Sjalusi på søsken

[Gjest LineaKristine]

Hei! Jeg har et problem som plager meg hver dag som går. Min søster har akkurat fått seg en god karriere, og jeg er fryktelig sjalu. Her sitter jeg igjen på en helt feil linje på vgs. som jeg egentlig ikke burde gå på. Jeg merker at foreldrene mine er veldig missfornøyde med karakterene jeg får på skolen og mine planer for fremtiden. Jeg ligger på 3,5-4 i snitt ca mens min søster lå på 5 da hun gikk på vgs. Jeg mister all motivasjon til lekser når faren min slenger i tryne mitt hver dag "se på søsteren din, gjør som søsteren din" osv.

Karriere er veldig viktig for faren min siden han vokste opp i en fattig familie. Jeg vet at han er redd for at jeg skal "gå på tryne". Jeg føler meg misslykket for hver dag som går, litt på grunn av små-deperisjoner og veldig dårlig selvtillit som gjør alt ting verre. Jeg stresser meg i hjel med tanken på hvordan dette skal ende.

Jeg har lyst til å bli psykolog, men da fniser faren min og sier "ikke med de karakterene der, du havner bak disken på Rimi du!"(Håper jeg ikke støter noen her). Jeg vet han har et poeng med karakterene mine, men det gir meg ingen motivasjon når han aldri virker fornøyd når jeg får 4, selv om jeg er fornøyd med en slik karakter.

Jeg går medielinjen nå og jeg tok et STORT feiltrinn. Jeg fant ut i 1. klasse på vgs at jeg ville bli psykolog, men jeg ville ikke droppe ut av skolen fra alle de nye vennene mine. Nå har venninnene mine og jeg planer om å være på samme russebuss osv, så jeg orker ikke stresse med å gå 1 og 2 klasse på vgs. på nytt, på en helt annen skole. De har nemlig ikke helse og sosial på den skolen jeg går.

Hvis jeg ser 20 år frem i tid så ser jeg for meg at jeg kommer til å slite med økonomi mens søsteren min er lykkelig og kan gi barna sine det de vil ha. Jeg kommer nok alltid til å bli sammenlignet med søsteren min fordi hun er perfekt.

Nå ble dette veldig langt. Men det jeg lurer på er om noen har vært i den samme situasjonen og har lyst til å gi meg noen gode råd om hvordan jeg kan få løst opp i problemet mitt? Kan jeg gå ferdig medialinjen og senere ta noe utdanning innen psykologi? Man må jo ha høye karakterer har jeg lest og hørt, men hvordan skal jeg klare dette når jeg ikke er "den skarpeste kniven i skuffen"?

Takk for svar

[Gjest AnonymBruker]

Klart du kan gå ferdig på medielinjen og bli psykolog etterpå.

Du søker påbygning som fjerde år, men sjekk med skolen hva som er karakterkravene, det er forskjellig. Også må du sjekke om du må ta noen tilleggsfag som fysikk/kjemi/matte det vet jeg ikke.

Jeg tok studiekompetanse når jeg var 24, mange år etter jeg gikk ut fra ordinær vgs, tok det som voksenopplæring, og nå tar jeg bachelor. Alt går, man må bare finne veien.

Lykke til!

[Gjest LineaKristine]

Klart du kan gå ferdig på medielinjen og bli psykolog etterpå.

Du søker påbygning som fjerde år, men sjekk med skolen hva som er karakterkravene, det er forskjellig. Også må du sjekke om du må ta noen tilleggsfag som fysikk/kjemi/matte det vet jeg ikke.

Jeg tok studiekompetanse når jeg var 24, mange år etter jeg gikk ut fra ordinær vgs, tok det som voksenopplæring, og nå tar jeg bachelor. Alt går, man må bare finne veien.

Lykke til!

Takk for svar Jeg er bare litt lat så nå må jeg få flytte på rumpa mi og komme meg til rådgiveren snart!

Takk igjen

[attegløyma]

Trur ikkje det er lettare å komme inn på psykologi fordi du tar helse og sosial, det er allmennfag som gjeld for psykologi, og så ein del år på universitetet. Så generell studiekompetanse som du får på medialinja er rett spor.

[Gjest Mahareth]

Ta alle tre årene på media ferdig og så søker du deg videre derfra. Det er ikke dårlig å få 3ere og 4ere, det er midt på treet. Ikke sammenlikne deg med søsteren din, dere er to forskjellige mennesker med forskjellige evner og forutsetninger.

Sjekk hvilke krav det er til å komme inn på psykologi. Hvis du må ha fag du ikke kan ta gjennom media kan du søke påbygg i stedet, eller ta fag som privatist.

[Gjest LineaKristine]

Trur ikkje det er lettare å komme inn på psykologi fordi du tar helse og sosial, det er allmennfag som gjeld for psykologi, og så ein del år på universitetet. Så generell studiekompetanse som du får på medialinja er rett spor.

Takk for svar

Jeg har sjekket at jeg får generell studiekompetanse hvertfall, så det skal sikkert gå. Jeg er bare veldig redd for å få 2 i matte i 3.klasse også (siden jeg fikk det i fjor). Slik at jeg blir sittende igjen og ta opp veldig mange fag og aldri komme ut i arbeid før jeg blir 30, så jeg må bo hjemme i en evighet. Vil gjerne ha barn før jeg blir 30 også. Er sikkert bare fryktelig stressa så jeg klarer ikke å se en utvei.

[Gjest LineaKristine]

Ta alle tre årene på media ferdig og så søker du deg videre derfra. Det er ikke dårlig å få 3ere og 4ere, det er midt på treet. Ikke sammenlikne deg med søsteren din, dere er to forskjellige mennesker med forskjellige evner og forutsetninger.

Sjekk hvilke krav det er til å komme inn på psykologi. Hvis du må ha fag du ikke kan ta gjennom media kan du søke påbygg i stedet, eller ta fag som privatist.

Takk for svar!

Hun har noe jeg ikke har og jeg har noe hun ikke har, slik er det alltid. Bare at hun har det som tells til å nå toppen av kaka.

Takk for gode råd, jeg ble gira jeg nå. Skal dra til rådgiveren og få litt grundigere informasjon

[Britt Banditt]

Takk for svar

Jeg har sjekket at jeg får generell studiekompetanse hvertfall, så det skal sikkert gå. Jeg er bare veldig redd for å få 2 i matte i 3.klasse også (siden jeg fikk det i fjor). Slik at jeg blir sittende igjen og ta opp veldig mange fag og aldri komme ut i arbeid før jeg blir 30, så jeg må bo hjemme i en evighet. Vil gjerne ha barn før jeg blir 30 også. Er sikkert bare fryktelig stressa så jeg klarer ikke å se en utvei.

Da er nok den linja du går et godt valg Hadde du gått helse og sosial hadde du ikke fått generell studiekompetanse, og måtte tatt påbygning i tillegg (så du får studiekompetanse) for å kunne komme inn på psykologi.

[Gjest AnonymBruker]

Faren din har et poeng og det er at du har ikke sjanse for å komme inn på profesjon studie i psykologi med snittet dit...

[Gjest LineaKristine]

Faren din har et poeng og det er at du har ikke sjanse for å komme inn på profesjon studie i psykologi med snittet dit...

Det er sant, men det hjelper ikke å rakke ned på meg dag etter dag!

[Gjest AnonymBruker]

Det er sant, men det hjelper ikke å rakke ned på meg dag etter dag!

Det verste jeg vet er foreldre som sammenligner ungene sine og viser at den som ikke passer inn i malen ikke er bra nok. Unger er forskjellig og alle ønsker ikke gjøre samme karrierevalg. Man skal støtte sine barn likevel.

Hvis du virkelig har lyst til å bli psykolog så klarer du å gjøre noe med karakterene. Det er lettere for deg å gjøre noe med karakterene dine enn det er for faren din å endre holdningene sine.

Jeg er vokst opp i en konservativ familie hvor det er mennene som teller, mine foreldre kan ikke forestille seg at en kvinne kan tjene mer enn en mann. De skryter fælt av brødrene mine over hvor mye de tjener, det de ikke vet er at jeg tjener 300 tusen mer men det gidder jeg ikke opplyse dem om. Hvis de ønsker å finne ut hvor mye jeg tjener så får de bare sjekke skattelistene.

Hev deg over din fars reaksjoner, du har mulighet til å endre karakterene dine og det klarer du nok. Lykke til.

[Gjest AnonymBruker]

til deg TS!

Jeg må innrømme at jeg kjenner meg litt igjen i situasjonen din. Jeg er eldst av to søsken og har aldri vært spesielt motivert for skolen, jeg ble mobbet i mange år, noe som gjorde at karakterene mine (og læringsgrunnlaget mitt) ble så som så etter grunnskolen. Dette gjorde at jeg slet da jeg begynnte på videregående, så jeg endte vel med et snitt på 3,8, altså helt midt på treet. Etter videregående begynnte jeg å studere, men fant fort ut at det ikke var noe for meg, dårlig selvfølelse gjorde at jeg ikke kom inn i miljøet og jeg endte med å slutte etter første semester. Jeg fikk heltidsjobb i butikk og har nå vært i butikk i snart 15 år, de siste åtte som butikksjef. Jeg har tatt BIs varehandelskurs ved siden av jobben og skal over i en driftssjef stilling i kjeden jeg jobber i. Jeg er faktisk fornøyd med hvordan ting har utviklet seg, til tross for at det egentlig er tilfeldigheter som fått meg dit jeg er i dag. Jeg tjener bra, har ganske ny bil, nyoppusset enebolig og ikke alt for mye gjeld.

Så har vi lillesøsteren min. Hun begynnte rett på studier etter videregående, kunstfagstudier i England. Der bodde hun i totalt 5 år og tok en Mastergrad og hun sitter vel med studiegjeld på bortimot 450.000 kr. Hun har slitt med å få seg jobb innenfor feltet hun har utdannelse i, det er vanskelig i Norge, så nå jobber hun som saksbehandler i et forsikringsselskap og har yrket hun har utdannet seg til som hobby. Jeg vet at hun ikke trives spesielt godt og hun drømmer om å flytte tilbake til London, er mulighetene for jobb er flere, men økonomien hennes stopper henne.

Mamma og pappa veldig stolte av henne og de skryter uhemmet til alle av at "Mona" har jo tatt Mastergrad i London, de nevner sjelden meg. Jeg jobber jo bare i butikk i hjembyen min og har ikke gått på en flott skole i utlandet, så det er jo ikke noe å skryte av. Jeg må innrømme at det kjennes sårt og at jeg skulle ønske jeg kunne få samme anerkjennelsen som søsteren min, men for mine foreldre som begge er akademikere er det nok helt forferdelig at jeg valgte bort å ta en Mastergrad for å jobbe i butikk.

Jeg synes det er en uting å sammenligne barna sine. Søsteren min og jeg er to forskjellige personer, vi har gjort forskjellige valg her i livet, men det viktigste må da være at man er fornøyd og trives med det man driver med? Jeg synes det er merkelig å være mer stolt av at søsteren min har "kastet bort" fem år og masse penger på en utdannelse som ikke gir henne annet enn en hobby, enn at jeg faktisk har jobbet meg opp jevnt og trutt og er i ferd med å gå inn i en lederstilling med ansvaret for 12 butikker som omsetter for bortimot 100 millioner i året.

[jento_2]

Jeg kan til en viss grad forstå deg. Har selv en søster, 2 år eldre, som er ferdig utdannet lege nå. Hun har alltid vært flink på skolen. Jeg har alltid presset meg selv hard for å prøve å oppnå samme resultater som henne, men har alltid vært litt dårligere. Nå går jeg selv på siv.ing linja på snart siste året. Er glad jeg måtte presse meg selv, og at jeg hadde noen å måle meg med, for ellers tror jeg ikke jeg ville gått på universitet nå.

Tilbake til deg. Du sier du vil bli psykolog. Noe som krever en viss snittkarakter. Sjekk ut hva du trenger i snitt o.l for å komme inn. Så vet du hva du jobber mot.

Du burde ikke jobbe hardt for å sammenligne deg med søsteren din, men du burde jobbe hardt for din egen del. I tillegg synest jeg du burde gi beskjed til faren din at det ikke er lett for deg når han kommer med slike utsagn. Jeg ble sammenlignet med søsteren min en gang, å da sa jeg klart i fra at det ville jeg ha meg frabedt, etter det har det aldri skjedd igjen.

Du får nok til det du vil.

Endret 11. mai 2010 av jento_2

[Gjest fashion88]

Synes det er veldig dårlig gjort av faren din å gi deg slike kommentarer. Heldigvis kommer det en tid der du har ditt eget kontaktnett, føler deg mer sikker på deg selv, tjener dine egne penger og kan disponere tiden som du vil, for eksempel til å ta opp fag slik at du kommer inn på det du vil. Faren din bør rett og slett innse at to mennesker kan være veldig forskjellige, men når han ikke gjør det, er det viktig at du husker på det selv. Det finnes nemlig mye mer i livet enn bare penger. Selv har jeg mye bedre karakterer enn min lillesøster, men jeg føler ikke at jeg nødvendigvis kommer til å bli mer lykkelig av den grunn. For alt du vet kan det hende storesøsteren din misunner deg noe av det du har. Et miljø du virkelig verdsetter, for eksempel. Det er ikke viktig å være verdensmester, men du er ung, og jeg er sikker på at du en dag vil finne noe som passer deg, og hvordan du skal komme deg dit!

[fink]

Kjære deg.

Du skal ikke høre på hva faren din sier. Jeg tar ekstra realfag nå, for å komme inn på odontologistudiet, og min viktigste motivasjon er at jeg har tro på meg selv, fordi jeg ser resultatene av arbeidet jeg gjør, både på kort og lang sikt. Jeg har nøyaktige utregninger som gjør at jeg ser målet nærme seg for hver sekser jeg får, og det er utrolig motiverende.

Jeg foreslår at du undersøker opptakskravene for psykologi, og legger en slagplan for årene framvover. Gjerne snakk med en rådgiver. Finn ut hvilke fag du må ta, og evt hvilke karakterer du vil forbedre. Det gjør da vel ikke noe om du er 30 når du er ferdig utdannet? Hvis dette er noe du virkelig (!) vil, er det mulig. Du merker nok fort at det blir vanskelig å satse hvis du innerst inne føler at dette ikke er det du egentlig har lyst til.

Lykke til!

[Gjest LineaKristine]

Synes det er veldig dårlig gjort av faren din å gi deg slike kommentarer. Heldigvis kommer det en tid der du har ditt eget kontaktnett, føler deg mer sikker på deg selv, tjener dine egne penger og kan disponere tiden som du vil, for eksempel til å ta opp fag slik at du kommer inn på det du vil. Faren din bør rett og slett innse at to mennesker kan være veldig forskjellige, men når han ikke gjør det, er det viktig at du husker på det selv. Det finnes nemlig mye mer i livet enn bare penger. Selv har jeg mye bedre karakterer enn min lillesøster, men jeg føler ikke at jeg nødvendigvis kommer til å bli mer lykkelig av den grunn. For alt du vet kan det hende storesøsteren din misunner deg noe av det du har. Et miljø du virkelig verdsetter, for eksempel. Det er ikke viktig å være verdensmester, men du er ung, og jeg er sikker på at du en dag vil finne noe som passer deg, og hvordan du skal komme deg dit!

Takk for oppmuntrende svar!

Det er sant det du sier at vi er to helt forskjellige mennesker. Hun fikk hodet mens jeg fikk kroppen for å si det sånn Jeg er ikke så veldig opptatt av penger som faren min er, så jeg setter mer pris på en flott familie, barn og en trofast mann enn en høy karriere! Men min fremtidige familie må jo få mat da, haha

Jeg skal ha en huskeregel på det med at søsteren min og jeg er veldig forskjellige når pappa maser og klager

[Gjest LineaKristine]

Kjære deg.

Du skal ikke høre på hva faren din sier. Jeg tar ekstra realfag nå, for å komme inn på odontologistudiet, og min viktigste motivasjon er at jeg har tro på meg selv, fordi jeg ser resultatene av arbeidet jeg gjør, både på kort og lang sikt. Jeg har nøyaktige utregninger som gjør at jeg ser målet nærme seg for hver sekser jeg får, og det er utrolig motiverende.

Jeg foreslår at du undersøker opptakskravene for psykologi, og legger en slagplan for årene framvover. Gjerne snakk med en rådgiver. Finn ut hvilke fag du må ta, og evt hvilke karakterer du vil forbedre. Det gjør da vel ikke noe om du er 30 når du er ferdig utdannet? Hvis dette er noe du virkelig (!) vil, er det mulig. Du merker nok fort at det blir vanskelig å satse hvis du innerst inne føler at dette ikke er det du egentlig har lyst til.

Lykke til!

Tusen takk for gode råd

Skal snakke med rådgiveren på skolen ja (; jeg bryr meg ikke om hvor mange år det vil ta, så lenge jeg får det til Hadde bare vært fint å bli ferdig før morkaken dør, haha neida. Jeg vet veldig godt at det er det jeg vil, og jeg merker nok fort hvis jeg har tatt et feil valg!

[Gjest LineaKristine]

Jeg kan til en viss grad forstå deg. Har selv en søster, 2 år eldre, som er ferdig utdannet lege nå. Hun har alltid vært flink på skolen. Jeg har alltid presset meg selv hard for å prøve å oppnå samme resultater som henne, men har alltid vært litt dårligere. Nå går jeg selv på siv.ing linja på snart siste året. Er glad jeg måtte presse meg selv, og at jeg hadde noen å måle meg med, for ellers tror jeg ikke jeg ville gått på universitet nå.

Tilbake til deg. Du sier du vil bli psykolog. Noe som krever en viss snittkarakter. Sjekk ut hva du trenger i snitt o.l for å komme inn. Så vet du hva du jobber mot.

Du burde ikke jobbe hardt for å sammenligne deg med søsteren din, men du burde jobbe hardt for din egen del. I tillegg synest jeg du burde gi beskjed til faren din at det ikke er lett for deg når han kommer med slike utsagn. Jeg ble sammenlignet med søsteren min en gang, å da sa jeg klart i fra at det ville jeg ha meg frabedt, etter det har det aldri skjedd igjen.

Du får nok til det du vil.

Takk for svar

Jeg skal slutte å bruke energi på å sammenligne meg så mye med søsteren min! Men det er fint å ha noe å jobbe mot, det er sant Har sagt ifra at jeg vil at han skal slutte, men han gjør ikke det forde. Ganske slitsom person desverre!

[fink]

Tusen takk for gode råd

Skal snakke med rådgiveren på skolen ja (; jeg bryr meg ikke om hvor mange år det vil ta, så lenge jeg får det til Hadde bare vært fint å bli ferdig før morkaken dør, haha neida. Jeg vet veldig godt at det er det jeg vil, og jeg merker nok fort hvis jeg har tatt et feil valg!

Det er ikke noe problem å få barn mens man studerer i Norge.

Heldigvis!

[SilverRocket]

Hei ts! Jeg ser du har fått mange fine svar. Jeg ville bare legge til en viktig ting, nemlig at karaktersnittet på videregående ikke nødvendigvis sier så mye om hva slags karakterer du vil få for eksempel på førsteåret på psykologi.

Altså, jeg mener å huske at det fungerer sånn at så å si alle kommer inn på psykologi årssstudium, og at det er karakterene derfra som avgjør om du kommer inn på profesjonsstudiet. Så hvis du har tre eller fire i snitt fra videregående, så kan du fortsatt gjøre det knallbra i "førsteklasse" på psykologi, og gå videre på profesjon.

Også tenkte jeg på en ting til, nemlig det du sier om at du er redd for å ikke bli ferdig med utdanninga i tide til å få barn og sånn. Og til det vil jeg si at jeg skjønner at du er stresset, men jeg tror du tar sorgene veldig på forskudd. Du er fortsatt ung og går på videregående, tenk så mange som tar mange friår og reise og gjør mye rart før de engang begynner å tenke på hvilken utdanning de skal velge! Og likevel går det fint med de aller fleste. Du har nok bedre tid enn du tror.

Jeg ønsker deg lykke til. Jeg tror dette kommer til å ordne seg.