Jeg tror ikke jeg er egnet som mor!...

[Gjest trist mamma]

Jeg har ei lita datter på 8 mnd. og jeg er ganske lei av hele ungen. For det meste er jeg nøytral mot henne, men hun er jo skjønn, og jeg synes hun fortjener noe bedre enn det jeg tydeligvis (ikke) er i stand til å gi henne.......................

Dette hørtes sikkert ondt og psyko ut, men det er sånn jeg føler det. jeg er så veldig sliten, og det er så mye styr med å ha barn at hadde jeg visst om at det var slik, hadde jeg tatt abort. Hun var ikke planlagt, kondomen må ha sprukket uten at vi merket det.

Og nå er jeg fanget.

Barnefaren bor sammen med oss, men han jobber fryktlig mye (jobb=livsstil) og jeg har ikke penger til å komme meg ut av huset og finne på ting.

Noen ganger ønsker jeg å komme meg ut av forholdet, starte mitt eget liv og la ham ta seg av ungen, men samtidig vet jeg at da ville hun blitt alt for lite stimulert stakkar....med en pappa som er på jobb hele tiden, tilogmed i helgen. Jeg føler meg alene, og nå er det et salig styr med å få kabalen med jobb og barnehage til å gå opp. Jeg hater det, føler at jeg snart får nervøst sammenbrudd.

Jeg føler meg svak og hjelpeløs.

Noen ganger tar jeg meg selv i å lure på hvordan jenta mi og faren hennes hadde klart seg dersom jeg døde eller forsvant for alltid......................

Jeg har innsett at jeg trenger hjelp, men jeg vil ikke det heller. Har hverken tid eller råd. Derfor skriver jeg inn her nå.

[MarianneE]

Bestill time hos din fastlege og snak med h*n.

Selv kan ikke jeg stille noen form for "diagnose" eller komme med et supert råd, men tanken som slår meg er denne:

Kan det være at du lider av barseldepresjon?

Er ikke dette forholdsvis vanlig, tro?

Men oppsøk hjelp, en slik depresjon (om det er det du har) går ikke over av seg selv.....

Prøv og tenk positivt!

Klem fra MarianneE.

[Gjest Anonymous]

Du høres ut som om du er veldig deprimert og har behov for hjelp.

Søk hjelp hos fastlegen di du, og evt. fåen henvisning til psykolog og utredning.

Du viser jo en veldig styrke med å innse dine problem.

Men jeg tror du kanskje bør søke hjelp, slik at du kan komme deg selv og få utløp for følelsene dine.

Snakk med din mann og fortell han hvordan du har det og evt. la han hjelpe deg videre.

Lykke til!!

[Gjest Mae]

Jeg er ingen terapeaut men det høres ut som om du har utviklet en depresjon- og da nytter det ikke og komme med unnskyldninger om at man ikke har tid/råd. Du trenger hjelp og det første skrittet på veien er å ta kontakt med legen din slik at han/hun kan henvise deg til fagpersonell.

Depresjoner etter svangerskap/fødsel er slettes ikke uvanlig og det finnes god hjelp og få, men du er den som må ta det første steget og oppsøke den hjelpen.

Mae

[VesleBråka]

Du må skaffe deg avlastning og hjelp, det skal ikke være slik. Klart det er slitsomt å ha barn, men ikke så ille at man holder på å gå fra vettet. Snakk med fastlegen din om evt. fødselsdepresjon, forklar hvordan du har det. Kanskje de kan hjelpe deg med å skaffe avlastning også. Og kanskje dere kan få henvisning til familieterapeut, så mannen din får vite at måten han lever på (overlater alt til deg, bare jobber) ikke fungerer, du holder på å gå fra vettet. Han er NØDT til å omprioritere og avlaste deg litt, det er jo hans barn også, han må sette av tid til å ta seg av ansvaret sitt.

[Gjest trist mamma]

Nei nei, dere misforstår meg... jeg er ikke deprimert.

Det er bare når jeg er sammen med unge eller tenker på ungen og alt styret med ungen at jeg blir sint, oppgitt og drit lei.

Når jeg en sjelden gang får en stund for meg selv, når jentungen sover, eller når jeg tar meg en tur alene på butikken kvart på åtte om kvelden når pappan har kommet hjem, da er jeg lykkelig. Koser meg! Da drømmer jeg om alt jeg skulle ha gjort dersom jeg ikke var mamma og bundet til en mann med felles gjeld, hus og bil, og ikke minst, felles barn...

Jeg har så mye jeg vil gjøre, men det lar seg ikke gjøre så lenge jeg er i den situasjonen jeg nå er.

Jeg hater å være mamma. Der, der sa jeg det.

Det er fælt, men jeg mener det virkelig.

Er det virkelig bare meg i verden som føler det slik? :cry:

[Padmee]

Jeg skjønner godt hvordan du har det, hadde det sånn selv også. Jeg har ikke så mange råd å komme med bortsett fra bruk nettverket ditt. Venner og familie er gull verdt i denne situasjonen. Det er bra å ha noen som du kan snakke med og lufte din frustrasjon ovenfor. Det er selvsagt best med profesjonell hjelp, men hvis du er like stolt som meg er ikke det et alternativ. Bruk vennene dine, men avklar med de på forhånd om de vil leke litt hobby-psykolog for deg i en periode. En annen ting jeg vil be deg om er at du snakker med din "mann" om dette med at han jobber så mye. Prøv å få han til å forstå at han må ta sin del av ansvaret. Jeg tørte nesten ikke å gjøre det, men en felles venninne som ga han inn mange ganger, og til slutt skjerpet han seg litt.

Til slutt vil jeg bare ønske deg lykke til og husk at det bedrer seg etter hvert som babyen blir eldre. Ellers er det bare å sende meg pm hvis du vil snakke om noe. Jeg skal prøve og hjelpe så godt jeg kan.

[Gjest Mae]

Nei nei, dere misforstår meg... jeg er ikke deprimert.

Det er bare når jeg er sammen med unge eller tenker på ungen og alt styret med ungen at jeg blir sint, oppgitt og drit lei.

eller når jeg tar meg en tur alene på butikken kvart på åtte om kvelden når pappan har kommet hjem, da er jeg lykkelig. barn...

Jeg hater å være mamma. Der, der sa jeg det.

Alle disse tingene er klare tegn på depresjon- og for all del snakk med din mann. Selv om han jobber må han ta sin del av ansvaret- det er ikke engang noe å diskutere.

Mae

[Livets datter]

 

Jeg hater å være mamma. Der, der sa jeg det.  

Det er fælt, men jeg mener det virkelig.

Nå skulle jeg akkurat skrive et langt innlegg til deg om depresjon, hvor vanlig det er, at du ikke er alene, og lykke til osv.

Men hvis dette ikke handler om depresjon overhodet, slik du skriver... du bare hater å være sammen med babyen din, trives best alene, vil flytte fra far og barn og HATER å være mamma: DA har jeg lyst til å si noe helt annet.

Burde du ikke ha tenkt på det og vært forsiktig? Hva med abort?

Det høres ikke ut som om du er glad i barn i det hele tatt, og det må du vel ha hatt en anelse om før?

Du må absolutt snakke med noen om dette!!! Om ikke for din skyld, så iallefall for barnets, som etter min oppfatning nå har en mor som egentlig ikke vil ha henne?!?!?

[Padmee]

Nei nei, dere misforstår meg... jeg er ikke deprimert.

Det er bare når jeg er sammen med unge eller tenker på ungen og alt styret med ungen at jeg blir sint, oppgitt og drit lei.

Når jeg en sjelden gang får en stund for meg selv, når jentungen sover, eller når jeg tar meg en tur alene på butikken kvart på åtte om kvelden når pappan har kommet hjem, da er jeg lykkelig. Koser meg! Da drømmer jeg om alt jeg skulle ha gjort dersom jeg ikke var mamma og bundet til en mann med felles gjeld, hus og bil, og ikke minst, felles barn...

Jeg har så mye jeg vil gjøre, men det lar seg ikke gjøre så lenge jeg er i den situasjonen jeg nå er.

Jeg hater å være mamma. Der, der sa jeg det.  

Det er fælt, men jeg mener det virkelig.

Er det virkelig bare meg i verden som føler det slik?  :cry:

Nei, jeg føler det sånn også. Iallefall da jeg, som eneste i vennegjengen, satt med en liten baby som 20-åring og så på livet som forsvant. Men det bedrer seg etter som barnet blir eldre. Nå er jenta snart 4, og av og til kan jeg faktisk si at det er gøy å være mamma, selv om alt det negative overskygger det.

Men som jeg sa i det forrige innlegget, så må du få barnefaren til å forstå at det er hans unge også, og dermed har han et like stort ansvar som det du har. Det er også meget viktig å bruke nettverket ditt, gjerne som barnevakter eller som en måte å komme seg ut uten barn og bare være deg selv og ikke mor til..... Se om du kan få igang en jentekveld eller noe, og så sier du at i kveld er du hjemme med barnet fordi jeg skal ut med jentene.

Send meg gjerne en PM hvis du vil.

[Gjest Mae]

Hvis dette overhodet ikke handler om fødselsdepresjon da er dette ett virkelig skremmende innlegg.

Mae

[Gjest trist mamma]

Takk Livets Datter og Padmee, det virker som om dere er de eneste her som virkelig skjønner at jeg ikke tuller når jeg skriver at dette ikke er depresjon!..........

og at det er en virkelig følelse, dette at jeg hater å være mamma.

Jo, jeg burde ha tatt hintene fra meg selv tidligere. Jeg liker egentlig ikke å omgås barn så mye, de bråker, og man får aldri fred..

nå høres jeg jo ut som den fæle egoisten, men jeg tror at noen mennesker rett og slett ikke burde bli foreldre. Jeg er nok en av dem......................... Jeg er altfor glad i å ha tid for meg selv.

jeg burde ha tatt konsekvensen av dette og ikke hatt sex. Men dere vet jo hvor lett DET er. :-?

Barnefaren truer forresten med å forlate meg hvis jeg stiller krav i forhold til jobben, for han setter den foran meg.

Han sier han setter ungen foran jobben, men det er ikke det jeg ser.

Dette blir mer og mer uutholdelig for hver uke som går. jeg tror ungen merker det også, hun er mer klengete på faren enn på meg, selv om jeg er mest hjeme med henne.

jeg synes dette er trist, men stemmen i hjertet mitt roper så høyt at den er umulig å overse!!! Og den sier: Kom deg bort!!

[Livets datter]

Hva med et avlastningshjem? Det er mange der ute som ønsker seg barn, men som ikke kan få? På den måten hadde du fått litt tid for deg selv, samt kanskje fått en mulighet til å savne datteren din.

[Barbie]

Hvis dette overhodet ikke handler om fødselsdepresjon da er dette ett virkelig skremmende innlegg.

Mae

Her er jeg helt enig med Mae.

-Og da tenker jeg på alle oss som faktisk ikke kan få barn!

Stakkars lille uskyldige unge...

Håper det ordner seg for dere!

[Gjest Primula]

Huff, dette må være veldig vanskelig for deg. Det skjønner jeg godt. Har du ikke familie i nærheten som kan ta i et tak? Hvis ikke ville jeg vurdert å søke om avlastningshjem som den forrige sa. Det er jo mulig at du kommer til å savne henne dersom hun er borte over lengre tid. Og du, den mannen din ville jeg ikke samlet på dersom jeg var deg....

[Gjest Mae]

Mannen til "trist mamma" høres en smule psykotisk ut ja.

Mae

[VesleBråka]

Hvis dere synes dette innlegget er skremmende, da vil jeg si at jeg synes det er mye mer skremmende å lese hva padmee skriver, at alt det negative med å være mamma overskygger alt det positive SAMTIDIG med at hun prøver å få et barn til...hvorfor? Aner ikke. Noe er alvorlig galt.

[Madame B]

Du sier at mannen din i alle fall setter barnet foran jobben. Da skal du fortelle ham nøyaktig hva du føler, og si at det kommer til å gå utover henne om det ikke skjer en forandring.

Han kan kanskje ta resten av fødselspermisjonen mens du går tilbake i jobb?

[Gjest Mae]

Hvis dere synes dette innlegget er skremmende, da vil jeg si at jeg synes det er mye mer skremmende å lese hva padmee skriver, at alt det negative med å være mamma overskygger alt det positive SAMTIDIG med at hun prøver å få et barn til...hvorfor? Aner ikke. Noe er alvorlig galt.

Jeg reagerte også på dette.

Mae

[Gjest trist mamma]

@Lucia: Nei, jeg har ikke hverken familie (ikke min, ikke barnefarens) eller venner i nærheten.

Dessverre.... Jeg savner dem, men nå bor vi nå langt unna, så...

Ingen har jo tvunget meg til dette, jeg har valgt det selv. (Å ikke ta abort, og flytte sammen med denne mannen, å flytte hit)

Nå innser jeg at, ettellerannet sted på veien, så valgte jeg noe som var helt, helt feil.

en ting er sikkert, jeg skal ivertfall ikke ha et barn til.

La nå ikke dette bli en tråd om hvorvidt det Padmee gjør er galt... vær så snill.

Avlastningshjem, skriver noen av dere.

Vel, selv om jeg hater å være "stuck" med ungen her, så hater jeg også tanken på at hun skal være hos noen hun ikke kjenner.

Dette er utrolig vanskelig. Det føles som om jeg slites i filler, for jeg vet jo at det er galt å tenke og føle som jeg gjør...