You cannot portect yourself from sadness

[Blackpuma]

Har et stort behov for å skrive ned og å dele. Er på et punkt der livet er tungt, så blir nok en hovedsaklig tenking og frustrasjon her, men vil absolutt påstå at jeg kan å se på de positive sider i livet mitt også.

Dere får bli kjent med meg på veien, for jeg har nok en lang vei å gå.

[Gjest Katee]

Velkommen i dagbokgjengen! Håper du finner ut av det. Å skrive dagbok og dele tankene med andre har ihvertfall vært en trøst for meg

[Blackpuma]

Takk

I natt har det vært nok en søvnløs natt. Min egen feil, det er jeg klar over. Var jo syk på onsdag, så da sov jeg lenge i går. Derfor ble jeg aldri trøtt i går kveld, så da la jeg meg heller aldri. Det verste er jo at jeg skal ha kjøretime klokken 7. Det blir hardt. Jeg strøk på første førerprøven min, så jeg burde jo bevise til kjørelæreren at jeg er flink nok. I morgen kommer jeg bare til å være trøtt. Supert! Må komme meg gjennom det glatt. Håper jeg ikke blir typisk trøtt i 7-tiden. Skal på joggetur i morgen etter skoletid, så må prøve å holde meg våken. Driver også å vurderer en overnattingstur for å få testet ut det nye teltet mitt. Litt kjedelig å dra ut alene, men jeg tror det kan bli fint også. Er dessverre lite kjent i turterrenget her, så må kjøpe meg et kart i morgen og se hvor det nærmeste vannet er(jeg liker å telte ved vann). Får se hva jeg orker.

Har forøvrig også startet på et croissant-prosjekt. Fant en oppskrift som tar ikke mindre enn tre dager å lage, så da blir det litt croissantbaking i morgen og på lørdag også. Men det er bare kos! Så vurderer jeg å invitere noen på croissant, vin og film på lørdagen, men kan ikke se for meg hvem. Er så få jeg kjenner godt her, så da blir jeg sjenert og usikker. Dessuten må jeg støvesuge og rydde først. Ork!

Ellers så har jeg forelsket meg i å se på bilder på nettet. Havnet på velkjente sider som weheartit.com og oppdaget en ny favoritt som heter imgfave.com/popular. Mange inspirerende og ikke minst morsomme bilder.

Mitt neste prosjekt er forresten å skaffe polaroidkamera. Synes det er så fantastisk fint og har ønsket meg det i evigheter. Elsker stemningen, følelsen og nostalgien i det. Elsker egentlig alt med det. Så tenker jeg å tapetsere en vegg med polaroidbilder. Å, det skal bli så fint. Jeg gleder meg.

Har så mange tanker svevende inne i hodet mitt nå, men er ikke lett å skrive ned alle. Jeg føler det er mye som må forklares og utdypes før jeg kan skrive det for at noen andre enn meg skal forstå det.

Tenker kanskje å skrive en litt mer utfyllende post senere. Litt om min situasjon, om tanker om fremtiden og om livet mitt generelt. Hvorfor jeg er her. Får se hva det blir, men jeg tror jeg skal gjøre det etterhvert. Så eventuelle utenforstående kan forstå litt også. Det er også godt å få noen tanker ut av hodet.

Au revoir! (og ja, forresten så elsker jeg fransk, og er litt frankofil tross for at jeg bare har vært i Frankrike når jeg var 8 år)

[Blackpuma]

Dagen startet bra, men den ble til slutt dårlig. Kanskje fordi jeg har sovet lite. Kan godt skrive mye om hvorfor, men ingen vil forstå noe uten å vite noe mer om meg. (jeg skriver for meg selv, men tenk om jeg for eksempel vil skrive ut denne dagboken når jeg er "ferdig" med den for å ha den som et minne? Da må den ha litt forklaringer)

Livshistorien er lang og kronglete, så jeg starter fra jeg var 14 år og tar det i korte trekk frem til jeg ble 18(som er nå). Som fjortenåring måtte jeg flytte fra mitt første fosterhjem som jeg hadde bodd i i 10 år. Det var fint, egentlig, men det ble ikke så fint som jeg håpet. Flyttet til noe av min familie i Trøndelag, fra Oslo og alle de fine menneskene. Forventningene var høye til hvordan det ville bli. Håpet på omsorg og hjelp til å reise meg etter alle kampene jeg hadde kjempet. Dessverre ble dette enda en kamp for meg. Livet ble nesten bare tyngre. Jeg hadde det greit på skolen. Litt trygt og godt med venner som alltid var sammen på skolen, så jeg følte meg verdsatt - litt i det minste. Hadde det fint, følte meg ikke til overs. Kjempet mine kamper hjemme, uten å gå i detalj.

Begynte på videregående. Jeg klarte aldri å passe inn i det hele tatt. Prøvde virkelig, det gjorde jeg, men jeg bare passet ikke inn. Dette gjorde at min dårlige selvtillit ble enda dårligere. "Hva er galt med meg" tenkte jeg, mens jeg fortvilet prøvde å få de andre til å le av vitsene mine og akseptere meg. Nå etter to år, så har jeg fortsatt ingen her. Det er utrolig ensomt, og jeg er ganske lei. Bor for meg selv nå, noe som er veldig godt(fordi familien jeg bodde i før ikke fungerte i det hele tatt), men fortsatt er det slitsomt å være meg. Jeg har en fantastisk bestevenninne og en hel gjeng med søte venninner i Oslo som jeg ser et par ganger årlig, men ellers så føles det som om jeg overlever. Og dét er dét. Har frivillig omsorg hos barnevernet, noe som tilsvarer at jeg får penger til bo- og livsopphold så lenge jeg følger en kontrakt. Mitt største ønske var å flytte hjem. Uten å ha snakket med meg, kun min fostermor, tok de avgjørelsen at de ikke ville støtte meg på dette. Dette var veldig tungt for meg, og jeg prøvde å si imot dem: "ja, men jeg har ikke noen her, jeg trives ikke", "hvorfor snakket dere ikke med meg, det er jo mitt liv" og lignende setninger prøvde jeg å redde meg med. De ville ikke høre. De hadde bestemt seg. Enten ble jeg boende her, en plass jeg virkelig ikke trivdes eller så måtte jeg flytte til Oslo for egen lommebok. Da ville jeg fått 3000 kroner i måneden og skulle ha levd på det. Jeg hadde ikke sjanse til det dersom jeg også skulle gå skole. Jeg skjønte at jeg ikke hadde noe valg. Så jeg har blitt her. Et halvt år har gått(+litt til) og jeg sitter her fortsatt. Prøver fortsatt, overlever fortsatt. Jeg vurderer å droppe ut av skolen, for sånn her kan jeg ikke ha det. Er det sånn det skal fungere? Har jeg virkelig ikke et ord i mitt eget liv?

Så har jeg snakket med en psykiatrisk sykepleier en stund. Det har vært fint, og endelig har noen satt ord på ting jeg ikke kan forklare. Hvorfor jeg er så redd, hvorfor jeg ikke kjemper mer, hvorfor jeg har mine reaksjoner. Hun har også sagt at hun tror Oslo vil være sunt for meg. Hun vil hjelpe meg nå, og vi skal ha et møte med barnevernet snart. Og jeg håper så mye at det gjør vondt i hjertet. Jeg orker ikke å være her mer. Jeg vil hjem, jeg vil slutte å ha livet på pause her. Jeg ønsker ikke å godta at barnevernet skal bestemme uten at jeg skal få et ord i saken. Det burde ikke være sånn, det skal ikke være sånn...

Det er her jeg er nå. Midt i mellom. Venter, håper og nærmest ber. Jeg er så fryktelig, fryktelig sliten og lei nå. Er redd for at det er slik det skal være for alltid, at det er bestemt at jeg ikke skal ha det bra? Allikevel tror jeg, jeg skal vinne. Jeg skal bli lykkelig, jeg skal få et liv jeg ønsker å leve. Jeg må bare kjempe litt til, og kanskje enda litt til etter det. Men ikke faen om jeg legger meg ned nå, etter et liv med kamper som jeg har kjempet altfor tidlig. Jeg skal vinne denne gangen, jeg må det. Det er det fornuften min sier, men følelsene sier noe annet. Det er vanskelig å få kontroll over følelsene nå.

Jeg vil ikke tape igjen. Dette er mitt liv, og jeg vil leve det som jeg ønsker selv.

Et tungt innlegg å skrive, og ikke minst å faktisk poste det(jeg håper ikke noen av mine "venner" her oppe finner det, dette er ikke noe jeg ønsker at de skal få innblikk i).

[Blackpuma]

Så er det lørdag da. Sto opp veldig sent, så blir nok en lang kveld. MEN skal kose meg med kylling fajitas, potetgull og annet godt(må unne meg det tross for alle de uforutsette utgiftene jeg har hatt) Blir kanskje litt vin også om jeg får lyst. Det blir greit det. Har tenkt å rydde og støvesuge her før kvelden, så det blir litt hyggeligere her(det er litt rotete her for tiden). Skal få en grei kveld, må nesten være innstilt på det. Kunne egentlig tenkt meg å ha besøk i kveld, men har ingen som kan besøke meg her.

Ellers surrer "singing bee" i bakgrunnet.. For et flaut program! Skjønner ikke at sånt sendes og at folk faktisk ser på. Snakker om tv, så vurderer jeg å se på grand prix i kveld, men vet ikke om jeg orker. Er så utrolig kjedelig synes jeg, men igjen, jeg vil jo henge litt med. Alle kommer til å snakke om grand prix på mandag, så jeg må jo ha noe å bidra med. Er kanskje ikke jeg som er taperen om jeg ikke har noe smart å bidra meg?

[Blackpuma]

Ting går ok, men jeg er veldig lei. Føler at jeg ikke skal være her lenger, det er ikke det som er meningen.

Det er de siste ukene på skolen nå, og det merkes. Mye å gjøre som jeg faktisk må gjøre. Har to prøver, en innlevering og en framføring denne uka.

Ellers så skranter det litt på forholdet til en venninne jeg har her. Jeg vet ikke om jeg kan kalle henne venninne en gang, for jeg føler aldri hun er her for meg. Hun er heller ikke noe venninne utover at jeg snakker med henne i perioder. Hun er elendig til å opprettholde vennskapet, og jeg føler meg bestandig tilsidesatt. Jeg har også sagt mange ganger at jeg synes det er slitsomt å ikke ha noen venner, og det gjør meg litt trist at hun ikke en gang spør meg om å være med på ting som skjer. I helga skulle en del fra klassen på teater og mens alle rundt meg ble spurt om å være med så var det ingen som spurte meg. Litt trist når man er den eneste som ikke blir spurt. Skulle gjerne tatt initiativ selv, men med tanke på at det ble overnatting hos en av jentene etter teaterstykket, så tenkte jeg det var litt dumt å trenge seg på. Prøvde å fortelle meg selv at det egentlig ikke gjør noe, for jeg liker jo ikke de menneskene så godt heller, men jeg synes jo innerst inne at det gjør vondt.

Men jeg nevnte det en gang når hun venninna mi og en annen jente snakket om det. Sa at jeg ble litt lei meg for at ingen spurte meg om jeg ville være med. Siden det har jeg ikke snakket med venninna mi. Ikke på den at vi ikke snakker sammen bevisst, men jeg tror begge har trukket seg litt unna hverandre. Hun føler kanskje at hun skulle spurt meg om å være med, samtidig som hun synes jeg er plagsom når jeg sier sånt. Vet ikke jeg. Litt stress er det, men ikke så lenge til sommerferien, så da slipper jeg å tenke på det.

Ja, jeg får gjøre litt fransk snart. Jeg liker fransk veldig godt, men skulle nok vært litt mer aktiv i faget, for jeg er ikke så flink. Jeg må få skrevet så og si ferdig fremføringen, for skal øve på det i morgen. Er så elendig på dette med skolearbeid, for jeg er så lei og så får jeg jo greie karakterer uten innsats. Annet enn i fransk da. Må innrømme at jeg er litt stressa for tiden..

Jeg er egentlig veldig stressa, for føler så mye står på spill. Hva gjør jeg om tre måneder? Går jeg på videregående, hvor i verden er jeg, hvordan har jeg det? Har lest så mye inspirerende "tekster" i det siste at jeg har funnet ut at jeg må gjøre hva jeg vil, jeg kan ikke bli værende her. Og det skal være mulig å gjennomføre, selv om det blir litt tungt og jeg kanskje må utsette skolen litt. Det vil jeg jo ikke i det hele tatt. Stress!

[Gjest Katee]

Det er her jeg er nå. Midt i mellom. Venter, håper og nærmest ber. Jeg er så fryktelig, fryktelig sliten og lei nå. Er redd for at det er slik det skal være for alltid, at det er bestemt at jeg ikke skal ha det bra? Allikevel tror jeg, jeg skal vinne. Jeg skal bli lykkelig, jeg skal få et liv jeg ønsker å leve. Jeg må bare kjempe litt til, og kanskje enda litt til etter det. Men ikke faen om jeg legger meg ned nå, etter et liv med kamper som jeg har kjempet altfor tidlig. Jeg skal vinne denne gangen, jeg må det. Det er det fornuften min sier, men følelsene sier noe annet. Det er vanskelig å få kontroll over følelsene nå.

Jeg vil ikke tape igjen. Dette er mitt liv, og jeg vil leve det som jeg ønsker selv.

Du må aldri, aldri tro at det er bestemt at du ikke skal ha det bra! Alle burde ha det bra. Dessverre er det ikke alltid slik. Jeg kjenner meg noe igjen med det du sier om å ikke bli spurt. Følte jeg hadde det litt på samme måte da jeg flyttet vekk for å studere. Det var hardt, men nå ser jeg på det som noe jeg har lært av, vokst ifra.

Det å være sjenert er ikke alltid like enkelt nei. Jeg har sett meg nødt til å tøffe meg selv opp litt og prøver sette meg litt i situasjoner der jeg har muligheten til å være sjenert om jeg velger det, men også kan være litt mer sosial om jeg føler for det.

Avslutter med og husk! Du har like mye rett til å være lykkelig som noen andre!

[Blackpuma]

Tusen takk for oppmuntrende svar!

Er ikke veldig sjenert egentlig, er mer usikker på meg selv. Har jo en fantastisk fin gjeng som jeg klarer å være sosial i, og som jeg trives i. Her har jeg rett og slett ikke truffet mennesker jeg kommer så godt overens med. Synd, men dessverre sant.

Det er jo det jeg ønsker mest av alt her i verden: bli lykkelig. Så jeg har ikke gitt det opp i det minste.

[Blackpuma]

Insomnia.

Begynner å bli lei av dette. Blir ikke noe søvn i natt heller, men det er jo min feil. Det gjør riktignok dagene litt slitsomme. Hvis jeg klarer å la være å legge meg før i morgen kveld, så er det greit dette. Problemet er at jeg legger meg gjerne midt på dagen. I morgen må bli en lekse+rydde-dag(også skal jeg jogge, og det må jeg, for nå har jeg skippet så mye trening at jeg snart er lat igjen). Jeg kan ikke fortsette sånn som det her. Det er litt stressende og dagene blir bare borte.

Så nå ligger jeg her igjen. Preget av dårlig samvittighet og vondt i hodet. Har en prøve på onsdagen som jeg må øve til også etterhvert. Framføring i fransk som må bli ferdig til uka. Og en geografiinnlevering. Og en historieprøve på fredag. Merker jeg begynner å bli stressa.. pust.

[Blackpuma]

Sovet to timer i dag. Ikke ideelt dette heller, men bedre enn de dagene der jeg har sovet bort hele dagen

Nå skal jeg ut å jogge, tross for at jeg har veltet meg i usunn mat i dag. Pleier å miste litt motivasjon av det, men i dag skal jeg bare løpe meg en tur uansett hvordan jeg føler meg(kvalm og oppblåst). Det er fantastisk fint vær ute, men jeg har ikke vært ute enda. Er faktisk i ganske godt humør i dag, så det er ikke så verst. (det eneste som kanskje kan være urovekkende er ordet "faktisk", for det burde ikke være så overraskende).

Tenker mye på høsten. Lurer på hvordan jeg skal løse dette. Skal jeg gjøre ferdig videregående - og eventuelt hvordan? Skal jeg jobbe? Skal jeg gå folkehøgskole? Skal jeg satse på barnevernet eller skal jeg dra uansett om de ikke støtter meg? Jeg har litt sommerfugler i magen, for jeg tror dette kan bli bra. Jeg skal selvsagt fortsette å snakke med psykolog/psykiater, fortsette å jobbe med meg selv. Starte på nytt. Fint å tenke på.

[Blackpuma]

Jeg fikk lyst til å poste noen sitater fra Jonathan Safran Foer, som har skrevet den siste boken jeg har lest. Navnet på dagboken er tatt fra "Extremly loud and incredibly close".

"Sometimes I can hear my bones straining under the weight of all the lives I'm not living"

"I'm sorry for my inability to let unimportant things go, for my inability to hold on to the important things."

"I think and think and think, I‘ve thought myself out of happiness one million times, but never once into it."

"I regret that it takes a life to learn how to live."

"When I looked at you, my life made sense. Even the bad things made sense. They were necessary to make you possible."

"One day you will do things for me that you hate. That is what it means to be family."

"She had fallen in love so many times that she began to suspect she was not falling in love at all, but doing something much more ordinary."

"I hope that one day you will have the experience of doing something you do not understand for someone you love."

"... I'm so afraid of losing something I love that I refuse to love anything"

"There were things I wanted to tell him. But I knew they would hurt him. So I buried them, and let them hurt me."

"Songs are as sad as the listener."

"Just because you're an atheist, that doesn't mean you wouldn't love for things to have reasons for why they are."

Tror jeg liker det han skriver så godt fordi det passer godt inn i min situasjon nå. Setter ord på ting jeg kanskje ikke klarer å sette ord på selv. Eller kanskje har jeg aldri helt prøvd heller? Jeg vet ikke, men det han skriver rører med meg - og det er det som er viktig.

[Blackpuma]

Denne søvnen altså.. Sovnet i dag igjen.. Har masse å gjøre, men ikke noe overskudd til å gjøre det. Fikk vite at jeg får 4 i samfunnsfag i år.. Kan også ende med 4 i geografi om den siste innleveringen min ikke er god nok. Dette psykiske har gått så mye utover hverdagen, og læreren som jeg har i samfunnsfag hadde nok merket dette hun også. Hun spurte, og jeg svarte det var litt personlig. Klarte selvfølgelig ikke å holde tårene unna, så hun sa at jeg kanskje kunne få ta en muntlig prøve på mandag. Jeg har ikke kapasitet til dette nå, så jeg får gå ut med 4. Det er kjempedumt og veldig unødvendig. Det er et fag som krever minimalt med innsats for å få god karakter, allikevel så er jeg såpass nede at jeg ikke klarer å snakke meg til en femmer en gang, jeg som er så flink til å snakke. Jeg skjønner jo hvorfor jeg får 4, men det føles ikke rettferdig uansett. Jeg har jo ikke vært ordentlig fungerende i det siste året, og jeg er så sliten..

Nok et slag i ansiktet. Jeg kommer til å måtte ta opp mange fag slik det ser ut i dag(matte, fransk, samfunnsfag..). Jeg skulle jo bli veterinær... Jeg skulle jo være en av de beste i klassen. Jeg begynner å miste troen på meg selv, for jeg feiler og feiler og feiler hele tiden. Er så lei.. Dette er ikke meg.. Det føles som en fremmed, en jeg ikke kan representere og stå fram som.

Nå har jeg skrevet et brev til barnevernet(som jeg helst skulle hatt støtte av når det gjelder flyttingen til Oslo). Står som søknad, men er mer et brev for det er lite formelt og går mye inn på mine følelser. Håper de hører på meg. Brevet er ikke sendt enda, for jeg ønsker at psykiateren min skal lese gjennom det(hun som støtter meg i denne saken) før jeg sender det, for å være sikker på at det ikke er for følelsesladet og for å kanskje tilføye noen ting som kan være lurt å ha med.

Jeg er veldig stressa og redd nå.

[Blackpuma]

Føler meg mer mislykket enn på lenge. Helgen skulle gå med til å gjøre en halvstor geografioppgave for å få femmer i stedet for firer. Trodde faktisk jeg skulle få det til, men det har jeg altså ikke. Har sittet her og følt meg fullstendig ubrukelig, noe i meg har gjort at jeg ikke har klart å starte. Så nå får jeg firer i stedet for femmer. Ergo blir det flere fag å ta opp.. Jeg skjønner ikke helt hvordan dette skal gå..

I tillegg har søvnen min virkelig bestemt seg for å være ikke-fungerende nå. Eller jeg har vel ødelagt den selv, men det er fortsatt like slitsomt. Våken om natten, sover om dagen. Jeg har oppkjøring på tirsdag, og er dødsbekymret med tanke på søvnen min.. Jeg er veldig redd for å stryke igjen, selv om jeg vet jeg fortjener lappen. Jeg er flink til å kjøre, men har veldig prestasjonsangst.

Føles som om jeg mislykkes i alt for tiden. Jeg er så sliten!

[Gjest Mahareth]

Hei!

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, om å føle seg utenfor og mislykket. Det er en fæl følelse.

Lykke til med oppkjøringen på tirsdag! Husk at når kjørelæreren din melder deg opp tror h*n at du er klar for dette. Du er helt garantert flink nok til å kjøre, og dermed fortjener du lappen!

[Gjest Katee]

Ser Mahareth kom meg i forkjøpet.

Kanskje du skal tenke ut noe som kan roe nervene? Er det noe som kan gjøre at du slappet av mens du kjører? Jeg fikk spørsmål om sensor skulle snakke eller om vi bare skulle være stille. Valgte at vi skulle snakke sammen, følte meg faktisk roligere da.

Det virker som du har mye å tenke på noe som vil påvirke deg på forskjellige måter. Men Mahareth har rett! Kjørelæreren din melder deg ikke opp før h*n er sikker på at du klarer oppkjøringen!

Lykke til!

[Blackpuma]

Takk!

Jeg har hatt oppkjøring en gang før og da følte jeg meg veldig klar og kjørelærer hadde troen på meg, men når jeg kom dit var det en skikkelig sur dame som gjorde at jeg ble dødsnervøs og tabbet meg ut. Jeg ba henne snakke litt, men hun visste ikke hvordan man konverserte, så da ble jeg nærmest bare enda mer stressa. Det er derfor jeg er litt nervøs denne gangen, for jeg vet at selv om jeg er klar så kan jeg tabbe meg ut. Men jeg har planer om å klare det denne gangen altså, men det betyr ikke at jeg ikke stresser

[Blackpuma]

Fin dag i dag!

Først startet det med at jeg la meg klokken 23 i går, noe som er meget tidlig til meg å være, og sov godt hele natten. Deretter dro jeg for å kjøre opp og det gikk kjempefint. En mye mer avslappet sensor denne gangen, så jeg klarte å slappe av litt mer selv også. Sist gang ble jeg så nervøs at jeg ikke klarte å følge med skikkelig når jeg kjørte inn i en rundkjøring og sensor måtte bremse. Denne gangen kjørte jeg kjempebra og tross for at jeg havnet bak noen meget skumle guttunger på sykkel, så taklet jeg det hele veldig bra. Superfornøyd med meg selv nå! Så i dag unner jeg meg å slappe av HELT og spise en sjokolade jeg har kjøpt i belønning til meg selv. Uten det indre stresset og den dårlige samvittigheten som ellers pleier å plage meg dersom dagen er helt uproduktiv. Kan hende jeg rydder litt til fin musikk om jeg blir inspirert, for det er litt rotete her nå.

Og ellers har jeg fått bekreftelse på økonomisk støtte fra barnevernet dersom jeg kommer meg inn på en skole. De skjønner at jeg tydeligvis ikke holder ut her mye lenger, så da er det bare opp til meg å finne noe fornuftig å gjøre i Oslo. Dette lover fint!

I morgen tror jeg at jeg har fri og på torsdag kommer jeg opp i eksamen.

[Gjest Katee]

SÅ godt å høre at det går bedre!! Flott!

[Gjest Mahareth]

[Blackpuma]

:D

Nå har jeg kommet opp i eksamen, samfunnsfag muntlig. Utrolig vanskelig å komme i gang. Har lest litt og sånn, men klarer ikke å komme på en problemstilling. Blir nok noen lange dager, jeg vil virkelig ha godt resultat på dette! Kunne egentlig trengt noe godt å spise også, for jeg har ingenting å spise nå. Bare masse tung mat. Har veldig lyst på frukt og juice. Eller jeg vet ikke hva jeg har lyst på, men jeg vet at jeg har lyst på noe!

Kunne ønske jeg visste litt mer hvordan jeg fungerer, hva som funker for meg. puh, stressa.