"jeg har ikke penger" "jeg har ikke penger"

[Gjest Prøvekandidat]

TS

Hm, da er hun vel ikke minstepensjonist egentlig, siden hun har jobbet nesten hele livet, men hun ble uføretrygdet noen år før pensjonsalder.

Synes det er så irriterende at hun henger seg opp i hvor mye penger forskjellige rikinger har. Hun kan også si f.eks at jeg tjener like mye på ett år som hun tjener på 6 år...

Samtidig er hun veldig hjelpsom der hun kan. På tross av høy alder, står hun på for alle rundt seg, hjelper til med husarbeid og hagearbeid, ordner, telefonerer og er mentalt ressurssterk selv om kroppen skranter.

Er enig i at gavekort til frisør og slikt er en god ide. Jeg skal pønske ut noen sånne grep, så jeg ikke låser meg på fast basis men likevel har anledning til å hjelpe.

Takk for alle svar:)

TS

Noen er dessverre sånn at de klager over dårlig råd selv om de egentlig ikke har det. En gammel onkel klaget hele tiden over dårlig råd, ikke råd til å fyre, ikke råd til ditt eller datt - la seg heller til sengs under dyna framfor å bruke mer strøm. Da han døde så viste det seg at han hadde et par millioner på konto.

Minstepensjonister har det ikke fett det er jeg klar over, og de som har virkelig dårlig råd klager sjelden er min erfaring.

[The Kitten]

Nå svarer jeg uten å ha lest hele tråden eller har oversikt over din tante sin privatøkonomi.

Du har ingen forpliktelser til å sponse henne. Om du ønsker å gi henne gaver i ny og ne er opp til deg, men ikke føl at det er noe du må.

[leana]

Nå svarer jeg uten å ha lest hele tråden eller har oversikt over din tante sin privatøkonomi.

Du har ingen forpliktelser til å sponse henne. Om du ønsker å gi henne gaver i ny og ne er opp til deg, men ikke føl at det er noe du må.

Signerer!

[Pearlys]

Sitter hun igjen med mindre enn ca5000 etter husleie og strøm kan hun ha rett på sosialhjelp.

Kan vel kansje også ha rett på bostøtte

[Gjest fattig]

Hei, TS.

Min erfaring medå ha dårlig råd over flere år er at man tror alle andre har veldig mye penger mellom hendene.

Da blir man fortvilet og blåser ting ut av proprosjoner.

Man går omkring og fokuserer på den "kaffesupen" som man ikke har råd til som man tror alle andre kjøper, i stedet for å ikke tenke over det i det hele tatt som de fleste andre.

Vanlige lønnsmottagere er også fullt opp av utgifter og bruker ikke små summer med penger over alt.

Men fordi de vet at det står penger på konto som de kan bruke hvis de vil, så legger heller ikke merke til forskjellige ting de "ikke har råd til", og "uffer seg" derfor ikke.

Det faller dem rett og slett ikke inn å skulle bruke ekstra penger hele tiden.

De vet de kunne kjøpt kaffe hvis de ville, men de har ikke lyst så de lar være.

En som ikke har råd derimot, tenker på den kaffen hele tiden.

Det blir som når man har bestemt seg for å ikke spise kake og sjokolade.

Plutselig frister kake og sjokolade i alle varianter...

En som ikke har ekstra penger tenker og føler på alt de syns de blir tvunget til å unnvære.

Dette er rett og slett en overfokusering på alt man er klar over at man kunne hatt lyst på dersom man hadde pengene, men som man sikkert ikke egentlig ville ha kjøpt.

Jeg syns ikke du skal begynne å gi bort penger hver måned.

Det er mulig tanten din ikke ønsker å få penger men bare har behov for å si høyt det som opptar henne og at det viktige er at du lytter uten å skulle fikse det for henne.

Det er bedre å gjøre ting sammen som ikke koster penger, som å drikke kaffe hjemme hos seg selv i stedet for på cafe..

Minstepensjonister har det ikke fett økonomisk men det er ikke lett for deg som har lån, små barn og faste utgifter heller.

Du trenger ikke ha dårlig samvittighet eller begynne å gi penger.

Hvis du vil gjøre en forskjell som betyr noe så kan du spørre om ting som er større investeringer å få ordnet og som man ikke kan unne seg med dårlig råd.

Det kan være å hjelpe med å betale en tannlegeregning eller gi penger til å spe på utgiftene til briller eller sesongrelaterte klær og sko.

Det er mye hyggeligere å få hjelp med slikt i ny og ne enn å få veldedighet fra familien hver måned.

Det er bedre å få en sum penger i julegave (i tiden før jul) enn å få "støtte" fra familiemedlemmer hver måned.

Man kommer fort i takknemlighetsgjeld som "fattig".

Husk på at det er vondere å aldri kunne gi tilbake når man får gaver og penger, enn å klare seg med det man har.

[Gjest Eurodice]

Men fordi de vet at det står penger på konto som de kan bruke hvis de vil, så legger heller ikke merke til forskjellige ting de "ikke har råd til", og "uffer seg" derfor ikke.

Det faller dem rett og slett ikke inn å skulle bruke ekstra penger hele tiden.

De vet de kunne kjøpt kaffe hvis de ville, men de har ikke lyst så de lar være.

En som ikke har råd derimot, tenker på den kaffen hele tiden.

Det blir som når man har bestemt seg for å ikke spise kake og sjokolade.

Plutselig frister kake og sjokolade i alle varianter...

En som ikke har ekstra penger tenker og føler på alt de syns de blir tvunget til å unnvære.

Dette er rett og slett en overfokusering på alt man er klar over at man kunne hatt lyst på dersom man hadde pengene, men som man sikkert ikke egentlig ville ha kjøpt.

Man kommer fort i takknemlighetsgjeld som "fattig".

Husk på at det er vondere å aldri kunne gi tilbake når man får gaver og penger, enn å klare seg med det man har.

Veldig bra innlegg! Dette gjelder også for andre enn minstepensjonister i perioder av livet.

[Gjest AnonymBruker]

Sett at TS begynner å gi henne gaver og penger. Vil ikke denne tanten føle at hun må gi noe igjen da?

Jeg tenker at du TS kan heller gi henne noe når hun tropper opp for å hjelpe med noe. Da føler hun ikke at hun skylder deg noe når du gir henne ting.

[ViljaH]

Og NB!

Dette med minstepensjonist er også en gigantbløff. Man er minstepensjonist kun hvis man aldri har vært i jobb og aldri har vært gift (ikke mottar enkepensjon). Disse blir det stadig færre av.

Min far har vært yrkesaktiv i 45 år, han ble nettopp minstepensjonist. Han har aldri hatt lønn høy nok til å få noe særlig tillegg, bonde.

[Siiw]

Man kan ikke sette seg inn i en sånn situasjon selv! - klart hun er bitter(?), kan forstå det når man ser kjendiser og det som er reise på ene ferie turen etter den andre, handle bil ovsovs. gå fra og tjene en slant, for å så få nesten ingenting i mnd...! det er hardt og leve på ingenting:| .

Jeg vet ikke helt hva du skal gjøre, men kanskje hun kan evt selge der hun bor nå, flytte inn i noe slags eldre bolig,? . kvitte seg bil?... ta buss? evt samkjøre med noen som skal på butikken.

hm

[Gjest AnonymBruker]

Har du ikke lest hva TS skriver? "Min gamle tante er minstepensjonist". Det betyr i mine øyne at hun har alderspensjon. Da har hun neppe studielån og heller ikke barn hun forsørger. Men minstepensjon er ikke mer enn såvidt å klare seg for, uten at jeg nå vet nøyaktig beløp i måneden.

Mange eldre har bare 100 kr dagen å leve for .. så om du ser noen eldre mennesker lete etter tomme flasker, så er de minstepensjonister eller mangemillionærer.

Men tror det er forskjell på pensjonister, for min bestemor er pensjonist og får veldig mye penger hver mnd, og jeg vet hun sparer litt hver mnd i tillegg til at hun inviterer oss ofte på god middag og gir oss litt penger iblandt, og hun drar ofte på turer. Hun lever ikke over evne, men hun har et bedre enn de fleste pensjonister.

[Gjest AnonymBruker]

Sett at TS begynner å gi henne gaver og penger. Vil ikke denne tanten føle at hun må gi noe igjen da?

Jeg tenker at du TS kan heller gi henne noe når hun tropper opp for å hjelpe med noe. Da føler hun ikke at hun skylder deg noe når du gir henne ting.

Ofte er det lettere å gi penger enn å gi tid.

[Ciara]

Til en viss grad synes jeg man har en plikt til å hjelpe familiemedlemmer, og det er også en del her som jeg synes er litt ufølsomme - er det rart at tanten er opptatt av penger generelt når hun har så lite? Hvis hun går og bekymrer seg for hver eneste regning synes jeg ikke det er merkelig at hun snakker en del om penger.

Har hun ingen andre slektninger enn deg, TS? Hvis dine foreldre lever, altså din tantes søsken, så vil jeg jo si at i den grad noen har en forpliktelse til å hjelpe til, så ville det være dem.

Jeg synes praktiske gaver er en god idé. Særlig siden du skriver at tanten gjerne stiller opp for andre og er ressurssterk på andre måter - det er jo på en måte nyttige gaver hun selv gir bort, og hvis hun gjør andre i familien tjenester er det jo rett og rimelig at hun får en tjeneste eller to tilbake.

Og hvis vi snakker generelt, og ikke om TS sin situasjon spesielt, lurer jeg på følgende:

-Har man ikke plikt til å stille opp for familie som har dårlig økonomi når man har det greit selv? Er det bare staten som skal bidra når et menneskes økonomi er skranten?

[Gjest AnonymBruker]

hvis vi snakker generelt, og ikke om TS sin situasjon spesielt, lurer jeg på følgende:

-Har man ikke plikt til å stille opp for familie som har dårlig økonomi når man har det greit selv? Er det bare staten som skal bidra når et menneskes økonomi er skranten?

jo, man bør stille opp, men ikke for familie/slekt som ikke tar ansvar selv for egen økonomi, og som lever over evne.

[Gjest Blondie65]

Og hvis vi snakker generelt, og ikke om TS sin situasjon spesielt, lurer jeg på følgende:

-Har man ikke plikt til å stille opp for familie som har dårlig økonomi når man har det greit selv? Er det bare staten som skal bidra når et menneskes økonomi er skranten?

Definer "har det greit selv".

Jeg vet veldig godt hvordan det er å ha dårlig råd og ikke få hjelp fra nærmeste slekt. Så det er ikke det at jeg ikke skjønner at enkelte kan trenge hjelp. Men jeg synes det er stor forskjell på å aldri kunne unne seg noe som helst og det å sammenligne seg helt urealistisk med andre.

Hvis problemet er slik at man ikke har råd til helt alminnelige ting som f.eks. strøm og telefon bør man se på hjelpeordninger fra det offentlige.

Hvis problemet derimot er misunnelse på at andre har økonomiske muligheter man ikke selv har bør man enten - hvis mulig - endre sin egen situasjon eller prioritere om slik at man får bedre råd. Jeg har selv vært igjennom denne prosessen og gikk fra å være tom på konto 7-10 dager før lønn hver måned til å ha penger hele måneden gjennom samt ha råd til ferie (som jeg sparer til hver måned). Det har også hjulpet å sammenligne meg med meg selv og ikke alle de andre man tror har så mye bedre råd.

Hvis man ikke kan endre sin situasjon slik at man får bedre råd så er det likevel slik at man må leve med situasjonen. Og tyt og mas om hvor lite penger en har hjelper en ikke akkurat til å bli i bedre humør.

Jeg vet med meg selv at jeg ikke hadde hatt råd til å sponse et annet familiemedlem på fast basis og jeg kan tenke meg at slik er det med flere. Skal vi da ha dårlig samvittighet for det, når vi heller velger å gi en praktisk gave, eller invitere på middag (hjemme eller ute) eller kino eller kafe i ny og ne?

Min stolthet sier at jeg svært gjerne vil klare meg selv og det å leve på sponsing fra andre måtte betydd at det stod virkelig og uforbederlig dårlig til. Jeg selv fikk en helt annen holdning til livet etter at jeg sluttet å se på hva andre hadde og konsentrere meg om hva jeg selv kunne få til.

[Ciara]

Definer "har det greit selv".

Jeg vet veldig godt hvordan det er å ha dårlig råd og ikke få hjelp fra nærmeste slekt. Så det er ikke det at jeg ikke skjønner at enkelte kan trenge hjelp. Men jeg synes det er stor forskjell på å aldri kunne unne seg noe som helst og det å sammenligne seg helt urealistisk med andre.

Hvis problemet er slik at man ikke har råd til helt alminnelige ting som f.eks. strøm og telefon bør man se på hjelpeordninger fra det offentlige.

Hvis problemet derimot er misunnelse på at andre har økonomiske muligheter man ikke selv har bør man enten - hvis mulig - endre sin egen situasjon eller prioritere om slik at man får bedre råd. Jeg har selv vært igjennom denne prosessen og gikk fra å være tom på konto 7-10 dager før lønn hver måned til å ha penger hele måneden gjennom samt ha råd til ferie (som jeg sparer til hver måned). Det har også hjulpet å sammenligne meg med meg selv og ikke alle de andre man tror har så mye bedre råd.

Hvis man ikke kan endre sin situasjon slik at man får bedre råd så er det likevel slik at man må leve med situasjonen. Og tyt og mas om hvor lite penger en har hjelper en ikke akkurat til å bli i bedre humør.

Jeg vet med meg selv at jeg ikke hadde hatt råd til å sponse et annet familiemedlem på fast basis og jeg kan tenke meg at slik er det med flere. Skal vi da ha dårlig samvittighet for det, når vi heller velger å gi en praktisk gave, eller invitere på middag (hjemme eller ute) eller kino eller kafe i ny og ne?

Min stolthet sier at jeg svært gjerne vil klare meg selv og det å leve på sponsing fra andre måtte betydd at det stod virkelig og uforbederlig dårlig til. Jeg selv fikk en helt annen holdning til livet etter at jeg sluttet å se på hva andre hadde og konsentrere meg om hva jeg selv kunne få til.

Jeg er enig i mye av det du skriver.

"Har det greit selv" - dette går det nesten ikke an å definere, for det vil jo aldri være slik at dersom man har en gitt sum til overs, så er man pliktig til å sponse familiemedlemmer med denne summen. Men det finnes jo også mennesker som har veldig god råd og som også selv synes det - her måtte man nesten følt seg litt fram selv.

Hvis problemet derimot er misunnelse på at andre har økonomiske muligheter man ikke selv har bør man enten - hvis mulig - endre sin egen situasjon eller prioritere om slik at man får bedre råd.

Dette er ikke alltid mulig. Gamle mennesker har ikke lett for å få seg en ekstrajobb de kan tjene penger på, og muligheten for å omprioritere forutsetter et visst økonomisk slingringsmonn som ikke alle har.

Hvis man ikke kan endre sin situasjon slik at man får bedre råd så er det likevel slik at man må leve med situasjonen. Og tyt og mas om hvor lite penger en har hjelper en ikke akkurat til å bli i bedre humør.

Helt rett, selvsagt. Men hvilken holdning voksne folk har til egen økonomi får man gjort lite med, med mindre man starter å belære folk og ber dem la være å snakke om bekymringene sine. Dette er en innsikt folk må komme til, med mindre man virkelig vil framstå som det ufølsomme familiemedlemmet.

Denne problemstillingen finnes forresten i en drøss varianter - jeg har familiemedlemmer med helseproblemer som de nesten er nødt til å leve med og som det i lengden er ekstremt kjedelig å høre om - men man må nesten bare prøve å være litt empatisk og høre på.

Jeg vet med meg selv at jeg ikke hadde hatt råd til å sponse et annet familiemedlem på fast basis og jeg kan tenke meg at slik er det med flere. Skal vi da ha dårlig samvittighet for det, når vi heller velger å gi en praktisk gave, eller invitere på middag (hjemme eller ute) eller kino eller kafe i ny og ne?

Absolutt ikke Inviterer man på middag eller gir en praktisk gave yter man sannsynligvis mer enn de fleste! Jeg bare stusser litt, for det finnes mennesker med svært god økonomi (og som selv synes de har de har det meget romslig) som likevel ikke tenker et øyeblikk på at de kanskje kunne hjelpe familiemedlemmer som sliter. Mitt spørsmål handler derfor mer om at jeg synes det virker som om mange (ikke alle) ikke lenger har noen ansvarsfølelse overfor familien.