noen som har funnet tilbake til hverandre igjen?

[Gjest AnonymBruker]

Noen som har vært sammen med en person lenge, så har det blitt kluss på tråden, kanskje vært med andre i mellomtiden, men likevel klart å finne tilbake til hverandre? Da tenker jeg ikke sånn kortvarig å finne tilbake til hverandre, men finne tilbake til hverandre og holdt mange år framover.. Jeg er redd jeg har latt mitt livs kjærlighet gå...

Velger å poste som anonym da jeg vet bekjente ofte er innom her...

[Gjest joda]

En kamerat av meg var i et samlivsbrudd med barn som varte i ca 1 år, der begge levde hvert sitt liv.

De fant tilbake igjen og har nå fått et nytt barn og virker lykkeligere enn noen gang.

Vet om et par eksmepler der det har gått bra.

Dessverre var ikke jeg like heldig

[Evalilja]

Jeg har hørt om en del som har hatt "pauser". Altså at det var helt slutt men kom tilbake til hverandre.

Jeg håper på at det skal skje meg og eksen. Men så lenge det ikke blir pratet om og problemene ikke jobbes med er det håpløst.

Det du skal vite er at ingen forhold er lette men er du villig til å gjøre en innsats er gevinstene så uendelig herlige. :rødme:

[Tulle]

Det du skal vite er at ingen forhold er lette men er du villig til å gjøre en innsats er gevinstene så uendelig herlige. :rødme:

Godt sagt!

[Gjest AnonymBruker]

Uff, jeg skjønner ikke hvorfor det så ofte er slik at en eller begge angrer etter et brudd? Har man urealistiske forventninger til singellivet eller glemmer man det vonde og husker bare det gode etter et brudd? For de fleste jobber vel rimelig lenge før de går til det skrittet å ta ut seperasjon, så hvorfor er det så mange som angrer og vil tilbake?

[Gjest Badabing]

Mannen min og jeg hadde et brudd etter å ha vært sammen i to år. Vi fant sammen igjen, og har holdt ut 4 år til etter dette, og forholdet er bedre enn noen gang.

Ei venninne av meg og mannen hennes hadde et års pause etter at de hadde vært sammen i 6 år. De fant også sammen igjen, var sammen to nye år, giftet seg, og er fortsatt lykkelig gift

[Gjest Gjest]

Uff, jeg skjønner ikke hvorfor det så ofte er slik at en eller begge angrer etter et brudd? Har man urealistiske forventninger til singellivet eller glemmer man det vonde og husker bare det gode etter et brudd? For de fleste jobber vel rimelig lenge før de går til det skrittet å ta ut seperasjon, så hvorfor er det så mange som angrer og vil tilbake?

Hmm det er vel kanskje litt forskjell på de som har vert sammen i noen måneder og de som har vert sammen i mange år. Aldersforskjellen, fornuft, og følelser slipper også inn her.

Så har vi de som bor sammen, de som ikke bor sammen, de som studerer og de som er i et avstandforhold eller åpent forhold.

[AnonymBruker]

Men de som har funnet tilbake igjen, har bruddet vært udramatisk og no hard feelings i så tilfelle?

[AnonymBruker]

jeg tror vel de som har solskinnshistorier her å fortelle har klart å legge hard feelings til siden..

Man må jo det om man skal klare å starte på nytt.

Dramatisk er det vel.. men kanskje ikke så dramatisk som bruddet var i sin tid.

Men, til dere som har klart det.. hvordan føltes prosessen?

Fra dere begynte å "tenke på å komme sammen igjen" til dere endet om sammen?

Var det full lyst og happy, eller var det mye tanker og følelser som måtte jobbes hardt hjem igjen?

[Capricorn]

Ja, det har jeg. Mitt brudd var ikke pent heller. Mye raseri, sjalusi og sorg. Bodde fra hverandre et halvt år.

Nå har vi vært vi gift mange år

[Capricorn]

Men, til dere som har klart det.. hvordan føltes prosessen?

Fra dere begynte å "tenke på å komme sammen igjen" til dere endet om sammen?

Var det full lyst og happy, eller var det mye tanker og følelser som måtte jobbes hardt hjem igjen?

Det var masse som måtte bearbeides. Mange kameler å svelge.

Det viktigste er å snakke ut om fortiden, bli ferdig med den og fokusere på fremtiden sammen.

Hvis et forhold overlever en skikkelig krise, tror jeg det på en måte er meningen man skal være sammne.

Man lærer utrolig mye om seg selv og partneren. De fleste vil kunne vokse på det.

[AnonymBruker]

Ja det er vel noe med disse kamelene. Jeg er ikke i en slik situasjon nå, men må innrømme at jeg er nysgjerrig på disse som blir sammen igjen. Men dere som har funnet tilbake, er dette tilfeller hvor begge var enige om bruddet? Og hva har vært grunnen til bruddet, siden man finner tilbake igjen?

[Capricorn]

Ja det er vel noe med disse kamelene. Jeg er ikke i en slik situasjon nå, men må innrømme at jeg er nysgjerrig på disse som blir sammen igjen. Men dere som har funnet tilbake, er dette tilfeller hvor begge var enige om bruddet? Og hva har vært grunnen til bruddet, siden man finner tilbake igjen?

Grunnen til bruddet mitt hadde med ei annen dame å gjøre. Nei, det var bare en av oss som ville ut av forholdet.

Vet ikke om grunnen har noe å si. Det viktigste er at begge to vil tilbake og er innstillt på å jobbe seg gjennom det.

[AnonymBruker]

Jeg står midt i dette nå.

Vi gikk fra hverandre etter over ti års samliv/ekteskap. Vi har to unger sammen.

Grunnen til bruddet var først og fremst at mannen trodde han var singel. Ikke i den grad at han fløy med andre damer, men han hadde nok med egne interesser og seg selv. Liten tid til kona og ungene. Han ble ikke voksen.. vil vel mange si.

Det ble et dårlig brudd. Vi hadde mye minus-kommunikasjon.. og slet på hverandre også i denne tiden.

Jeg traff en ny mann relativt fort etter bruddet (et halvt år.. mannen min var IKKE klar for det)Men jeg forelsket meg. Og nøte å være i et forhold..fri til å gjøre som jeg ville og nøt å bli oppvartet og ha en mann som VILLE se meg/være sammen med meg.. gjøre ting med meg.

Det var likevel alltid noen følelser for x der.. som ikke helt slapp taket.

Det føltes feil å skulle ha denne "bonusfamilien" alle snakker så varmt om.. Så med gru frem til konfirmasjonen til ungene med "nye ektefeller og "kjærlighetsbarn" (satt på spissen ja!) og avsluttet til slutt forholdet med min kjæreste.

Etter nesten halvannet år "slutt" er vi nå på vei "hjem igjen...". Tror vi da.

Han vil veldig gjerne. Han vil ta det ansvaret som plikter seg som ektemann og familiefar.. han ser hva som behøves for å drive en Familie.. og er villig til å stille opp for oss i helt andre grader enn han var tidligere.

Ikke til å komme bort i fra at det har vært mye d r i t t dette halvannet året.

Samtidig er det så lang historie her.. og om mannen nå endelig skal bli den familieorienterte ektemannen jeg alltid har ønsket meg.. vel.. da vil jeg jo jeg også.

Men.. det er mange kameler å svelge. Mange ting å legge bak oss. Både av handlinger og ord som har blitt sagt.

Vi har en lang vei å gå.

Har inkludert en fagperson, 3 person, for å få hjelp til å komme videre.. og vi tar så godt det lar seg gjøre en dag ad gangen. Små skritt.

Men, det er vanskelig.. mannen har (virker det som??) flere og større følelser enn meg.. jeg vil.. men leter hardt etter de blussende følelsene man kan ha når man er forelsket... eller ELSKER noen..

Det er ikke lett.. men jeg også tror at om vi kan finne sammen igjen, får vi et forhold vi aldri slipper igjen. Et forhold vi kan leve med til vi dør...

[AnonymBruker]

Var det sånn at dere plutselig møttes en dag og begynte å snakke sammen igjen, eller hvordan tok dere opp tråden igjen? Var det null kontakt en periode, eller hadde dere jevnlig kontakt?

[AnonymBruker]

Grunnen til bruddet mitt hadde med ei annen dame å gjøre. Nei, det var bare en av oss som ville ut av forholdet.

Vet ikke om grunnen har noe å si. Det viktigste er at begge to vil tilbake og er innstillt på å jobbe seg gjennom det.

Var det sånn at dere plutselig møttes en dag og begynte å snakke sammen igjen, eller hvordan tok dere opp tråden igjen? Var det null kontakt en periode, eller hadde dere jevnlig kontakt

[AnonymBruker]

jeg vet om noen få, men jeg tror nøkkelen her er ÅRSAKEN til hvorfor det har blitt knuter på tråden.

i det tilfelle nevnt ovenfor her med en vedkommende som prioriterer feil(jobb/hobbyer/hva enn) så tror jeg mulighetene kan være gode sålenge vedkommende endrer atferd.

dette er jo ikke snakk om utroskap og svik, ei heller dysfunksjonell atferd mot den andre.

i de tilfeller hvor man er stygge med hverandre/krangler mye/kommuniserer ekstremt dårlig/ikek har respekt for hverandre/ikke har nok følelser, så tror jeg det bare er kortvarig og at man vil ha et dårlig samliv.

jeg er/var i situasjonen selv, men det er alt for kort tid etter vår oppvask til å avgjøre hvorvidt det holder lenge.

det avgjør på om vi klarer å endre det vi strever med.

vi ressonerte oss frem til følgende på positiv side:

- vi har fortsatt samme følelser som for ti år siden, altså forelskelse

- vi vet vi kan leve uten hverandre - men vi har virkelig ikke lyst.

- vi har veldig stor respekt for hverandre, vil den andre alt det beste, og er villige til å strekke oss langt for den andre.

- vi har mange felles verdier i livet vi ikke deler med "hvem som helst" - og dette er nok mye av grunnen til vår gjensidige tiltrekning mot hverandre

hva var så feil? jo, vi brukte for lite tid sammen. vi er relativt individualistiske, og han er ekstremt sta når det gjelder å forandre noe han selv egentlig ser ikke er optimalt.

min teori er altså, at dersom vi klarer å prioritere tid sammen så går det som gull.

dersom vi ikke klarer dette, går det ikke.

[Gjest Gjest]

Jeg møtte min kjære i begynnelsen av 20 årene, var sammen litt on/off i nesten 2 år. Jeg var ung og rastløs og klarte ikke å slå meg til ro. Var ikke veldig snill med han på den tiden og bruddet var ganske stygt. 6 år og 1 samboerskap og andre forhold senere (for meg) ble vi forelsket på nytt.. Nå bor vi sammen og har vært kjærester i 4 år..... Har ett helt annet forhold nå en da... Mye mye bedre:-)

[Capricorn]

Var det sånn at dere plutselig møttes en dag og begynte å snakke sammen igjen, eller hvordan tok dere opp tråden igjen? Var det null kontakt en periode, eller hadde dere jevnlig kontakt

Det var veldig du lurte på dette da. Håper du å komme sammen med noen igjen?

Vi hadde ikke kontakt på veldig lenge. Han ringte meg

[AnonymBruker]

Jeg var separert fra mannen min i to år etter en utroskapshistorie.

Ingen av oss ville egentlig gi slipp - og tanken på et forhold til en annen mann var totalt fjernt for meg. Til tross for at han svek meg grovt og jeg kastet ham på dør så er jeg sjeleglad idag for at jeg brukte denne tiden på å tenke og bearbeide det som hadde skjedd.

Vi har nå vært gifte i over 20 år og elsker hverandre høyere enn noen gang. At noen er utro - ok - det er et svik - men det er ikke utilgivelig. Alle kan feile og angre seg. Idag tenker jeg omtrent ikke på det lenger.