Snart fostermor

[Gjest AnonymBruker]

helt enig,med unntak av at det er så sjelden babyer blir plassert i fosterhjem.det kjenner jeg til flere tilfeller av.

[Gjest AnonymBruker]

Hva om du ikke liker barnets utssende?Tenkt på det?

mikkel

[Gjest gjesteleser]

Jøss, jeg er opp i en situasjon å eventuell bli fosterforeldre. Her leser jeg et par ganger meninger om at fosterforeldre ikke skal late som om fosterbarnet er sitt eget. Det forstår jeg godt. Alikevel er det i min mening barns beste at det blir ivaretatt på best mulig måte, trygt og kjærlig. Jeg tenker slik at jeg hadde knytte meg til et evt fosterbarn, selv om det kan hande at det skal forlate fosterhjemmet igjen.

Det er ikke automatisk alltid i barns beste at det går tilbake til biologisk mor. Det er jo tilfeller der det motsatte er sant. Biologiske foreldre er slett ikke altid gode foreldre, desverre. Det er derfor det finnes et barnevern.

At jeg som ufrivillig barnløs ønsker å ha omsorg for et forsterbarn, kan på en måte være hell ved et uhell, for både barnet og meg. Jeg ønsker heller hjelpe barn her enn adoptere langveisfra.

Det er en selvfølge at jeg hadde blitt svært glad å få et barn i huset og få oppleve morsrollen. Jeg ser ingen uheldighet ved dette, tvert imot, barn fortjener å være ønsket. Samtidig (og det er i vår situasjon tilfelle)er det forbundet til vært triste skjebner, barnet og de biologiske foreldren. Til syvende og sist må barnet prioriteres. Om fostermor da viser genuint entusiasme og glede, er en stor fordel (bare sammenligne med barnehjem der man jobber, der barn har mindre plass og mindre oppmerksomhet).

En erfaren (?) fostermor som skrev her tidligere har kanskje ensidige erfaringer? Barnevernet ønsker for eksempel plassere barn i familie om det er mulighet for det. Da kan det kanskje gå veldig fort? Det er nok mange forskjellige løsninger og skjebner.

Og hva om noe så uviktig som utseendet til fosterbarn angår: jeg tror ikke noen fosterforeldre på alvor har vurdert et fosterbarn som noe man anskaffer seg, et kjøpeobjekt som tv eller bil. Det kan kanskje virke overfladisk eller bortskjemt at ufrivillig barnløse ønsker seg barn, men det slike mennesker opplever av evt behandlinger og sorg ivaretar helt sikkert det motsatte. Det er bare så lett å se vekk fra sorgen, dømme den uten å sette seg inn i problematikken. Når sorgen er bearbeidet blir nok en del barnløse gode fosterforeldre.

Gleden over å få oppleve å bruke sin kjærlighet og omsorg til fordel for et barn er en naturlig og kanskje til og med nødvendig reaksjon.

MVH gjesteleser

[Mayami]

Helt enig med gjesteleser her!! Man blir uansett knyttet til et barn som flytter inn i hjemmet ditt, og dersom man bare ser på det som en jobb er man kanskje ikke rett person for oppgaven? På en annen side er det ikke alltid at man blir en "vanlig" familie, da det er mange andre ting å ta hensyn til. En vanlig familie tregner for eksempel ikke forhilde set til at barnet har andre foreldre som det skal ha et forhold til... Dette høres ut som en selvfølge fra utsiden, men i det daglige kan det ta på...

[AnonymBruker]

Gratulerer! Er selv fostermamma til en nydelig jente, og har ikke angret en dag. Men du må bare venne deg til å bli hardhudet for kommentarer. Noen applauderer og synes det er fantastisk, andre synes barn alltid skal være hos bio-foreldre, og mange igjen tror det er en gullgruve å være fosterforeldre og at man gjør det for pengene.

Kos dere i tiden fremover, og ta godt vare på den lille!

[Gjest Gjest]

Kjenner til noen som ikke klarte å vise forsterdatteren sin omsorg når hun ble tennnåring.

Hun har nå flyttet derfra pga store problemer i hjemmet.

Dette synes jeg er helt grusomt.

Så mitt budskap er: elsk barnet også når det blir stort og umulig, det er så viktig å holde ut i tennårene!!!!!

[Gjest eks-fostermor]

Kjenner til noen som ikke klarte å vise forsterdatteren sin omsorg når hun ble tennnåring.

Hun har nå flyttet derfra pga store problemer i hjemmet.

Dette synes jeg er helt grusomt.

Så mitt budskap er: elsk barnet også når det blir stort og umulig, det er så viktig å holde ut i tennårene!!!!!

Ja, det er trist når sånt skjer. Men husk også at det er alltid flere sider av en historie. Det kan godt hende fosterforeldrene i ditt tilfelle hadde både kjærlighet og omsorg i bøtter og spann, men noen ganger er ting utenfor fosterforeldrene sin kontroll.

Jeg har selv vært fostermor for en tenåring (som ikke hadde vokst opp hos oss), og vi var forberedt på å stå i alle konflikter og alt bråk som måtte oppstå. Vi oppdaget at det er stor forskjell på å hanskes med en vanskelig tenåring og det å hanskes med en vanskelig tenåring som har en manipulerende biologisk familie som lurer i bakgrunnen. Vår tenåring ble styrt som en tråddukke av sine foreldre, og det endte med at tenåringen ble så aggressiv at h*n ble til fare for både seg selv og sine omgivelser. Da maktet vi ikke mer, og om det hadde vært et biologisk barn som hadde oppført seg på den måten hadde vi vært nødt til å be om hjelp utenfra da også.

Fosterbarn kommer ofte i en personlig krise som tenåringer, en krise som er mye vanskeligere enn den krisa tenåringer flest opplever. Hvis de i tillegg har en psykisk ustabil biologisk familie som presser på og presser på så er det stor fare for at det ender dårlig. All ære til de fosterforeldre som klarer å stå i det når det stormer som verst. Vi ble dessverre nødt til gi opp av hensyn til andre barn i huset. Det er en avgjørelse som kommer til å plage meg resten av livet, tror jeg, selv om vi verken da eller nå kunne se noen annen løsning.

[Gjest Raggy]

Så klart jeg forstår at ting alltid har flere sider. Fint at du deler din erfaring:)

Men alikevel så er det ille at de tennåringene som kanskje behøver trygge voksne mere enn noen andre blir flyttet ut av hjemmet sitt.

Håper ditt innlegg kan være en tankevekker for de andre i tråden her som tar til seg yngre barn.

Jeg tenker at det nesten er værre å ta til seg et barn for så å gi opp når tennårene kommer enn å faktisk la det være slik at tennåringen slipper å oppleve enda et nederlag fra sine omsorgspersoner...

Det er ihvertfall utifra mine erfaringer slik at barn som ikke har fått det de trenger fra sine foreldre er mere ekstreme i å teste ut grenser for å se hvor mye de voksne tåler. Det kan virke som de utfordrer ekstra for å få bevis på at de er verdt å elske/kjempe for.

Har arbeidet i mange år med tennåringer så mitt hjerte brenner nok ekstra for dem, de vil jo bare bli elsket akkurat som alle andre barn selv om det så absolutt ikke virker sånn noen ganger..

[tessa3]

Sikkert fint å bli fosterforeldre til en baby.

Men det mine tanker gikk først of fremst til mammaen som mister babyen sin.. Må vere forferdelig!!

For er det så sikkert at hun ikke er skikket til å ha barnet sitt selv? Kunne kansje vært bedre om barnet kom til noen innen familien? Dersom dette er en nyfødt baby, så har sikkert bv bestemt for lenge siden at barnet skal bort fra mammaen sin, å det er ikke alltid de trenger en spesiell god grunn til det heller..

Mye trynefaktor i barnevernet..

[Drømmejenta85]

Jeg har vært fostebarn selv. Kom til familien når jeg var 3 mnd gammel,å har vært der siden. Jeg er nå 25. I mine øyner er de mamman & pappan min. Å jeg er sjeleglad for at jeg kom dit da,istedefor å oppleve alt som min bror måtte oppleve som ikke kom til fosterfamilien før han var 7. Hans oppvekst var ikke fin! Tror man skal se litt imellom fingrene når man sier stakkars moren som mister barnet sitt.Jeg er selv mamma til 2,å for alt i verden ville jeg ikke vært uten de. Men da må du også oppføre deg som en mamma. I min situasjon var min mor mer opptatt av alkohol & rus,å da fortjener jeg noe bedre enn å leve et slikt liv. Jeg er glad for at det finnes fosterforeldre som kan hjelpe til å ta til seg slike barn som kanskje ikke har eller vil få verdens beste oppvekst. Å et barn fortjener den trygghet & kjærlighet en mamma skal gi,å vist ikke den biologiske mammaen klare det,ikke vil det,eller ønsker det,ja da er jeg glad for at vi har fosterfamilier som kan gi det. Som jeg sa så har jeg 2 barn,men jeg & mannen min har snakke mye om å sette oss opp som fosteforeldre.

Lykke til,til dere som skal bli fosteforeldre.

[AnonymBruker]

Sikkert fint å bli fosterforeldre til en baby.

Men det mine tanker gikk først of fremst til mammaen som mister babyen sin.. Må vere forferdelig!!

For er det så sikkert at hun ikke er skikket til å ha barnet sitt selv? Kunne kansje vært bedre om barnet kom til noen innen familien? Dersom dette er en nyfødt baby, så har sikkert bv bestemt for lenge siden at barnet skal bort fra mammaen sin, å det er ikke alltid de trenger en spesiell god grunn til det heller..

Mye trynefaktor i barnevernet..

Klart de trenger en spesiell god grunn. Dette er endatil nedfelt i lov og det er faktisk ganske vanskelig og skal mye til før man kan fjerne et barn i fra hjemmet. Det skjer bare i håpløse tilfeller hvor barnet ikke ville fått det noe godt. Barn har rett på en trygg og god oppvekst og om mor ikke kan gi dette så må så klart barnet få sjansen til det et annet sted. Det med trynefaktor i barnehjemmet er bare tull!