100% stilling fra neste uke av

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har nettopp begynt i ny stilling. Dette er muligheten jeg har ventet på i tre år. Før jeg kan komme i gang med noe ordentlig må jeg igjennom to ukers prøvetid og opplæring. Opplæringen er grei, for da gjør jeg noe praktisk sammen med andre. Stillesitting og mye enetale er derimot drepen. Alle de kursene, monologene og møtene er til å gå fra vettet av. Firmaet jeg er ansatt i er digert og har avdelinger mange steder, og alle omvisningene der er også obligatoriske.

Dette er min første faste arbeidsplass. Kravene til meg selv er veldig, veldig høye, og jeg klarer ikke å overholde dem. Alt jeg gjør føles feil. Skjemaer burde ha blitt fylt ut nøyere, burde fulgt nøyere med, snakket mer, snakket mindre, smilt mer, latt som jeg var interessert … jeg er så redd for å feile. Det går utover søvnen, og matlysta. Jeg må opp grytidlig og legge fasaden nøye for å prøve å holde på selvtilliten. Akkurat nå er det som om jeg bruker dagens beste timer på noe jeg hater, og at jeg må bruke sminke og strømpebukse mens jeg gjør det. Jeg sovnet faktisk under morgenmøtet i dag; det gikk så langt at jeg drømte. Og da kurslederen snakket om arbeidserfaring og hvor utrolig, utrolig bra det tok seg ut på en CV, måtte jeg rett og slett stikke på do. Der satt jeg og gråt og gråt, og det tok ti minutter å bli ferdig og gå tilbake til møtet som om ingenting hadde skjedd. Det gikk nesten til helvete under lunsjen også da en kollega begynte å ta opp dette med CV’er igjen. Jeg har lite og ingen yrkeserfaring fra før, jeg fikk ikke fullført VGS på grunn av sykdom og nå som jeg omsider har kommet meg ut i arbeidslivet føler jeg meg unyttig og dum, og at hvis denne delen er vanskelig, hva med neste uke, nå når jeg er ferdig med opplæringen og har skift fra åtte til tre i 100 % stilling? Kommer jeg til å takle det? Hva hvis…?

[Gjest SmallTalk]

Du kommer til å overleve! Og du kommer til å klare deg!

Du hadde ikke fått jobb dersom de ikke mente at du er god nok til å utføre den jobben du er ansatt til, og de aller fleste arbeidsplasser har forståelse for at man bruker litt tid på å komme seg inn i jobben.

Selv er jeg nyutdannet nå og på jobbjakt. Og jeg ser for meg at det kommer til å bli direkte, unnskyld uttrykket, pain in the ass å skulle begynne å jobbe. Ikke fordi jeg ikke liker å jobbe, men fordi forventningspresset i de bedriftene jeg søker på jobb er stort og det kommer til å bli ekstremt mye å sette seg inn i. Dersom jeg får meg jobb i et av disse firmaene så er det så store systemer som produseres at det kommer til å ta minst et par år å sette seg inn i ett av de, og det er flere systemer som man må kjenne til. Det positive er at dersom jeg får meg jobb i et av disse firmaene så er jeg sikret jobb sånn ca resten av livet mitt dersom jeg blir værende.

[Annikken]

Du overlever -- tro meg!! Ta med deg dette som en erfaring. Om noen år vil du sitte og humre litt over hvor fælt alt føltes!

[Gjest AnonymBruker]

Du er din egen verste fiende.

Mest sannsynlig vil du klare deg helt fint, slapp av Gi deg selv en frist på et halvt år; marker datoen et halvt år frem i tid på kalenderen om du vil. Om alt fortsatt ser like mørkt ut, så slutter du. Det er ikke verdt å ødelegge livet pga jobb, og om du tror du vil trives bedre i en jobb hvor presset er mindre så bytter du.

Lykke til

[Cata]

Dette går fint. De første tre månedene er helvete, deretter ordner det seg for de aller fleste. Det tar tid å komme inn i både miljø og oppgaver, og de fleste føler seg temmelig akterutseilt når de begynner i sin første jobb.

Det går over. Gjør som anonym bruker over her foreslår: gi deg selv et halvt år til å finne ut av det på. Jeg tipper at etter 3 mnd så begynner livet å føles levelig igjen og etter 6 mnd så har du funnet deg godt til rette. Selvsagt kommer det fremdeles til å være ting du føler deg usikker på innimellom (sånn er det for alle), men nybegynnerpanikken kommer til å være et tilbakelagt stadie.