Til en venninde

[MunichMachine]

Min kjære venninde

Du har nå vært borte en stund, jeg kjenner ikke sorgen så tung lenger. Ditt minne gir meg skyldfølelse, for at jeg ikke lenger føler smerten som tynget. Hva skal jeg føle, når jeg nå har flyttet ditt vennskap inn i min historie. Jeg vil så gjerne vite, men mitt hjerte vil gråte fremdeles i fortidens lammende kraft. Tapet føles fremdeles stort, jeg klarer ikke å se noe som minner meg om deg.

Min kjærlighet til deg ser jeg nå bedre enn noen gang, for ditt vennskap var ekte. Min avhengighet av din eksistens, føles nå i full tyngde der alle parametre kommer med. Hva skal jeg gjøre, jeg savner deg nesten på samme måte som en enkemann. Jeg rakk aldri å fortelle deg om hvor høyt jeg satte ditt vennskap, det er veldig tungt.

I dag har jeg det bra, men savner din stemme, din innsikt og dine fantastiske evner som diskusjonspartner. Jeg lever i et samfunn der jeg kan gi mye av det du sto for, det er jo det jeg også står for på mange plan. Det jeg ikke gi bort til andre er din rolle som mor, der vil en mann komme til kort uansett IQ/EQ.

Sannheten er at jeg elsket deg som person, kvinne og medmennske. Det kan ingen ta ifra meg, og det vil jeg leve ut til andre. Det gjør jeg allerede.