Tusle skal bli mamma til ei jente

[Trekkoppfuglen]

Velkommen hjem, Tusle-vennen!

Nyt dagene med mann og barn. Helt topp med enda et februarbarn.

[Gjest ~Milla~]

Velkommen hjem. Håper vi får se bilder av lille skjønningen

[*Joyce*]

Velkommen hjem. Håper vi får se bilder av lille skjønningen

Jeg har fått se, og hun er nyyyydelig!

[~lillefot~]

Jeg håper vi kan på trilleturer sammen etterhvert, jeg

Skal bare få ut lille bolla av magen min først

[Jesse]

Velkommen hjem Tusle

[ellen :)]

Velkommen hjem Tusle.

[*Joyce*]

Håper det går greit hjemme, Tuslevennen! Regner med at du har mer enn nok å henge fingrene i (eller henge puppene i?), men håper dere koser dere!

[Dine]

Velkommen hjem!!! Håper dere får en kjempe flott helg med masse kos og hvile

[Tusle]

Dagene er hektiske med en liten i hus, men så fantastisk som det er T er ikke to uker engang, men alikevel er jeg bittelitt misunnelig på jentene som går og venter på sine små, det å føde og ha en helt fersk og nyfødt baby er så fantastisk, gled dere sier jeg bare

T er så fantastisk, jeg føler meg så priviligert som får være mammaen hennes. Ammingen går kjempebra, har sluppet unna såre brystvorter og det som medfølger. Tøybleiebruken går også veldig bra. Jeg fikk kalde føtter i begynnelsen, men mannen var standhaftig(!) og nå går det så bra så. Jeg føler at jeg gjør noe viktig for miljøet når jeg ser hvor mange bleier det går i løpet av en dag, jeg er glad de går i vasken og ikke søppelet, det blir mange bleier i løpet av en dag

T sover godt nå, i bagen, på stuebordet, skal prøve å se om jeg rekker å skrive om fødselen

Jeg håper vi kan på trilleturer sammen etterhvert, jeg

Skal bare få ut lille bolla av magen min først

Det håper jeg og Det hadde vært så utrolig koselig

Håper det går greit hjemme, Tuslevennen! Regner med at du har mer enn nok å henge fingrene i (eller henge puppene i?), men håper dere koser dere!

Jeg har mer enn nok å henge puppene i Hun er matglad den lille frøkna mi Koser oss masse, masse

[~lillefot~]

Åååh, så koselig med oppdatering

...og så hjelper det meg veldig å lese at det å føde var en så god opplevelse. Jeg tror jeg er litt skremt fordi snuppa her ikke har festet seg enda. Men jeg prøver å fortelle meg selv at dette går fint

Utrolig bra at mannen din var så stanhaftig mtp bleiene

Ha en super dag videre

[hegejenta30]

Så hyggelig med oppdatering! Godt å høre at alt står bra til med den lille familien.

[*Joyce*]

Så koselig oppdatering, Tuslevennen! Godt å høre at dere har det bra, blir faktisk rørt til tårer av måten du skriver på. Det er så mye varme og kjærlighet i ordene dine. Heldige lille T som har deg som mamma!

[Trekkoppfuglen]

[Tusle]

Da min lille jente kom til verden, fredag 25. februar 2011

Det hele begynner torsdag kveld, datoen er 24. februar og det er akkurat en uke til terminen den 3. mars. Vi sitter i hver vår sofa og ser TV, jeg nevner for mannen at jeg har noen tak i magen som kommer ganske regelmessig, men de finnes ikke vonde. Mannen har hørt dette før og sier "nei, det er bare modning, slapp helt av du", jeg gjør som han sier, men kjenner alikevel sommerfuglene kile litt i magen. Vi legger oss i 22-tiden som vi pleier, takene er der enda, men jeg sovner. Rundt klokka 02 våkner jeg av et skikkelig tak i magen, au, denne var vond tenker jeg for meg selv, og må puste gjennom hele greia, som øker på og dabber av. Ganske nøyaktig 7 minutter etterpå kommer det en til, den øker på og dabber av, hurra, dette er rier tenker jeg og nå stormer sommerfuglene i magen. Jeg ligger i senga med disse riene helt til mannen har dratt på jobb, det er nøyaktig 7 minutter mellom alle sammen, men jeg ville ikke si noe til mannen, så han drar på jobb uten å vite noen ting, heldigvis tar det kun 11-12 minutter å kjøre, så jeg er avslappet. Står opp, dusjer og steller meg, spiser frokost, fremdeles er det 7 minutter mellom og jeg kan puste fint gjennom de. Skrur på laptopen og får frem rieteller, plutselig er det mindre enn 5 minutter mellom, oppdaterer dere her inne og får vel mer eller mindre beskjed om å få mannen hjem. Jeg ringer mannen og forteller hvordan ståa er, han virker rolig, men jeg hører at han er spent, foreløpig ber jeg han om å holde seg på jobb. Etter en liten periode med lengre pause kommer de plutselig med 3 minutters mellomrom, da ber jeg mannen komme hjem. Jeg rnger føden med en gang mannen er innenfor døra, jeg prater med en kjempesøt jordmor, som sier at jeg kan komme når jeg føler for det, "men utifra pusten din og pausene så tror jeg ikke det er så lenge til vi ser deg" sier hun Plutselig ringer mammaen min, hun spør jo hvordan jeg har det, mamma pleier å ringe på fredager. Jeg sier jo det som sant er at jeg sitter med rier. Mamma blir rørt og må gråte en liten skvett, jeg kjenner tårene jeg og. Men, så kommer de så tett at mamma ikke tør prate med meg mer, "nei, nå syns jeg dere skal reise på føden, jeg", vi legger på, jeg pakker siste rest og så drar vi, herregud, skal det skje nå, skal vi få se jenta vår nå? Jeg er så spent

Vel oppe på sykehuset blir vi tatt i mot av en veldig søt jordmor, hun lytter på babyen som har det bare bra i magen. Og så blir jeg undersøkt; 1 centimeter, åh, jeg ble så skuffa og kjente tårene presse på, har jeg gått med rier i over 10 timer uten mer fremgang enn 1 fattig centimeter?! Hun sier at livmorhalsen er moden, myk og midtstilt, så ting er i gang. Jeg bli strippet, noe jeg ikke syns var vondt i det hele tatt og fikk klyx, og dèt var ubehagelig. Fikk gjort mitt og deretter fikk vi beskjed om å labbe rundt på sykehuset og gjerne ta en matbit, for deretter å komme tilbake og bli undersøkt på ny. Vi gjør som hun sier, og jeg sitter i kantina med min kyllingciabatta og puster gjennom den ene rien etter den andre, syns de er hakket tøffere nå. Vi rusler rundt i en times tid og kommer tilbake rett før vaktskifte, ny undersøkelse viser null fremgang og vi blir sendt hjem. Skuffelsen lyser vel av meg, men mannen er søt og trøster.

Vel hjemme i 15-tiden, med vonde rier rigger vi oss til i sofaen med "Landskampen" på TV, vi hadde spilt den inn og tenkte å se den nå. Klokka blir 16.30 og jeg ligger på sofaen og tar i mot en ganske vond ri da jeg kjenner et "pop" i magen og like etter blir alt vått. "Hent et håndkle, nå gikk vannet!" sier jeg til mannen, han fyker opp, raser inn på badet og kolliderer i dusjkabinettet Jeg ringer føden og forklarer hva som har hendt, "kom opp når du føler for det, men du må opp i løpet av kvelden" var beskjeden jeg fikk. Greit, tenker jeg, da prøver jeg å gå hjemme så lenge som mulig, men da klokka bikker 17 girer riene opp noen hakk og blir vonde, de jeg har hatt så langt er plankekjøring finner jeg fort ut av.

Vi kjører opp igjen, nå blir det vondt å gå fra parkeringen og opp til føden, jeg må stoppe og puste flere ganger. Vi kommer inn ved 17.30 tiden og blir tatt i mot av verdens søteste jordmor, det var hun som tok i mot T. Vi blir vist inn på et undersøkelsesrom. Hun studerer bindet mitt (det var en sær følelse, at andre glor på bindet ditt ) og konkluderer med at det er vannavgang. Hun lytter på snuppa som har det supert i magen. Riene gasser på og jeg har vondt. Jeg henger på mannen og puster og puster, får masse skryt for hvor flink jeg er til å puste. Etter en stund inne på undersøkelsesrommet med vonde rier sier jordmor til meg at nå finner vi ei fødestue, du skal ikke hjem uten baby du, da trillet tårene

Det var stille på føden den kvelden og jeg fikk velge fødestue, jeg valgte den med badekar. JM spurte meg på forhånd om jeg hade tenkt noe om fødselen og hva jeg ønsket. Jeg sa som sant var at jeg ville klare meg med vann og nåler, eventuelt fentanyl dersom jeg følte jeg ikke greide mer. Hun syns dette hørtes ut som en god plan.

Riene er vonde som bare rakkern, og ved 19-tiden blir jeg undersøkt. 5 centimeter. "Ikke mer" gråter jeg og er skuffa, for dette gjør så vondt. "Det er mye, 5 centimeter er mye" sier JM. Jeg får en nål i hodet og gir beskjed om at nå vil jeg i vannet. JM tapper i karet og jeg legger meg oppi, åh, det var så godt å ligge i det varme vannet og spyle magen med dusjen. Her får mannen og jeg en fin stund, vi sier ingenting, men følelsene ligger tjukt utenpå; i kveld skal vi bli foreldre. Mannen sitter i fotenden av karet og stryker meg på leggen og smiler til meg. En lang stund kjennes riene helt greie ut, det er nok kombinasjonen av vann og nål. Så endrer de takt og blir grusomme. Jeg glemmer pust og alt og tar spenntak og roper meg gjennom riene. "Nå vil jeg stå opp" sier jeg til JM. Først undersøker hun meg. Vet du noe sier hun; "her er det nesten full åpning". Jeg spør om hvor mye det er, "8-9 centimeter" svarer hun. "Nei, men det er jo ikke full åpning" sier jeg og tårene triller, jeg har vondt nå, men klarer å hente inn ijen den fine pustinga. Jeg får stå opp av vannet. Jeg henger over fødesenga og puster meg gjennom riene, de kommer tett som haggel nå. Mannen masserer korsryggen min. JM forklarer at nå er jeg inne i den mest intense fasen, den rett før pressriene begynner. Jeg kjenne rmeg utslitt og spør etter fentanyl. Det kan du få sier JM, "vil riene dabbe av?" spør jeg og JM svarer at det er en mulighet for det. Jeg vil ikke ha den alikevel, JM sier at jeg kan få prøve lystgass. Det vil jeg. Før jeg kommer opp i fødesenga får jeg trykketrang, kan jeg trykke, spør jeg, bare trykk du sier JM. Jeg krabber opp i senga mellom riene. Jeg står i knestående, puster lystgass, trykker og brøler inn i maska. Etter en stund bir jeg undersøkt igjen, full åpnng. "Nå legger vi vekk maska, Tusle, for nå skal du trykke skikkelig", jeg legger min elskede lystgassmaske aller nådigst fra meg. Pressriene er intense, jeg klarer ikke stå i mot, kroppen jobber som bare det. Jeg brøler mens jeg presser. en lyd jeg ikke klarer å gjenskape nå, er dette urkvinneropene man har hørt om tro? Mellom to pressrier sier jeg til mannen; "tenk at vi snart skal få se henne". Jeg trykker på, gud, å intenst det føltes. Nå ser jeg rett på hodet til babyen sier JM. "Er det lenge igjen?" sier jeg, nei, maks 15 minutter sier JM, men så, på neste pressri sier JM; "nei, jeg må bite i meg ordene, for babyen din kommer nå", jeg trykker på og så hører jeg meg selv hyle "nå revna jeg og det framover!", jeg glemte dette fort, for nå hører jeg JM si; "nå er hodet født", nei, sier jeg og tror hun ikke. På neste ri kjenner jeg at resten av babyen skli ut, det var en snodig følelse. Jeg hviner, gråter, puster og peser om hverandre, mannen er rørt der han står ved hodet mitt. JM løfter babyen opp til meg, en herlig liten klump, vår baby, endelig er hun her. Så kommer den, gråten, den fineste lyden jeg noensinne har hørt. "Ja, det var det vi ville høre" sier JM. Og det er et faktum, lille T har kommet til verden. 6 dager før termin og 25. februar ble datoen som forandret livene våre for alltid

Morkaka kom lett ut, heldigvis, men jeg hadde rett, hadde fått en rift og mor må syes. Det var såpass at de måtte ha en lege inn til å sy. Jeg dro noen reale drag av maska, for dette var vondt. Samtidig var jeg lykkelig over å ha babyen min i armene. Endelig ferdig og endelig var vi foreldre

Vitale mål:

Vekt: 3630 gram

Lengde: 50 centimeter

Hodeomkrets: 35 centimeter

Totalt: Helt perfekt

Fødselen var fantastisk, kvalifiserer vel til drømmefødsel om man ser bort i fra riften. Jeg hadde en fantastisk jordmor, hun var så snill og god, hun skrøt veldig av meg. Mannen var helt suveren, han var en enorm støtte underveis. Vi ble trillet inn på barselhotellet 01.30 på natten. T kom til verden 21.26, så vi var 4 timer på fødestua etter det. Oppholdet på barsel var fantastisk. Søte barnepleiere og jordmødre (bortsett fra et par, men alle kan ikke like alle ) Tårene trillet når vi skulle dra, jeg ville ha med meg jordmora "mi" og en av barnepleierne som jeg fikk så god kontakt med

Dette ble laaangt Men, dette var min fødsel og jeg gleder meg allerede til å gjøre dette igjen

[Mazilla]

Så fin fødselshistorie!

[Tusle]

Må føye til at jeg ganske tidlig mista oversikt over klokkeslett etc, ikke sikkert alt stemmer helt

[*Joyce*]

For en fantastisk fødselshistorie! Høres ut som en utrolig flott opplevelse. Takk for at du delte!

[Jesse]

Åh, for en fantastisk fødselshistorie Kjente tårene kom her nå Det hørtes egentlig veldig likt ut som min fødsel, bortsett fra at jeg ble i vannet. Så godt å høre at du hadde en fin opplevelse

[Mischa]

Åhh Tusle! Nå ble jeg helt varm og rar inni meg.. for en fin gjenfortelling av den fantastiske opplevelsen! Du er jammen flink til å skrive

Måtte le litt et par plasser av mannen din som kræsja med dusjkabinettet og hvor bisart det er at noen skal kontrollere bindet ditt

Men takk for at du delte opplevelsen

[~lillefot~]

Å herregud, nå sitter jeg og tuter

Dette tror jeg er den fineste, mest detaljerte fødselshistorien jeg noengang har lest.

Nå gruer jeg meg ikke så mye til det blir min tur kjenner jeg

Tusen takk, Tusle-mor Du har vært kjempeflink!