Hvem er best, mor eller far?

[Gjest molte]

Etter å ha fulgt flere tråder om barnefordeling etter samlivsbrudd, lurer jeg på dette. Er det slik at mor hindrer fars samvær med barna, eller er far ikke interessert? Er det fortsatt slik at mor er foretrukket som omsorgsperson, eller er tiden kommet for forandring?

Mitt inntrykk er at det er flere fedre som viser liten interesse, enn mødre som trenerer. Jeg mener at nybakte fedre må bli flinkere til å ta ansvar på hjemmebane helt fra starten, først da vil de stille likt når det eventuelt kommer til fordeling senere.

Dette er selvfølgelig overforenkling og generalisering, men jeg er interessert i å høre hva dere mener om dette uten å ta utgangspunkt i en konkret situasjon.

Meninger, noen?

[Holar]

På generelt grunnlag er verken mor eller far best.

Dette er individuelt, og bør vurderes fra gang til gang.

Dessverre så henger det masse følelser i dette, og svært mange kvinner mener at mor er best - uansett.

[Gjest AnonymBruker]

Mor er best så lenge barna er små (under 3-4 år).

[Gjest anoraks]

Generelt tror jeg at de aller minste barna føler nærmest tilknytning til mor. Eksakt alder er jeg usikker på, men omlag et par år. Dette tror jeg har mye med amming, lukt og den naturlige nærkontaken å gjøre.

Når barna blir eldre tror jeg barna har like stort behov for en far som en mor. Mor og far vil ha ulike roller, men begge har rollemodell som foreldre. Samtidig er mor en rollemodell for sin datter, mens far er rollemodell for sin sønn. Vis a versa. Derfor er det så viktig at også far får være med fra den aller første tiden.

[Dubbedingsen]

Jeg mener både mor og far er viktig fra barnet kommer til verden, hvis foreldre ikke bor sammen så må far tas med på banen tidlig og få være sammen hjeme hos mor eller ta det med seg mellom ammingen. Så snart mor slutter med amming så bør far få ha vannlig samærsrett. Skal han vente til barnet er opptil 2 år før dette skjer så har ikke barnet noe tilknytnig til far og da tar det tid før barnet er trygg en hel helg. Dette tror jeg blir brukt mot fedrene når de vil ha helgebesøk, han har ikke visst interesse etc. Men så er det mor som ikke har latt far få delta. Dette har jeg sett noen eksempler på. Hva hvis noe skjer med mor når barnet er et halvt år og ikke er kjent med sin far?

[Gjest Jane E]

Mor er best så lenge barna er små (under 3-4 år).

Hvorfor det?

Hvis mor ikke klarer å slippe til far når barna er små, er det mange tog som går. For meg er det en selvfølge at mor og far er like gode omsorgspersoner i utgangspunktet.

[Holar]

Enig med Jane E.

Det finnes ikke noen gode argumenter for at mor skal være bedre skikket til å ta seg av barna mens de er små.

Amming? Hørt om tåteflaske?

[Leanne]

Enig med Jane E.

Det finnes ikke noen gode argumenter for at mor skal være bedre skikket til å ta seg av barna mens de er små.

Amming? Hørt om tåteflaske?

Enig!

Jeg var ute i praksis da min minste var 3 uker gammel. Da var far hjemme og ga morsmelk på flaske, som jeg hadde pumpet kvelden i forveien. Det gikk helt fint

[Gjest AnonymBruker]

Ingen av dem - de er likeverdige for barna.

Men når det er sagt så tror jeg nok det er flere menn som ikke egner seg som omsorgspersoner enn kvinner. Det virker som om det er enklere for en far å distansere seg fra sitt avkom enn en mor. Men det finnes jo begge deler også der.

[Gjest AnonymBruker]

Eneste grunn til at de minste barna knytter seg mest til mor er kroppskontakten de får via amming. Små barn er primitive vesener, som orienterer seg etter lukt, og siden det er mor de får hudkontakt med knytter de seg til henne som primær omsorgsperson.

Jeg kjenner flere som har opplevd at mor ble alvorlig syk og sengeliggende etter fødsel, og da har far matet med flaske, og bært barnet på kroppen de første par månedene. Og i alle disse tilfellene har barnet fått ett usedvanlig nært forhold til faren, og for det ene forholdet som røyk var det mest naturlig at han tok hovedomsorgen etter bruddet.

[Gjest molte]

Jeg mener også at begge foreldre er like viktige, og kan være like gode omsorgspersoner. Det som forbauser meg da, er at det er så mange menn som viser så liten interesse og lar mor styre det meste.

[Gjest Gjest]

Jeg mener det er umulig å bevise om mor eller far er best egnet til omsorg.

Den første tiden er det nok oftere mor enn far som har mest tid med barnet, men dette er pga amming og fødselspermisjon, og det sier ingenting om egnethet som omsorgsforelder.

Mange menn får problemer med å ta samme rolle som mor etter fødselspermisjonen (sånn har det ihvertfall vært tidligere da mor nesten var alene om fødselspermisjonen. Årsaken til dette tror jeg er ganske likt fordelt mellom kjønnene. Delvis er det mor som ikke slipper til far eller kritiserer hans valg så mye at han trekker seg bort. Men like ofte er det far som trekker seg bort pga usikkerhet mht barnets behov og hvordan løse dette, eller fordi han velger å prioritere jobb.

En ting som imidlertid synes å være tilfelle er at mor velger å prioritere sin egen tid sammen med barnet høyere enn fars tid med barnet og at foreldrene (gjerne med bakgrunn i samme årsak) sammen velger å prioritere fars jobsituasjon.

Utifra det jeg har fått med meg fra såkalte fagfolk er det stort sett bare SYNSING, og noen synes det og noen andre synes noe annet. Dermed bør omsorgen i utgangspunkktet være basert på 2 likeverdige foreldre, og jeg håper vi en dag kommer dit. Det betyr at det fortsatt er en del ting som må gjøres før barn og foreldre får mulighet til den løsningen som kan gjennomføres uten at det oppstår konflikt pga løsningen.

[Troilltøva]

jeg mener at begge foreldre er like viktig helt fra start, det mener nok de fleste.

men har også et intrykk av at fedre dropper ut og ha kontakt eller viser liten interesse de første årene til barnet, for så og ta ansvaret når barnet er blitt eldre og kanskje enklere og håndtere enn når de er små og krever mere.

jeg har noen venninner som er alenemødre hvor fedrene har kommet og gått som det selv har passet de, med lovnad om at ting skal forandre seg, han skal ta mere ansvar.

og det skjer selvsagt ikke.

for så at fedrene krever at han skal ha barnet i 1-2-3 uker om sommeren. selv om det kanskje er både 6 og 12 mnd siden han sist traff barnet. så blir det megling, og SELVSAGT får ikke barnefar ha barnet i så mange uker uten og ha vært der tilstrekkelig nok til og ha skapet en trygghet og et bånd med barnet... snakk om å ikke tenke lengre enn til nesa

MEN all kred til mannfolka som får fingeren ut av ræva og faktisk tar seg sammen og vil være der for barnet!

[Gjest imli]

Ingen av dem - de er likeverdige for barna.

Men når det er sagt så tror jeg nok det er flere menn som ikke egner seg som omsorgspersoner enn kvinner. Det virker som om det er enklere for en far å distansere seg fra sitt avkom enn en mor. Men det finnes jo begge deler også der.

Einig i dette...

[~white lady~]

Sønnen min var mest knytta til meg som baby, siden jeg ammet og var hjemme i permisjon.

Nå som han snart er tre år stiller både jeg og faren fullstendig likt, og jeg har ingen betenkeligheter med å overlate ungen til faren om det så skulle være for noen timer, ei uke eller for alltid.

[Gjest Dhanu]

Datteren min spurte meg faktisk for et par dager siden: Mamma, hvorfor er det slik at vi foretrekker deg og ikke (mannen) når vi er syke?

Svaret for hennes del er vel enkelt, hun og jeg bodde alene til hun var 8. Men også fellesbarnet på 3 foretrekker mamma.

Svaret er vel ganske enkelt at det er jeg som prioriterer barna høyest. Mannen min kan prioritere karriere foran barna. Periodevise fravær fra hjemmet for å forfølge karriere har vært vanlig fra hans side, noe jeg aldri ville funnet på. Jeg er også mer mentalt tilstede for dem. Han er rett og slett mer distansert.

Dessuten så er han mer knyttet til meg enn til ungene. Mens jeg er mer knyttet til ungene enn til ham. Og ungene er mer knyttet til meg enn til ham.

Det skal sies at min mann anses som en god far og er temmelig representativ for de fleste småbarnsfedre jeg kjenner. Jeg skal heller ikke si at jeg er en bedre forelder enn ham. Det er bare slik at ungene foretrekker meg. Så ja, her i huset er mamma best!

Vi avtalte forresten før minstemann ble født at han skulle bo hos pappa ved et evt brudd. Når jeg nå ser hvor knyttet han er til mammaen sin, så er det jaggu et ekstra argument for min del for ikke å framprovosere et brudd (nå har jeg absolutt ikke noe ønske om det heller da). Så jeg forstår godt at menn gjennom tid har holdt ut ulykkelige ekteskap i det lengste fordi det vanlige har vært å miste daglig omsorg for barna. En liten digresjon...

[Eliisa]

Men når det er sagt så tror jeg nok det er flere menn som ikke egner seg som omsorgspersoner enn kvinner. Det virker som om det er enklere for en far å distansere seg fra sitt avkom enn en mor. Men det finnes jo begge deler også der.

Helt enig. Tror også kvinner generelt sett har lettere for å prioritere barna før jobb, mens flere menn oftere prioriterer jobben.

Her i huset er jeg best på omsorg mens faren er den morsomste, dermed er vi ganske så likestilt. Mannen min er en fantastisk pappa og vi har allerede avtalt at hvis vi går fra hverandre skal vi bo slik at småen kan gå mellom oss. Så blir det slik at han skal bo ca 50-50 og velge selv når han blir eldre.

[O'hara]

Jeg har hørt nok mange kvinner si at "Det er mitt barn, og jeg er best omsorgsperson for han/hun."

I mine øyne er da disse kvinnene en "dårligere" omsorgsperson.... Man er da to om dette barnet?

Selv merker jeg at jeg blir litt sint på disse uttalelsene enkelte kvinner har.

Vi står nå overfor det å få vårt første barn sammen, for min del er det svært viktig at vår datter får et godt og nært forhold til sin far. Det er ikke jeg som sitter med fasiten for hvordan hun skal bades, opplæres, skiftes bleie på og alt slikt. Vi er ferske i gamet begge to, og jeg tror ikke at jeg automatisk er en bedre omsorgsperson. Greit i starten har man ammingen, men for en del mennesker vil da flaske kunne være en løsning.

Men kvinner og menn er ulike i måten de viser omsorg på, og jeg tror begge delene er like viktige. Og hva om det skjer noe med moren? Hva om hun dør? Vil ikke alle parter få det bedre om man deltar likt i oppveksten?

Jeg blir veldig lei meg når jeg hører hvordan en del kvinner mener de har fasiten på hvordan et barn skal ha det i oppveksten.

Ja, jeg er fullt klar over at en del menn ikke ønsker å ta del i oppveksten og distanserer seg, men det er ikke de jeg tenker på her.

Jeg kan godt forstå de mennene som distanserer seg når kvinner prøver å "oppdra" de på måten de mater barnet, kler på de, snakker til de og slikt. Det er mange kvinner som ikke aksepterer måten mannen gjør ting på.

Selv valgte jeg å bo hos pappaen min da mine foreldre skiltes, og jeg har på langt nær lidd noen nød, men har hatt en pappa som stilte opp for meg i alle år (og dette var i de tider da det regelrett var uhørt at fedre hadde omsorgen for barna).

[Gjest Gjest]

Jeg har hørt nok mange kvinner si at "Det er mitt barn, og jeg er best omsorgsperson for han/hun."

I mine øyne er da disse kvinnene en "dårligere" omsorgsperson.... Man er da to om dette barnet?

Selv merker jeg at jeg blir litt sint på disse uttalelsene enkelte kvinner har.

Vi står nå overfor det å få vårt første barn sammen, for min del er det svært viktig at vår datter får et godt og nært forhold til sin far. Det er ikke jeg som sitter med fasiten for hvordan hun skal bades, opplæres, skiftes bleie på og alt slikt. Vi er ferske i gamet begge to, og jeg tror ikke at jeg automatisk er en bedre omsorgsperson. Greit i starten har man ammingen, men for en del mennesker vil da flaske kunne være en løsning.

Men kvinner og menn er ulike i måten de viser omsorg på, og jeg tror begge delene er like viktige. Og hva om det skjer noe med moren? Hva om hun dør? Vil ikke alle parter få det bedre om man deltar likt i oppveksten?

Jeg blir veldig lei meg når jeg hører hvordan en del kvinner mener de har fasiten på hvordan et barn skal ha det i oppveksten.

Ja, jeg er fullt klar over at en del menn ikke ønsker å ta del i oppveksten og distanserer seg, men det er ikke de jeg tenker på her.

Jeg kan godt forstå de mennene som distanserer seg når kvinner prøver å "oppdra" de på måten de mater barnet, kler på de, snakker til de og slikt. Det er mange kvinner som ikke aksepterer måten mannen gjør ting på.

Selv valgte jeg å bo hos pappaen min da mine foreldre skiltes, og jeg har på langt nær lidd noen nød, men har hatt en pappa som stilte opp for meg i alle år (og dette var i de tider da det regelrett var uhørt at fedre hadde omsorgen for barna).

Du beskriver så mange situasjoner jeg kjenner meg igjen i, og kan bare støtte alt du sier fra a til å.

[Gjest AnonymBruker]

jeg er oppvokst med begge foreldrene mine og husker da jeg var mindre at jeg var knyttet mer til faren min enn det jeg er i dag.

jeg var en pappajente da jeg var liten, men da jeg ble eldre og fikk egne meninger og så ting fra et annet perspektiv kanskje.

så oppdaget jeg hvordan han egentlig var som far.

ihvertfall så husker jeg den sorgen (om det blir rett og si det?) av og ikke være en pappajente lengre til at han distanserte seg.

var egoistisk, heller ville herje med broren min enn med meg og, om jeg spurte om han kunne kjøre meg til en venninne for eks så gjorde han det ikke med mindre han skulle noe den samme veien.

og mange episoder hvor vi kranglet fordi jeg følte meg urettferdig behandlet.

har aldri kunnet prate med han om ting i livet, aldri noe følelsesmessig. visste aldri hvilket humør han var i og fikk ofte kjeft og han ydmyket meg mange ganger frammom vennene mine da han kjftet om filleting, og jeg kunne ha fortsatt og fortsatt....

så jeg har aldri hatt et nært og kjærlig forhold til faren min noe jeg faktisk sliter med i dag.

så for meg er det uhyre viktig at mine barn får en far som er der mentalt og virkelig er en far slik min ikke var, nå som jeg har innsett hvor viktig det faktisk er.