Gå til innhold

Jeg ser at dette går ikke lenger...


Fremhevede innlegg

Gjest Gjest
Skrevet

Får begynne fra start:

Jeg er alenemor til en gutt på 2,5 år, og har vært alene med han siden jeg fødte han som 19åring. Faren har aldri stillt opp, heller tvert imot gjort det han kan for å gjøre livet til et helvete. (har heldigvis ikke hørt fra han på en stund nå).

Nå bor jeg i en liten bygd, og det siste året har jeg tatt hele allmenn påbygg som privatist, og fått studiekompetanse. Jeg er kasserer i ei nemd her ute, noe som fører med seg mye arbeid, og økonomien har skrantet i 3 år nå. Med min inntekt har jeg ikke mulighet til å spare opp noe som helst, og jeg må vri og vende på hver krone hver mnd for å i det hele tatt ha sjans til å få det til å rekke sammen.

Jeg føler ofte/hele tiden at jeg ikke strekker til. Jeg føler at jeg ikke er god nok, og at jeg ikke blir likt i bygda. (selv om jeg EGENTLIG vet at dette er jo ikke sant!) Jeg har heller ingen venner på min alder her jeg bor, ihvertfall ikke veninner. Det bor ingen jenter her på min alder, de jeg er mest med er damer i 30-årene som er gift, eier stort hus og gjerne har flere barn. De gir meg jo ALDRI inntrykk av at jeg er noe mindreverdig, tvert imot inviterer de meg med ut rett som det er osv. Samtidig må jeg ofte si nei, siden "ut" gjerne betyr kafèbesøk jeg ikke har råd til. Har ikke lyst til å si at jeg ikke har råd heller, for da vil jo de gjerne spandere. Da føler jeg meg IHVERTFALL ikke bra.

Nå venter 5 år til med studier på meg. Jeg begynner på lærerhøyskolen til høsten, også dette som privatist med samlinger nå og da. I tillegg blir det slutt på en del stønader fra NAV nå, så jeg blir mest sannsynlig nødt til å jobbe i tillegg for å få dette til å gå rundt.

Barnevakt har jeg ekstremt sjelden. Mine foreldre bor ikke langt herifra, men selv om de er vanvittig glad i barnebarnet sitt er det en kvie å spørre dem fordi de aldri blir særlig glade over at jeg spør. Heller tvert imot.

Jeg føler jeg er i ferd med å miste meg selv. Jeg er ikke engang 22 år gammel, men lever livet som en godt voksen og vel så det. Jeg elsker min sønn over alt på denne jord, ikke tro noe annet! Men jeg føler at jeg ikke strekker til, og de to siste dagene har det gått opp for meg at jeg ikke husker sist jeg faktisk slappet av! Greit nok at jeg sitter mye på sofaen om kveldene og kan ta livet med ro sånn sett, men jeg husker ikke sist pengene strakk til, sist jeg ikke var nervøs og stresset før en eksamen, sist jeg ikke stresset med alt som må gjøres som kasserer, sist jeg følte jeg var god nok eller sist jeg sov en natt uavbrutt.

Jeg var også til lege for et par mnd siden, pga stort vekttap over kort tid, mye vondt i magen og mye hodepine. Han hadde ikke peiling, men rekna med det var stress. Av en eller annen grunn synes jeg det er flaut..!

Dette her er første stedet jeg noen gang har nevnt at jeg kanskje begynner å bli litt sliten, og jeg ser frem mot de neste fem årene med skrekk og gru!! Jeg tør heller ikke å fortelle folk at jeg kanskje kan være sliten, nettopp fordi jeg føler at DETTE bør jeg virkelig klare, jeg vil ikke være noen pingle!! Det har da virkelig vært stressede alenemødre før meg, men de har ikke sittet å sutra over slike ting!

Så lurer jeg jo også på; hva i ALLE dager kan man gjøre med dette? Jeg får som sagt ikke noe barnevakt uten å føle dårlig samvittighet. Jeg MÅ jo jobbe for å få økonomien til å gå rundt, og jeg MÅ jo få meg en utdanning! Samtidig MÅ jeg jo være både mamma og pappa for guttungen, og jeg kan heller ikke isolere meg helt fra omverdenen heller, selv om jeg vanligvis føler at det er nettopp det jeg vil!

Beklager at dette ble langt og rotete, men det er godt å få det ut. Og om noen har noen veldig gode råd (utenom: stress ned og ta ting som det kommer (for det GÅR jo som sagt ikke)) eller noen geniale tips til hvordan man skal takle dette, så kom med dem!!

Videoannonse
Annonse
Gjest SmallTalk
Skrevet

Tjener du noe på rollen som kasserer? Dersom du ikke gjør det, så burde du vurdere å si den fra deg for ihverfall å få frigitt litt mer tid. :)

Utover så har jeg ikke noen andre råd enn at du bør sjekke om du får alle stødnadene du har krav på fra NAV og slutte å få dårlig samvittighet dersom du trenger barnevakt. Du er bare en person, du kan faktisk ikke klare å rekke alt. Det at du går ned i vekt og sliter med hodepine er et tegn på at du bør prøve å roe ned tempoet og forventningene til deg selv et par hakk. Slutt å bry deg om hva alle tenker om deg. Så lenge du gjør så godt du kan, så er det faktisk ikke noe mer du kan få gjort!

Gjest annemor30
Skrevet

Får begynne fra start:

Jeg er alenemor til en gutt på 2,5 år, og har vært alene med han siden jeg fødte han som 19åring. Faren har aldri stillt opp, heller tvert imot gjort det han kan for å gjøre livet til et helvete. (har heldigvis ikke hørt fra han på en stund nå).

Nå bor jeg i en liten bygd, og det siste året har jeg tatt hele allmenn påbygg som privatist, og fått studiekompetanse. Jeg er kasserer i ei nemd her ute, noe som fører med seg mye arbeid, og økonomien har skrantet i 3 år nå. Med min inntekt har jeg ikke mulighet til å spare opp noe som helst, og jeg må vri og vende på hver krone hver mnd for å i det hele tatt ha sjans til å få det til å rekke sammen.

Jeg føler ofte/hele tiden at jeg ikke strekker til. Jeg føler at jeg ikke er god nok, og at jeg ikke blir likt i bygda. (selv om jeg EGENTLIG vet at dette er jo ikke sant!) Jeg har heller ingen venner på min alder her jeg bor, ihvertfall ikke veninner. Det bor ingen jenter her på min alder, de jeg er mest med er damer i 30-årene som er gift, eier stort hus og gjerne har flere barn. De gir meg jo ALDRI inntrykk av at jeg er noe mindreverdig, tvert imot inviterer de meg med ut rett som det er osv. Samtidig må jeg ofte si nei, siden "ut" gjerne betyr kafèbesøk jeg ikke har råd til. Har ikke lyst til å si at jeg ikke har råd heller, for da vil jo de gjerne spandere. Da føler jeg meg IHVERTFALL ikke bra.

Nå venter 5 år til med studier på meg. Jeg begynner på lærerhøyskolen til høsten, også dette som privatist med samlinger nå og da. I tillegg blir det slutt på en del stønader fra NAV nå, så jeg blir mest sannsynlig nødt til å jobbe i tillegg for å få dette til å gå rundt.

Barnevakt har jeg ekstremt sjelden. Mine foreldre bor ikke langt herifra, men selv om de er vanvittig glad i barnebarnet sitt er det en kvie å spørre dem fordi de aldri blir særlig glade over at jeg spør. Heller tvert imot.

Jeg føler jeg er i ferd med å miste meg selv. Jeg er ikke engang 22 år gammel, men lever livet som en godt voksen og vel så det. Jeg elsker min sønn over alt på denne jord, ikke tro noe annet! Men jeg føler at jeg ikke strekker til, og de to siste dagene har det gått opp for meg at jeg ikke husker sist jeg faktisk slappet av! Greit nok at jeg sitter mye på sofaen om kveldene og kan ta livet med ro sånn sett, men jeg husker ikke sist pengene strakk til, sist jeg ikke var nervøs og stresset før en eksamen, sist jeg ikke stresset med alt som må gjøres som kasserer, sist jeg følte jeg var god nok eller sist jeg sov en natt uavbrutt.

Jeg var også til lege for et par mnd siden, pga stort vekttap over kort tid, mye vondt i magen og mye hodepine. Han hadde ikke peiling, men rekna med det var stress. Av en eller annen grunn synes jeg det er flaut..!

Dette her er første stedet jeg noen gang har nevnt at jeg kanskje begynner å bli litt sliten, og jeg ser frem mot de neste fem årene med skrekk og gru!! Jeg tør heller ikke å fortelle folk at jeg kanskje kan være sliten, nettopp fordi jeg føler at DETTE bør jeg virkelig klare, jeg vil ikke være noen pingle!! Det har da virkelig vært stressede alenemødre før meg, men de har ikke sittet å sutra over slike ting!

Så lurer jeg jo også på; hva i ALLE dager kan man gjøre med dette? Jeg får som sagt ikke noe barnevakt uten å føle dårlig samvittighet. Jeg MÅ jo jobbe for å få økonomien til å gå rundt, og jeg MÅ jo få meg en utdanning! Samtidig MÅ jeg jo være både mamma og pappa for guttungen, og jeg kan heller ikke isolere meg helt fra omverdenen heller, selv om jeg vanligvis føler at det er nettopp det jeg vil!

Beklager at dette ble langt og rotete, men det er godt å få det ut. Og om noen har noen veldig gode råd (utenom: stress ned og ta ting som det kommer (for det GÅR jo som sagt ikke)) eller noen geniale tips til hvordan man skal takle dette, så kom med dem!!

Du er ei sterk ung jente som ihvertfall kommer til å bestå lærerhøgskolen med glans:-) STÅ PÅ:-)

Skrevet

Først og fremst vil jeg bare gi deg en stooor :klem:

Synes du er utrolig tøff som står på og jobber selv om du har det veldig tøft akkurat nå. Støtter smalltalk sitt forslag om å gå en ekstra runde med NAV for å se om du får alt av stønader du har krav på. Jeg tror også det er viktig at du ikke legger stor vekt på hva folk tror om deg, men skjønner at det kan være en utfordring. Ellers lurer jeg litt på om du kanskje svelger unna litt mer enn du trenger rundt familie og venner? Hvis du har et åpent og greit forhold til foreldrene dine kan det kanskje hjelpe masse å bare ta en skikkelig prat med dem og forklare hvordan du føler deg for tiden og hvordan du ser på utfordringene du står ovenfor? Jeg tviler ikke på at de vil hjelpe deg hvis de vet hvordan du har det, og kanskje kan det hjelpe mye i seg selv bare å få det ut?

Magefølelsen min sier at du kommer til å bli en flott lærer og en super rollemodell for sønnen din, men det er viktig at du ikke mister deg selv i prosessen. Legen din har nok rett i at symptomene tyder på stress, pass på at du spiser skikkelig og hviler den tiden du kan så du ikke mister mer vekt og blir syk. Og minn deg selv på hvor flott du er - du ER god nok, og vel så det :)

Ønsker deg alt godt :)

Gjest AnonymBruker
Skrevet

Du kan klare dette. Mamman min klarte det, men hun hadde to unger, ikke bare en.

Gjest Hovedinnlegger
Skrevet

Æsj, nå har dere fått meg til å grine hele gjengen..:P Takk skal dere ha!!

Jeg vet jeg får alt av stønader fra NAV. Glemte forresten å si at jeg har hatt en heldagsjobb det siste halvåret mde å faktisk få det jeg har krav på. Det har vært så mye rot at jeg faktisk "måtte" gå til media med det for at NAV skulle få hodet ut av ræva og gjøre noe.

Har prøvd en gang å ta det opp med min mor, men hun sier at de passer han jo ofte.. Og det hender jo selvfølgelig at de passer han en og annen natt hvis jeg skal gå ut, men da er det uansett jeg som legger han hjemme, og jeg som står opp med han dagen etterpå.

Og bare for å svare på et av de siste svarene her, så var mamma også mye alene med oss tre jentene da vi var små siden pappa var mye på sjøen.. Hun klarte det, og minner meg mange ganger på at hun hadde faktisk tre, så jeg burde ikke ha noe å klage over!:P Det er jo også litt av grunnen til at jeg kvir meg på å be om barnevakt, eller i det hele tatt hinte til at det hadde vært godt med noen timer for meg selv.

Og dere har nok helt rett i at jeg ikke bør stresse så mye med hva andre tenker om meg, og jeg skal virkelig prøve å endre tankemønsteret her. Det henger jo også litt sammen med den kasserer-jobben. Det blir forventet at folk i bygda stiller opp på slike verv, og derfor "tør" jeg ikke å si den fra meg fordi det fort kan bli litt snakk på bygda. ORKER det ikke!

Gjest *Twinklestar*
Skrevet

først og fremst en goood :hug: til deg, du er tøff!

så ser jeg du skriver at du ikke har lyst til å slutte i kassererjobben pga at du er redd for rykte på bygda. jeg har selv vokst opp i ei lita bygd og vet så alt for godt hvordan det er å bli utsatt for slike rykter. men vet du, viss den kassererjobben bare gjør deg stresset er det best å slutte i den alikevell. både for deg selv, men aller mest for sønnen din sin del! ryktene kommer nok, men viss ikke folk kan ha forståelse for(noe i hvertfall jeg kan) at du ikke kan ha den jobben så kan de bare ha det så godt! og moren din mener det nok bare godt. men det var nok annerledes å være alene med barn på den tiden enn det er nå...

en annen ting er at viss du virkelig føler at lærerskolen bare kommer til å bli stress og du orker det virkelig ikke. så går det ann å utsette det ett år eller to vettu :) men skjønner jo selfølgelig viss du ikke har så lyst også.

vet ikke helt hva mer jeg kan si, men mange :klemmer: til deg nok engang. jeg er helt sikker på at du er en fantastisk mor for sønnen din!

Gjest Mikako
Skrevet

Hei!

Først og fremst så må jeg bare si at jeg er imponert over deg! Stå på, og ikke la stresset ta overhånd..! :-)

Du får stipend og lån fra lånekassa på ca 6500kr(10 000kr ekstra i august og januar) i måneden, pluss forsørgerstipend på nesten 1500 kr. Det blir ca 8000kr i måneden, og ca 18000 i august og januar. I tillegg til dette finnes det også gode studentbarnehager for studenter med barn. Man må nok bo litt sparsomt, men det skal være mulig å få tak på en billig hybel når dere er bare deg og et lite barn..

Mer frihet enn på videregående får du også, med kortere dager og flere studiedager.

Jeg går fjerde året på lærerutdanningen nå, og har 2-4 undervisningsdager i uka.

Og gjennom en slik utdanning kommer du til å få mange gode venner! De fleste er åpne og utadvente, og Høgskolene bruker å legge godt til rette for at man skal bli kjent med hverandre tidlig i første semester. I mitt kull har det også vært en del alenemødre, kanskje du treffer flere som er i samme situasjon som deg..? :-)

Så dette skal du ikke se så mørkt på! Kanskje det ikke blir så vanskelig som du ser for deg? :-)

Gjest Hovedinnlegger
Skrevet

først og fremst en goood :hug: til deg, du er tøff!

så ser jeg du skriver at du ikke har lyst til å slutte i kassererjobben pga at du er redd for rykte på bygda. jeg har selv vokst opp i ei lita bygd og vet så alt for godt hvordan det er å bli utsatt for slike rykter. men vet du, viss den kassererjobben bare gjør deg stresset er det best å slutte i den alikevell. både for deg selv, men aller mest for sønnen din sin del! ryktene kommer nok, men viss ikke folk kan ha forståelse for(noe i hvertfall jeg kan) at du ikke kan ha den jobben så kan de bare ha det så godt! og moren din mener det nok bare godt. men det var nok annerledes å være alene med barn på den tiden enn det er nå...

en annen ting er at viss du virkelig føler at lærerskolen bare kommer til å bli stress og du orker det virkelig ikke. så går det ann å utsette det ett år eller to vettu :) men skjønner jo selfølgelig viss du ikke har så lyst også.

vet ikke helt hva mer jeg kan si, men mange :klemmer: til deg nok engang. jeg er helt sikker på at du er en fantastisk mor for sønnen din!

Tusen takk for fine ord!

Jeg skal se om jeg får anledning til å komme ajour med regnskapet nå iløpet av neste uke, hvis ikke får jeg bare vurdere å si vervet ifra meg. HÅPER selvfølgelig at det går!

Å utsette studiene et år er egentlig uaktuelt, en gang må jeg ta dem uansett. Godt å bli ferdig så tidlig som mulig..!:)

Hei!

Først og fremst så må jeg bare si at jeg er imponert over deg! Stå på, og ikke la stresset ta overhånd..! :-)

Du får stipend og lån fra lånekassa på ca 6500kr(10 000kr ekstra i august og januar) i måneden, pluss forsørgerstipend på nesten 1500 kr. Det blir ca 8000kr i måneden, og ca 18000 i august og januar. I tillegg til dette finnes det også gode studentbarnehager for studenter med barn. Man må nok bo litt sparsomt, men det skal være mulig å få tak på en billig hybel når dere er bare deg og et lite barn..

Mer frihet enn på videregående får du også, med kortere dager og flere studiedager.

Jeg går fjerde året på lærerutdanningen nå, og har 2-4 undervisningsdager i uka.

Og gjennom en slik utdanning kommer du til å få mange gode venner! De fleste er åpne og utadvente, og Høgskolene bruker å legge godt til rette for at man skal bli kjent med hverandre tidlig i første semester. I mitt kull har det også vært en del alenemødre, kanskje du treffer flere som er i samme situasjon som deg..? :-)

Så dette skal du ikke se så mørkt på! Kanskje det ikke blir så vanskelig som du ser for deg? :-)

Jeg skal ikke gå på skole, jeg skal lese som privatist. Altså desentralisert lærerstudie, hvor jeg leser alt selv og er på samlinger en og annen uke i en by et stykke herifra. Så han kommer jo til å fortsette i samme barnehage som har går i nå..:) Og jeg kommer til å få redusert lån pga noen stønader jeg får fra NAV, så totalt sett vil inntekten komme på rundt 10-12000,- mnd. Men vi får jo se det litt an, kan jo være at jeg ikke trenger å jobbe mer enn 2-3 dager i uka i tillegg!:)

Gjest Gjest
Skrevet

Du beholder overgangsstønaden i fem år(må søke særskilt, men du får det). Dette er Vel ca 10000 pr mnd. Du får stønad til barnetilsyn på 64% av utgiften. Du får dobbel barnetrygd også får du stønad til bøker av nav(noen tusenlapper i året), og barnebidrag. Du får studielån. Greit nok du mister noe stipend, men utdannelse koster som regel for oss alle sammen.

Jeg var aleneforsørger og student og satt med ca 25 000 netto pr mnd. En del av det jeg fikk som stipend har blitt gjort om til lån i ettertid, men det er ikke akkurat noen krise om jeg betaler ned i 20 år eller i 30 år.

Hold hodet kaldt, de neste 2,5 årene er faktisk ikke noe problem. Og hva som skjer etter det trenger du ikke tenke all verdens på enda:) (for alt du vet har du ny kjæreste,er gift, jobber ekstra som lærervikar(faktisk ganske greit betalt, er lærer selv, hadde 200 kr for 45 min mens jeg var student og ikke lenger hadde overgangsstønad)

Gjest AnonymBruker
Skrevet

Du beholder overgangsstønaden i fem år(må søke særskilt, men du får det). Dette er Vel ca 10000 pr mnd. Du får stønad til barnetilsyn på 64% av utgiften. Du får dobbel barnetrygd også får du stønad til bøker av nav(noen tusenlapper i året), og barnebidrag. Du får studielån. Greit nok du mister noe stipend, men utdannelse koster som regel for oss alle sammen.

Jeg var aleneforsørger og student og satt med ca 25 000 netto pr mnd. En del av det jeg fikk som stipend har blitt gjort om til lån i ettertid, men det er ikke akkurat noen krise om jeg betaler ned i 20 år eller i 30 år.

Hold hodet kaldt, de neste 2,5 årene er faktisk ikke noe problem. Og hva som skjer etter det trenger du ikke tenke all verdens på enda:) (for alt du vet har du ny kjæreste,er gift, jobber ekstra som lærervikar(faktisk ganske greit betalt, er lærer selv, hadde 200 kr for 45 min mens jeg var student og ikke lenger hadde overgangsstønad)

lønner seg nesten å få unge og studere jo. mye mere enn hva jeg som jobber rævva av meg får :(

Skrevet (endret)

Først av alt så ville jeg ha sagt fra meg vervet. Du kan lett begrunne det med at du nå begynner å studere og trenger all den tiden du har til rådighet. De som ikke forstår det og setter ut rykter er ikke verdt fem flate øre.

Kan du be barnevernet om en avlastningsfamilie for sønnen din? F.eks en helg i måneden. Dere vil begge to ha veldig godt av det. Du fordi du vet når du kan gi litt slipp på ansvaret og bare ta hånd om deg selv. Sønnen din fordi han får annen input fra voksne. Barnevernet er en serviceinstans og ingenting å være redd for.

Lykke til

Endret av Villbringebær

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...