Desperate single versus selvvalgte single

[Roadrunner]

Ganske frivillig singel vil jeg si (ikke jaktet...), og trives i grunn godt. Kjenner jo litt savn innimellom, men ikke nok til at jeg tar første og beste alternativ. Den største utfordringen er kanskje omgivelsenes innblanding... Har fått kommentarer som:

- Tenk så gøy når du får deg kjæreste, da skal vi finne på mye gøy!!

- Du kommer til å bli så lykkelig når den rette dukker opp

Jo takk, men de kommentarene kan jeg gjerne stå over...

[Gjest brutal_mann]

Jeg er den desperate singel. Rett og slett fordi jeg har til gode å få bekreftet at jeg har noen verdi her i verden.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg sliter litt med ordet selvvalgt singel. Jeg tror kanskje jeg er et sted midt i mellom, dvs, har lyst på kjæreste, men er langt i fra desperat og prøver aldri å "finne meg" noen. Leter ikke aktivt etter noen i det hele tatt.

Lever bare livet slik jeg vil uten å tenke alt for mye over at jeg ikek har kjæreste. Trives veldig godt som singel da jeg alltid har vært det, men som mange andre sier her, så ville jeg selvsagt slått til om jeg møtte en jeg kunne tenke meg å være sammen med og som kunne tenke seg det samme med meg.

Hvis man er selvvalgt singel, ville man da avvist en slik mulighet?

For meg så er "presset" egentlig størst utenfra, ikke det at noen presser meg til å ville ha kjæreste, men man blir kanksje litt indre desperat når man ser at alle rundt en stadig får seg kjæreste og blir etablert. Man blir redd for å være den eneste single og føler seg dårligere fordi "alle" andre har noen som er den viktigste personen i livet. Et behov for bekreftelse og det å ha en som er den viktigste for meg og som jeg er den viktigste for er noe jeg virkelig ønsker. Så sånn sett kanskje litt desperat, men bare inni. Utad flørter jeg aldri med gutter en gang Omtrent.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er den desperate singel. Rett og slett fordi jeg har til gode å få bekreftet at jeg har noen verdi her i verden.

Vel, om ingen noensinne har gjort og sagt det til deg, så skal jeg bidra til å løfte dagen din en millimeter: DU er nemlig et verdifullt menneske, du småbrutale og hyggelige mann. Jeg kjenner deg ikke personlig, men du fyller din rolle på dette forumet. Ingen kan gjøre din jobb. Du ER verdifull! *god klem fra meg*

*anonym A*

[Gjest AnonymBruker]

Vel, om ingen noensinne har gjort og sagt det til deg, så skal jeg bidra til å løfte dagen din en millimeter: DU er nemlig et verdifullt menneske, du småbrutale og hyggelige mann. Jeg kjenner deg ikke personlig, men du fyller din rolle på dette forumet. Ingen kan gjøre din jobb. Du ER verdifull! *god klem fra meg*

*anonym A*

Synd for brutal_mann at han har blokkert anonyme brukere, fordi vi visstnok er så slemme

[Cata]

Jeg er halvfrivillig singel. Altså, jeg er frivillig singel i den forstand at jeg ikke har snublet over noen mann jeg har lyst til å bo sammen med enda (er definisjonen på "singel" at man ikke bor sammen her i denne tråden?) og jeg har heller ikke vært noen ivrig jeger på sjekkemarkedet. Jeg trives nemlig bra med å bo alene. Men jeg er ikke så erkefrivillig singel at jeg ikke kunne blitt samboer dersom det dukket opp en som jeg ville trives bedre sammen med, enn alene. (Himmel og hav for en setning.... )

[Meridian]

Kan du ikke skrive litt med en passende gutt/mann som ikke bor altfor langt unna deg på nett da? En som kanskje er litt forsiktig av seg og snill selvfølgelig.

Litt pussig dette med prestasjonsangst blant jenter, når man tenker på at jenter egentlig ikke behøver å prestere så veldig mye.

Vel, det å kunne lage god mat er faktisk viktig å prestere. Veien til mannens hjerte går fortsatt igjennom maven

Gutter er jo kravstore da, de vil jo ha en jente som ser sånn og sånn ut, og som er sånn, og skal være sånn, og helst være en superkvinne ... ja, jeg vet ikke jeg ...

Menn kan da lage mat selv? tror ikke jeg hadde orket å være sammen med en som ikke kunne ta vare på seg selv :D

[Gjest brutal_mann]

Gutter er jo kravstore da, de vil jo ha en jente som ser sånn og sånn ut, og som er sånn, og skal være sånn, og helst være en superkvinne ... ja, jeg vet ikke jeg ...

Menn kan da lage mat selv? tror ikke jeg hadde orket å være sammen med en som ikke kunne ta vare på seg selv :D

Ærlig, rettferdig, lidenskapelig og se noenlunde normal ut. Det holder leeeenge!

[Meridian]

Ganske frivillig singel vil jeg si (ikke jaktet...), og trives i grunn godt. Kjenner jo litt savn innimellom, men ikke nok til at jeg tar første og beste alternativ. Den største utfordringen er kanskje omgivelsenes innblanding... Har fått kommentarer som:

- Tenk så gøy når du får deg kjæreste, da skal vi finne på mye gøy!!

- Du kommer til å bli så lykkelig når den rette dukker opp

Jo takk, men de kommentarene kan jeg gjerne stå over...

Hehe, kjenner igjen det der ... vonde kommentarer

[Steinar40]

Gutter er jo kravstore da, de vil jo ha en jente som ser sånn og sånn ut, og som er sånn, og skal være sånn, og helst være en superkvinne ... ja, jeg vet ikke jeg ...

Menn kan da lage mat selv? tror ikke jeg hadde orket å være sammen med en som ikke kunne ta vare på seg selv :D

Hvis guttene er så veldig kravstore, så er det feil gutter.

Og det beste er vel egentlig at begge klarer å lage mat

[Meridian]

Ærlig, rettferdig, lidenskapelig og se noenlunde normal ut. Det holder leeeenge!

Ja, det var det jeg trodde også ...

[Meridian]

Hvis guttene er så veldig kravstore, så er det feil gutter.

Og det beste er vel egentlig at begge klarer å lage mat

Ja, jeg må vel begynne å se nye veier.

Det er alltid koslig å lage mat sammen meg noen, enten det er venn eller familie

[tineline]

Ærlig, rettferdig, lidenskapelig og se noenlunde normal ut. Det holder leeeenge!

Jeg var lenge desperat singel. Så ble jeg lykkelig singel når jeg endelig fant roen, og da fikk jeg etter ganske kort tid selvfølgelig kjæreste. Men det skal sies: Jeg føler egentlig ikke forskjell på om jeg er (lykkelig) singel eller i et parforhold - jeg er meg selv og gjør de samme tingene. Jeg tilbringer en god del tid for meg selv med mine egne prosjekter, og kjæresten min er mye sammen med sine venner (og jeg med mine). Vi har vært sammen i snart 3 år, og ingen av oss har egentlig noen lyst til å bli samboere. Det er viktig å huske at ingenting faktisk endres ved en selv når man får kjæreste. Man blir altså ikke et bedre menneske. Man er fortsatt bare seg selv, på godt og ondt, og ingen andre (enn du selv) kan gjøre noe med dette. Godt singelliv, alle sammen!

[Heart]

Jeg er vel også en av disse selvvalgte single. Trives godt i mitt eget selskap og føler ikke til daglig at det er noe som mangler i tilværelsen.

Det eneste er at jeg godt kunne tenke meg familie, men så er jeg ikke typen som faller for folk i hytt og pine (eller for å være ærlig, i det hele tatt), og derfor sitter jeg her mens tiden går og går.

Etter en stund benynner selvsagt følelsen av at tiden løper fra en, å melde seg. Men hva skal man gjøre, kaste seg etter noen man ikke føler noe spesielt for og håpe at det skal skje et under underveis? Nei, da får det heller være. Gresset er ganske grønt på denne siden også, faktisk.

[Sign]

Jeg har "alltid" vært i et forhold. Ikke mange; to langvarige (12 og 16 år) og mellom de to forholdene fikk jeg rast litt fra meg. Var veldig ung da det første forholdet startet.

Har vært singel i noen måneder nå, ikke selvvalgt. Og sliter litt med å finne meg til rette i situasjonen. Vil ikke finne noen ny nå, bruddet er ennå for ferskt og vondt. Kjenner innimellom på tanken på hva hvis jeg aldri finner noen ny? At jeg blir alene resten av livet?

Men samtidig har motgangen gjort meg sterkere og jeg føler nå jeg kan klare ALT! Har flyttet inn i nytt hus, har snekret og malt. Det jeg ikke klarer å gjøre selv kan jeg leie inn folk for å gjøre

Tror nok jeg vil bruke litt tid for å bli bedre kjent med meg selv. Bli mer glad i meg selv og få tilbake livsgnisten. Bruke tiden på meg selv og mine barn. Gjøre det jeg har lyst til. Tror det blir bra og at livet har noe på lur til meg.... om en stund!

[Heisannmannen]

"Selvvalgt singel". Jeg smaker på det og det kjennes harry, hvis man da ikke prater om aseksuelle folk som aldri vil tenke seg å være sammen med noen.

Er man singel så er man singel. Noen takler det bra og noen takler det dårlige.

[FrøkenFjong]

Jeg er også sånn midt i mellom vedrørende om jeg er frivillig singel eller ikke. Jeg vil egentlig gjerne ha kjæreste, savner stadig noen å ha nær og være glad i og dele tiden med, men jeg er ikke desperat slik at jeg tar "den første og beste". Det må føles riktig. Det kan ta lang tid mellom hver gang jeg involverer meg med noen. Har hatt to-tre kortere forhold, men i det store bildet har jeg nesten alltid vært singel, og nå nærmer jeg meg 30 år. Noen ganger elsker jeg livet mitt, alle vennene mine og friheten, andre dager kan jeg deppe over at jeg er "helt alene". Selvsagt er jeg ikke helt alene, jeg har både familie og gode venner, men selvom jeg er veldig glad i dem, så kan intet familiemedlem erstatte den kjærligheten og nærheten to kjærester deler. Og det er klart, ettersom man drar på åra blir det fler og fler av venner som etablerer seg og får barn, og da blir en jo stadig minnet på at en selv ikke er en av dem. Jeg pleier å si til meg selv at jeg vil mye heller være singel enn å være i et dårlig forhold som ikke føles rett.

[Gjest AnonymBruker]

"Selvvalgt singel". Jeg smaker på det og det kjennes harry, hvis man da ikke prater om aseksuelle folk som aldri vil tenke seg å være sammen med noen.

Er man singel så er man singel. Noen takler det bra og noen takler det dårlige.

Enig. Jeg er singel. Jeg vil gjerne ha kjæreste, og jeg har hatt flere muligheter til å få det, men det har bare ikke føltes riktig. Jeg vil ikke være i et forhold bare for å være det, derfor er jeg singel selv om jeg egentlig ikke vil det.