt. Trekker meg i litt andre retninger enn det som er naturlig for meg. Innenfor rimelighetens grenser.

[Steinar40]

Hvis jeg har forstått det riktig, mener Steinar at det er større risiko og vanskeligere for han å flytte, enn det er for henne.

så får Steinar korrigere om jeg har misforstått.

Signerer innlegget ditt til fullt! At Steinar flyttet nærmere hadde kanskje løst noe av problemet i denne saken. Det hadde, om ikke annet, gjort at det gikk raskere å få svar enn det gjør med 8 timers biltur mellom partene...

Hvis du var meg ... hadde du da sagt opp jobben, solgt huset og flyttet 8 timer bort til et individ som du ikke engang klarer å kommunisere skikkelig med?

Dvs, det er ikke jeg som ikke klarer å kommunisere, det er hovedsaklig henne.

Skal jeg gjøre alt det ovenstående bare for å finne ut at ingenting kommer til å fungere i praksis allikevel pga hennes umodne innstilling og oppførsel?

Er dette en akseptabel risiko for meg å ta?

[AnonymBruker]

Hvis du var meg ... hadde du da sagt opp jobben, solgt huset og flyttet 8 timer bort til et individ som du ikke engang klarer å kommunisere skikkelig med?

Dvs, det er ikke jeg som ikke klarer å kommunisere, det er hovedsaklig henne.

Skal jeg gjøre alt det ovenstående bare for å finne ut at ingenting kommer til å fungere i praksis allikevel pga hennes umodne innstilling og oppførsel?

Er dette en akseptabel risiko for meg å ta?

Leie ut huset? Søke permisjon fra jobben? When there`s a will, there`s a way.