Vurderer å bli psykolog

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har tenkt en del i det siste på om det er psykolog jeg er ment til å være. Det er tydelig at det krever en del jobbing å oppnå, men jeg tror jeg kan klare det jeg ønsker.. men det jeg bekymrer meg for er hvordan det vil prege hverdagen min... Noen som har erfaring? Vil det på noen måte kunne gjøre en deprimert når man jobber meg mennesker med psykiske plager. Jeg ønsker selvsagt aller helst å hjelpe andre, men jeg er litt usikker på om det vil bli vanskelig å la jobben ligge igjen på jobben, hvis du skjønner

[Gjest AnonymBruker]

Jeg vil anbefale at du tenker over hvordan du er som person. Du kjenner deg selv aller best, og du vet om du ville taklet et slikt yrke.

Jeg ville en lang periode bli psykolog, men jeg ombestemte meg etter råd fra min egen mor, rett og slett for jeg innså at jeg er altfor sensitiv for et slikt yrke. Jeg hadde heller ikke klart å påta meg et så stort ansvar (ansvaret for noen andres psyke), en så stor risiko (jeg ville alltid skyldt på meg selv om noe hendte den personen) - jeg følte ikke at jeg var riktig person til å fortelle noen at noe feiler dem eller hva de skal gjøre - så jeg valgte en litt annerledes vei innen psykologi, selv om jeg kom inn på profesjon.

Jeg trenger grenser mellom jobb og fritid - noe jeg aldri ville fått om jeg var psykolog. Jeg hadde aldri fått fred i sjelen med en slik jobb. Og jeg har ingen problemer med å si at jeg ikke passer til å være psykolog - jeg syns det er et kjempeviktig yrke, men det får være noen andres felt

[Gjest AnonymBruker]

Jeg oppfatter meg selv om en sensitiv person som lett lar meg engasjere i andre. Likevel vil jeg nesten si det var enklere enn jeg hadde trodd å skape et skille mellom jobb og privatliv da jeg begynte å jobbe. Mye endret seg i løpet av studiet - vi hadde bl.a. en del praksis, som gjorde at jeg gradvis vennet meg til pasientkontakt og hvordan jeg skulle håndtere egne følelser knyttet til pasienter, samt hvordan jeg skulle unngå å bli helt oppslukt i problemene deres og kverne på dette på fritiden.

Jeg jobber med mye tung problematikk, og alle spør hvordan jeg klarer å la være å ta med problemene hjem. Eller unngå å bli deprimert selv. Men jeg snakker mye med kollegaer på jobben, noe jeg tror er kjempeviktig for å klare å legge fra seg pasientene på jobben når jeg drar hjem.

Og så har man selvsagt unntakene. I blant dukker det opp noen som treffer deg på en helt spesiell måte, eller det er ting som er veldig vanskelig å håndtere. Jeg har da noen få ganger blitt liggende i senga om kvelden og tenkt ut hvordan jeg skal gå fram neste dag, men dette tilhører absolutt sjeldenhetene. Og det handler ikke om at man må bli kald, men at man lærer seg en profesjonell distanse. Jeg har sett mange eksempler på at dette er det beste for pasientene også. Altså, jeg har vært borti noen tilfeller med psykiatriske sykepleiere som har gått helt opp i pasientens problemer, og nærmest overtatt dem og hatt veldig bastante meninger om hvordan pasientene skal styre livene sine. Psykologer har jo lært mye mer om etisk bevissthet og forholdet mellom psykolog og pasient, enn hva f.eks. psyk. sykepleiere har.

Oppsummert, tenker jeg at man kjenner seg selv best og hvordan man vil håndtere det. På den annen side er det et langt studie, og man kan endre seg mye på seks år, både gjennom ting man lærer på studiet og pga. andre ting som skjer i livet som forandrer en i den perioden. Så det er faktisk ikke helt lett å vite om man duger, hvis man bestemmer seg for dette når man er ferdig med videregående. Det er gjerne noe lettere når man er eldre og kjenner seg selv enda bedre, vil jeg tro. Men hvis man har interessen, man ønsker å jobbe med noe akademisk, man har lyst til å jobbe med mennesker, og er i stand til å jobbe med relativt tung (men spennende) fagstoff, vil jeg si man burde vurdere å gi det et forsøk.

Og så er man heller ikke bundet til å jobbe som klinisk psykolog, hvis man etter hvert finner ut at man ikke vil det. Man kan f.eks. drive med forskning, jobbe som arbeids- og organisasjonspsykolog m.m. Mulighetene er faktisk ganske mange.

[Gjest AnonymBruker]

Og så er man heller ikke bundet til å jobbe som klinisk psykolog, hvis man etter hvert finner ut at man ikke vil det. Man kan f.eks. drive med forskning, jobbe som arbeids- og organisasjonspsykolog m.m. Mulighetene er faktisk ganske mange.

Jeg anbefaler at de som ønsker å arbeide med forskning velger bachelor + master. Hvis du ønsker å arbeide med forskning omkring hjernen f.eks stiller du mye bedre om du har tatt psykologi/biologi i 3+2 år enn alle mulige psykologiemner man må gjennom på profesjonstudiet (for man må gjennom både personlighet, biologi, sosial, osv, altså alle temaer). Det er mye mer spesialisert å gå master på en måte.