bo sammen med mor i en alder av 31

[Sagitarius 78]

Hei. jeg føler jeg står i et dilemma. tenkte derfor å høre med dere hva deres tanker var.

Jeg er 31, har et barn på 6 og studerer. er ferdig med bachelorgraden og har lysttil å ta mastergrad, for dermed å sikre meg bedre mulighet til jobb og bedre inntekt etter endt studie.

Jeg er ikke sammen med barnefaren, og han har henne 40 %.

Jeg kan bo hos mamma et år, eller to som hu sier. for å fullføre studier. For dermed å spare penger, og min datter er også godt knyttet til sin bestemor. jeg er også en veldig selskapssyk jente så jeg tenker at det også kan være godt å bo sammen med noen.

Men så er det jo sånn med mor datter forhold som det også er her. jeg kjenner at hu legger seg endel borti, både oppdragelse og andre ting. det er godt ment, men jeg trenger ikke alle synspunktene hennes kjenner jeg. jeg er 31, og vil leve livet mitt på min egen måte også. men vi har det også veldig hyggelig.

hun bor alene da pappa flytta ut i fjor. og det er også en ting som er litt vanskelig. han er på en måte ikke helt ute av bildet. de er venner og kommer ikke til å flytte sammen igjen med det første. iallfall ikke så lenge jeg bor hos mamma. jeg hadde ikke flyttet til mamma om han bodde her. det hadde blitt for mye.

Nå har jeg altså en god økonomisk mulighet. og en sosial.

men jeg kjenner at jeg vil savne leiligheten jeg bodde i.

der har jeg bodd i tre år, jeg leier bare. den er rimelig til sin størrelse og en kjempegrei leieboer. det er en toroms, og jeg har både trivdes og mistrivdes. men det blir en trangere økonomisk situasjon, og kanskje jeg må bruke litt av sparepengene mine. (som jo skal gå til boligkjøp)

jeg bestemte meg for å flytte. fortalte datra mi det, som ble veldig glad.

men jeg kjenner at jeg kommer til å savne leiligheten, og friheten.

jeg har hatt en vond klump i magen på det å flytte ut og til mamma. føler det er usikkerhet knytta til det. samtidig som det er en god mulighet. det er også større plass, og mamma vil gjerne at vi kommer, siden hu er litt ensom.

ved å flytte tilbake (jeg vet jeg kan snu nå, men da må jeg bestemme meg innen en uke) føler jeg at jeg svikter både datra mi og mamma. men at jeg tar et valg for min egen selvstendighet, og kanskje unngår endel konflikter med mamma.

Jeg har også fått skoleplass til datra mi, og hu har ei venninne i nabohuset hos mamma, som hu gleder seg til å begynne på skole med (hu er litt eldre riktignok)

jeg må bytte skole tilbake hvis jeg bo i leiligheten.

jeg bor 5 min med bil unna mamma, men det er halvtime å gå. det er ikke i samme bydel eller område selv om det ikke er langt unna

jeg er så forvirra for jeg vet ikke helt hvilke fordeler jeg skal velge.

SPM TIL DERE: som jeg stiller meg sjøl

er jeg naiv som tror at det vil gå bra å bo sammen med mora si?

er jeg litt for lite stolt som ikke satser på mitt bo?

hadde du bodd et år hos mora di hvis du hadde muligheten, hvis du sparte penger på det?

eller er jeg fornuftig som tenker langsiktig på å kunne å klare meg

tusen takk for ditt innspill

[Marabou]

er jeg naiv som tror at det vil gå bra å bo sammen med mora si?

er jeg litt for lite stolt som ikke satser på mitt bo?

hadde du bodd et år hos mora di hvis du hadde muligheten, hvis du sparte penger på det?

eller er jeg fornuftig som tenker langsiktig på å kunne å klare meg

Du er gammel nok til å burde kunne gå overens med moren din uten problemer, hvis dere ellers har et greit forhold, og når det bare er en midlertidig løsning fordi det har fordeler for dere alle tre. Du klarer sikkert å ta deg sammen og ikke la små bagateller irritere, særlig når du har et mål der fremme å se frem til

Dessuten kommer du til å være travelt opptatt med studier, så det er jo ikke som om dere kommer til å gå oppå hverandre 24/7. Så nei, jeg synes ikke du er naiv som tror det kan gå fint.

Jeg synes derimot det ville vært naivt å la stolthet komme foran, særlig når det er økonomi og barn inne i bildet. Du har en plikt til å tenke på barnet først og fremst i så henseende, og du har ingenting å vinne her på å klamre deg til selvstendigheten din, kun fordi du skal kunne si til verden at Hah, se jeg klarer meg fint selv jeg. For det gjør du - og det vet du. Men du er også fornuftig nok til å tenke økonomisk og langsiktig. Et år går veldig fort, og når du er ferdig står du fritt til å starte på nytt med blanke ark.

Hvis jeg sto i din situasjon ville jeg uten tvil takket ja til muligheten og bodd et år hos mamma.

[Gjest AnonymBruker]

Ja, jeg ville absolutt ikke gjort det.

[Sagitarius 78]

Du er gammel nok til å burde kunne gå overens med moren din uten problemer, hvis dere ellers har et greit forhold, og når det bare er en midlertidig løsning fordi det har fordeler for dere alle tre. Du klarer sikkert å ta deg sammen og ikke la små bagateller irritere, særlig når du har et mål der fremme å se frem til

Dessuten kommer du til å være travelt opptatt med studier, så det er jo ikke som om dere kommer til å gå oppå hverandre 24/7. Så nei, jeg synes ikke du er naiv som tror det kan gå fint.

Jeg synes derimot det ville vært naivt å la stolthet komme foran, særlig når det er økonomi og barn inne i bildet. Du har en plikt til å tenke på barnet først og fremst i så henseende, og du har ingenting å vinne her på å klamre deg til selvstendigheten din, kun fordi du skal kunne si til verden at Hah, se jeg klarer meg fint selv jeg. For det gjør du - og det vet du. Men du er også fornuftig nok til å tenke økonomisk og langsiktig. Et år går veldig fort, og når du er ferdig står du fritt til å starte på nytt med blanke ark.

Hvis jeg sto i din situasjon ville jeg uten tvil takket ja til muligheten og bodd et år hos mamma.

tusen takk for velformulert og reflektert svar

ja. jeg har begynt å innstille meg på at noen kameler må svelges. sånn er det vel alltid. og man får jo kanskje sine sære vaner når man bor alene.

det er fornuftig, men tenker noen ganger at det er fornufig å ikke komme for tett på moren sin også. men er jo som du sier. jeg skal jo studere og når hverdagen kommer så kommer vi inn i et mønster. forhåpentligvis. det blir hva jeg gjør det til og jeg vil veldig gjerne at det skal gå. spesielt nå som jeg har fortalt datra mi det, og hu har forventninger om eget rom, venninne next door, og skolen.

tusen takk for svaret ditt

[Aerius]

Det hadde jeg ikke gjort.

[I.am.me]

er jeg naiv som tror at det vil gå bra å bo sammen med mora si?

Nei, det er ikke naivt av deg å tro at det er lett å bo sammen med mora di. Regner med du bodde med mora di når du var yngre, når du vokste opp, så du tenker sikkert: hvorfor skal det ikke gå bra nå? Det er ikke direkte naivt, men i et boskap må man jo være klar over hverandres grenser og her kan du og din mor snakke lenge sammen før dere evt. bor sammen. Du må gi klar beskjed til henne at du ikke vil at hun skal legge seg opp i dine saker, så kan hun gi klar beskjed ti deg hvor hennes land ligger. Om noen krysser den grenser er herved boskapet over.

er jeg litt for lite stolt som ikke satser på mitt bo?

Det har ingenting med din stolthet å gjøre, vil nå jeg si. Det har med at du tenker fremover hva som vil være best i fremtiden for både deg og din datter, istedet for å leve i nuet. Det kan både være negativt og positvt, men hvis din datter og du får det bedre av å bo med din mor, hvorfor ikke? Det er jo bare for et års tid eller to.

hadde du bodd et år hos mora di hvis du hadde muligheten, hvis du sparte penger på det?

Nå er jeg laaaaangt fra 31, men sånn som situasjonen er i dag kunne jeg godt bodd hjemme et år med mora mi for å spare penger. Spesielt hvis jeg visste at økonomien var trang og jeg hadde et barn å ta vare på.

eller er jeg fornuftig som tenker langsiktig på å kunne å klare meg

Og langsiktig tenking er alltid smart.

[lulle]

Under de forholdene du skisserer, ville jeg tatt valget med å bo hos moren min mens jeg fullførte studier:-) Lykke til.