Dere single

[Gjest AnonymBruker]

Jeg må innrømme at jeg ikke alltid trives så godt alene, men andre ganger elsker å være for meg selv noen dager. Det ender med ofte med at jeg besøker mine foreldre som er skilt og også at jeg overnatter. Men blir det for ofte, får jeg følelsen av å være uselvstendig selv om særlig min mor sitter mye alene og vi ser filmer vi begge har glede av og jeg hjelper henne litt med praktiske ting. Jeg er voksen og føler at jeg er omtrent den eneste som overnatter når jeg kan ta siste toget hjem på kvelden. Hvordan er det med dere og hvilket forhold har dere til det å tilbringe tid hos foreldrene når man flyttet ut for mange år siden. Når jeg er i et forhold overnatter jeg sjeldent og besøkene er ikke like hyppige oc. Føler at jeg er i et avhengighetsforhold som velger overnatte fordi det er mer praktisk og jeg ikke liker å dra hjem veldig sent på kvelden.

Jeg er voksen så i praksis burde jeg kun sovet hjemme hos meg selv. Er det bare jeg som er rar eller er det andre som også finner litt trygghet i å ha god kontakt med sine foreldre og som også av og til overnatter?

[marylinm]

hvor gammel er du?

jeg har ikke kontakt med faren min.

jeg er innom moren min ett par ganger i uken.

overnatter aldri. (flyttet ut da jeg var 16 da, og det ville vært veldig rart for meg og sovet der igjen..)

[Gjest AnonymBruker]

Ts her. Jeg er 35. Selve skilsmissen var veldig sår og jeg følte at min mor forlot meg siden hun ikke ville flytte sammen med min far på landet. I dag forstår jeg selvsagt hennes valg selv om alle mine søsken valgte å bo hos vår far. Det må ha vært veldig sårt for henne også. Hun har aldri opplevd at vi barna har flydd ut av redet (det gjorde jo hun på en måte) og ringer daglig for å høre eller skal jeg kalle det å sjekke hvordan det går... Hun har mistet et barn i en trafikkulykke, et av mine søsken så jeg forstår hennes overdrevne uro. Men jeg laget ikke denne tråden for å forklare underliggende årsaker, selv om de kanskje er viktige, men lurte bare på hvordan deres forhold til foreldre og overnatting er?

Og hvor gamle dere er.

[marylinm]

jeg er 25 (skrev ikke det)

men jeg har 2 barn. så så det er kanskje mer naturlig at man ikke sover hos foreldrene sine da

foreldrene mine ringer meg aldri.

og det er fint de bryr seg om deg

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har voksne barn og de overnatter kun dersom det er praktisk for de. At de skal møte venner her og det blir sent. De bor noen mil fra meg.

[aline]

Jeg er 35 år og singel, og reiser kun på besøk til foreldre når vi har planer om å ta en helg sammen eller noe liknende. Stort sett i forbindelse med noe eller som en del av ferien.

Har god kontakt med min mor, vi prater godt og lenge hver uke, på tlf. Likevel er det ikke naturlig for meg å dra til henne ofte og overnatte. Hun har sitt liv, jeg har mitt liv. Vi er begge voksne og aktive, har hver våre ting og også behov for alene-tid.

Min far kommer av og til på overnatting hos meg, men kun når han likevel skal hit (han bor ganske langt borte), og jeg reiser sjeldent til ham. Det blir en sjelden gang i blant i forbindelse med store dager eller ferie.

Er overhode ikke redd for å være alene og storkoser meg i eget selskap (kanskje litt for godt...), og aktiviserer meg selv i såpass stor grad at den tiden jeg har alene, trenger jeg.

Det er nok stor forskjell på hvordan man er som person der, altså, om man trives godt i eget selskap eller lett føler seg litt alene eller husredd.

så lenge det ikke plager verken deg eller moren din, så spiller det vel ikke noen rolle?

Ønsker du å være mer selvstendig, så jobb med hvordan du bruker dagene og se om du klarer å fylle dagene så mye at du ikke føler deg alene selv om du er singel.

[Gjest AnonymBruker]

Ts her. Så trist at dine foreldre aldri ringer deg, Marylinm. Mener du aldri?

Håper du har gode venner som stiller opp og et nettverk rundt deg. En jeg kjenner har mistet hele sin familie så hennes venner har overtatt betydning familie selv om forelder og søsken aldri kan erstattes på noen måte.

Jeg synes den daglige telefonsamtalen kan være et mas mange ganger, men vet de mener det vel. Jeg må ikke fortelle om alle mine bevegelser, men noen ganger oppleves det slik når jeg har besøk og jeg ikke har lyst å prate i telefonen eller er på besøk selv. Men tenker jeg omvendt ville jeg vel blitt bekymret hvis telefonen ikke ringte siden det har pågått i så mange år, omtrent fra mobilens opprinnelse. De er fornøyd med en melding hvis jeg ikke vil prate. Men jeg føler at dette er på kanten til et abnorm avhengighet særlig når jeg har overnattet. Må nevne at jeg sliter med angst og varierende depresjoner og dette vet de. Jeg klarer meg bra nå, men har hatt dårlige perioder.

Det er ikke på den måten at jeg ikke føler meg hjemme hos meg selv, men som singel når de fleste er opptatt med mann, barn og hjem føler jeg meg noen ganger umoden som overnatter når jeg som sagt kan ta siste toget og sove i min egen seng.

I perioder der mine foreldre har vært syke, har jeg stilt opp og vært der mer eller mindre fast, men det ser jeg på som en selvfølge siden jeg ikke bor så langt unna. Heldigvis er de friske nå og jeg kan puste litt ut.

[Meridian]

Jeg er 29, og jeg bor faktisk hjemme akkuratt nå. Bor i kjelleren, men spiser på kjøkkenet til moren min.

Jeg klarer ikke å bo alene, så derfor syns vi begge det er fint sånn.

Hadde jeg hatt en venninne å bo med, så hadde jeg gjort det, men alle mine venner bor med kjæresten sin ...

Om jeg skulle møte noen i nærmeste fremtid, vil jeg nok flytte uten problem,

Moren min har uansett en samboer, så hun vil ikke bli ensom.

Jeg tror at noen mennesker rett og slett må være nær noen hele tiden. Sånn er jeg. Jeg kan t.o.m. ligge i samme seng som moren min når samboeren hennes er borte. Det syns moren min er trygt også. Tror vi er like redde for å være alene begge to, hehe

Jeg klarer fint å være alene en hel dag, så lenge jeg vet det er noen andre i huset.

Om jeg skulle vært helt alene i huset hadde jeg blitt veldig redd. Da syns jeg det er tryggere å være ute.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er 35 år og singel, og reiser kun på besøk til foreldre når vi har planer om å ta en helg sammen eller noe liknende. Stort sett i forbindelse med noe eller som en del av ferien.

Har god kontakt med min mor, vi prater godt og lenge hver uke, på tlf. Likevel er det ikke naturlig for meg å dra til henne ofte og overnatte. Hun har sitt liv, jeg har mitt liv. Vi er begge voksne og aktive, har hver våre ting og også behov for alene-tid.

Min far kommer av og til på overnatting hos meg, men kun når han likevel skal hit (han bor ganske langt borte), og jeg reiser sjeldent til ham. Det blir en sjelden gang i blant i forbindelse med store dager eller ferie.

Er overhode ikke redd for å være alene og storkoser meg i eget selskap (kanskje litt for godt...), og aktiviserer meg selv i såpass stor grad at den tiden jeg har alene, trenger jeg.

Det er nok stor forskjell på hvordan man er som person der, altså, om man trives godt i eget selskap eller lett føler seg litt alene eller husredd.

så lenge det ikke plager verken deg eller moren din, så spiller det vel ikke noen rolle?

Ønsker du å være mer selvstendig, så jobb med hvordan du bruker dagene og se om du klarer å fylle dagene så mye at du ikke føler deg alene selv om du er singel.

Jeg er ikke husredd, men føler meg litt tryggere med andre som også sover... Dagene og spesielt helgene kan bli lange siden jeg er singel og er trygdet. Jeg liker å bo alene, men ikke alt det innebærer, og trenger kanskje litt påfyll og ta opp tidligere hobbyer. Jeg vet bare ikke hvor jeg skal begynne, for jeg hadde utallige interesser før mens nå kaller jeg meg lat som bare leser bøker, er litt på nett, går noen turer, møter de få vennene jeg har som bor her enda hvis de ikke er for opptatte.

Min ene søster får stadig telefoner når hun er på besøk hos vår mor, men jeg vet at hun ruser seg og det må også være en tomhet... Våre foreldre vet det, eller har sterk mistanke men dytter det under teppet.

Vet ikke hva jeg skal si, men jeg føler meg ganske utbrent. Å være utbrent er vel gått av moten nå, men det er den beste forklaringen jeg finner. Jeg finner ingen mening med ting mer, ønsker ingen kjæreste, men setter pris på vennskap. Men som nevnt, føler jeg at enten er alle opptatt med mann, barn og hus eller så flyr de for ofte på byen uten at jeg moraliserer. Jeg har ikke økonomi til å gå ut så ofte så livet mitt er dønn kjedelig selv om det er noen lyspunkt.

Dette med å ikke overnatte når man har hatt stor glede av et tv-program man liker og kommenterer sammen og det er sen kveld, er det bare jeg som tar gjestesenga da og drar hjem dagen etter? Håper jeg har fått frem det mest vesentlige, sykdom, tap av barn, skilsmisse, angst/depresjoner vedr. meg, rus hos min søster, altså en dysfunksjonell familie bortsett fra at mine foreldre klarer seg veldig godt og har mange venner og interesser, unntak når det har vært sykdom.

Men er det ingen som overnatter noen gang?

[Gjest AnonymBruker]

Men er det ingen som overnatter noen gang?

Du trenger ikke å føle deg unormal pga at du overnatter hos moren din! Jeg gjør det selv innimellom og vi synes det er veldig koselig begge to. Vi ser på tv eller bare skravler, kanskje deler vi en flaske vin eller bare drikker te, og så gir vi hverandre en nattaklem og går og legger oss og så spiser vi koselig frokost sammen om morgenen. Dette setter vi stor pris på begge to. Vi bor begge alene. Tror jeg er på overnattingsbesøk hos mamma ca en gang i måneden. Vi bor ca 20 minutter fra hverandre med t-banen. Og jeg er 30 år og mamma er 53.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er 29, og jeg bor faktisk hjemme akkuratt nå. Bor i kjelleren, men spiser på kjøkkenet til moren min.

Jeg klarer ikke å bo alene, så derfor syns vi begge det er fint sånn.

Hadde jeg hatt en venninne å bo med, så hadde jeg gjort det, men alle mine venner bor med kjæresten sin ...

Om jeg skulle møte noen i nærmeste fremtid, vil jeg nok flytte uten problem,

Moren min har uansett en samboer, så hun vil ikke bli ensom.

Jeg tror at noen mennesker rett og slett må være nær noen hele tiden. Sånn er jeg. Jeg kan t.o.m. ligge i samme seng som moren min når samboeren hennes er borte. Det syns moren min er trygt også. Tror vi er like redde for å være alene begge to, hehe

Jeg klarer fint å være alene en hel dag, så lenge jeg vet det er noen andre i huset.

Om jeg skulle vært helt alene i huset hadde jeg blitt veldig redd. Da syns jeg det er tryggere å være ute.

Ts igjen. Jeg forstår følelsen av å være nær noen...et felleskap. Men jeg liker også å være alene. Nå er jeg alene hjemme og det plager meg ikke. For noen ganger må jeg ha alenetid, tid til å kjenne på følelser og tanker. Når jeg f.eks. er hos min mor, sitter vi ikke bare og prater eller ser på tv. Vi trives i stillhet også. Vi liker begge å lese og løse kryssord og trives i hverandres selskap selv om jeg føler hun kan prate litt for mye høyt, jeg er mer innadvendt og hun har en telefon som alltid ringer og er svært sosial. Jeg sammenligner dette, men har bare innsett at vi er forskjellige.

Det jeg tenker, når jeg har følt angst alene i min leilighet, er at jeg er trygg her, ingen mann som blander seg inn eller naboer som er bråkete. Jeg føler takknemlighet når jeg vet at det er mange som ikke har et sted å bo eller bor i kommunal bolig med felles bad og kjøkken.

Likevel føler jeg avhengighet, og en følelse av uselvstendighet selv om mine foreldre er de som alltid spør meg om råd hvis det er noe jeg kan f.eks. google.

Jeg skulle ønske jeg fant en viss balanse i livet, tror nok skilsmissen har preget meg selv om jeg tilsynelatende ikke så noe problem i bruddet da det skjedde. Men jeg savnet jo mamma veldig og følte stor skyldfølesle fordi jeg ikke ble boende sammen med henne.

Mine foreldre har alltid vært venner etter skilsmissen, men jeg tenker at en skilsmisse når barna er mellom 9-15 er særlig barnevennlig med alt det innebærer. Kan selve en skilsmisse føre til at barna blir ekstra varsomme for oppmerksomhet?

Jeg vet ikke, føler bare at jeg har et for tett forhold selv om jeg ikke er sikker på grunnen til det.

[Gjest AnonymBruker]

Du trenger ikke å føle deg unormal pga at du overnatter hos moren din! Jeg gjør det selv innimellom og vi synes det er veldig koselig begge to. Vi ser på tv eller bare skravler, kanskje deler vi en flaske vin eller bare drikker te, og så gir vi hverandre en nattaklem og går og legger oss og så spiser vi koselig frokost sammen om morgenen. Dette setter vi stor pris på begge to. Vi bor begge alene. Tror jeg er på overnattingsbesøk hos mamma ca en gang i måneden. Vi bor ca 20 minutter fra hverandre med t-banen. Og jeg er 30 år og mamma er 53.

Ts her. Ok, men jeg overnatter en til to ganger i uka. Det er derfor jeg spør. Som deg koser vi oss sammen, ofte lager jeg maten eller gjør innkjøp. Det som også plager meg er at hun er blitt litt sykelig fysisk, og at hun lurer på hva jeg skal gjøre når hun en dag faller bort... Jeg har alltid hatt en fryktelig stor ansvarsfølelse for at alle skal ha det bra og det er også et dilemma. Vet at jeg nå bruker denne tråden som en frustrasjonstråd, men takk for alle svar. Det er vel ingenting som er normalen, hvis ingen blir plaget av det. Men jeg føler prestasjonsangst, at jeg må finne meg enda en mann som forhåpentligvis er snill, ta opp hobbyene mine igjen osv. Jeg forstår henne som en mamma siden hun er oppvokst med stort ansvar for sine søsken, hus og hjem og er av bondefamilie der alle måtte bidra.

Jeg synes hun er kjempetøff, men hun har en tendens til å klage pga bagateller. Jeg er den som aldri klager og holder ting for meg selv. Men glem meg i denne tråden. Overnatter dere ofte hos deres foreldre, eller hvor ofte har dere kontakt?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg snakker med mamma 2 ganger om dagen,faren min har jeg ikke kontakt med.Jeg overnatter når jeg drar til mamma pga det er over en time køring fra henne til meg...

[Gjest AnonymBruker]

Ts her. Jeg er 35. Selve skilsmissen var veldig sår og jeg følte at min mor forlot meg siden hun ikke ville flytte sammen med min far på landet. I dag forstår jeg selvsagt hennes valg selv om alle mine søsken valgte å bo hos vår far. Det må ha vært veldig sårt for henne også. Hun har aldri opplevd at vi barna har flydd ut av redet (det gjorde jo hun på en måte) og ringer daglig for å høre eller skal jeg kalle det å sjekke hvordan det går... Hun har mistet et barn i en trafikkulykke, et av mine søsken så jeg forstår hennes overdrevne uro. Men jeg laget ikke denne tråden for å forklare underliggende årsaker, selv om de kanskje er viktige, men lurte bare på hvordan deres forhold til foreldre og overnatting er?

Og hvor gamle dere er.

Jeg er 39 og er akkurat som deg. Har også tenkt på dette:-)

[MissStiles]

Jeg er 28år og besøker foreldrene mine et par ganger i mnd. Enten ved å bare stikke innom eller spise middag. Overnatter sjelden. Snakker med moren min på tlf inni mellom. Kontakt er helt grei mellom foreldrene mine. Men enkelt å besøke dem siden vi bor i samme by.

[Medlem]

Jeg nærmer meg de 40, og besøker mine foreldre en 4-5 ganger i året. Stort sett i forbindelse med høytider (jul, påske) og sommerferie.

Siden vi bor 200 km fra hverandre er det naturlig at jeg overnatter, og gjerne også tilbringer ett par dager.

Føler vi har god kontakt og vi snakkes på telefonen minst en gang i uken. Men vi er alle opptatt med vårt, så føles naturlig at det går noe tid mellom hvert besøk.

Bruker ofte å få ett lite hint dersom de synes det er på tide...

[Gjest AnonymBruker]

snakker med moren min på telefonen hver 14 dag ca, vi bytter på å ringe. Ser dem kanskje en gang hver 2. eller 3. måned.

[Meridian]

Ts igjen. Jeg forstår følelsen av å være nær noen...et felleskap. Men jeg liker også å være alene. Nå er jeg alene hjemme og det plager meg ikke. For noen ganger må jeg ha alenetid, tid til å kjenne på følelser og tanker. Når jeg f.eks. er hos min mor, sitter vi ikke bare og prater eller ser på tv. Vi trives i stillhet også. Vi liker begge å lese og løse kryssord og trives i hverandres selskap selv om jeg føler hun kan prate litt for mye høyt, jeg er mer innadvendt og hun har en telefon som alltid ringer og er svært sosial. Jeg sammenligner dette, men har bare innsett at vi er forskjellige.

Det jeg tenker, når jeg har følt angst alene i min leilighet, er at jeg er trygg her, ingen mann som blander seg inn eller naboer som er bråkete. Jeg føler takknemlighet når jeg vet at det er mange som ikke har et sted å bo eller bor i kommunal bolig med felles bad og kjøkken.

Likevel føler jeg avhengighet, og en følelse av uselvstendighet selv om mine foreldre er de som alltid spør meg om råd hvis det er noe jeg kan f.eks. google.

Jeg skulle ønske jeg fant en viss balanse i livet, tror nok skilsmissen har preget meg selv om jeg tilsynelatende ikke så noe problem i bruddet da det skjedde. Men jeg savnet jo mamma veldig og følte stor skyldfølesle fordi jeg ikke ble boende sammen med henne.

Mine foreldre har alltid vært venner etter skilsmissen, men jeg tenker at en skilsmisse når barna er mellom 9-15 er særlig barnevennlig med alt det innebærer. Kan selve en skilsmisse føre til at barna blir ekstra varsomme for oppmerksomhet?

Jeg vet ikke, føler bare at jeg har et for tett forhold selv om jeg ikke er sikker på grunnen til det.

Faren min døde for snart 12 år siden, og på den tiden var jeg på vei for å løsrive meg fra mamma, samtidig som jeg følte at jeg burde være der med henne. Men hun fikk seg en samboer etter en stund så hun slipper jo å være alene om kveldene og nettene og helgene og ellers når hun ikke jobber.

Jeg er kjemperedd for ensomheten. Det å være helt alene i et hjem er en grusom tanke. Iblandt kan det være deilig å være alene en kveld, men når natten kommer liker jeg meg ikke.

Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde noen som jeg kunne ligge inntil da, ja. Det føles så trygt.

Jeg tenker også på hva som skjer når moren min dør engang. Da har jeg ikke den nære kontakten med noen lenger. Jeg ønsker ikke å være alene resten av livet.

Savner du eksmannen din? Eller savner du en ny mann?

[Gjest AnonymBruker]

Faren min døde for snart 12 år siden, og på den tiden var jeg på vei for å løsrive meg fra mamma, samtidig som jeg følte at jeg burde være der med henne. Men hun fikk seg en samboer etter en stund så hun slipper jo å være alene om kveldene og nettene og helgene og ellers når hun ikke jobber.

Jeg er kjemperedd for ensomheten. Det å være helt alene i et hjem er en grusom tanke. Iblandt kan det være deilig å være alene en kveld, men når natten kommer liker jeg meg ikke.Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde noen som jeg kunne ligge inntil da, ja. Det føles så trygt.

Jeg tenker også på hva som skjer når moren min dør engang. Da har jeg ikke den nære kontakten med noen lenger. Jeg ønsker ikke å være alene resten av livet.

Savner du eksmannen din? Eller savner du en ny mann?

Ts her. Jeg savner ikke eksen min og ønsker ikke å gå inn i et nytt forhold, men jeg har ikke møtt noen jeg liker på den måten. Men hvis jeg tenker at jeg bor alene resten av livet, er ikke det så skremmende for jeg tror jeg blir vant til å bo alene hvis jeg har noe å fylle dagene med. Nettene er ikke det verste, men å stå opp og drikke kaffe og spise frokost alene og alle de lange søndagene er det som er mest plagsomt. Jeg er glad i å lage mat, men lager ofte noe enkelt og kanskje ikke så sunt når jeg er singel. Jeg har tenkt mye på dette, om jeg kan ha en form for seperasjonsangst. Likevel kan jeg aldri tenke meg å flytte hjem igjen for jeg har helt andre vaner enn mine foreldre og jeg liker å være alene så lenge jeg føler at jeg bestemmer det selv og det ikke blir for mange dager uten en avtale.

[Gjest AnonymBruker]

Ts her. Ok, men jeg overnatter en til to ganger i uka. Det er derfor jeg spør. Som deg koser vi oss sammen, ofte lager jeg maten eller gjør innkjøp. Det som også plager meg er at hun er blitt litt sykelig fysisk, og at hun lurer på hva jeg skal gjøre når hun en dag faller bort... Jeg har alltid hatt en fryktelig stor ansvarsfølelse for at alle skal ha det bra og det er også et dilemma. Vet at jeg nå bruker denne tråden som en frustrasjonstråd, men takk for alle svar. Det er vel ingenting som er normalen, hvis ingen blir plaget av det. Men jeg føler prestasjonsangst, at jeg må finne meg enda en mann som forhåpentligvis er snill, ta opp hobbyene mine igjen osv. Jeg forstår henne som en mamma siden hun er oppvokst med stort ansvar for sine søsken, hus og hjem og er av bondefamilie der alle måtte bidra.

Jeg synes hun er kjempetøff, men hun har en tendens til å klage pga bagateller. Jeg er den som aldri klager og holder ting for meg selv. Men glem meg i denne tråden. Overnatter dere ofte hos deres foreldre, eller hvor ofte har dere kontakt?

Om du overnatter hos moren din noen ganger i uken, så er det fordi du har mulighet til det. Hadde du hatt en jobb eller hatt en mann, så hadde du jo ikke gjort det. Iallfall ikke så ofte.

Andre, som har et fullt liv med mann, barn, jobb, har kanskje ikke tid eller ork til holde kontakt med familie. Eller de ser de kun i ferier.

Om noen har et veldig nært forhold til foreldrene sine, så tar de nok tid til de også.

Tror single barn som er ensomme eller ikke liker seg alene, ofte oppsøker foreldrene om de har et bra eller greit forhold til de.

Skjønner godt det er kjedelig for deg når du er trygded, og vennene dine er opptatt med jobb og familie.

Det høres litt ut som om du er ensom eller deprimert?

Om man har hobbyer man ikke orker drive med, er det ofte fordi en ikke har det bra med seg selv, eller er deppa ...