Klassekamerater du ikke kunne fordra

[Gjest AnonymBruker]

Da du gikk på (ungdoms)skola, var det noen elever der du ikke likte, hatet eller ikke kunne fordra?

Hva var grunnen og hva tror du du ville synes om dem da de gikk på skola om du hadde vært den du er nå i dag da du gikk på skola?

Er det noen du ikke likte som du nå, som voksen, ikke skjønner hvorfor du ikke likte?

[I.am.me]

Det er vel mer omvendt. At nå ser jeg noen folk som jeg likte og var gode venner med på ungdomsskolen og ikke skjønner hva jeg så i dem. :gjeiper:

[Rosalie]

Samme som I.am.me. De ufordragelige i banre- og ungdomsårene er fortsatt ufordragelige, men i tillegg ser jeg, etter å ha fått de på avstand noen år, at endel av de jeg omgikkes ganske mye i oppveksten heller ikke er my kind of people.

[Gjest Carleigh-Ann]

Jepp - jeg hata ca 90% av de. Så patetiske de er når de skal si unnskyld for hvordan de oppførte seg. Som om det skulle hjelpe liksom. Jeg prøver å unngå å dra til mitt hjemsted, får helt angst når jeg ser folk fra skolen.

[Gjest AnonymBruker]

De som var ekle mot meg var de peneste jentene i klassen. Syns de var ufyselige. Nå gir jeg blaffen i dem! Jeg har sett noe av dem og kan ikke si jeg missunner dem livet. De var pene før, men vokste det heller av seg. Flere av dem fikk unger veldig tidlig og har egentlig ikke gjort noe etter ungdomskolen. Jeg giftet meg sent, tok utdanning, etablerte meg og vokste meg mye penere enn dem Nå sitter de der surmaga, rynkete og med mann nr. 3.

Slemt å si at jeg fryder meg litt, men noen ganger syns jeg de fortjener det. Det er utrolig hvor mye av oppveksten slemme barn/ungdom kan ødelegge. Den som blir mobbet glemmer det aldri!

[Gjest AnonymBruker]

Jepp - jeg hata ca 90% av de. Så patetiske de er når de skal si unnskyld for hvordan de oppførte seg. Som om det skulle hjelpe liksom. Jeg prøver å unngå å dra til mitt hjemsted, får helt angst når jeg ser folk fra skolen.

Da må jeg fortelle noe. Jeg traff ei gammel klassevenninne på byen. Hadde ikke sett henne på mange år. Vi var gode venninner som jeg kan huske. Hun fortalte at jeg og ei annen jente ved en anledning hadde vært VELDIG stygge med henne. Dette var noe hun hadde tenkt på i mange år og fikk ikke det helt ut av hodet. Jeg husket det ikke og husker det fremdeles ikke!! Det var noe av det ekleste jeg har vært med på. Jeg var ikke i tvil om at hun snakket sant. Kjente henne såpass at jeg ikke tror hun fant på slike ting. Jeg unnskyldte meg og var helt fra meg! Jeg visste jo så godt hvordan det var å bli mobbet.

Hun godtok unnskyldningen min og var bare glad for at vi fikk pratet om det. Er gode venner nå

Poenget er at mobberene også blir voksne en dag. En annen ting er om de virkelig mener unnskyldningen sin eller om de bare trenger å få lettet sin egen samvittighet.

[Gjest SmallTalk]

Det er vel mer omvendt. At nå ser jeg noen folk som jeg likte og var gode venner med på ungdomsskolen og ikke skjønner hva jeg så i dem. :gjeiper:

Samme her, samt at en del av de jeg ikke likte på barne/ungdomsskolen fortsatt er ufordragelige og fortsatt er noen jeg ikke liker å omgås. En del har vokst opp og forandret seg til det positive, men en del er fastgrodd i samme greia. Slenger dritt om alt og alle og har aldri en positiv ting å si.

[Gjest Carleigh-Ann]

Da må jeg fortelle noe. Jeg traff ei gammel klassevenninne på byen. Hadde ikke sett henne på mange år. Vi var gode venninner som jeg kan huske. Hun fortalte at jeg og ei annen jente ved en anledning hadde vært VELDIG stygge med henne. Dette var noe hun hadde tenkt på i mange år og fikk ikke det helt ut av hodet. Jeg husket det ikke og husker det fremdeles ikke!! Det var noe av det ekleste jeg har vært med på. Jeg var ikke i tvil om at hun snakket sant. Kjente henne såpass at jeg ikke tror hun fant på slike ting. Jeg unnskyldte meg og var helt fra meg! Jeg visste jo så godt hvordan det var å bli mobbet.

Hun godtok unnskyldningen min og var bare glad for at vi fikk pratet om det. Er gode venner nå

Poenget er at mobberene også blir voksne en dag. En annen ting er om de virkelig mener unnskyldningen sin eller om de bare trenger å få lettet sin egen samvittighet.

Det er bra hvis man er voksen nok til å stå for det man har gjort, men desverre er det sånn at mobbing kan ødelegge livet til folk i maaange år, og gjøre mye skade psykisk. Jeg har en venninne som ble enda mer mobba enn meg, hun har vært innlagt på psykiatrisk flere ganger og hatt problemer med alkohol/droger etc. Selv om hun har det bra i dag så kommer nok det som skjedde til å plage henne resten av livet. Og det er så trist!

Folk kan jo forandre seg, men de fleste er vel som de alltid har vært..

[Gjest Jane E]

Jeg har heldigvis flere ganger blitt positivt overrasket over å møte igjen de jeg syntes var barnslige og overfladiske på u.skolen og vidergående. Flere av dem er reflekterte og hyggelige. Jeg konkluderer med at det går framover her i livet.

Endret 7. juli 2010 av Jane E

[Gjest Mahareth]

Samme som I.am.me. De ufordragelige i banre- og ungdomsårene er fortsatt ufordragelige, men i tillegg ser jeg, etter å ha fått de på avstand noen år, at endel av de jeg omgikkes ganske mye i oppveksten heller ikke er my kind of people.

Min erfaring også ja.

[Heisannmannen]

Folk kan jo forandre seg, men de fleste er vel som de alltid har vært..

Med alderen kommer empati og den verste hormonstormen har lagt seg. Jeg tipper at de fleste vil bli skuffet over å finne ut hvor ok mennesker mobbere til slutt har blitt (iallfall de typiske svermemobbere som jenter som regel er. Psykopatene som styrer, forblir nok alltid psykopater). Men hvis man seriøst har det bedre med seg selv ved å tro det motsatte, så må folk nesten det. Hvis folk er som folk flest, og slike følelser forbitrer en, så bør man komme seg videre. For sin egen skyld.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg tror egentlig ikke jeg har forandret så mye mening siden ungdomsskolen (for snart 20 år siden ), men jeg tror jeg hadde likt endel av de jeg forholdt meg skeptisk/likegyldig til, og jeg tror at flere av de som var slemme på den tiden har blitt ganske voksne og reflekterte. Det er i hvert fall det jeg har opplevd når jeg har møtt enkelte tilfeldig. Jeg har fortsatt kontakt med noen få barndomsvenninner, et par av dem er blant mine nærmeste venninner og er skikkelig fine folk, så jeg valgte vel litt riktig allerede da Men jeg tror jeg hadde valgt enda mer på egne premisser nå enn da; jeg har mye bedre selvtillit og vet mer om hva jeg ser etter i folk jeg trives med å omgåes.

Ellers hadde jeg slappet helt av på det at jeg ikke gled inn blant de mest populære jentene i klassen, de er (for meg) erkekjedelige folk med en totalt annen væremåte enn meg... selv om de aldri har vært kjipe.

[Alvina]

Det var faksisk ingen jeg hadde sterk motvilje mot, kun rett etter en krangel men det gikk over. Følte ikke samme fellesskap med alle, men godtok dem og ble godtatt selv. Etter en krangel gikk vi bare videre, dvs jeg var blandet i to situasjoner der lærer måtte komme og dra meg og den andre fra hverandre... Men ingen brydde seg om det etterpå.

Endret 7. juli 2010 av Alvina

[Lillemeg25]

Det var en jente i klassen min som var sikkelig bitch rett og slett. Hun var frekk og ufordragelig mot meg. Hun var med i den kule jëntegjengen. Husker i 9 klasse på matlagingen så kom jeg på gruppe med henne. (vi var 3 og 3 som skulle lage maten sammen) jeg kom sammen med hun og bestevennina hennes som var like frekk men det var hun andre som på en måte var sjefen. Bestevennina bare gjorde alt hun sa liksom. De to kommanderte meg rundt og jeg måtte alltid gjøre jobbene som å vaske opp og passe på maten mens de bare fjollet rundt. Jeg måtte så og si gjøre alt. Da vi skulle spise klage de hele tiden på maten ikke var godt nok laget og at jeg var en dårlig kokk. Kan de ikke gjøre det selv hvis jeg er så dårlig? På den tiden var jeg veldig usikker og litt redd for de. Men hadde dette vært i dag hadde jeg ikke latt meg blitt kommandert rundt sånn!

Jeg har ikke noe til overs med de i det hele tatt. Å jeg har møtt de flere ganger etter uskolen. i byen og slikt. Men jeg bryr meg ikke så mye egentlig. Virker ikke som de har forandret seg.

[MissStiles]

Jeg har ei venninne fra ungdomsskolen. Vi var venner fra dag 1 og er fortsatt venner. Det er ingen andre i klassen min som jeg likte, var venner med eller kunne tenke meg å være venner med idag. Ungdomsskolen er dessverre en tid som jeg ikke likte noe særlig. Derfor jeg bare er venner med den ene personen. Sier ikke hei om jeg møter noen fra klassen min på ungdomsskolen.

[Gjest Kevlarsjäl]

Jeg har en del mennesker fra ungdomskolen jeg ikke kunne fordra, og som jeg fortsatt ikke har mye til overs for.

Grunnene er jo mange, men hovedsaklig at vi har veldig forskjellig verdigrunnlag. De mobbet meg gjerne for mine standpunkter.

Om jeg møter dem i dag, pleier jeg å svare høflig på det de spør om, men stiller ikke spørsmål tilbake (fordi svarene ikke ville intressert meg uansett) og viser at jeg ikke er intressert i å være venner, men at man kan være "sivilisert" allikevel.

Enklest på den måten, tror jeg.

[Plutseliten]

For meg var ungdomsskolen de verste årene i mitt liv - så jeg er bare glad de er over og at livet har gått framover. De jeg ikke kom overens med da kommer jeg heller ikke overens med i dag. Noen har jeg enda som venninner og kompiser, og de tror jeg at jeg alltid vil ha god kontakt med

[Christiane_W]

Da jeg var på 10-års reunion for ungdomsskolen for noen år siden var vel de som var ufordragelige da vi gikk på skolen fortsatt ufordragelige. Særlig en, han er ufattelig arrogang og elsket å få andre til å føle seg som små insekter, noe han fortsatt drev med som voksen. Jeg oppdaget vel også at en av de jeg hadde mest omgang med da vi gikk på skolen overhodet ikke er en person jeg har noe til felles med i voksen alder...

[I.am.me]

Så synd at så mange her hadde det så fælt i ungdomstiden. For meg så var ungdomstiden den beste tiden. Jada det var mye dritt som skjedde, og jeg var stadig i utvikling å prøvde å finne meg selv. For ikke å snakke om alle de fæle, arrogante, selvopptatte, dumme folkene. Men det var liksom en del av pakka da. Gu, så mye morsomt vi hadde det jeg er enda ungdom da så har noen år igjen med morro, men tenker tilbake særlig på perioden 8-10 klassen.

[Gjest Ciara*]

Tja, ungdomsskolen var de verste årene av mitt liv. Ble mobbet en periode, men det er ikke noe jeg dveler ved lenger. Orker bare ikke... Men må innrømme at jeg ikke hilser på eks- klassekamerater når jeg ser dem i hjembyen. Føler heldigvis ingen bitterhet heller, jeg ser at jeg klarer meg bra, og det at mange av dem (to av de verste jentemobberne) har prøvd å adde meg som venn på FB, og "smiske" fordi de vet hva jeg driver med, og synes det er kult, sier sitt om hvilket liv de har. Jeg håper de får det bra med seg selv en dag, må være kjipt å ha så overfladiske verider.