Desperate single versus selvvalgte single

[Genesis]

Har inntrykk av at mange ser på det å være singel som en belastning rett og slett, og bruker mye tid på å dagdrømme om at den rette skal dukke opp snart. Er dette egentlig en sunn holdning?

Er virkelig det å finne en livspartner avgjørende for den sanne lykken, eller er monogami mellom to mennesker kun en samfunnskontrusksjon som er lettvint og praktisk for mange?

Hadde vært morsomt med kommentarer fra selvvalgte single, som rett og slett ikke ønsker å ha en partner i overskuelig fremtid. Dette kan være av forskjellige grunner, som at man har en tidkrevende karriere man realiserer seg selv gjennom, mange gode venner og et stort sosialt nettverk som det tar tid å opprettholde, at man har interesser utenom arbeidet som opptar en mye, og utallige andre varianter som gjør at et forhold rett og slett ikke får plass i hverdagen. Jeg kjenner noen sånne mennesker, men har inntrykk av at det ikke prates så mye om fordi mange ser på det som rart at kjærligheten ikke alltid kommer i første rekke.

[Gjest Anjelika]

Nå er ikke jeg singel lengre, men jeg har vært det størsteparten av mitt liv og jeg har aldri vært en av dem som bare drømmer om kjæreste og virkelig jobber for det ved å date aktivt og kikke etter potensielle i alle sammenhenger og byturer. Lysten til å være sammen med noen dukker først opp hos meg når jeg tilfeldigvis møter noen jeg har lyst til å være sammen med =) Ellers har jeg det utmerket som singel, og selv om jeg alltids er åpen for at ting kan skje så har jeg aldri vært direkte på utkikk etter kjæreste. Jeg har vel heller tvert imot aktivt unngått det i perioder.

Jeg har bare aldri vært en "kjæresteperson", og når man er singel en stund så blir det til slutt en vane tror jeg. Når jeg ikke helt har kjent hvordan det er å dele alt med en person så er det ikke noe å savne heller. Plusser man på at mine halvtapre forsøk på forhold har vært mindre vellykka så føles det ikke som det er noe å hige etter akkurat.

Det er altså ikke pga tidspress og karriere og diverse for min del, det er bare mer at jeg ikke har hatt det enorme behovet. Derfor skal det litt til for at jeg vil bli sammen med noen, og da blir det langt mellom dem. Er vel "sær og kresen" folk liker å kalle det.

[For the ladies]

Dette blir trolig fort en tråd med players vs forholdsmennesker :p

Jeg har vært begge plasse å litt imellom, er mye situasjons avhengig og hva man har erfart mest av selv. Har alltid vært i forhold frem til 2 år siden. Da hadde jeg ikke sjangs til å være lykkelig uten ei å være glad i og holde rundt.

Når det siste seriøse forholde endte for cirka 2 år siden, valgte jeg å holde meg singel. Har trivdes veldig med singel livet i den perioden, men tror det er mye som følge av at jeg har hatt mange venner rundt meg, og i tilegg ikke har så stort behov for sex biten. Så kunne fint gå 6mnd uten noen å kose på, men gjorde meg ikke noe, storkoste meg siden jeg ikke hadde tid til å tenke på damer i perioden. Nå når jeg ikke ser så mangen i løpet av ukene, siden jeg har hengt meg opp i trening og en bil som jeg pusser opp kommer savnet å ha noen å komme hjem til på sene kvelder og noen som kommer innom å sier hei og gir et lite avbrekk fra de daglige rutinene.

[Twink]

Jeg kan vel kalles selvvalgt singel. Hadde jeg møtt mannen i mitt liv hadde jeg selvfølgelig valgt å bli sammen med han, men så lenge han ikke har dukket opp har jeg overhodet ikke problemer med å være singel. Trives i mitt eget selskap, og kjeder meg så og si aldri. Er langt ifra noen player, da jeg ikke liker å ha ons.

Er selvsagt øyeblikk da jeg og tenker at det hadde vært koselig med kjæreste, men prøver ikke aktivt å få meg en. Nå har jeg vært singel såpass lenge at jeg nok snart blir tvangssendt på date av venner, de truer med det ihvertfall... :gjeiper:

[Gjest strykebrett]

Jeg er selvvalgt singel og trives godt med det. Har masse venner, familie, aktiviteter og ikke minst karriere å fylle tiden min med så jeg kjeder meg ikke og er heller ikke ensom. Siden jeg trives så godt med å være singel kan jeg godt vente i årevis på "den rette", så det vil aldri bli aktuelt for meg å innlede forhold med noen jeg er i tvil om. Jeg er heller ikke særlig beigeistret for ONS, men en fast "søndagskjæreste" har jeg hatt før og det sys jeg var en bra ordning

[Gjest Spinell]

Jeg er i et svært godt forhold i mange år nå, og synes det er det aller beste for meg. Ut over dette har jeg også vært i mindre gode forhold, og har vært både selvvalgt og mer eller mindre desperat singel. I mine single perioder har jeg trivdes utmerket med "singelheten" i lange perioder av gangen, og ansett denne statusen for selvvalgt. Likevel lengtet jeg tidvis etter et stabilt forhold, rett og slett fordi jeg liker å dele tilværelsen med noen. Vennenettverket er viktig for den single, men mange av vennene levde i faste forhold, og da er en aldri noens aller nærmeste.

For meg blir vanskelige ting lettere når en kan dele det med et menneske som er sin nærmeste. De gode tingene blir også enda bedre når de kan deles med denne personen.

En observasjon jeg gjorde da jeg var singel, var at jeg sjelden fikk så mange tilnærmelser og tilbud som når jeg virkelig ønsket å være singel

[Strenge Frk.Gerd]

Jeg er ikke i noen av de kategoriene, litt usikker på hvilken "kategori" jeg er i.

På en side føler jeg at jeg lever et fantastisk liv slik som det er nå, jeg er lykkelig, føler ikke at jeg mangler noe som helst. Det er mye spennende som skjer, jeg har planer om å reise jorden rundt, jeg har virkelig gooode nære venner, samt et gedigent, dynamisk sosialt nettverk verden rundt. Jeg mangler ingenting. Jeg kan fortsette slik i en evighet og ha det flott, uten å tenke nevneverdig på at jeg burde ha hatt en kjæreste.

MEN- jeg er en totalt HÅPLØS og gal romantiker, jeg er oppdratt til å være det også.. så dette romantiske synet på alt mulig er fullstendig fundamentalt i meg. Det innebærer at jeg kan finne på, under de virkelig rette omstendigheter og i møte med rette vedkommende, snu på en tiøring og legge alle jorden-rundt planer døde iløpet av 10 sekunder.

Men det skal nok litt til dog.

[Gjest AnonymBruker]

For meg handler ikke dette om sunn og usunn innstilling, men om føleser og alt det man kan oppleve rundt å føle seg ensom. Uansett livvsituasjon så er man nødt til å gjøre det beste ut av hvordan situasjonen er, men sin innerste tanker, drømmer og følelser kan man ikke styre. Jeg har selv prøvd å forandre min egen tankegang og undertrykke drømmer, samt lure meg selv til å tror at ting er bedre enn de er, men ender bare et følelses a å lyve til meg selv, og dermed også svike meg selv. Har funnet at livet blir mye enklere når jeg er ærlig og sier det rett ut som det er. Jeg har vært en person som hele livet har gått rundt og skjult følelsene mine, både de gode og de dårlige. Når har jeg endelig blitt i hvertfall litt flinkere, så når folk påpeker alle positive sidene med f.eks å være singel for å muntre meg opp sier jeg bare rett ut at det ikke er noen dans på roser, og kommer gjerne også med eksempler på hvordan og hvorfor det ikke er så bra. Klart jeg har både gode og dårlige dager som alle andre, men foretrekker likevel å være ærlig med meg selv. La meg selv for være trist og deprimert på dager som er vanskelig, og nyte gode dager fullt ut.

[Meridian]

Jeg er singel, har alltid vært det. Ikke fordi jeg vil, men det har bare blitt sånn. Hadde et lite, useriøst forhold da jeg var 22 år. Jeg ville vel at det skulle bli noe mer, men sånn ble det ikke... Hadde jeg møtt en når jeg var 18 eller 25 eller i sommer så hadde jeg ikke vært singel, liksom ...

Nå er jeg 29 år og har gått singel hele livet, men jeg håper jeg skal møte noen en dag for det.

Hverdagen min er fullt opp med skole, arbeid, fritidsakt., så da tenker jeg ikke noe særlig over det, men jeg merker det om kvelden og i helgene når jeg er alene, at det hadde vært godt å ha noen der.

Siden så og si alle jeg kjenner er i et forhold, merker jeg jo det, så det er ofte jeg må finne på ting alene, og da tenker jeg : hadde jeg bare hatt en kjæreste nå...

Men heldivis blir det en sjelden gang venninnekveld eller jentetur

Husker i begynnelsen av 20-årene, da var det mye mas fra slekt og kjente og de jeg jobbet med i somrene og i helgene utenom skole.

Dette fikk meg til å tenke på om det var noe galt med meg siden jeg ikke er sammen med noen, er jeg ikke attraktiv nok, er jeg rar som ikke klarer å få meg et sexliv? Så jeg begynte å få dårlig selvtillit av all denne masingen...

Idag er det ikke noe særlig mas, men jeg har veldig dårlig selvtillit pga alt maset. Og om jeg møter gutter/menn på min alder så får jeg prestasjonsangst med en gang. Jeg føler meg med en gang veldig stygg og helt forferdelig, og unngår gutter/menn for å unngå disse følelsene.

Jeg går til psykiater nå pga dette ...

Det at jeg er singel er ikke selvvalgt, og jeg er ikke en som dater og prøver desperat å finne meg noen. Jeg gjør det jeg vil, og håper på at den rette vil dukke opp en gang.

[Gjest Tidssone]

Frivillig singel. Treffer menn, går på date, men finner ingen som passer for meg. Dersom jeg hadde vært desperat, regner jeg med at jeg hadde tatt til takke med en som var interessert i meg. Nest best kan noen ganger være bra nok?

[Steinar40]

Husker i begynnelsen av 20-årene, da var det mye mas fra slekt og kjente og de jeg jobbet med i somrene og i helgene utenom skole.

Dette fikk meg til å tenke på om det var noe galt med meg siden jeg ikke er sammen med noen, er jeg ikke attraktiv nok, er jeg rar som ikke klarer å få meg et sexliv? Så jeg begynte å få dårlig selvtillit av all denne masingen...

Idag er det ikke noe særlig mas, men jeg har veldig dårlig selvtillit pga alt maset. Og om jeg møter gutter/menn på min alder så får jeg prestasjonsangst med en gang. Jeg føler meg med en gang veldig stygg og helt forferdelig, og unngår gutter/menn for å unngå disse følelsene.

Jeg går til psykiater nå pga dette ...

Kan du ikke skrive litt med en passende gutt/mann som ikke bor altfor langt unna deg på nett da? En som kanskje er litt forsiktig av seg og snill selvfølgelig.

Litt pussig dette med prestasjonsangst blant jenter, når man tenker på at jenter egentlig ikke behøver å prestere så veldig mye.

Vel, det å kunne lage god mat er faktisk viktig å prestere. Veien til mannens hjerte går fortsatt igjennom maven

[Gjest AnonymBruker]

Litt pussig dette med prestasjonsangst blant jenter, når man tenker på at jenter egentlig ikke behøver å prestere så veldig mye.

Menn vet fint lite om hva jenter må prestere og/eller føler at de må prestere. Akkurat like lite som vi jenter vet hvordan menn opplever det.

[Twink]

Menn vet fint lite om hva jenter må prestere og/eller føler at de må prestere. Akkurat like lite som vi jenter vet hvordan menn opplever det.

Enig. De fleste jenter kan nok lett få med seg en mann hjem for en kveld fra byen, men når det kommer til forhold er det jo helt andre faktorer som spiller inn. Er ikke lettere for jenter å finne seg kjæreste enn det er for gutter.

[Steinar40]

Menn vet fint lite om hva jenter må prestere og/eller føler at de må prestere. Akkurat like lite som vi jenter vet hvordan menn opplever det.

Ja, det kan sikkert stemme ganske bra det. På detaljnivå er det selvfølgelig individuelt men det finnes nok en del generelle regler. Som f.eks at damer bør være flinke til å lage mat

[Strenge Frk.Gerd]

Ja, det kan sikkert stemme ganske bra det. På detaljnivå er det selvfølgelig individuelt men det finnes nok en del generelle regler. Som f.eks at damer bør være flinke til å lage mat

Kan de ikke dra hjem til mor å spise da?

[Steinar40]

Kan de ikke dra hjem til mor å spise da?

Ja, da blir sikkert mora hans veldig fornøyd i lengden

[Gjest Prøvekandidat]

Enig. De fleste jenter kan nok lett få med seg en mann hjem for en kveld fra byen, men når det kommer til forhold er det jo helt andre faktorer som spiller inn. Er ikke lettere for jenter å finne seg kjæreste enn det er for gutter.

Ja, det er sant det. En jente kan godt få seg sex men det er ikke bestandig det hun vil ha, det er alltid noen menn som blir med "sistevalget" hjem bare for å få seg et nummer. Mens jenta egentlig er ute etter å få seg en kjæreste, og på det området er det ikke lettere for en jente enn for en gutt som du sier.

[en kompis]

Er singel nå, og trives kjempegodt:) men er hva man gjør det til, og hvor fokusen ligger. Min lengste periode som singel var vel litt over 6 år. Og det mest slitsomme med det var alle diskusjonene om hvorvidt jeg var lykkelig eller ikke. Var helt utrolig hvor mange som mente at jeg kunne umulig ha det så flott siden jeg var singel. Nå som jeg er singel så kan jeg fokusere all kjærligheten til familie og venner:)

Når jeg er i forhold så nyter jeg fordelene det har, når jeg er singel så nyter jeg fordelene det har

[Gjest strykebrett]

Og det mest slitsomme med det var alle diskusjonene om hvorvidt jeg var lykkelig eller ikke. Var helt utrolig hvor mange som mente at jeg kunne umulig ha det så flott siden jeg var singel.

Akkurat det syns jeg er innmari slitsomt også. Det er tydelig at folk ikke helt tror på meg når jeg sier at jeg har det helt utmerket bra som singel. At de selv ikke trives som single er jo greit det, men jeg syns det er noe innmari arrogant og ufint med å gå ut i fra at det samme må gjelde for meg.

[Analeigh*]

Jeg har heller aldri vært den som har ønsket meg kjæreste. Jeg har aldri vært på utkikk etter noen og heller ikke vært den som har hatt sex utenom forhold. Lysten har jo vært der, men jeg klarer ikke å ha sex uten følelser så det har kun gått i klining og frustrasjon

Er i midten av tyveårene og har holdt beina rimelig lukket for å si det mildt.

Han jeg er sammen med nå møtte jeg når jeg absolutt ikke ville ha kjæreste og det at jeg tok det så lite seriøst var grunnen til at jeg tok kontakt med ham, det var bare på fleip, fordi jeg "visste" at det ikke kom til å bli noe.

Så feil kan man ta gitt.