Vil det være umulig for meg å studere medisin?

[Gjest Spinell]

Jeg synes du skal prøve! Ingenting er umulig.

...

Ikke undervurder deg selv. Tiden vil vise om dette er noe for deg.

...og den som er kjempekort, god og rund og med bein av ulik lengde kan selvsagt bli OL-mester i turn eller supermodell. Det gjelder bare å ville det nok

Beklager, altså. Det er greit å være motiverende og alt det der, men litt realisme og bakkekontakt kommer i alle fall godt med hvis en har tenkt seg inn på et langvarig og seriøst studium der en attpåtil stiller med et "handicap".

Jeg gjentar til det kjedsommelige: prøv deg på Bjørknes først. Får du akseptable resultater der er det bare å kjøre på!

Endret 6. juli 2010 av Spinell

[Gjest AnonymBruker]

Hvorfor snakker alle om Psyklogi? Trådstarter har lyst til å jobbe innenfor kropp og helse i form av tykktarm og nyre etc... Man kan jo ikke spesialisere seg etter Psykologi-utdannelsen og bli lege eller i det hele tatt jobbe med slikt?

[FrøkenFjong]

...og den som er kjempekort, god og rund og med bein av ulik lengde kan selvsagt bli OL-mester i turn eller supermodell. Det gjelder bare å ville det nok

Beklager, altså. Det er greit å være motiverende og alt det der, men litt realisme og bakkekontakt kommer i alle fall godt med hvis en har tenkt seg inn på et langvarig og seriøst studium der en attpåtil stiller med et "handicap".

Jeg gjentar til det kjedsommelige: prøv deg på Bjørknes først. Får du akseptable resultater der er det bare å kjøre på!

Det er STOR forskjell på å slite med realfag enn at en med bein av ulik lengde skal bli OL-mester i turn. Det her handler om å jobbe med noen fag nesten på heltid, under oppfølging og å prøve å se det med nye øyne. Går det ikke, så går det ikke, da må TS finne en annen utdanning med mindre realfag. Men det er verdt et forsøk. Uten sammenlikning med TS forøverig, men det er jo nok av de som tuller seg gjennom vgs med middelmådige karakterer og ikke aner hva de vil bli, som senere tar seg kraftig sammen og jobber hardt på Bjørknes. Og som deretter begynner på fag med høyt opptakssnitt. Du har også de som alltid er dårlige i språk, men som likvel tilegner seg et språk på språkskole/opphold i utlandet. Det er vel ingen vits i å dømme TS nord og ned på forhånd. Det er jo en haug med folk i verden som har klart ting folk rundt ikke trodde de ville klare. Men jada, jeg er realistisk nok jeg, men jeg tror ikke det er så urealistisk at TS kan klare realfag på Bjørknes, selvom dette fagfeltet har vært et "handicap" før. Motivasjon og tilrettelegging kan gjøre mye.

[Gjest Coarvi]

Jada, det fins en sjans. Det finnes mennesker som til å begynne med er elendige i realfag, men som etter masse hardt arbeid får det tålelig bra til. Om TS er en av dem er jo umulig å vite.

Men TS, jeg syns det høres ut som sykepleien er mer riktig for deg, enn medisin, siden du egentlig ikke er interessert i hva som skjer i kroppen på ytterste detaljnivå...

[Gjest sirik]

Hei! Jeg har alltid drømt om å bli lege. Det er ikke pågrunn av høy status eller lønn, men fordi jeg er fascinert av yrket i seg selv, og mennesker med kunnskap og redskaper til å redde liv, forebygge sykdommer og veilede mennesker.

Problemet er mitt forhold til realfag. Det er forferdelige saker. Hadde ikke realfag på videregående, kun naturfag og praktisk matte. I naturfag fikk jeg 3 og i praktisk matte såvidt en 2`er. Klarer ikke matte, selv om jeg jobbet mange timer daglig med det på videregående.

Planen var å følge drømmen likevel og begynne på Bjørknes neste år og ta Kjemi 1+2, Biologi 1+2 og Fysikk 1, for deretter å studere i Ungarn eller Polen. Men jeg hører med andre som har hatt f.eks kjemi og sier at det er så grusomt mye mate, og samme med fysikk (mye formler etc.), så jeg begynner å lure på om to år med hardt vgs-pensum etterfulgt av biokjemi etc. på selve medisinstudiet blir umulig for meg å gjennomføre.

Dere tenker sikkert at det er rart at jeg er intressert i medisin når jeg ikke er opptatt av kjemiske sammensetninger osv. men min interesse er på et mer enkelt nivå. Altså jeg er intressert i hvordan medisinen påvirker f.eks leveren, eller nyrene, men ikke på molekylnivå. Sykdmmer, hvordan kroppen innvendig henger sammen og fungerer og kroppens reaksjoner synes jeg derimot er spennende.

Tenker også tanken om at jeg ikke er lysten til å betale rundt 50.000 for å stryke på Bjørknes og kanskje bare burde søke meg inn på et universitet i øst-europa som ikke krever realfag g rett og slett bare prøve, lese masse, masse og få bestått på prøver (det er vel kanskje lov å bruke bok og kilder på prøver så noe må jeg jo kunne produsere) og komme meg gjennom realfagene og så fortsette på sykdomslæren og biologi etc.

Hva tror dere? Har jeg sjans til å klare det/forstå nok? Eller blir det for tungt? Noen med erfaringer fra medisinstudiet?

Alle som vurdere medisinstudiet bør tenke på:

Hvorfor har du lyst til å bli lege???har du tenkt nøye over valget?

Studiet er oppskrytt. Jeg tror mange lager seg et luftslott i forhold til hvor bra det er å studere medisin og hvor flott det er å jobbe som lege. Jeg sluttet på medisinstudiet i Oslo etter at jeg hadde studert medisin i mange år, av ulike årsaker (nå stortrives jeg i et helt annet studie). Jeg ble bare mer og mer sikker på at legerollen ikke passet meg, en ting er at studiet er hardt (det vil si skole fra ca 8-16 hver dag, slik at du er nødt til å lese hver kveld og i helger og ferier, eksamen alltid etter jul slik at det blir heller ikke juleferie...bye bye familieliv og fritid). Det er jo greit nok. I tillegg er legeyrket utrolig tøft, lange vakter, og mye tidspress. Du er hele tiden utsatt for massiv kritikk for det du gjør og lite ros. Dersom man ser på antall timer man jobber som lege og ikke minst det ansvaret man til enhver tid har, er ikke lønnen bra. Jeg kjenner mange leger som angrer på sitt yrkesvalg, de færreste tør å bryte ut, verken fra studie eller jobben som lege. Men for all del, dersom du er 200% sikker på at det er dette du vil og er villig til å ofre en del av ditt liv, da må du selvfølgelig gå for det. Det er absolutt ingen vanlig jobb, det er mer en livsstil. De som brenner for det bør uansett gå for det,. Håper du virkelig gjør det ellers blir det tungt å ofre så mye for en slik utdanning.Jeg synes ikke studentmiljøet på medisin er så bra, har vært på andre utdanningsinstitusjoner, og man ser helt klart at det er en bestemt mennesketype som dominerer på medisin.

i tillegg:

Stor vaktbelastning. Mye kvelds/helgejobbing. Utvidet arbeidstid. Og i tilfelle du lurer: Årsaken til høy lønn er IKKE at grunnlønna er høy, for det er den ikke... Det er mange arbeidstimer per uke + tillegg for helg/kveld/natt som gjør at lønna ser ok ut på skattelistene.