Er jeg en streng, grusom mor?

[Twink]

Var da voldsomt så iltre folk var her da? :klø: Selv om man ikke har akkurat samme mening som noen, må det da gå an å diskutere på en ordentlig måte, uten å halshugge hverandre.

On topic: Jeg skjønner hvorfor TS synes dette ble en vanskelig situasjon. Var jo ikke bare en tilfeldig ting som datteren til venninnen så på, men noe de begge sto og svermet over og ønsket seg. Da kan det skape en litt klein situasjon i etterkant.

Ellers synes jeg det er veldig flott at du står på ditt, virker jo ikke som noe problem for datteren din at hun får nei. Selv om hun ble skuffet i akkurat dette tilfellet. Synes du taklet situasjonen bra jeg. Nå har jeg også venninner jeg kan dele "alt" med, og både jeg og de sier ifra til hverandre om ting skjer som får oss til å føle oss dårlig etc. Ikke alltid vi er enige, men er det jeg ser på som gode venner, når man faktisk kan være uenige om saker, og sakene kan diskuteres uten at det går inn på vennskapet på noen som helst måte.

[Gjest Minmening]

Jeg synes det er viktig å være konsekvent, men til en viss grense. Av og til er gleden til barnet så stor at det er verdt å bryte regelen.

Jeg synes du var litt ufin ovenfor venninna di! Hva hun gjør og hvordan hun oppdrar sitt barn har ikke du noe med. Dattera di må lære seg til at for om ikke hun får er det greit at andre gjør det.

Det jeg reagerer MEST på er hvorfor dere i alle dager drar på shoppingtur UTEN å skulle kjøpe noe??? Dra unger med i butikker bare for å se er da nesten ondskapsfullt. De har ike samme forståelse som oss voksne på at man av og til bare kan se men ikke røre. Et barn vil jo få forventninger når mor drar dem inn i en butikk, man går jo dit for å handle.

Kanskje dere kan velge noe annet å gjøre neste gang, sånn at hun slipper å bli så skuffet og lei seg? Til og med jeg som voksen synes det er vondt å gå i butikker hvis jeg ikke kan kjøpe det jeg liker, selv om jeg skjønner veldig godt hvorfor.

[Gjest Sobril]

Til og med jeg som voksen synes det er vondt å gå i butikker hvis jeg ikke kan kjøpe det jeg liker, selv om jeg skjønner veldig godt hvorfor.

Det er godt alle er forskjellige. Jeg tar gjerne en tur for å titte litt, og får aldri vondt fordi jeg ikke kan kjøpe ting jeg kunne tenkt meg. Materielle ting betyr i grunn ikke så mye for meg, og jeg håper jeg kan lære min datter det samme. Da slipper hun mye hodebry og trenger ikke bli deprimert fordi hun ikke får "den eller den" jakka.

Skoene er forøvrig ikke nevnt et sekund her hjemme, så det var nok forskjellsbehandlingen som sved mest.

[Gjest Constanze]

Det er godt alle er forskjellige. Jeg tar gjerne en tur for å titte litt, og får aldri vondt fordi jeg ikke kan kjøpe ting jeg kunne tenkt meg. Materielle ting betyr i grunn ikke så mye for meg, og jeg håper jeg kan lære min datter det samme. Da slipper hun mye hodebry og trenger ikke bli deprimert fordi hun ikke får "den eller den" jakka.

Skoene er forøvrig ikke nevnt et sekund her hjemme, så det var nok forskjellsbehandlingen som sved mest.

Du kan ikke kalle det forskjellsbehandling. Dersom du hadde kjøpt skoene til den andre jenten så hadde det vært forskjellsbehandling. Her var det jentas mor som kjøpte dem - og da kan du ikke kalle det forskjellsbehandling.

Hvis du vil at datteren din skal vokse opp til et mindre materialistisk menneske så må du forklare henne at du ønsker det sånn men at andre mennesker velger andre løsninger. Og hun er stor nok til å lære seg at hun ikke kan få alt det andre får - hadde hun vært to år så hadde det vært verre.

Mor sa alltid til oss : "Den som får alt han ser den må gråte når de andre ler". Da jeg var liten syntes jeg ikke det var så festlig, men nå som voksen så forstår jeg jo hvilke verdier hun ville prente inn i oss allerede som små. Hun lærte oss at vi ikke skulle se på hva de andre fikk - men ønske oss ting og spare til det fordi det da ville gi oss mye større glede når vi først fikk den tingen vi ønsket oss.

[Gjest AnonymBruker]

Men kjære vene, hun har da ikke prøvd å bestemme hva venninnen skal eller ikke skal kjøpe til sin egen datter?

Med hånden på hjertet, dere som har barn i samme alder og som så krasst sier "du får jaggu tåle å høre at du ikke har noe med hva venninnen din gjør": Hvis du hadde vært venninnen til ts og vært i samme situasjon, hva hadde du gjort? Du visste at venninnen din kjørte en ikke-handle-noe-linje, av økonomiske grunner. Du observerer at begge jentene kaster seg over et par sølvglinsende sko og ser bedende på mødrene. Du hører at venninnen din sier at nei, jeg kan ikke kjøpe sko til deg nå. Hadde du, med lett hjerte og uten å blunke kjøpt skoene til din egen datter, mens den andre jenta stod gråtende og så på?

[Gjest AnonymBruker]

Du kan ikke kalle det forskjellsbehandling. Dersom du hadde kjøpt skoene til den andre jenten så hadde det vært forskjellsbehandling. Her var det jentas mor som kjøpte dem - og da kan du ikke kalle det forskjellsbehandling.

Skjønner hva du mener, og i et voksent perspektiv var det kanskje ikke det. Men for en 6-åring var det nok akkurat slik det ble følt, tror du ikke? Jo, 6-åringen må lære osv osv, men 6 år er 6 år, og jeg tror ganske sikkert at det var som ts sier; det var mest det at venninnen fikk skoene og ikke hun selv som gjorde vondt.

[Gjest Sobril]

Men kjære vene, hun har da ikke prøvd å bestemme hva venninnen skal eller ikke skal kjøpe til sin egen datter?

Med hånden på hjertet, dere som har barn i samme alder og som så krasst sier "du får jaggu tåle å høre at du ikke har noe med hva venninnen din gjør": Hvis du hadde vært venninnen til ts og vært i samme situasjon, hva hadde du gjort? Du visste at venninnen din kjørte en ikke-handle-noe-linje, av økonomiske grunner. Du observerer at begge jentene kaster seg over et par sølvglinsende sko og ser bedende på mødrene. Du hører at venninnen din sier at nei, jeg kan ikke kjøpe sko til deg nå. Hadde du, med lett hjerte og uten å blunke kjøpt skoene til din egen datter, mens den andre jenta stod gråtende og så på?

Det er det jeg stusser på også - at så mange tydeligvis hadde kjøpt skoene uten å blunke. Meg, meg, meg - og så litt mitt. Jeg velger istedenfor å ta litt hensyn, både i denne og andre situasjoner. Blir så mye hyggeligere for alle sammen.

Og "min mor sa..." etc. Sikkert mange som har utrolig smarte mødre her inne, men jeg prøver å ta lærdom av hva min mor gjorde feil - som å være konsekvent til tider og inkonsekvent til andre. Allikevel var hun en super mor, men at hun var inkonsekvent gjorde meg utrolig forvirret.

[Gjest Sobril]

Skjønner hva du mener, og i et voksent perspektiv var det kanskje ikke det. Men for en 6-åring var det nok akkurat slik det ble følt, tror du ikke? Jo, 6-åringen må lære osv osv, men 6 år er 6 år, og jeg tror ganske sikkert at det var som ts sier; det var mest det at venninnen fikk skoene og ikke hun selv som gjorde vondt.

Ikke at det spiller noen rolle - men hun er 5 og venninna 6

Jeg prøver noen ganger å sette meg inn i tankegangen til de små, og noen ting er sårere enn andre. Feil av meg å kalle det forskjellsbehandling, kanskje, men å føle URETTFERDIGHET gjør utrolig vondt - både for store og små.

[Gjest Constanze]

Det er det jeg stusser på også - at så mange tydeligvis hadde kjøpt skoene uten å blunke. Meg, meg, meg - og så litt mitt. Jeg velger istedenfor å ta litt hensyn, både i denne og andre situasjoner. Blir så mye hyggeligere for alle sammen.

Og "min mor sa..." etc. Sikkert mange som har utrolig smarte mødre her inne, men jeg prøver å ta lærdom av hva min mor gjorde feil - som å være konsekvent til tider og inkonsekvent til andre. Allikevel var hun en super mor, men at hun var inkonsekvent gjorde meg utrolig forvirret.

Det er en selvfølge at du skal få oppdra din datter som du ønsker og det er jo helt kurant og ikke noen andre har noe med. MEN når du krever forståelse for din måte å oppdra barnet ditt på så må du sannelig tåle at din venninne har en annen linje enn den du fører og den linjen du synes er den riktige.

Alle har forskjellige måter å oppdra ungene på - og du kan mene hva du vil om din venninnes oppdragelsesmetoder, men du bør holde deg for god til å kritiserer hennes oppdragelsesmetoder.

Synes det er direkte stygt av deg å (mer enn) antyde at hun sikkert vil få store problemer med henne om noen år. Dette vet du ingenting om - ingen har garantier for hvordan ungene blir som tenåringer. Det kan like gjerne være din datter som blir uspiselig og storforlangende .. Derfor vokter jeg meg vel for å kritisere andre - jeg vet at selvom man gjør alt det rette så er det ingen garanti for at barna vokser opp og blir akkurat slik du ønsker.

[Kahlua]

Jeg synes ikke du har noe med å irettesette venninnen din for å kjøpe sko til sin datter, det er hennes sak.

Det er du som må lære datteren din til å takle at hun ikke alltid kan få ting selv om andre gjør det.

[Frk Snasen]

Jeg føler meg slik i dag...

Min beste venninne og jeg dro til byen sammen med hver vår datter som er jevngamle (5-6 år). Jeg hadde sagt på forhånd, slik at også min venninne hørte, at vi KUN skulle kikke men at jenta mi kunne få en is. Vi har akkurat begynt ferien, og jeg skal prøve så godt jeg kan å la de 2500 kronene jeg har holde til ferien er over, samt lære jentungen at hun ikke kan få noe hver gang vi er i byen. Det pleier å gå greit de få gangene vi er der.

Inne i en butikk begynner jentene å sverme over like sko. De prøver og ordner og suser seg i mellom med disse skoene. Jeg sier at, nei, disse kan du ikke få. At du ikke kan få noe hver gang etc (kostet bare 129 kroner - men det var liksom ikke poenget). Tenkte at dersom det kom inn en slant senere i ferien så kunne hun evt få dem da. Hun blir ikke veldig blid for svaret, men før jeg rakk å reagere så ser jeg at venninnen min kjøper skoene til sin datter. Resultatet blir jo at min datter HYLGRINER. Jeg fortsetter å være bestemt, for hun kan ihvertfall ikke få noe fordi hun gråter.

Jeg blir litt irritert og tar det opp med venninna mi da vi kommer ut; at dersom hun ville kjøpe de til sin datter (som forøvrig har et nesten identisk par hjemme), så kanskje hun kunne gjort det litt smidigere og for eksempel tatt en liten "svingom" inn i butikken mens vi var på do f.eks. - og gitt dem til henne når de kom hjem. Hun spør da om det skal være slik at hun aldri kan kjøpe noe til sin når vi er i byen sammen eller om hun må avklare alt med meg på forhånd. Jeg sier at, selvsagt ikke, men dersom hun hadde gitt meg et lite hint på forhånd f.eks. så kan det godt hende jeg hadde kjøpt dem til henne jeg også dersom jeg visste at dette kom til å skje. Å gi etter for gråt gjør jeg aldri. Jeg sier også at slikt blir like sårt begge veier, når de har lyst på samme tingen, er helt på bølgelengde og har sett ut at "DE vil jeg ha". At bare en får da blir da veldig urettferdig synes jeg, og min venninnes datter hadde antakeligvis reagert på nøyaktig samme måte (bortsett fra at hun garantert hadde fått skoene). På lik linje med å ta med ungene i godtebutikken og bare la den ene få. Virket som hun skjønte hva jeg mente, jentungen min sluttet og gråte, vi kjøpte is og snakket ikke mer om det.

Allikevel sitter jeg nå igjen med verdens dårligste samvittighet ovenfor jentungen og føler meg som et hespetre av en mor som klarer å "brumme" til dattera mi at hun ikke kan få mens den andre får.

Jeg elsker jentungen, men er alltid konsekvent med slike ting. Allikevel, når først konfrontasjonen kommer, så er jeg utrolig dårlig på å finne en mindre hjerteskjærende løsning. Jeg står bom fast rett og slett.

Når det gjelder venninna mi, så TROR jeg at hun forstod, men jeg føler allikevel at jeg ikke er helt ferdigsnakket rundt temaet.

Hva synes dere jeg burde gjort?

Jeg syns du skal holde den standaren du forsøker å holde.

Allikevel (som sikkert de fleste andre her har påpekt), så kan du ikke engang insinuere at din venninne skulle unnlate å kjøpe disse skoene.

Jeg syns og du virker som en drama-queen.

Og kommentaren jeg har uthevet, vel... den har jo ingenting med deg å gjøre, ei heller saken.

Og siden du har så dårlig samvittighet ovenfor barnet ditt.

Kan du ikke finne en måte å forklare henne hvorfor venninnen fikk, og ikke henne?

[Gjest Chickpea]

Hmm.. For å svare på det egentlige spørsmålet, nei, jeg synes ikke du er en grusom mor! Jeg er ingen tilhenger av at barn skal få alt de peker på eller ønsker seg. Men når det er sagt, så synes jeg faktisk det er også lov å ta hensyn og ikke kjøpe skoene rett foran nesen på din datter som ikke får, det ville vel uansett ikke spilt noen rolle for din venninne om hun gjorde det mens du "avveieledet" barna. Jeg oppfatter det i hvertfall ikke slik at du ønsker å styre hva din venninne kjøper (slik enkelte her inne virker veldig indignerte over!), men når det kan så lett unngås, ser jeg ingen grunn til å strø salt i såret hos en skuffet 5-åring uansett hvor viktig det ellers er at barn forstår at nei betyr nei..

[LetThemEatCake]

Jag lägger till ännu en grej här.

Jag tror faktiskt att det är en jättebra läxa för din dotter att bli utan skor när hennes väninna fick skorna! Hur ska hon annars lära sig att man inte kan få allt, även om "alla andra får det"? Du gjorde helt rätt i att inte köpa skorna, men jag tycker fortfarande att din väninna får göra (och ska göra) precis som hon vill med sin dotter. Nästa gång kanske du vill köpa något till din dotter, men som hon vägrar köpa till sin? Barn behöver också känna på verkligheten ibland. Tänk sen när hon blir tonåring och vill ha saker bara för att "alla andra har dem" (ett oundvikligt scenario för de flesta föräldrar).. Då kan man ju inte förvänta sig att alla mammor ska smyga med att de köpt ditt och datt till sina döttrar bara för att din dotter inte ska vilja att du ska köpa det. Mycket bättre är det att lära din dotter att det hennes väninna får inte är detsamma som det hon får redan nu.

[Gjest Sobril]

Jeg - en dramaqueen? Jeg synes faktisk flere andre lager vel så mye dramatikk i at jeg syntes det hadde gått an å bruke litt antenner.

LetThemEatCake: De skoene fikk hun visst av besteforeldrene i dag. Hun var på besøk der, og de tok henne med til byen.

Og jentungen min får visst kjenne på virkeligheten stadig vekk, så det skal nok ikke bli noe problem. Jeg prøver å belyse at situasjonen - isolert sett - kunne vært løst på en smidigere måte. Vi har da vært i byen sammen ellers hvor hun har kjøpt ting til sin datter, og det har ikke vært noe problem overhodet.

[LetThemEatCake]

Jeg - en dramaqueen? Jeg synes faktisk flere andre lager vel så mye dramatikk i at jeg syntes det hadde gått an å bruke litt antenner.

LetThemEatCake: De skoene fikk hun visst av besteforeldrene i dag. Hun var på besøk der, og de tok henne med til byen.

Og jentungen min får visst kjenne på virkeligheten stadig vekk, så det skal nok ikke bli noe problem. Jeg prøver å belyse at situasjonen - isolert sett - kunne vært løst på en smidigere måte. Vi har da vært i byen sammen ellers hvor hun har kjøpt ting til sin datter, og det har ikke vært noe problem overhodet.

Så bra då!

[Gjest Professor]

Neida, du er ingen grusom, mor, om grusom betyr at det er skadelig eller farlig å sette klare grenser for sine barn.

Et problem idag er nettopp at for mange voksne, eller de man antar er voksne, skyr konflikter. Straks barns følelser opprøres lar man disse styre beslutningene om hva som er riktig eller ikke riktig i situasjoner. De voksne bestemmer (og det er det jo som kjent en grunn til) og dette lærer barna ved at man er streng. Dersom man ikke setter grenser for sine barn tidligere og lærer dem at "hos oss gjør vi det slik. Hva de gjør hos andre er revnende likegyldig", risikerer man å få en unge med narsisstiske forstyrrelser, dvs. et disproporsjonalt forhold mellom ego og realitet og vi får de tilfellene som dukker opp hos Dr. Phil og kalles "Generation Me", jeg, meg, mitt, uten tanke for at man faktisk må gjøre seg fortjent enten til arbeid eller ting.

Mange ser ikke forskjell mellom ris og ros og roser barn i alle retninger for absolutt alt de gjør. Slikt utvikler en usunn personlighet hos barnet fordi barnet aldri lærer hva det betyr å strekke seg etter noe, arbeide over tid for å få noe, spare penger over tid til noe man virkelig ønsker seg.

Grunnen til at det er lettere å oppdra andres unger, og dette vet dere antagelig, er nettopp at foreldre på et vis hemmes av sitt biologiske bånd til sitt barn, noe fremmede ikke gjør. Det biologiske bånd er også årsaken til at overraskelsen man kan lese i barns ansikt når fremmede irrettesetter dem er så stor; straks en fremmed ber barn klatre ned fra alarmsystemet i butikker, noe foreldrene tillot kanskje fordi de trodde alarmsystemet var et klatrestativ, klatrer barnet ned, fordi de ikke har samme mulighet for manipulasjon av den fremmede, nettopp fordi det biologiske bånd mangler. Det finnes intet emosjonelt rom barnet kan spille på, og barn er manipulerende. Det er forskjell på å gråte seg til noe og fordi man fikk seg en på tygga:)

Barn må lære seg, og dette er foreldres ansvar, at de ikke kan få alt til enhver tid, både fordi det er sjelelig usunt, men også fordi familiens økonomi er begrenset. Klare grenser og konsekvenser gir stabil utvikling av barnets perosnlighet og blir et langt sunnere mennesket enn hva ettergivende foreldre får. Mange tror jo at maset slutter bare man gir etter (uten sammenligning forøvrig holder vi på nøyaktig på samme vis overfor muslimer).

Tilslutt: man bør ikke gi barn alternativer. Istedet for å spørre hva barnet har lyst på til middag, sier du bare at "idag er det fisk". Du må stå for beslutningen, og akkurat denne lille spenningen en slik beslutning innebærer er også sunn for nervene dine, og gjør at du styrker sin stilling i forhold til barnet.

Som vi alle vet svinger følelser og kan skifte på et øyeblikk. Om man lar følelser styre ens beslutninger, vil hva som er rett, galt, lurt, dumt, klokt, smart osv. avhenge av følelsen man har i øyeblikket, noe som ikke er udelt heldig. Beslutninger overfor barn og unge bør styres av hva som er klokt for barnet utvikling på sikt, selvom det kan føles umiddelbart ubehagelig, og å gi etter fordi barnet viser sterke følelser er lite klokt på sikt.

Lærere har akkurat samme problemet: elever ber om eller spør om et eller annet og hva gjør lærere? De sier "nei, nei, nei, nei, javelda" og da har man det gående. Grensesetting handler om programmering av barns hjerner. Grensesetting og klare konsekvenser styrer dannelsen av neverale nettverk i hjernen slik at man får gagns menneske av sine barn.

Mvh

Professor

[Optimist40]

Hei

Vet du, jeg synes du håndterte situasjonen helt riktig. Mange av svarene du har fått vitner bare om hvilket hensynsløst samfunn vi lever i tenker jeg. Dersom man har venner / familie som har dårligere råd enn oss f. eks og vii er på ferie eller annet med disse , ja da syns jeg virkleig det er på sin plass å ta hensyn den korte tiden samværet vedvarer. Er virkelig så vanskelig?

Hva krever det egentlig av oss å ta hensyn? Er det et nederlag? Kan virke sånn på enkelte svar her, "du har ikke noe med hva hun gjør", "hun skal da ikke ta hensyn til deg" osv.. Hva i all?? Hvorfor skal man ikke ta hensyn? Man vil da gjerne bli hensyntatt selv om man er i en situasjon hvor det er naturlig.

Ikke rart egentlig at våre avkom sliter med å orientere seg i en verden uten klare grenser og verdier. Stå på dine grenser du, og snakk med barnet ditt om hvilke verdier man kommer langt med, lær henne å ta hensyn til andre selv om de ikke tar hensyn til henne. Lær henne å vise omsorg og empati med de som har det annerledes enn henne, lær henne hva som virkelig gir et meningsfylt liv. Det er ikke matrielle goder, men det å kunne glede seg over det man har og det man kan gi andre. Det er forskjell på hva man ønsker seg og på hva man trenger.

[Redbull]

Jeg føler meg slik i dag...

Min beste venninne og jeg dro til byen sammen med hver vår datter som er jevngamle (5-6 år). Jeg hadde sagt på forhånd, slik at også min venninne hørte, at vi KUN skulle kikke men at jenta mi kunne få en is. Vi har akkurat begynt ferien, og jeg skal prøve så godt jeg kan å la de 2500 kronene jeg har holde til ferien er over, samt lære jentungen at hun ikke kan få noe hver gang vi er i byen. Det pleier å gå greit de få gangene vi er der.

Inne i en butikk begynner jentene å sverme over like sko. De prøver og ordner og suser seg i mellom med disse skoene. Jeg sier at, nei, disse kan du ikke få. At du ikke kan få noe hver gang etc (kostet bare 129 kroner - men det var liksom ikke poenget). Tenkte at dersom det kom inn en slant senere i ferien så kunne hun evt få dem da. Hun blir ikke veldig blid for svaret, men før jeg rakk å reagere så ser jeg at venninnen min kjøper skoene til sin datter. Resultatet blir jo at min datter HYLGRINER. Jeg fortsetter å være bestemt, for hun kan ihvertfall ikke få noe fordi hun gråter.

Jeg blir litt irritert og tar det opp med venninna mi da vi kommer ut; at dersom hun ville kjøpe de til sin datter (som forøvrig har et nesten identisk par hjemme), så kanskje hun kunne gjort det litt smidigere og for eksempel tatt en liten "svingom" inn i butikken mens vi var på do f.eks. - og gitt dem til henne når de kom hjem. Hun spør da om det skal være slik at hun aldri kan kjøpe noe til sin når vi er i byen sammen eller om hun må avklare alt med meg på forhånd. Jeg sier at, selvsagt ikke, men dersom hun hadde gitt meg et lite hint på forhånd f.eks. så kan det godt hende jeg hadde kjøpt dem til henne jeg også dersom jeg visste at dette kom til å skje. Å gi etter for gråt gjør jeg aldri. Jeg sier også at slikt blir like sårt begge veier, når de har lyst på samme tingen, er helt på bølgelengde og har sett ut at "DE vil jeg ha". At bare en får da blir da veldig urettferdig synes jeg, og min venninnes datter hadde antakeligvis reagert på nøyaktig samme måte (bortsett fra at hun garantert hadde fått skoene). På lik linje med å ta med ungene i godtebutikken og bare la den ene få. Virket som hun skjønte hva jeg mente, jentungen min sluttet og gråte, vi kjøpte is og snakket ikke mer om det.

Allikevel sitter jeg nå igjen med verdens dårligste samvittighet ovenfor jentungen og føler meg som et hespetre av en mor som klarer å "brumme" til dattera mi at hun ikke kan få mens den andre får.

Jeg elsker jentungen, men er alltid konsekvent med slike ting. Allikevel, når først konfrontasjonen kommer, så er jeg utrolig dårlig på å finne en mindre hjerteskjærende løsning. Jeg står bom fast rett og slett.

Når det gjelder venninna mi, så TROR jeg at hun forstod, men jeg føler allikevel at jeg ikke er helt ferdigsnakket rundt temaet.

Hva synes dere jeg burde gjort?

For det første! KJEMPE bra at du ikke gir etter for gråt!! Og eg syns du gjorde det rette med å ikke la jenta di få skoa, du hadde allerede sagt dette. MEN, samtidig så må barn lære seg at verden er ikke rettferdig. Jeg syns jenta di hadde "godt" av å se at venninna hennes fikk noe hun ikke fikk. Det er eg veldig nøye på i barnehagen, å gi noen noe en gang, å andre andre ganger. Bestemora mi gav meg bursdagsgave når bror min hadde bursdag, og omvendt, det syns eg er feil! Verden ER urettferdig! Stå på!

[Piper]

Hei

Vet du, jeg synes du håndterte situasjonen helt riktig. Mange av svarene du har fått vitner bare om hvilket hensynsløst samfunn vi lever i tenker jeg. Dersom man har venner / familie som har dårligere råd enn oss f. eks og vii er på ferie eller annet med disse , ja da syns jeg virkleig det er på sin plass å ta hensyn den korte tiden samværet vedvarer. Er virkelig så vanskelig?

Hva krever det egentlig av oss å ta hensyn? Er det et nederlag? Kan virke sånn på enkelte svar her, "du har ikke noe med hva hun gjør", "hun skal da ikke ta hensyn til deg" osv.. Hva i all?? Hvorfor skal man ikke ta hensyn? Man vil da gjerne bli hensyntatt selv om man er i en situasjon hvor det er naturlig.

Ikke rart egentlig at våre avkom sliter med å orientere seg i en verden uten klare grenser og verdier. Stå på dine grenser du, og snakk med barnet ditt om hvilke verdier man kommer langt med, lær henne å ta hensyn til andre selv om de ikke tar hensyn til henne. Lær henne å vise omsorg og empati med de som har det annerledes enn henne, lær henne hva som virkelig gir et meningsfylt liv. Det er ikke matrielle goder, men det å kunne glede seg over det man har og det man kan gi andre. Det er forskjell på hva man ønsker seg og på hva man trenger.

Man kan snakke til barn om verdier ol, så mye man bare ønsker. Men man lærer ikke et barn bare ved å snakke, for av og til må man handle også. Og på den måten kan man vel egentlig si at venninnens kjøp hjalp ts med oppdragelsen, for hun fikk vist datteren sin at hun ikke får alt hun vil og peker på, selv om andre rundt henne får det de vil. Hun fikk vist datteren sin at verden av og til kan være urettferdig, og vi klarer oss likevel. Noen har mer enn andre, men så lenge vi har det vi klarer oss med, er vi fornøyde. og at vi må jobbe hardt for å få alt vi ønsker oss, og selv da er det ikke sikkert vi får alt vi ønsker oss. Velødig greit å lære slike ting som barn

Vil gjerne at du utdyper litt mer, med hva man skal ta hensyn til med tanke på å reise på ferie med folk som har mindre penger enn en selv. Går man ut og spiser sammen, velger man ikke de dyreste spisestedet. Skal man ahndle sammen i butikken, mat, drikke ol, velger man kanskje ikke de dyreste variantene. Eller det er jo mulig at man selv kan spandere litt, for å glede alle man reiser sammen med.

Men skal man på shoppingtur, mener du da virkelig ikke at man skal holde seg selv igjen, og ikke kunne kjøpe det man vil fordi de andre man reiser med ikke har like god økonomi? En av de tingene mange gjør, er å shoppe ganske mye når de er på reise, go de sparer mange tusen å kjøpe tingene der is tedet for hjemme. Mener du da at man ikek skal kjøpe de tingene,f ordi de andre ikke har økonomi til å kjøpe det samme? Hvor går grensenf or hvilke hensyn man skal ta? Skal man stoppe seg selv hele tiden, fordi andre ahr mindre penger enn oss? Er det det du mener, finner jeg det mye enklere å ikke dra på ferie med noen som har mye dårligere økonomi enn det vi har.

[Optimist40]

Man kan snakke til barn om verdier ol, så mye man bare ønsker. Men man lærer ikke et barn bare ved å snakke, for av og til må man handle også. Og på den måten kan man vel egentlig si at venninnens kjøp hjalp ts med oppdragelsen, for hun fikk vist datteren sin at hun ikke får alt hun vil og peker på, selv om andre rundt henne får det de vil. Hun fikk vist datteren sin at verden av og til kan være urettferdig, og vi klarer oss likevel. Noen har mer enn andre, men så lenge vi har det vi klarer oss med, er vi fornøyde. og at vi må jobbe hardt for å få alt vi ønsker oss, og selv da er det ikke sikkert vi får alt vi ønsker oss. Velødig greit å lære slike ting som barn

Vil gjerne at du utdyper litt mer, med hva man skal ta hensyn til med tanke på å reise på ferie med folk som har mindre penger enn en selv. Går man ut og spiser sammen, velger man ikke de dyreste spisestedet. Skal man ahndle sammen i butikken, mat, drikke ol, velger man kanskje ikke de dyreste variantene. Eller det er jo mulig at man selv kan spandere litt, for å glede alle man reiser sammen med.

Men skal man på shoppingtur, mener du da virkelig ikke at man skal holde seg selv igjen, og ikke kunne kjøpe det man vil fordi de andre man reiser med ikke har like god økonomi? En av de tingene mange gjør, er å shoppe ganske mye når de er på reise, go de sparer mange tusen å kjøpe tingene der is tedet for hjemme. Mener du da at man ikek skal kjøpe de tingene,f ordi de andre ikke har økonomi til å kjøpe det samme? Hvor går grensenf or hvilke hensyn man skal ta? Skal man stoppe seg selv hele tiden, fordi andre ahr mindre penger enn oss? Er det det du mener, finner jeg det mye enklere å ikke dra på ferie med noen som har mye dårligere økonomi enn det vi har.

I dette spesifikke tilfelle visste venninnen til TS at det ikke var aktuelt for TS å kjøpe noe til sin datter og hadde forklart det på forhånd. Etter min mening tar ikke venninne hensyn, når hun allikevel kjøper noe som begge jentene var veldig opptatt av. Hensynet her er situasjonsbetinget.

Man må ( etter min mening) både prate og handle. Jeg forklarer alltid mine barn hvorfor de ikke får lov til ditt eller får datt, nettopp fordi en handling uten forklaring kun en meningsløs handling som barnet ikke forstår og ikke lærer noe av. TS gjør alt riktig slik jeg ser det.

Selvfølgelig er ikke verden ”rettferdig”, men hva er nå det da? Skal man unnskylde seg selv med det hver gang man ikke tar hensyn til noen, oppnår man jo bare mer egoisme.

Rettferdig er et ord som barn bruker helt feil, når barna får det de trenger er det rettferdig. Når de ikke får noe de bare ønsker seg, men ikke trenger er ikke det urettferdig.

Liker ikke det ordet, nettopp fordi det blir brukt så veldig feil. Rettferd er å behandle den enkelte i henhold til dennes egenart og ikke i henhold til andres egenart. Jeg har en gutt og en jente, når mine barn bruker det ordet gjør jeg et poeng ut av f. eks ”ok, neste gang jeg skal kjøpe kjole til minsten , kjøper jeg kjole til gutten også,, det er jo rettferdig? De får jo helt likt ikke sant..” Ok, de skjønner poenget og gir seg fordi det er satt veldig på spissen..

I ferie sammenhenger tenker jeg litt som du skisserte, man handler i rimelige butikker, man samarbeider om handlelister og middager, noen liker å spise ute ofte i ferien andre ikke, man må da kunne gå ut hver for seg også, og da kan man jo velge fritt. Går man ut sammen velger man noe sammen som passer begge. Dette er selvfølgelig veldig individudelt hvordan man legger opp dette og hvor komfortable man er med hverandre. Samarbeid, ganske enkelt egentlig.

Hvorfor skal du dra det til at shopping på generell basis skal være et problem? Sa da virkelig ikke det. Men klart alt kan dras fullstendig ut av proporsjoner om man ikke ønsker å ta inn over seg konseptet med å ta hensyn. Å ta hensyn er ikke spesifikke grenser, eller skal / skal ikke regler.. Å ta hensyn handler om å være lydhør og sette seg inn i andres situasjon enkelte ganger og er situasjonsbetinget.