Å leve vs å eksistere

[Gjest AnonymBruker]

Jeg eksisterer. Og det føler jeg vel at jeg alltid har gjort.

Jeg bekymrer meg alltid for alt. Engstelig.

Jeg har alle de materielle tingene. En mann og et flott barn. Men allikevel bare eksisterer jeg.

[Gjest Miia]

Jeg føler absolutt at jeg lever. Jeg prøver det jeg kan å verdsette alle de gode øyeblikkene og opplevelsene jeg får. Det trenger ikke være kjempestore greier, det kan være både stort og lite. En god kaffekopp en tidlig morgen, en kveld med de beste vennene, en dag helt for meg selv, spennende reiser osv.

Problemet mitt derimot, er ofte at jeg har lyst til å gjøre så mye forskjellig at jeg ikke helt klarer å bestemme meg, også blir det ikke noe av det jeg kunne tenke meg. Jeg ønsker å oppleve mer selv om jeg overhodet ikke klager over sånn jeg har det nå.

Ikke at det er for sent, men jeg må bli flinkere til å gjennomføre flere av tingene jeg har lyst til, og innse at ikke alt kan skje på en gang. Jeg må bli flinkere til å leve med det at man ikke vet hva som kommer rundt neste sving, og at ting kan bli bra selv om man ikke har alt planlagt.

[(-: Aurora :-)]

Jeg lever i aller høyeste grad. Trives godt med livet og hvordan jeg lever det

[Gjest Belle Gunnes]

Etter å virkelig ha levd livet så eksisterer jeg bare nå. Ble litt for mye leve livet og jeg var for utadvent. Nå har jeg en pause og eksisterer. Men jeg kommer tilbake igjen.

[Lykkelig eks-frue]

Jeg føler absolutt at jeg lever. Jeg er veldig fornøyd med livet mitt og alt som følger med. Selv om jeg i perioder kan velge å holde meg unna sosiale sammenkomster og være sammen med andre, lever jeg like fullt.

Mye av det jeg lærer, lærer jeg også når jeg er alene.

Egentlig kan jeg vel si at jeg synes livet har vært deilig de siste 12 årene, og at jeg har levd det til det fulle

[AnonymBruker]

Jeg eksisterer, og slik har det vært nesten hele livet mitt, med noen glimt av et ordentlig liv her og der.

[Teriyaki]

Det siste året har jeg variert litt mellom å leve og eksistere. Jeg har jobbet, og egentlig bare ventet på at høsten skal komme slik at mitt "nye liv" med studietid, deltidjobb og masse sosialiteter kunne begynne. Jeg var riktignok sosial noen ettermiddager i uken, jeg trente, koste meg og diverse, men følte likevell at livet mitt bare satt på vent.

Nå begynner jeg å føle at jeg våkner opp igjen. Jeg har startet i deltidsjobben, og det er kjempekort tid til skolen begynner. NÅ starter jeg opp livet mitt igjen!

Men sånn over linjen er jeg enig med mange her om at å leve eller ikke, er variabelt fra person til person. Jeg setter venner, trening og det å være i aktivitet og å reise en gang i året veldig høyt, men jeg setter også utrolig stor pris på å bare ligge hjemme og slappe av på sofaen om kvelden. Uten det ene eller det andre, kan jeg i alle fall si at jeg ikke hadde levd. Da hadde jeg eksistert. For enten ville jeg blitt ensom og rastløs, eller så ville jeg blitt utmattet og "borte" i mitt eget hode til tross for at jeg var tilstede. Såppass kjenner jeg meg selv.

Men jeg må si det, at alt kan ikke betegnes som å leve, til tross for at en annen person sier at h*n gjør det. Et eksempel er jo de som sitter inne 24/7 og spiller wow eller noe annet. Men det er jo litt ekstremt da.

[Mann 42]

Man lever når man har det bra og gjør ting man har lyst til og trives med i hverdagen, akkurat hva det er eller med hvem er ikke viktig.

Tja, man lever vel når man ikke har det så bra, også. En real depresjon er også en livserfaring å ta med seg. De færreste av oss kommer oss gjennom livet uten å ha opplevd noe slikt minst en gang. Det er ikke noe hyggelig, men det er også en del av livet.

Da jeg var i 20-åra hadde jeg en periode der jeg tidvis var såpass nedfor at jeg i fullt alvor vurderte å ta livet av meg. Jeg skal ikke si at jeg ikke ville vært den erfaringen uten, for det ville være jug. Men det var ganske lærerikt. Jeg tror jeg hadde et litt videre perspektiv enn de fleste av kollegene mine da jeg noen år seinere begynte å jobbe i psykiatrien. Eller kanskje ikke. Det er ikke sånt man snakker så mye om.

[hjertesukka]

Etter å ha eksistert i mange år, kan jeg med hånden på hjertet si at idag så lever jeg, ikke bare eksisterer. Da har jeg lagt bak meg skilsmisse, flere dødsfall i nær familie, alvorlig sykdom og diverse andre utrolig vonde opplevelser. Som jeg aldri trodde var mulig å oppleve uten å gå under.

Etter alt dette så har jeg sagt til meg selv at da skal jeg kunne takle det meste. Og det er sant.

Juhu- jeg lever og har det bra mot alle odds!

[AnonymBruker]

Jeg eksisterer. Iblant lever jeg bittelitt, men det går fort over. Jeg er til tider veldig ensom, og jeg tror det kan ha noe med saken å gjøre. Iblant klarer jeg å glede meg over det fine i naturen, en god bok eller en perfekt mango. Likevel ligger som regel ensomheten, og angsten for resten av livet i ensomhet bak og gnager.

[Gjest Miia]

Klem til hjertesukka! Jeg blir så glad når jeg hører sånt.

[hjertesukka]

Klem til hjertesukka! Jeg blir så glad når jeg hører sånt.

Hjertelig takk. Det var veldig fint sagt av deg.

[Gjest gjestdeluxe]

Jeg filosoferer ofte på det med å leve versus å bare eksistere.

Jeg er ganske introvert (ikke sjenert) av natur og blir fort sliten av å være rundt masse folk. Når jeg har tilbrakt en hel dag på skole eller jobb og vært sosial hele dagen, vil jeg ofte bare sitte hjemme eller gå en tur for meg selv på kvelden for å kople av.

Jeg har perioder der jeg nesten bare treffer folk gjennom skole eller jobb, for så å tilbringe mesteparten av fritiden alene, men jeg har også hatt perioder hvor jeg har hatt mange venner som har dradd meg med på ting og hvor jeg har trivdes med å være sosial flere ganger i uka.

Merker jo at det er de periodene hvor jeg har vært sosial og deltatt på mye at jeg i ettertid tenker at jeg virkelig "levde", selv om jeg også føler at jeg får livserfaringer og gode opplevelser gjennom jobb og skole.

Føler også at folk som er ektroverte og trives med å ha masse folk rundt seg, opplever så mye mer og får så mye mer ut av livet på en måte. Jeg er derfor litt nysgjerrig på hvordan andre ser på dette.

Hvordan lever man livet fullt ut? Hva må man oppleve for å virkelig ha levd og hvilken kategori tilhører du?

Jeg synes det blir feil å la andre få lov til å bestemme hva som er mest sunt eller "riktig" i forhold til å leve et liv. Det må være helt i orden å være litt introvert og like å ha rom for seg selv, så da må en sette grenser for sosiale aktiviteter og samvær med andre - si stopp når det er nok.

Å leve et liv fullt ut har nok ulikt innhold for enhver av oss. Det skal også mye til for å klare å være i et "leve livet fullt ut"-modus hver dag året rundt år etter år...

Noen er ekstreme og ønsker seg en halleluja-stemning, mens andre er mer stille, i sine opplevelser av om de lever livet slik de ønsker. Jeg tror nok at dersom du lever i tråd med hva du selv ønsker og er komfortabel med, så er ting bra. Å leve det "fullt ut" kan bety at man tar i litt ekstra: tar noen sjanser og gjør noen dristige valg.

Det sies at man ikke bare bør eksistere, men heller leve. Hva det betyr for deg må du selv definere...

http://www.youtube.com/watch?v=-UMDYjDT8Uo&playnext=1&videos=8C5kFvLioH4&feature=grec_index

[Snop]

Jeg lever stort sett. Aller mest når jeg er på mitt mest kreative, eller åndelige.

Faktisk vil jeg si at det er i de periodene jeg distanserer meg mest fra troen/Gud at jeg aller mest bare eksisterer.

[cilipili]

Har variert veldig, men nå føler jeg uten tvil at jeg lever!