flytting og ny kjæreste...

[Gjest mammamø]

Er litt småfortvilet om dagen...Er i en ganske så vanskelig situasjon. Er skilt, har to små barn som jeg har 50 % av tiden. Jeg og barnefar bor nærme hverandre og samarbeider veldig godt. Jeg har kjæreste ( vi har vært sammen i 2 år) som bor en havtimes- trekvarters kjøretur unna. Han har også 2 barn som han 50 % av tiden boende hos seg.

Nå har vi begynt å tenke på å flytte sammen, har jo så veldig lyst å starte et liv sammen problemet er jo bare da at ingen av eksene er villige til å flytte på seg. Aner rett og slett ikke hva vi skal gjøre... Eneste løsningen blir jo evt at barna må pendle, men synes ikke dette høres ut som en god løsning i lengden...

Noen gode råd- eller andre som har vært i liknende sitasjon?

[hysteria]

Det er jo ikke så rart at ikke eksene deres vil flytte på seg. Hvorfor skulle de det? Det er jo dere som er problemet. Dessuten synes jeg ikke 30-45 minutter er noen lang kjøretur, så jeg tror dere ville fått det til å fungere. For dere har vel bil og bestemte tider da barna skal være hos hver av dere? Da er det jo bare å kjøre de...eventuelt møtes på halvveien for bringing og henting, men 30-45 minutter er jo ikke langt..

[Gjest Gjest]

Det dere kan gjøre er jo å flytte sånn midt mellom, da blir det 15-20 minutter til hver av eksene.

Når ungene skal begynne på skolen (om de ikke går der) så blir det jo litt annerledes enn barnehage. Alternativt må en av dere eventuelt godta å gi hovedomsorgen til den andre forelderen, og kun ha utvidet helgesamvær.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon som deg, men jeg har hovedomsorgen. Det er snakk om 20 min for vår del. Nå er det kun en av ungene som går på skole, men hun må bytte. Det er ikke noe enkelt avgjørlese, men håper og tror at de vil finne roen og få mangen nye venner. Det er heller ikke mer problemer en man lager det til selv. Min eks var rasendes når jeg fortalte han det, men han sa igår at han skjønner at vi velger det. Snakk med eksen din og prøv å bli enig om hvordan dere skal gjøre det eventuelt kalle inn til mekling. Lykke til.

[Gjest ThatWoodcut]

Fra et barns synspunkt:

Jeg har bodd så langt som 2-3 timers kjøretur fra pappa og var der annenhver helg. Da møttes mamma og pappa på halvveien. Da jeg ble stor nok til å ta bussen alene tok jeg den og pappa møtte meg når jeg kom frem. Ikke noe problem Jeg har faktisk blitt veldig glad i å kjøre bil/buss og å reise langt...kanskje det har noe med det å gjøre?

[Gjest AnonymBruker]

Å bo 30-45 minutter fra venner 50%av tiden syns jeg er ganske uaskeptabelt. Skal man ha 50%/50%, så syns jeg det er viktig at foreldrene bor i umiddelbar nærhet til hverandre.

Det er noe annet med annenhver helg liksom...

Hva sier eksene om at de kan ta barna fullt, også at dere blir "helgeforeldre"?

[Gjest mammamø]

Forstår at vi ikke kan kreve noe av eksene våre, skulle bare så inderlig ønske vi alle kunne komme til enighet og bo på samme sted, det ville defintivt vært det beste for barna. Nå skal det sies at det verken var meg eller kjæresten som valgte å gå ut av forholdene våre, for min del skulle jeg derfor ønske min eks kunne vært litt ydmyk i forhold til meg. Uansett er våre dramatiske brudd glemt nå, jeg ønsker kun å gjøre det beste for barna. Noen må nok ofre noe i denne saken, sånn er det nok bare...

[Rosalie]

Det beste for barna er jo å slippe og miste nærområde.

[Gjest AnonymBruker]

At det er deres ekser som gikk, skal da ikke ha noe å si i denne saken.

Du skriver at noen må ofre noe i denne saken.. Da håper jeg virkelig du klarer å se at det er du som ønsker og flytte, ergo du som må ofre. Barna har det best i nærmiljøet mener jeg da!

[Gjest mammamø]

At det er deres ekser som gikk, skal da ikke ha noe å si i denne saken.

Du skriver at noen må ofre noe i denne saken.. Da håper jeg virkelig du klarer å se at det er du som ønsker og flytte, ergo du som må ofre. Barna har det best i nærmiljøet mener jeg da!

For å si det sånn.. Jeg forstår jo selvfølgelig at barna har det best i nærmiljøet, men har ikke jeg krav på å være lykkelig? Synes det blir veldig enkelt å si at det bare er jeg så må ofre noe her..Skal jeg måtte leve alene resten av livet da, bare fordi jeg ikke møtte kjæreligheten i nabolaget?

[Gjest Gjest]

Ja for når exn får daglig omsorg og man blir helgeforelder selv. For at barna skal få være i nærområdet. Så kommer neppe han/hun til å ta med seg ungene å flytte når det dukker opp en ny et annet sted!? Og ettersom han/hun da har daglig omsorg og adresse hos seg, så får man ikke gjort en dritt!

Naivitet og politisk korrekt komedie.

Løsningen i første omgang må vel bli å bo ca midt i mellom som noen sa. 20-30 minutter hver vei for hver av dere. Og så får dere ta det fra der.

[Gjest Gjest]

Ja, alle har krav på å være lykkelig. På bekostning av enhver hindring som måtte stå i ens vei. Inkludert dine rotløse barn som må bo langt vekk fra venner og nærmiljø i hverdagen.

Nå var jeg sikkert stygg - men dette er en situasjon de VOKSNE må tilpasse seg - ikke barna.

[Gjest molte]

For å si det sånn.. Jeg forstår jo selvfølgelig at barna har det best i nærmiljøet, men har ikke jeg krav på å være lykkelig? Synes det blir veldig enkelt å si at det bare er jeg så må ofre noe her..Skal jeg måtte leve alene resten av livet da, bare fordi jeg ikke møtte kjæreligheten i nabolaget?

Ingen har krav på å være lykkelig. Her gjelder det å gjøre det beste ut av en kinkig situasjon. Har man barn, må man ta hensyn til det i fremtidige livsvalg.

Dere må vurdere ulike alternativer, så kommer dere sikkert frem til en løsning dere alle kan leve med.

[Gjest petre]

Jeg har valgt å få barn og jeg har valgt en kjæreste som bor halvannen time unna. Ingen av oss kan flytte pga barn, sånn er livet. Så får vi heller flytte sammen om noen år, når barna blir voksne. Ikke enkelt, men rive opp barn fra skole og nærmiljø er fryktelig egoistisk.

[Gjest AnonymBruker]

For å si det sånn.. Jeg forstår jo selvfølgelig at barna har det best i nærmiljøet, men har ikke jeg krav på å være lykkelig? Synes det blir veldig enkelt å si at det bare er jeg så må ofre noe her..Skal jeg måtte leve alene resten av livet da, bare fordi jeg ikke møtte kjæreligheten i nabolaget?

Jeg vet akkurat hvordan du føler det. Det er ikke en lett beslutning og ta. 20 min som det tar til der vi skal flytte er ikke langt borte. Det blir bare litt mer styr å hente/levere, men jeg har sagt at jeg skal sefølgelig hjelpe til med det jeg også. Kjæresten min pendler frem og tilbake den veien hver dag og det er ikke et problem. Dersom mamma ikke er lykkelig og glad er ikke barna det heller, men sef skal man ofre seg for ungene. Jeg hadde aldri flyttet til hjemstedet mitt som er 3 timer unna her eller til en annen by.

Nå er ungene våre små enda og jeg er glad for at jeg har funnet meg en mann nå og ikke om noen år, da hadde det vært vanskeligere å flytte.

[Gjest AnonymBruker]

20 min. er vanlig reisetid på jobb for mange, og kan ikke skjønne at dette skal være noe mye akkurat?

I kjøretid fra oss til sentrum tar det 10-15 min ved lite trafikk, men ved rush kan det ta 45 min, det er ingen som snakker om at det er farlig å kjøre ned til sentrum med ungene en dag likevel, selv om det skulle ta 15 eller 45 min!

[Gjest AnonymBruker]

I kjøretid fra oss til sentrum tar det 10-15 min ved lite trafikk, men ved rush kan det ta 45 min, det er ingen som snakker om at det er farlig å kjøre ned til sentrum med ungene en dag likevel, selv om det skulle ta 15 eller 45 min!

Det er da forskjell å bo 45 minutter unna venner annenhver uk, og å ta en tur til byen.

Å bo 45 min fra venner og skole annen hver uke vil gjøre det vanskelig å få være med venner, og ikke minst organsierte aktiviteter...

[Gjest AnonymBruker]

For å si det sånn.. Jeg forstår jo selvfølgelig at barna har det best i nærmiljøet, men har ikke jeg krav på å være lykkelig? Synes det blir veldig enkelt å si at det bare er jeg så må ofre noe her..Skal jeg måtte leve alene resten av livet da, bare fordi jeg ikke møtte kjæreligheten i nabolaget?

Selvfølgelig skal du få være lykkelig, men må du bo sammen med kjæresten din for å få til det?

Kan du ikke bli boende der du bor nå, og heller bo hos kjæresten den uken barna er hos pappan sin? Da får du vært samboer annenhver uke, og barna får bodd i nærmiljøet hele tiden

Og barna dine vi da ikke bli boende hjemme hele tiden, så du skal da ikke måtte være alene resten av livet

[Rosalie]

Ærlig talt - man trenger ikke å bo sammen med en annen voksen person for å være lykkelig.

Første du bør gjøre noe med er din egen holdning og slutte og sutre.

[Gjest mammamø]

Nei, jeg må kanskje ikke leve sammen med kjæresten min for å være lykkelig..det føles bare tungt nå- jeg har små barn( 2 og 4 år), så det er lenge til vi evt kan flytte sammen i så fall. Men jeg får bare forsøke å gjøre det beste ut av det:)