Stemor uten egne barn

[Gjest Anonymous]

Jeg bor sammen med en mann med to egne barn; ett bor sammen med oss. Jeg føler meg av og til litt alene i denne rollen. Jeg har ikke egne barn. Jeg synes det er lite stoff å finne om kvinner i samme situasjon som meg. Jeg håper at andre i min situasjon kan komme med tanker om hvordan de takler ting, hvilke problemer de evt sliter med, hvordan de fordeler ting, hvor stort ansvar de tar osv. Dessuten håper jeg noen kan komme med tips om lesestoff om emnet. Jeg har bl a lest en interessant bok som heter "Ferdig familie i fanget" av Line Lise Helland. Det er ofte slik at kvinnen som flytter sammen med en mann med barn har egne barn fra før. Men hva med de som ikke har egne barn? Er DU i denne situasjonen, eller har noen innspill som jeg kunne finne interessant ville jeg blitt glad!

[Gjest Anonymous]

Hei,

jeg synes at det er flott at du ønsker informasjon om dette - ta kontakt med familivernkontoret der du bor, de har noen brosjyrer og de har sikkert endel råd og tips å komme med. Noen kontorer har også kurs (eller samtaler) som går på dette temaet.

Som mor i motsatt situasjon, vil jeg si at prøv å få til en dialog med barnas mor. Spør henne om råd i saker og ting vedrørende barna og synes du det er ubehagelig så ikke glem at det ikke er barnas skyld at foreldrene ikke er sammen lenger. Du kan bli en flott ressurs i barnas liv.

[Gjest Turi]

Jeg er stemor uten egne barn, og det går KJEMPEFINT (heldigvis og gudsjelov og takk - jeg var kjemperedd). Jeg har heller ikke særlig erfaring med barn fra før, så tilvenningen for meg har vært stor.

Det første jeg syntes var vanskelig (etter å ha blitt kjent med barnet) var å komme inn i hjemmet "hans" uten at han skulle føle seg truet. Det gikk veldig greit - vi ventet til han spurte selv om jeg ikke ville flytte inn, og dermed var jo saken grei. Han hadde spurt og jeg hadde sagt ja... Kjempestolt var han.

Videre syns jeg det var vanskelig å finne ut hvilke grenser jeg kunne sette, og hvilke som var farens ansvar. Jeg er jo tross alt ikke "ekte" forelder, og oppfattes heller ikke som det. I starten løste jeg det ved kun å sette grenser om egen person - resten tok far. "Jeg bestemmer over meg, pappa bestemmer over deg"-tankegang. Nå går det stort sett av seg selv, og jeg er en voksenperson som setter grenser som aksepteres. Vi tuller mye med det. Jeg sier jeg er sjefen, hvorpå mine to "gutter" protesterer vilt, selvsagt. Det ufarliggjør temaet litt.

Det jeg oppfatter som mest problematisk, er forholdet til mor. Vi har et godt forhold, snakker greit sammen osv. Min sambo og moren samarbeider veldig bra, krangler sjelden/aldri og klarer å sette fokus på barnet. Allikevel er det vanskelig å vite hvor langt man skal strekke seg. Dersom mor kom til meg og ville snakke hadde det vært greit. Men jeg drar ikke til henne for å høre hvordan vi skal gjøre med barna. Det får hun og faren bli enige om. Jeg stoler fullt ut på at jeg får den informasjonen jeg trenger fra ham.

Jeg kommer aldri unna at hun er hans eks, og derfor ønsker jeg ikke nær venninnekontakt med henne. Bare nøytralt samarbeid og respekt.

Nå skal det sies at mitt stebarn er liten, 6 år. Jeg må si jeg gruer meg til at han blir eldre, er redd jeg kommer til å bli en utsatt person når han kommer i opposisjon.

Jeg undrer meg også over hvordan vårt forhold eventuelt vil endres når/hvis jeg får egne barn.

Vel, det var de første tankene jeg kom på.

Jeg vil gjerne høre litt om dine erfaringer...

[Gjest Anonymous]

Da jeg leste forrige innlegg, var det akkurat som å lese om mitt eget liv.. Jeg er stemor, og foreløpig uten egne barn; "jeg pleier å si jeg har en som jeg har fått."

og tro det eller ei, det har gått veldig bra Jeg kom inn i barnets liv da han var 2, vi har bodd sammen siden før han ble 3, nå er han snart 5 og han har helt glemt at jeg ikke var der da han var baby. Når han snakker om at han har vært baby, snakker han som om jeg var der - f.eks at da brukte jeg å bytte bleie på ham, eller til og med at han bodde i magen min før han ble født!! (etter å ha tenkt seg litt om husket han at det ikke var helt sant )

Jeg var veldig skeptisk før jeg flyttet inn her - visste alt for lite om utfordringene som skulle komme - men vi har taklet dem etterhvert. Det tok veldig lang tid å vinne guttungens tillit, og oppnå respekt som voksenperson som bestemmer over ham - og jeg tror det var riktig å gi ham tid til å venne seg til akkurat det. Han er fortsatt en stor pappagutt (og snakker aldri om mamma, selv om han er der annenhver helg. Selv da vi stoppet samværet en periode, virket det ikke som om han savnet henne). Pappagutt eller ikke - han er et skikkelig sjarmtroll

Jeg er litt spent på om jeg klarer å la være å forskjellsbehandle den dagen vi får felles barn - men jeg håper det (og uansett blir aldersforskjellen såpass stor at det ikke blir så synlig)

ha en fortreffelig dag, alle andre stemødre

Ragnhild

[Gjest Anonymous]

Hei,

bare et bittelite råd til dere stemødre og -stefedre:

husk at det er mamma som er mamma og pappa som er pappa og si dette klart ifra til barna når de evt snakker om at "jeg har to fedre jeg - eller to mødre" for det har de ikke. Dere er ressurspersoner i barnas liv og barna har plass til mange i hjertet sitt som de kan bli glad i - men mamma er mamma og pappa er pappa og barnet har kun en av hver.

[Gjest Anonymous]

HEI ALLE STEMØDRE (og FEDRE)

Dette her var greit å se. Føler meg ofte alene i denne situasjonen...men vi er jo mange i samme båt. Det var akkuratt som å lese om meg selv......

Vi har bodd sammen i to år..Barna er nå 7 og 10 år. Takket være barna, og sikkert litt meg, har dette gått som en DRØM. Men det kreves mere sammarbeid med mor fremover, og jeg håper det går likegreit. "Om jeg ikke får lov til det, så drar jeg til pappa eller motsatt." Det er stort sett pappa som tar opp ting med mor, men han kan ikke si ting han er missfornøyd meg. Da går alt på tverke. Han har tøyd seg altfor mye i visse ting mener jeg. Jeg har et greit forhold til mor. Vi har barna egentlig annan hver helg, men får lov til å ha dem fra onsdag til søndag. +++++ Vi har hatt dem ganske mye, og med samme bidrag. Vi har dem så mye vi kan, men det er klart det går mere utover økonomien. Phhu. Men det skal jo endres. Gudsjelov...MEn ...Da blir det mindre støtte til mor, så da blir det nok mindre vi ser til di to HERLIGSTE SJARMTROLL. Vel ikke alltid da.

VEDR: ANSVAR I HEIMEN. Noen ganger føler jeg at jeg tar det meste av ansvaret. Kanskje noe som er helt naturlig, hva vet jeg. Vet ikke om det er riktig. Far synes det er helt greit. Men det er vel sånn med oss kvinner at det er vi som har kontrollen osv....i heimen. Nei dette ble dumt. Noe jegkanskje tennker noen ganger..hmmm..

Vi prøver forresten å få barn. Konf. med barna. De ønsker seg søsken. Helst både lillesøster og lillebror. Men de er såpass store nå, at jeg regner med det skal gå rimlig greit, med tanke på likebehandling/forkjellsbehanldling.

STOR KLEM FRA MEG

[Gjest Anonymous]

Jeg har også savnet å snakke med andre som er stemødre. Jeg har til tider hatt det vanskelig å takle at samboeren min har en datter. Men det går greit, hun er vant til at jeg er tilstede, hun er ganske avhengig av at jeg er her når hun kommer og hun liker å "leke" at jeg er mammaen hennes, og da sier jeg ikke nei til det. Det tar jeg som ett tegn på at jeg fungerer som en reservemamma når hun er hos oss. Jeg har jo tross alt vært i livet hennes siden hun halvannet år.

Vi har jo da hatt våre diskusjoner om hva slags grenser vi skal ha når hun er hos oss, hjemme har hun egne grenser, men faren har vanskelig for å være konsekvent når det gjelder regler når hun er hos oss, fordi hun er så sjelden. Jeg har ærlig talt vanskelig for å sette grenser for henne fordi jeg synes det er pappas jobb. Hun er jo tross alt ikke mitt barn.Jeg synes derimot at jeg har vært en god ressurs i livet hennes, jeg er drivkraften for alt som vi finner på når hun er hos oss. Siden hun er så sjelden hos oss, prioriterer vi å ha det artig når hun kommer, det vil si at vi spiller og leker med henne pluss at vi tar henne med på aktiviteter. Dette synes jeg er morsomt, og det synes jeg det skal være. Vi er jo egentlig bra heldig som "låner" barn av og til..Vi slipper ( ihverfall jeg) det store ansvaret, og jeg føler at jeg godt kan vente noen år med å få egne barn, så lenge vi har henne.

[Gjest Anonymous]

STEMOR MED EGET BARN

Jeg har vært stemor i noen år nå og det har gått ganske greit, men nå begynner han å prøve å være ungdom, noe han er alt for liten til, og har blitt VELDIG irriterende, og i tillegg gjør mammaen hans han avhengig av merkeklær og utsyr, noe som irriterer meg sterkt! men det har igrunnen ikke noe med det jeg ville skrive om...

Jeg trodde aldri jeg skulle bli mer glad i noe barn enn han, -men der tok jeg feil! For når jeg fikk min egen unge sammen med pappaen hans, DA skjønte jeg først hva det vil si å VIRKELIG elske noen uforbeholdent!!!

Dette er noe jeg prøver å unngå, men etter at jeg fikk føle hvor glad jeg er i MIN unge, ser jeg bare flere og flere feil hos den andre... Jeg sier selvfølgelig ikke dette til noen andre enn her hvor jeg kan være anonym.

Veldig trist at det må være slik, og det er er VELDIG stort problem for meg, som jeg ikke kan snakke om med noen jeg kjenner og stoler på! Jeg leste psykologibok om dette, og prøvde på fremgangsmåter som hver dag skrive en ny positiv ting/tanke om han på en liste, og prøve å gi han skryt for denne egenskapen minst 1 gang hver gang han var her,-og det hjalp litt, Men han blir ALDRI min unge, og kommer dessverre ALDRI til å kunne få en like stor del av hjertet mitt...

Dette betyr selvfølgelig ikke at jeg ikke er glad i ham! Og jeg tror nok at hvis jeg hadde kjent han helt siden han var et år eller to hadde dette nok vært helt annderledes... har tross alt bare kjent han siden han var 7, og nå er han 11!_4år...

Håper ikke alle har det slik!

[Gjest Turi]

Jeg tror ikke du skal kjempe for å føle like mye for ditt stebarn som for ditt eget barn, dit kommer du nok ikke. Dessuten har jo ditt stebarn en annen mamma som elsker ham så høyt.

Men at du finner feil ved ham når du sammeligner barna, er jo feil mot stebarnet ditt da... Fint at du jobber med å komme deg ut av det.

[Gjest Anonymous]

Jeg kjenner meg igjen i de fleste innleggene som er her. Jeg er "mamma" til en liten jente på 7 år som har bodd her de siste fire årene uten kontakt med den ordentlige mamman, og 3 år før det med annenhver uke ordning. Vi har det utrolig godt, men også utrolig tøft akkurat nå, siden mamma endelig har bestemt seg for å gi livstegn fra seg.

Et spørsmål jeg har, som jeg lurer på om dere andre tenker.....Han har jo fått barn før, føler dere ikke, hvis dere har det i tankene, at det blir litt rart når dere endelig får barn sammen. Du kan jo "ingenting" om dette..han kan jo alt.....Kanskje et rart spørsmål ,siden jeg har oppdratt lille jenta mi siden hun var 1 år, men.....

[Gjest Turi]

Jepp. Det er en av de negative tingene.

Når vi en dag får "felles" barn, kommer jeg til å være nybegynner, fascinert, undrende, overrasket, usikker, stolt/redd etc. etc, og han kommer til å ha sett alt sammen før. Eventyret og undringen må jeg ha alene.

Det er faktisk til å gråte av. Det største i livet får vi på en måte ikke DELE 100%.

Hver gang jeg tenker på evt. å planlegge barn, stikker dette i meg, og jeg utsetter det en stund til.

[Gjest Anonymous]

Sissan, jeg tenker akkurat som deg. Er nå gravid med mannen min, som har to barn fra før.

Men min flotte mann påstår hardnakket at han kommer til å bli like forundret, begeistret, rørt og alt annet som jeg kommer til å bli. Fordi dette er vårt barn - et helt nytt liv! Ingen barn er like, alle opplevelser er forskjellige. Og jeg tror ham på det.

Selv om jeg selvfølgelig ville vært den eneste kvinnen han har fått barn med. I en drømmeverden...

[Gjest Anonymous]

Jeg er ekstra-mamma til ei jente på seks.Har kjent henne siden hun ble født.Vi har et uvanlig nært og varmt forhold.MEN jeg kan aldri bli hennes mamma.Jeg blir aldri innkalt til foreldremøte i skole og barnehave.Faren hennes kommer aldri til å godta 100% at jeg irettesetter henne når hun prøver grenser.Jeg vil aldri kunne gi ham hans førstefødte.Men han gifter seg med meg neste år.Og vi gir vårt neste barn en trygg,voksen kjærlig ramme rundt det å bli født.Et planlagt kjærlighetsbarn...DET har ingen gitt ham før.

[Gjest Lotta Nilsson]

Hei hei!

Jeg er veldig heldig og forstår det når jeg leser andres historier her. Jeg har ingen barn selv, men jeg er stemor til en gutt på snart fem år. Barnet var ikke mer en ni måneder når jeg ble en del av hans liv. Barnet bor hos oss 50 % av tiden og jeg er veldig takknemmelig for det liv jeg har fått med min samboer og hans sönn.

Vår hverdag ser ut som hos de fleste familier. Vi har diskusjoner om det er stövelvär eller småskovär, vi kommer for sent til barnehagen pga. frokoststreik og alle har rett til dårlig morgenhumör en gang iblant. Det som er viktig er at vi er like glade i hverandre og vet hvor vi har hverandre. Vi er kort sagt en veldig normal familie.

Like glad er nok ikke den biologiske mamman. Jeg har med tiden sett meg tvinget til å ikke bry meg så mye om henne ettersom hun alltid kommer til å finne feil hos meg uansett hva jeg gjör for godt her i livet. Hennes kritikk handler mye om at jeg "leker mamma", men jeg kaller meg ikke for mamma og vi er veldig nöye med att barnet skal se og forstå familiebildet som det er.

Som stemor og som voksen har jeg mer eller mindre en skyldighet overfor barnet å si ifra om barnet gjör feil eller befinner seg i fare. Likeså må jeg få vise at jeg bryr meg og er veldig glad for at han finns om jeg kjenner det sånn.

De fleste foreldre er glade for at barnet er omringet av mennersker som viser barnet hvor verdifull han eller hun er. Om omtanken kommer fra en steforelder blir det i mange fall både styggt og hensynslöst.

Jeg har funnet min trygghet i at passivitet skader barnet mer en kjerlighet og omtanke, derfor har jeg valgt det siste

[Gjest Anonymous]

Jeg hadde en stemor da jeg var liten og det var grufult,hun hadde ikke egne barn.

Idag er jeg godt voksen og har egne barn men denne syke stemoren har jeg ikke noe med å gjøre.

Hun misshandlet meg,klorte meg til blods,truet meg,låste meg inne på rommet,hold meg våken på nettene og knuste huset som jeg etterpå måtte rydde opp i.

Nei stemødre er ikke alltid så iddylisk.

[Gjest Anonymous]

Det er veldig leit at du hadde en syk stemor. Men husk at det finnes syke foreldre også, som gjør slikt mot sine egne barn.

Sykdom følger med personen, ikke rollen.

[Gjest gjesta]

Mange som føler som deg.. Du er ikke alene..

www.stepfamily.asn.au er en bra australsk side.

Jeg og sambo skal prøve få barn neste vår. Jeg hadde aldri klart å vert bare stemor, hadde vert for vanskelig.

Men balansen blir ofte oppnådd har jeg hørt, når man får egne barn.

Gå inn her www.nybaktmamma.com

Velg Steforeldre-forumet, der ligger en lignende sak..

[Gjest gjesta]

Jepp. Det er en av de negative tingene.

Når vi en dag får "felles" barn, kommer jeg til å være nybegynner, fascinert, undrende, overrasket, usikker, stolt/redd etc. etc, og han kommer til å ha sett alt sammen før. Eventyret og undringen må jeg ha alene.

Det er faktisk til å gråte av. Det største i livet får vi på en måte ikke DELE 100%.

Hver gang jeg tenker på evt. å planlegge barn, stikker dette i meg, og jeg utsetter det en stund til.

Forstår hvordan du tenker. MEN, har lest på andre forum at det blir nytt & spesielt for DEM også, selv om de har gjort alt før. De glemmer etterhvert. Og jeg vet det vil vere noe HELT annet da min sambo vil være med barnet vårt HVER dag & vi vil være en 24/7 familie..

Itillegg vil han få unger med DEG, som er NYTT, og det blir spesielt for det er en NY unge & han elsker DEG

[Gjest gjesta]

Jeg er ekstra-mamma til ei jente på seks.Har kjent henne siden hun ble født.Vi har et uvanlig nært og varmt forhold.MEN jeg kan aldri bli hennes mamma.Jeg blir aldri innkalt til foreldremøte i skole og barnehave.Faren hennes kommer aldri til å godta 100% at jeg irettesetter henne når hun prøver grenser.Jeg vil aldri kunne gi ham hans førstefødte.Men han gifter seg med meg neste år.Og vi gir vårt neste barn en trygg' date='voksen kjærlig ramme rundt det å bli født.Et planlagt kjærlighetsbarn...DET har ingen gitt ham før.[/quote']

DET jeg tenker også. Og det blir kjempespesiellt...

[Ulrikke]

Jeg er stemor til tre, og har vært det i tre år. De er nå 9, 5 og 4 år, og ting går strålende og over all forventing.

Man ligger litt lavt i starten, også går det seg til etter hvert. Jeg begynte å sette grenser uten at noen egentlig la merke til det, tror jeg - meg selv inkludert... Hehe...

Jeg tror ingen skal "presse" seg selv til å føle at de MÅ være like glad i stebarna sine som i sine egne barn. Jeg er selv gravid nå, og vet (og regner med) at jeg kommer til å føle annerledes for mitt eget barn enn for stebarna. MEN: jeg er glad i dem, VELDIG glad i dem - og det regner jeg med at forblir uforandret. Men de blir aldri MINE barn...

Men du er ikke alene som stemor - det er MANGE i samme båt som deg!