Hvem er best, mor eller far?

[momo]

Her så jeg på far som en like bra omsorgsperson som meg, så lenge vi bodde sammen. Da vi gikk fra hverandre ble han en dårligere omsorgsperson. Vet han er utrolig glad i barna og han er en snill, morsom pappa, men å få lagt de tidlig, få de på skole, få gjort lekser og personlig hygiene var noe han ikke fikk til. Dermed har han de annenhver helg, sånn så han kan være den morsomme kose pappan. Planen var 50%, men det ønsket hverken jeg eller far etter en stund, for han ble det for mye med barna så mye, og jeg så jo att hverdagen hos far ikke fungerte.

Men hadde han takla hverdagen med barna bra, så hadde jeg ikke hatt noe problem med å la han få ha de 50%. Hadde egentlig passet meg bra, da jeg lever ett veldig aktivt liv, men for meg kommer uansett barna først, og det som er best for de.

[Gjest Gjest]

Eneste grunn til at de minste barna knytter seg mest til mor er kroppskontakten de får via amming. Små barn er primitive vesener, som orienterer seg etter lukt, og siden det er mor de får hudkontakt med knytter de seg til henne som primær omsorgsperson.

Jeg kjenner flere som har opplevd at mor ble alvorlig syk og sengeliggende etter fødsel, og da har far matet med flaske, og bært barnet på kroppen de første par månedene. Og i alle disse tilfellene har barnet fått ett usedvanlig nært forhold til faren, og for det ene forholdet som røyk var det mest naturlig at han tok hovedomsorgen etter bruddet.

Jeg har noen slektninger som opplevde det samme. Mor ble syk i etterkant av graviditeten, og 100% av ansvaret (bortsett fra endel amming) falt på hennes mann. Konsekvensen ble at deres lille jente ble ekstremt pappafokusert, i den grad at hun begynte å hylgrine hvis faren overlot henne til moren. Dette er jo bare ett enkelt eksempel, men det sier jo noe om at det ikke nødvendigvis er slik at barn fra naturens side knytter seg sterkere til mor enn til far.

[Lvly]

Jeg tror det kommer ann på situasjonen. Har ikke barn enda selv (før november) og ser allerede nå at jeg vil sitte mye alene med ansvaret. Han er mer interessert i jobb, venner, spill og seg selv. Jeg har sagt jeg vil han skal vise mer interesse, selvom barnet ikke er direkte synlig og at det ikke er mulig for han å direkte ta på barnet enda. Men han møter heller ikke på undersøkelser hvor han til og med får se barnet. Med en slik holdning fra fedrene sin side er det klart at mor er best. Med mine egne foreldre er det også slik. Da jeg var yngre tok pappa bedre vare på oss, nå snakker han nesten ikke til oss mer. Faren til fetteren min vil ikke ha kontakt med han engang. Kjæresten min hadde nok hatt det bedre hos pappaen sin, han har de beste minnene med han, og har en mor som er følelsesmessig ustabil. Så det kommer nok ann på foreldrene tenker jeg.

Edit: Kjenner en jente som har en far som ikke bryr seg om barna også. Hun strøyk på eksamen fordi faren ikke gadd å kjøre henne til skolen da de sov over der.

Endret 10. juli 2010 av Lvly

[Gjest AnonymBruker]

En del av grunnen til at mor oftest ender opp med hovedomsorgen bunner nok i det mønsteret som legges i barnets første leveår. Mor får et forsprang gjennom amming, men også ved at det er hun som etablerer flest rutiner og best lærer barnets særegenheter å kjenne. Når far kommer på banen for å ha hovedomsorgen de ti siste ukene vil han som regel måtte forholde seg til det grunnlaget mor har lagt, og hennes måte å gjøre ting på.

Norge har videre et svært kjønnsdelt arbeidsmarked der en stor andel kvinner jobber deltid - mange innen lavtlønnede omsorgsyrker. For at gjennomsnittsfamilien skal få endene til å møtes må derfor fedrene ha bedre betalte jobber, og iallfall jobbe 100%, om ikke mer. Dette er jo også grunnen til at gjennomsnittsfamilien taper økonomisk ved å la far ta mer enn "sin del" av foreldrepermisjonen.

Når tiden kommer til barnefordeling er det selvfølgelig den som har vært mest involvert i barnets oppvekst som får hovedomsorgen. Noe som jo må ansees som riktig, når situasjonen først er blitt som den er. Klart en kan si at menn må involvere seg mer mens barna er små. Da må de imidlertid ha få rammer som lar dem gjøre det. Når det er de som bærer hovedtyngden av familiens økonomi, samtidig som mor gjerne går ned til 60-80% stilling for å unngå tidsklemma blir dette lettere sagt enn gjort.