Barnefordeling

[Gjest gjest]

Et samboerpar går fra hverandre. De har ett felles barn, 2år. En av årsakene til bruddet er at mor mener at hun har fungert nærmest som alenemor siden barnet ble født. Far har prioritert jobb og egne interesser (stå på ski o.l).

En typisk hverdag (90% av tiden) er slik: Mor/far (like ofte) leverer barnet i bhg. Mor har da funnet frem klær/ utstyr til barnet på forhånd hvis far skal levere (etter hans ønske). Mor henter i bhg, lager middag, tar seg av barnet til badetid, kveldsmat og legging er overstått. I helgene er det mor som står opp med barnet og tar seg av det stort sett hele tiden, bortsett fra i perioder der hun arbeider annenhver helg. Da har far barnet, men allierer seg vanligvis med besteforeldre/barnevakter ihvertfall en del av den tiden. Barnet er naturlig nok svært knyttet til mor.

Hva vil dere si er fornuftig samværsordning? Delt omsorg? Mor har hovedomsorgen?

Tror dere en domstol ville idømt delt omsorg i en sånn case? Noen med erfaring?

[Gjest imli]

Definitivt hovudomsorg til mor. Det trur eg ein domstol ville ha dømt og. Ein dømmer vel skjelden delt omsorg for så små ungar, og her er det jo klart at ungen er meir knytta til mor, noko som skal leggas vekt på. Far kan ikkje berre kome å kreve delt omsorg ved brudd når han ikkje har giddi å engasjert seg før bruddet.

Eg har eiga erfaring,var åleinemor enno meir enn kvinna i eksemplet ditt, og det var sjølvsagt at ungane skulle bu hos meg.

[Gjest ts]

Definitivt hovudomsorg til mor. Det trur eg ein domstol ville ha dømt og. Ein dømmer vel skjelden delt omsorg for så små ungar, og her er det jo klart at ungen er meir knytta til mor, noko som skal leggas vekt på. Far kan ikkje berre kome å kreve delt omsorg ved brudd når han ikkje har giddi å engasjert seg før bruddet.

Eg har eiga erfaring,var åleinemor enno meir enn kvinna i eksemplet ditt, og det var sjølvsagt at ungane skulle bu hos meg.

Takk for svar!

Far i denne casen krever delt omsorg, og planlegger å bli den perfekte far. Mener at han ikke har fått sjansen tidligere. Kan man risikere at domstolen prioriterer fars ønske om å få prøve seg som far, over barnets tilknytning til mor?

Var du i retten Imli?

[Gjest imli]

Eg var ikkje i retten nei, i mitt tilfelle var me til mekling, og familieterapeutane meinte ungane hadde det best hos meg. Min eksmann så heldigvis si begrensing og var einig.

[Gjest milana]

Ved strid om barnefordeling, så er vel målet å gjøre det som er best for barnet, og ikke å straffe far? Med barnet i fokus så tror jeg far vil få likt samvær som mor, for at barnet skal knytte seg til han. Det er jo noe som heter å vokse med oppgaven, og må han ta fullt ansvar for å få delt samvær, så er det vel ingen grunn til at han ikke skal klare det?

[Gjest ts]

Hvordan fikk du familievernkontoret til å ta stilling til det? Saksbehandleren i denne saken forholder seg fullstendig nøytral... Og foreldrene står steilt mot hverandre. Mor vil ha hovedomsorg. Far vil ha delt omsorg.

[Cookiemonster]

Ved strid om barnefordeling, så er vel målet å gjøre det som er best for barnet, og ikke å straffe far? Med barnet i fokus så tror jeg far vil få likt samvær som mor, for at barnet skal knytte seg til han. Det er jo noe som heter å vokse med oppgaven, og må han ta fullt ansvar for å få delt samvær, så er det vel ingen grunn til at han ikke skal klare det?

-Så da mener du at barnet får det best med å gå fra nesten bare å være sammen med mamma, til å være 50% av tiden uten mamma???

-Som du sier så er det noe som heter å vokse med oppgaven.... Da mener jeg det beste i ett slik tilfelle er å gi hovedomsorg til mor, med f.eks 1 dag i uka + annhver helg til far. Så kan man øke sukssivt etterhver som far eventuelt vokser med oppgaven.

-En bør gi barnet en så fin overgang som mulig.

Virker ikke som om ts er ute etter å straffe far her, men heller er ute etter en god løsning for barnet !

[Gjest mor]

Hvis far vil på banen så synes jeg han skal få lov til det.

Så lenge ingen av foreldrene har vikarierende motiver (les: økonomiske) så ser jeg ingen grunn eller rettferdighet i at mor skal nekte far å ha mer enn helgesamvær med sitt barn.

Hvis far sier at han ikke har blitt sluppet til før så synes jeg mor skal lytte til dette.

Mor er ikke ufeilbar og har ikke monopol på historien om familien.

[Gjest desi]

sanne saker er aldri lett, men en må huske å ha hovedfokus på barnet her. som du forklarer er det du som mor som har heletiden hatt barnet mesteparten av tiden.

er barnet bare to år et det viktig at barnet ikke får store omveltninger ang de voksne hun/han har mest tilknytning til.

om far ikke er en aktiv del av barnets hverdag er det da mest hensiktsmessig at det får ha mesteparten av tiden fortsatt hos sin mor. dette fordi at det ikke skal bli utrygg.

om far skal få delt omsorg her, er dette noe som må skje over tid, sånn at barnet kan bli vant til denne situasjonen. han må jo da vise at han kan ta seg av barnet, dette vil fort vises på barnet om det er en uheldig situasjon.

men lurer litt på hvorfor han vil han barnet 50% er dette fordi dere er i en konflikt eller er det for at han oppriktig ønsker å ha barnet så mye.?? hvordan er han sammen med barnet? er han en god far da?

jeg har selv vært i en barnefordelignssak, og jobber i systemet. for meg var det viktig at barna skulle ha en mest mulig myk overgang etter bruddet. dette var noe jeg var villig til å gå over lik for å få til .

håper du får en god start på ditt nye liv, og sist men ikke minst at du og barnet ditt får det godt og at dere finner en god løsning på dette

[Gjest AnonymBruker]

Er enig i at dere bør ha en avtale hvor barnet bor fast hos deg, med gradvis mer tilvenning til far, ettersom far og barnet knytter sterkere bånd. En 2 åring har det best med ett hjem. Tiden vil jo vise hvordan det går.

Vil bare si at for din del - etterhvert som barnet blir eldre, mer selvstendig, og flink til å kreve sine behov dekket - så vil det nok være deilig med mer fri. Kjenner flere som har 50-50 fordeling, og disse har jo rene paradisuker annenhver uke, hvor de får gjort masse som de ikke rekker ellers....

[Gjest ts]

Tusen takk for alle svar!

Ja, det er jeg som er mor. Og det er ingenting jeg heller vil enn å se barnets far vokse med oppgaven. Dersom han klarer å være den faren han sier at han så gjerne vil bli, så hadde det vært fantastisk for vårt felles barn!

Jeg kan allikevel ikke gå med på at vårt barn på 2 år skal brukes som prøveklut for han i et forsøk på å være noe for dette barnet som han ikke har klart for sine 3 barn som han har fra før... Barnet vårt trenger en myk overgang, og delt omsorg vil være alt annet enn mykt, utifra hvordan omsorgen har vært fordelt til nå. Dersom far virkelig vokser på oppgaven (han har hittil ikke hatt barnet alene uten barnevakt en hel helg en gang) så er jeg ikke uvillig til å vurdere delt omsorg på nytt om en stund.

Far og barn har en god relasjon, men den er basert på at far dukker opp og er "kose-pappa" i hyggelige stunder. Det jeg håper er at de kan videreføre og utvikle denne relasjonen til et mer "hverdagslig" forhold, men under trygge og gode forhold for barnet, uten at hun blir frarøvet den hun kjenner som primæromsorgsgiver en uke i strekk.

Jeg er vel ikke helt på jordet?

[Gjest Gjest]

Det er umulig å si hva som er "riktig og galt" for oss "tilhørere". Det som imidlertid er viktig er at barnet tidlig får mest mulig samvær med far slik at de to også kan få et godt forhold i årene som kommer. Uten mye samvær kan det være at både barnet og far trekker seg bort fra hverandre etterhvert som tiden går. Selv om kansje både du og far nå ønsker omsorgen alene vil dere begge senere bli veldig glad for en fordeling der både samarbeidet og avlastningen er sånn at det faktisk kan dukke opp saker helt plutselig og dere kan ringe hverandre med 30 minutters varsel. Og om dere velger en skjevdeling nå er det mulig at både du og barnet skulle ønske en jevnere fordeling senere, men da nekter den andre parten fordi samarbeide ikke lenger eksisterer.

Husk også at det ikke er slik at den barnet har vært mest med tidligere også skal være mal for hvem barnet skal være mest sammen med i tiden fremover. For noen bør det kansje være omvendt ettersom tidligere samværsmengde ikke sier noen ting mht hva barnet ønsker nå og i fremtiden. Tidligere samværsmengde sier heller ingenting om hvem som er mest egnet til en omsorgrolle. Jeg vet dette er hardt å svelge for en del mødre, men om en både ønsker samvær med barn og far , og ønsker et godt samarbeid med far, så er det greit å vite at det ikke er noen omsorgsform som øker raskere enn 50/50. At noen barn velger alternative løsninger når de kommer i tenårene er noe helt annet. Men uten my samvær i oppveksten blir det vansklig senere. For noen ender det med totalt brudd mellom barn og forelder, og i de værste tilfellene er det slik noen forteller om her inne "barn" som i voksen alder velger å bryte så godt som 100% fordi en av foreldrene har trenert samværet eller på annen måte forsøkt å ødelegge tilliten mellom barn og forelder.

Vær også klar over at veldig få av oss kan være 100% objektive i saker som er så følelsesladet som samvær/omsorg med våre egne barn. Her inne er det vel 95% kvinner som sier sin mening. Hadde du spurt et sted med like stor overvekt av menn hadde du med stor sanynlighet fått et annet svar enn det du får her inne. Likevel vet jeg det er noen kvinner her inne som har mot nok til å si sin mening selv om ikke flertallet altid er like enig.

Når dere nå velger samværsløsning må dere forsøke å være objektive.

Har barnet vist tendenser til at det ikke er trygt sammen med far ???

Hvorfor overlater far valget av klær til mor ? Har det "bare blitt sånn fordi mor har tatt iniativet til det" eller er det fordi far har fått kritikk for fargesammensetninger, etc ?

Kan far tilføre barnet noe positivt med sin væremåte ved samvær/omsorg ?

Vil barnet på sikt ha glede av at de to har fått sterke relasjoner, eller er far et dårlig forbilde ?

Som du skjønner har jeg en litt annen vinkling enn en del av dere andre.

For det første er jeg mann/far og ser tingene litt anderledes enn en del andre kansje.

For det andre opplevde jeg selv 50/50 under oppveksten og var veldig glad for den muligheten jeg fikk med det.

For det tredje har jeg vært aleneforelder i langt tid, men har også forsøkt rollen som samværsforelder og 50/50 omsorg.

For det fjerde: Jeg ser hvor vanskelig det er å være 100% objektiv, men forsøker fra tid til annen å se ting litt utenfra som om det ikke er mine barn jeg snakker med ex'en om når det gjelder omsorgsløsning. Det kan være greit å forsøke å se tingene som om det var naboen , deres forhold og deres barn. For noen blir det letter å være mer objektiv da.

[Gjest ts]

Takk også til deg, siste svarer!

Selvfølgelig er det nærmest umulig å se sin egen situasjon objektivt under sånne forhold... Nå er det sånn at jeg også har et eldre barn, fra et tidligere forhold, der vi praktiserer delt omsorg, og har gjort det siden barnet var lite. Fordi utgangspunktet var et helt annet, i forhold til hva barnet var vant til, og at det der var en lik tilknytning til begge oss foreldre.

Du skriver at det ikke nødvendigvis er best at den som har hatt mest omsorg for barnet fortsetter å ha det, men når barnet er så lite som 2 år så er det jo faktisk viktig. Samtidig er det viktig at barnet får tilstrekkelig mye samvær med den andre forelderen til at forholdet dem imellom blir nærmere og ikke fjernere... Jeg skulle ønske eksen min skjønte at det er dette jeg gjerne vil tilstrebe

fortsett å svare, jeg kjenner at det er godt å få belyst saken fra flere kanter

[Gjest Gjest]

Takk også til deg, siste svarer!

Selvfølgelig er det nærmest umulig å se sin egen situasjon objektivt under sånne forhold... Nå er det sånn at jeg også har et eldre barn, fra et tidligere forhold, der vi praktiserer delt omsorg, og har gjort det siden barnet var lite. Fordi utgangspunktet var et helt annet, i forhold til hva barnet var vant til, og at det der var en lik tilknytning til begge oss foreldre.

Du skriver at det ikke nødvendigvis er best at den som har hatt mest omsorg for barnet fortsetter å ha det, men når barnet er så lite som 2 år så er det jo faktisk viktig. Samtidig er det viktig at barnet får tilstrekkelig mye samvær med den andre forelderen til at forholdet dem imellom blir nærmere og ikke fjernere... Jeg skulle ønske eksen min skjønte at det er dette jeg gjerne vil tilstrebe

fortsett å svare, jeg kjenner at det er godt å få belyst saken fra flere kanter

Dette er igjen meg som er far som svarer.

Vil bare nevne at i vårt tilfelle klarte mor å trumfe gjennom eneomsorg hos mekler ved at mekler tok 110% parti for alt det mor sa. Flere hendelser tilsa at jeg ville få omsorgen ved evt rettsak (senere bekreftet av advokat), men fordi mekler overbeviste meg om at jeg som mann ikke ville ha mulighet til å få omsorgen fordi jeg var mann/far, valgte jeg å tro på henne fordi hun framstilte seg selv som en autoritet på området. BIG MISTAKE. Hun sluttet vistnok som mekler et par år senere.

Barnas mor og jeg ble enig i at de skulle bli boende i mitt hus en periode til hun fikk egen bolig. Allerede etter 3 mnd fikk jeg imidlertid beskjed om at barna ikke ville til meg. Omtrent samtidig fikk jeg beskjed om at barna ikke ville treffe meg om jeg besøkte dem på lekeplassen der mor bodde. Jeg har skrevet dagbok om det som skjedde, og kunne sikkert skrevet en hel bok basert på de stikkordene jeg har brukt i egne notater.

Det jeg forsøker å si er at mor i vårt tilfellet ikke var i nærheten av noen objektiv vurdering av situasjonen. Idag er jeg aleneforelder basert på at utenforstående fagfolk grep inn i situasjonen (jeg forsøkte å unngå rettsak hele veien) ettersom de fagfolkene som kansje burde grepet inn valgt å lukke øynene. Og de sa mer eller mindre direkte at det var fordi jeg var barnas far at de ikke ønsket å gripe inn.

Etter dette har jeg forsøkt å få barna til å bygge ny tillit til sin mor, ikke minst fordi jeg ser at mor på tross av sine svakheter også har sine styrker i forhold til meg. Barna er imidlertid i en situasjon nå at de ikke ønsker å se det samme. Det er mao barna som ikke er objektive nå.

Det går en annen tråd her ine som omhandler omtrent det samme som det våre barn nå synes å ha bestemt seg for. Jeg har derfor stor forståelse for TS i den andre tråden, men det synes som om noen ikke synes å forstå hvilke føleler en går gjennom etter det som føles som et svik fra den ene forelderen. Og slike svik foregår kansje like ofte av både mor og far.

Nå er det INGENTING ved ditt innlegg som tilsier at du er i nærheten av en slik subjektiv vurdering som barna og jeg opplevde, og som barna nå praktiserer etter at jeg overtok omsorgen. Isteden bekrefter du at du er åpen for alternative omsorgsløsninger der dette kan være et alternativ. Jeg prøver imidlertid å påpeke hvilke fatale konsekvenser det i ekstreme tilfeller kan få om en av foreldrene forsøker å begrense samværet og ødelegge relasjonene mellom barn og forelder etter samlivsbrudd.

Det er mulig at et barn på 2 år er for lite til 50/50 fordi tidsrammen fra å være borte fra den ene eller andre forelderen blir for lenge. Men dette gjelder altså begge foreldrene. Hvis det blir eneomsorg for deg bør barnet vær hos far minst 1-2 ganger/uke. Når det blir eldre 3-4 år tror jeg det går fint med 50/50 (sannsynligvis går dette bra med 50/50 også nå som barnet er 2 år, men det krever ofte bytte av omsorgsforelder).

Lykke til uansett hvilken løsning som blir resultatet.

[Gjest Blondie65]

Er ikke en 2 åring for liten til å skilles fra foreldrene 1 uke av gangen? Hva med 2 dager på og 2 dager av i en periode for å se hvordan dette fungerer?

Så kan man heller øke dagene til full uke etterhvert som barnet vokser til.

Jeg tror også at mange fedre rett og slett ikke slipper til eller fordi de ikke skjønner hva de går glipp av overlater for mye til mor. Hva er vel bedre da enn å faktisk LA dem ta over 50 % av omsorgen og tvinge dem til å innse hva det vil si å ha barn?

Jeg forstår ikke denne "mor har hatt dem mest derfor har mor første rett" holdningen.

Nå skal det også sies at mange menn er sin egen aller verste fiende ved å grine både over 10 uker permisjon og at de må gjøre et tak hjemme. Med denne holdningen fortjener de motbør på familievernkontoret.

[Gjest Krizzy]

Hvordan fikk du familievernkontoret til å ta stilling til det?

Dette tror jeg handler om hvem du møter.

Jeg har hatt en terapuet som har blandet seg. En venninne har hatt en som var helt nøytral.

[Gjest AnonymBruker]

Vil bare si at for din del - etterhvert som barnet blir eldre, mer selvstendig, og flink til å kreve sine behov dekket - så vil det nok være deilig med mer fri. Kjenner flere som har 50-50 fordeling, og disse har jo rene paradisuker annenhver uke, hvor de får gjort masse som de ikke rekker ellers....

Jeg kjenner også en del som har 50/50, men ingen omtaler "friukene" som paradisuker. Tvert imot synes de at det er vanskelig å omstille seg fra å være 100% forelder til å ikke være det i det hele tatt, og dermed tilbake igjen. Man kan bli schizofren av mindre.

Jeg forstår ikke denne "mor har hatt dem mest derfor har mor første rett" holdningen.

Du misforstår antagelig. Det handler ikke om "førsterett" fordi man har hatt barna mest. Det handler om at barnet (særlig så små barn) skal få en mest mulig skånsom overgang etter et samlivsbrudd. Dersom en 2-åring er vant til at mamma alltid er der, og pappa slenger innom med litt legobygging et par ganger i uka, er det opplagt at overgangen for barnet blir enklest dersom det fortsetter å se mamma mest i fortsettelsen. Det er vel ikke så vanskelig å forstå?

[Piper]

Eg var ikkje i retten nei, i mitt tilfelle var me til mekling, og familieterapeutane meinte ungane hadde det best hos meg. Min eksmann så heldigvis si begrensing og var einig.

Og den familieterapauten har IKKE lov til å uttale seg om noe slikt, uansett hva den personen måtte mene. De skal være objektive, og ikke velge side når man er under mekling. Hadde jeg vært barnefar ville jeg gått videre med den saken, for den personen har tatt ditt parti, noe personen ikke har lov til.

Så får du og hun mene det dere vil, men en meklingssituasjon skal ikke foregå slik.

Og en far kan faktisk trå til å bli ansvarlig når han faktisk må, for alt vi vet har ikke mor latt han ta sin del av ansvaret. kanskje han viser seg å være en kjempe flott far, når han faktisk må ta det ansvaret. Og far kan faktisk komme på banen, for det er faktisk det beste for barnet.

[Gjest Gjest]

...

Du misforstår antagelig. Det handler ikke om "førsterett" fordi man har hatt barna mest. Det handler om at barnet (særlig så små barn) skal få en mest mulig skånsom overgang etter et samlivsbrudd. Dersom en 2-åring er vant til at mamma alltid er der, og pappa slenger innom med litt legobygging et par ganger i uka, er det opplagt at overgangen for barnet blir enklest dersom det fortsetter å se mamma mest i fortsettelsen. Det er vel ikke så vanskelig å forstå?

Det er jammen godt fedre får nå får bedre muligheter til samvær med barn vha de rettighetene de tilføres ved fødselspermisjonen. I framtiden vil vi sansynligvis oppleve mindre av denne typen argumentasjon for å frata barn og fedre samvær.

[Gjest AnonymBruker]

Det er jammen godt fedre får nå får bedre muligheter til samvær med barn vha de rettighetene de tilføres ved fødselspermisjonen. I framtiden vil vi sansynligvis oppleve mindre av denne typen argumentasjon for å frata barn og fedre samvær.

"Denne typen argumentasjon"?

Hvem sa det handler om å frata barn og fedre samvær? Vi snakker om å skåne barn for store omveltninger.

Så hvordan ville du argumentert, i et tilfelle hvor barnet er to år gammelt og far hittil knapt har vært på banen? For det er scenariet som skisseres her.