Jeg tror ikke jeg er egnet som mor!...

[Padmee]

Hvis barnefaren truer med å forlate dere hvis du stiller krav så er det jammen på tiden at han vokser opp. Slik som du beskriver det setter han ikke barnet foran jobben selv om han sier det. Kanskje du skulle ha forlatt han for en stund slik at han faktisk få føle hva han går glipp av. Dessuten kan det faktisk være at du har det bedre uten han, og at det å gå fra han kan gi deg litt overskudd og krefter tilbake. For du må tenke på at i et forhold er det ikke bare barnet som krever av dine krefter, det gjlr også en umoden partner. Men nok en gang må jeg si at det bedrer seg etter som barnet blir eldre. Mange fedre synes nemlig ikke at barna er så veldig spennede når de er babyer fordi en kan jo ikke gjøre noe med de( les: spille fotball el.l.), men etterhvert kan en gjøre dette med barna + at de begynner å snakke, og da blir ofte far mer interessert i barnet også.

Ellers så synes jeg livets datter kom med et flott forslag når det gjelder avlastningshjem. Av og til er akkurat det som trengst for å se klart i en situasjon. Du får det litt på avstand og du får hvilt deg litt, noe jeg går ut fra er en mangelvare nå. Men du trenger ikke alltid å få noen fremmede til å våre avlastningshjem, hva med å spørre besteforeldrene om de vil avlaste deg litt med barnet? Vi hadde en avtale med mine svigerforeldre en periode som var slik at de skulle passe jenta en helg i måneden hvis vi følte behovet. Vi brukte det ikke så mye, men bare det å ha den avtalen stående var til stor hjelp. Fordi da visste vi at ble jeg for trøtt/lei så var det hjelp å få med litt avlastning en natt.

Det er nemlig viktig at du får litt fri av og til og får komme deg litt bort. Det gir litt mer overskudd, og gjør deg til en bedre mamma. En blir nemlig en bedre mamma av å føle seg bra. Selv om du ikke liker unger, så kan det være at du har en annen følelse for din egen/får en annen følelse for din egen hvis du slipper å være sammen med den 24-7.

Det at babyen er mer klengete på far enn på deg kommer nok av at h*n ikke ser far så mye, og det er jo alltid kjekkere å være med en som du ikke ser så ofte enn en som alltid er der. Det kjenner en jo igjen selv også. Det er kjekkere å være sammen med venner som en ikke ser så ofte, enn med de/den som er der hver dag og hele tiden.

[Madame B]

En ting til: Jeg tror jeg vet hvordan du føler det, trist mamma. Nå har jeg nok ikke følt det så sterkt som du, men det å få barn er så overveldende at det skal mye til ikke å bli skremt av alt ansvaret.

Det som hjalp meg var at vi på forhånd ble enige om å dele alt 50-50, permisjon inkludert. Jeg har fra dag 1 kunnet gå ut akkurat like ofte som barnets far, og har gjort det også. Jeg tror at om du hadde kunnet gå på jobb og pleiet voksenkontakt om dagen hadde du kunnet kose deg mer med datteren din om kvelden.

[Cawarra]

Jeg er ingen terapeaut men det høres ut som om du har utviklet en depresjon- og da nytter det ikke og komme med unnskyldninger om at man ikke har tid/råd. Du trenger hjelp og det første skrittet på veien er å ta kontakt med legen din slik at han/hun kan henvise deg til fagpersonell.

Depresjoner etter svangerskap/fødsel er slettes ikke uvanlig og det finnes god hjelp og få, men du er den som må ta det første steget og oppsøke den hjelpen.

Mae

Dette hørtes fryktelig vondt ut. :trøste:

[Gjest Anonymous]

Du hørers ut som om du virkelig mener dette med barnet og livet ditt, Trist mamma.

Vil si at jeg vet av en person som overlot ansvaret til barnefaren pga, slike følelser og at hun ikke følte seg voksen nok til å ta det fulle og hele ansvaret for barnet sitt.

Hun har derimot barnet noen helger og en eller annen dag. Barnefaren har foreldreansvaret og har barnet mesteparten av tiden.

Uansett så ville jeg ha oppsøkt legen din for evt. å komme i kontakt med annen profesjonell hjelp, slik at du kan få pratet om det.

Også dette med avlastningshjem er jo et bra tilbud.

Men en ting er jeg sikker på, og det er at skal du gjøre det så gjør det NÅ før barnet blir for stort til å sjønne det, og barnet klarer å finne seg til rette med den nye situasjonen.

Det må jo være vanskelig for barn å bli satt bort når du forstår mere.

[Gjest Anonymous]

Kan ikkedu finne deg en kveldsjobb ,slik at faren må være hjemme med barnet?

Det er ingenting som sier at du skal være hjemme hele tiden.

Hvis han jobber så mye,har dere ikke nok penger til at du kan finne på noe?

Virker som om han er redd for ansvaret og flykter fra hverdagen.

Verste av alt du gir han på en måte tillatelse.

La han være alene med barnet uten at du er tilstede,press han litt.

Han viser ingen nåde til deg så hvorfor skal du.

Han selv vært ganske nedenfor til tider,hele omstillingen er ikke lett,men det blir faktisk bedre.

Faren har ingen rett til å gjømme seg ,dra ham fram og bruk ham.

Truslene med at han forlater dere hvis han må ta ansvar drittungen må vokse opp!

Han sier det antagelivis fordi han er redd for å ikke klare det, redd for å gjøre feil.Hvis han skulle finne på og gå fordi han må ta ansvar,la han gå.

Da er det ikke noe å ha på,for noen.

Vedder på han kan viss han bare blir presset litt.

Litt av en oppgave å oppdra barn og mann,ikke rart du får nok. :x

PAY BACK TIME!

[Gjest Madam Felle]

Nei nei, dere misforstår meg... jeg er ikke deprimert.

Det er bare når jeg er sammen med unge eller tenker på ungen og alt styret med ungen at jeg blir sint, oppgitt og drit lei.

Når jeg en sjelden gang får en stund for meg selv, når jentungen sover, eller når jeg tar meg en tur alene på butikken kvart på åtte om kvelden når pappan har kommet hjem, da er jeg lykkelig. Koser meg! Da drømmer jeg om alt jeg skulle ha gjort dersom jeg ikke var mamma og bundet til en mann med felles gjeld, hus og bil, og ikke minst, felles barn...

Jeg har så mye jeg vil gjøre, men det lar seg ikke gjøre så lenge jeg er i den situasjonen jeg nå er.

Jeg hater å være mamma. Der, der sa jeg det.  

Det er fælt, men jeg mener det virkelig.

Er det virkelig bare meg i verden som føler det slik?  :cry:

Hva om du og noen venninner planlegger en billig hyttetur ett eller annet sted, der du kan få hente krefter igjen? Tror nok du ville savnet barnet om du var borte fra henne en helg. jeg tror du har kommet inn i en dårlig tralt, der alt er bare negativt med barnet, og du ser ikke gleden ved det lengre. Det er derfor det er veldig viktig at faren får ansvaret for jenten, og du kan få deg litt mer fri.

Om du ikke har økonomi til det, hva med å besøke en venninne, familie eller noe annet der du kan være uten datteren din?

Uansett har du behov for mer tid for deg selv, slik at du kan kose deg når du vel er sammen med jenten. Slik det er nå, der faren arbieder, og det er du som blir sittende med det meste av ansvaret, kommer du ikke ut av den tralten. Du får begynne å kreve litt mer av faren, der du en kveld i uken setter av tid til deg selv, om det er å bare ta en spasertur, beøke venner, gå på kino uansett hva det er du vil gjøre som ikke koster all verden, men der tiden er din. Du har behov for å komme deg bort fra jenten mer enn 1/2 time i butikken.

Det er viktig at du gjør noe med situasjonen din nå, for det fortjener datteren din som ikke selv valgte hvem foreldrene hennes skulle bli. lag litt tid for deg selv, slik at du kan bli en bedre mor for din lille jente.

En annen ting, prøv å se noe positivt med det å ha barn, og ikke bare det negativet, for det virker som du har havnet inn i en ond sirkel som må stoppes. Det fortjener datteren din, men du også.

Du viser jo at du er glad i jenten med å være bekymret for hvordan det ivlle gått med henne om du bare stakk tror du bare har behov for å komme deg litt mer ut.

En annen ting du kan tenke på er å begynne i arbeid, da vil du få andre ting å forholde deg til, og det vil kanskje være mer kos å komme hjem til jenten etter du har vært borte fra henne hele dagen? En er ikke en dårlig mor selv om en ønsker seg et eget liv utenom en bli kanskje en bedre mor

Ønsker deg lykke til, og håper alt ordner seg til det beste for dere alle sammen

[AUF]

Det er som du sier, at det er ikke alle som passer til å ha barn... Men nå har du fått et...

Har du tenkt over hva du har tenkt å gjøre? i årene som kommer mener jeg? husk at det er et uskyldig barn det er snakk om her. Kanskje det er bedre for henne å få et annet hjem? Hvis ikke må du nok innstille deg litt på at du har et barn.

Har du tenkt å begynne å jobbe snart kanskje? Da går jo hverdagen stort sett bort i jobbing, og barnehage/ ei god dagmamma tar seg av ungen din. Og der har den det fint! Da er det ikke mye du trenger å gi henne. men ikke vis henne at du ikke vil ha henne eller at du ikke er glad i henne. (hvis det er tilfellet) Ingenting er verre for et barn enn å være uønsket og uelsket!

Håper du finner en løsning, dette er ikke bra hverken for mor eller barn! faren bør nok fire litt på hverdagen han også mener jeg. Du MÅ ta ansvar, ikke sant? så hvorfor ikke han også? hvis han kommer hjem så sent som i 7-8 tiden, så er det ikke mye han får sett til ungen...

[Gjest Pjusk]

Alle mødre blir sikkert overveldet inneimellom av ansvar og forpliktelser, og ikke minst er vi slitne. Jeg har i perioder sovnet når jeg satt på do...

Men det er langt derfra til å innrømme at man hater å være mamma. SELVFØLGELIG merker et barn dette!!

Hvis du seriøst mener at du hater å være mor, at du egentlig ikke ønsker å bo sammen med barnefaren og at faren ikke er videre interessert i barnet nå og heller ikke kan ta hovedansvaret for barnet siden, ser jeg ikke noe særlig annen mulighet enn at dere gir barnet til noen som kan gi det et godt hjem.

Jeg vet om mange i egen omgangskrets som kunne gitt sin høyre arm for å få en liten baby - gi barnet ditt en sjanse!!!!

Jeg blir så lei meg når jeg hører slikt..... :cry:

[Gjest Anonymous]

Så trist at du føler det sånn :cry:

er det ingen venner som kan "ta i et tak"? Hjelpe til med barnet?

Hvor i landet er det du bor? (trenger ikke svare på det hvis du ikke vil)

[mellom]

Uansett om du har rett i selvdiagnosen din (det er sikkert flere her inne som *ønsker* at det skal være en depresjon, sånn at følelsen kan fikses) så synes jeg at du skal snakke med noen som er trent i nettopp det - å snakke. Kan hende er det deg - din personlighet og de medfølgende behovene dine som gjøre at du hater rollen du har fått (valgt). Men kan hende er det noe som, med tiden, kan løses - i form av flere ting - kanskje gjennom avlastningshjem, kanskje gjennom at du finner en retning i livet som handler mer om deg (jobb, skole, reising), gjennom samtaler og opplevelser utenfor det å være hjemme og kan hende gjennom at barnet ditt blir større - blir mer spennende å være sammen med og kanksje begynner i barnehage. Er det det at du går hjemme som friker deg ut?

Tror veldig mange mødre har vært innom tanken om at de aldri skulle valgt å få barn - at barnet står mellom dem og et liv i frihet. Tror også at tankene dine om et liv uten barn kan være dagdrømmer og fantasi som kanskje ikke er helt festet i virkeligheten. Utallige mødre har reist jorden rundt med barna på ryggen (uten mange penger), andre har studert ved siden av, andre jobbet med akkurat det de har drømt om og hatt lyst til.

Det er så mange *kanskje'er* rundt din sitausjon at jeg er sikker på at en fagperson ville kunne hjelpe deg.

Uansett - lykke til - til både deg og barnet.

[Gjest Anonymous]

selvfølgelig er det kjempeslitsomt å være mamma.. har selv 2 jenter under skolealder.. og tanken streifer selvfølgelig avogtil om alt jeg kunne gjort uten dem.. men tenk alt jeg hadde gått glipp av og.. du er selvfølgelig i en dårlig situasjon når du har de følelsene du har, og i tillegg ikke har en mann som stiller opp.. han høres skikkelg idiot ut spør du meg.. har du prøvd å forklare han hva du føler!?!?

ellers syns jeg og du bør snakke med noen fagfolk... en psykolog eller kanksje noe familierådgiver greier.. kanskje de har noen gode løsninger på dette sånn at du kan gi datteren din et godt liv samtidig som du får mer frihet selv!!

ellers syns jeg det er litt råttent å skrive som barbie: tenk på alle oss som ikke kan få barn.. skal alle i hele verden ikke kunne tenke at de har valgt feil p.g.a alle som ikke kan få.. hallo!!!

selvfølgelig føles det nok provoserende for en som ikke kan få barn å lese dette, men det blir å se det fra kun en side.. verden er desverre ikke særlig rettferdig!!

håper det ordner seg for deg, og ikke minst for din datter som absolutt fortjener en god start på livet... hun har jo ikke kommet til verden for å plage deg!! så jeg syns at det er viktig at du tenker på deg selv, men aller viktigst er det at du sørger for at veslejenta har det godt.. enten det er hos deg eller hos noen andre som er el kan bli glad i henne..

få deg ei moden trillepike som kan hjelpe deg.. det har iallefall jeg hatt kjempegod hjelp av

[Gjest Vanessa]

Jeg kan bare si en ting: Søk hjelp, snarest. Jeg unner ingen å vokse opp med en mor som hater å være det. Og ikke tro at det er noe du kan skjule særlig lenge for et barn.

[Gjest Madley]

Jeg henger meg på overstående innlegg...

Søk hjelp.

Det er mange som er der for å hjelpe deg i en vanskelig situasjon.

Barnevernet hjelper deg, med avlasting og sikkert veiledning også dersom du trenger det.

De hjelper med barnahageplass om du ikke har og du kan "bevise" at du har bruk for det utover det vanlige.

Barnevernet er der for å passe på at foreldre og barn har det bra.

Og det at du selv innser at du trenger hjelp viser jo bare at du er innstilt på å gjøre noe med det!

Det er kjempepositivt!

Håper det ordner seg for deg...

[Gjest Anonymous]

Kjære deg...

Jeg vet akkurat hvordan du har det. Du er ikke alene.

Jeg er mamma til en liten jente på 18 måneder. Og har mange mange ganger tenkt på å spørre min mor om hun vil overta foreldreansvaret. For jeg føler at jeg ikke takler det noen ganger. Blir ofte lei hele ungen jeg også. Livet mitt dreier seg om barn fra jeg står opp til jeg går å legger meg. Hun sutrer mye, bortsett fra når hun får sitte oppå meg, og bruke meg som et klatrestativ.

Nå har jeg ordnet en fast barnevakt som jeg ringer når det blir for mye. Og faren har begynt å stille opp, samvær annenhver helg. Og DET hjelper vanvittig mye. Jeg HATER ikke å være mor, men jeg hater det å ikke kunne komme og gå når jeg vil. Jeg hater å sitte hjemme når det er noe som skjer som venninnene min vil ha meg med på....men så kan jeg ikke, fordi jeg må sitte hjemme med ungen. Jeg synes det er ufattelig slitsomt til tider å ikke kunne sitte på do alene, måtte hjelpe til med alt mulig rart mens man fortvilet prøver å bæsje (satt litt på spissen)...

Det jeg gjør når det er som verst, er enten å ringe barnevakta, eller gå ut. Gå tur med ungen, være ute å leke, eller dra på besøk. Alt annet enn være innenfor husets fire vegger, for det forsterker hele greia.

Og det rare er at når jeg sitter der med en hel masse negative følelser ovenfor mitt lille krapyl, så kommer det folk og kommenterer for en flott datter jeg har. Og jeg må jo si meg enig...hun er flott. Og jeg ER en god mor, bare jeg får litt tid til meg selv med jevne mellomrom. Skaff deg en fast barnevakt, som du har skikkelig opplæring med, og så ringer du henne når du trenger en pustepause. Og hvis typen din ikke skjønner at du trenger alenetid, så dropp ham!

[Gjest trist mamma]

Hei igjen, lenge siden jeg skrev i denne tråden nå..

Det har egentlig ordnet seg litt med avlastning nå. Mannen skjønte hvor alvorlig det var en dag jeg rett og slett besvimte og falt med et smell på kjøkkengulvet etter å ha skreket og rast over hans manglende tilstedeværelse. (dette var heldigvis etter ungens leggetid!)

var utslitt, var jeg...

Nå har jeg fått mer "fri" men de få venninnene jeg hadde her har flyttet bort for å studere,så her sitter jeg igjen da...

og holder på å bli sprø igjen

Er på jobb nå, og stortrives med det.. men når jeg kommer hjem er det to timer med skrikerungen og så er det heldigvis fri igjen... for da skal hun sove..

Og ikke har jeg da tid til å trene eller noe, har hørt at det ikke er lurt å trene etter kl. 8 om kvelden...

HATER livet mitt, HATER å være mamma! :evil:

[Gjest Poirot]

Klart du kan trene etter kl 20!!

Du må jo komme deg litt ut og skaffe nye venner.

Om du ikke klarer 2 timer engang, selv om du har en pappa i huset, så har jeg ingen flere tips.

Sorry; men dette burde du tenkt på før.

*føler seg slem som sier det*

[Gjest Pjusk]

Vel, jeg gjentar meg selv:

Alle mødre blir sikkert overveldet inneimellom av ansvar og forpliktelser, og ikke minst er vi slitne. Jeg har i perioder sovnet når jeg satt på do...

Men det er langt derfra til å innrømme at man hater å være mamma. SELVFØLGELIG merker et barn dette!!

Hvis du seriøst mener at du hater å være mor, at du egentlig ikke ønsker å bo sammen med barnefaren og at faren ikke er videre interessert i barnet nå og heller ikke kan ta hovedansvaret for barnet siden, ser jeg ikke noe særlig annen mulighet enn at dere gir barnet til noen som kan gi det et godt hjem.

Jeg vet om mange i egen omgangskrets som kunne gitt sin høyre arm for å få en liten baby - gi barnet ditt en sjanse!!!!

Jeg blir så lei meg når jeg hører slikt.....

Jeg er glad jeg ikke vokste opp med en mor som hatet å være min mamma!

[aline]

Jeg vokste opp med en pappa som ikke burde hatt barn, jeg merket det veldig godt, og har nå i en alder av snart 30 år endelig klart å sette ord på hva jeg har følt.

Pappa vil ikke idag si seg helt enig i at han ikke burde hatt barn, fordi han faktisk elsker meg som sin datter, men kan si seg enig i at han kanskje ville valgt annerledes om det var ett valg på den tiden! Han "visste ikke" at han ikke burde hatt meg og hatet aldri å være far.

ALLIKEVEL så har han gitt meg problemer JEG alltid vil måtte slite med, jeg har aldri trodd jeg var bra nok for noen andre en mamma, for han prioriterte jo aldri meg annet en når han måtte, og han koste seg aldri med det. (det er èn del av mitt problem med barndommen)

Saken er annerledes en din, men vær klar over konsekvensen det kan få for ditt barn dersom du ikke gjør noe med situasjonen!!

Om det er depresjon eller ikke, kan ikke jeg si, jeg tror faktisk det er vanskelig å se det selv også, uten hjelp fra noen som faktisk kan litt om det. Jeg innbilte meg, etter å ha lest litt om det, at fødselsdepresjon er AKKURAT det du beskriver, nettopp å hate følelsen av å ha de drittungene som du er nødt til å være der for.

Om det er en enkel løsning? Tror jeg så absolutt ikke, tror ikke NOEN med depresjoner vil si at det er en enkel situasjon som er lett å løse!!

Har selv fått angst mye pga følelsene jeg fikk som barn, og med all hjelp i verden må jeg likevel innse at det er noe jeg antagelig må leve med resten av livet mitt. Men som jeg lærer måter å takle på!

Sier som sagt ikke at du har depresjon, men sier at mye godt kan komme ut av terapi når man sliter med ting som dreier seg om følelser!! Uansett hva du kaller det.

Du ER mor, du MÅ takle dette på en eller annen måte. Hvorfor ikke søke hjelp fra folk som har vært borti det før? istedenfor å bruke dobbelt så mye av livet ditt og dattern din sitt på å skulle løse det selv? Også uten familie og venner til å hjelpe deg?

Snakk med noen, noen som kan det. Legen din, psykolog, barnevern, noen. For både din og barnets skyld.

Lykke til uansett trist mamma.

(legger ved en link som sier litt, men det er ikke den jeg har lest tidigere. http://www.lekegrinda.com/fdepr.shtml )

[Gjest Anonymus]

Du burde ikke bekymre deg over hvordan det ville gå med barnet ditt hvis ikke du var der og tok deg av henne. Med en far som ikke prioriterer barnet sitt og en mor som hater å være mor, er jo dette en grei sak; sett barnet i fosterhjem. For du burde heller bekymre deg over hvordan det vil påvirke ungen din å bo sammen med en mor som ikke klarer å tilbringe to timer sammen med henne engang, og en far som ikke er til stede. Det vil skade ungen mye mye mer.

Hvis du virkelig ønsker å få det bedre, og være en god mor, så kan du ikke sitte der og tenke mørke tanker og forbanne ungen din; du må søke hjelp. Ring i det minste til en hjelpetelefon og prat med noen der hvis du ikke vil gå til legen. Men herregud da jente, du kan jo ikke sitte der og påstå at det ikke er en depresjon uten å ha søkt hjelp og råd fra en profesjonell. Kanskje det er en depresjon, ergo kanskje det kan hjelpe deg å oppsøke profesjonell hjelp, prate med noen og begynne på antidepressiva. Selv så jeg mest negativt i det å ha et stebarn å forholde meg til, - men etter å ha gått på antidepressiva en stund har livet mitt blitt helt forandret, - på alle områder, men jeg merker det særlig i forhold til ungen. Nå er jeg kjempeglad og føler meg kjempepriviligert som får være sammen med mitt stebarn hver dag.

Men, altså, dersom du tror det ikke vil hjelpe med de rådene du har fått, så ta kontakt med barnevernet og begynn å tenk på barnets beste; det er ikke bra for barnet å bo sammen med deg. Hun vil nok snart begynne å kjenne seg uønsket, - og det vil ødelegge resten av livet for henne. Tror ikke det å bo i fosterhjem vil være noe negativt. Det er ikke bestandig den beste løsning at barnet bor sammen med foreldrene sine, det viktigste er at det bor sammen med noen som elsker dem.

Gjør noe! Det ser jo ikke ut til at det hjelper deg å bli mer glad i barnet, selv om du slipper styret med henne hele dagen. Aksepter det, og begynn å handle ut i fra barnets beste. Hun vil garantert få det bedre hvis hun bor sammen med andre enn deg.

[Gjest Anonymous]

Hun vil garantert få det bedre hvis hun bor sammen med andre enn deg.

Hva for pisspreik er dette her????

Sjokkert.