Jeg gir opp!

[Christa]

Nå gir jeg opp hele kjærligheten. Er skilt (var gift i 17 år) og har møtt en del menn etter skilsmissen. Har gjort meg noen erfaringer, og kryper nå inn i skallet mitt, godt beskyttet.

Jeg har møtt menn som ville ha en på si. Det er ikke noe for meg, så de forlagene avslår jeg. Så har jeg møtt dem som i utg.pkt sier de ikke er ute etter noe fast forhold, men likevel dater meg gang etter gang. Det er de som inviterer, jeg legger meg ikke etter dem. Vi dater en stund, så opplever jeg at de sier at nå har de funnet kvinnen i sitt liv og spaserer videre med henne. Den nye dama har da vært inne i bildet mens de har datet meg. Jeg har ikke visst noe om det, selvsagt, og har vært naiv nok til å tro at de var interessert, men trengte litt tid. Like etter stuper de da inn i et nytt forhold med kvinnen i sitt liv og da hører jeg ikke noe om at de ikke er klar for noe forhold. Tre ganger har dette skjedd meg.

Men jeg er visstnok en flott samtalepartner og god venn....(!) Ingenting er galt med meg, får jeg høre, jeg er et fantastisk menneske, både flott og sexy, men kjæresteemne er jeg tydeligvis ikke.

To ganger har jeg opplevd at menn er blitt skikkelig begeistret og har villet flyttet sammen omtrent umiddelbart. Jeg har slått på bremsene og sagt at det kan nok være lurt å bli kjent først. Da går det ikke lang tid før det forholdet er over, og de stormer inn i et nytt. Etter noen måneder har de tatt kontakt igjen,da er det slutt med den nye dama, "men vi hadde det jo så bra!" sier de til meg. Enda det var de som avsluttet.....Jeg har ikke sluppet dem innpå meg igjen da, orker ikke å bli dumpet gang nr 2 av samme mann. Har de dumpet meg en gang, holder det.

Jeg har selv avsluttet forhold også. Da har det vært fordi jeg ikke har fått følelser for dem, og derfor ikke kunne fortsette.

Men så mange menn har det vært siste årene, at jeg har begynt å lure på hva som er galt. Nå har jeg mistet helt selvtillitten, tror virkelig det er noe galt med meg og at det ikke er meningen jeg skal finne kjærligheten.

Jeg har et godt forhold til mennene jeg har møtt. Har behandlet dem med respekt og når jeg møter dem i etterkant sier de at vi hadde en fin tid sammen....

Likevel blir jeg altså ikke valgt som kjæreste.

Er det slik at ikke alle er forunt å finne noen? Jeg er en vanlig oppegående dame, med et ok utseende og kropp. Kjekk, snill, grei, høflig, vennlig osv. Har alltid trodd at en eller gang så treffer man nok en.... Men etter 6 år som singel og med mine erfaringer, så har denne troen fått en knekk. Jeg ender som god venn, jeg...

Nå orker jeg ikke mer. Nå kapsler jeg meg inne og vil ikke tenke på menn mer. Er det flere som har det som meg? Og hvilke råd kan dere gi? Jeg syns det er forferdelig trist at man skal måtte gi seg, men hvor mange avslag kan man tåle?

Min grense er nådd, iallefall.

[Kamikatze]

Lykke til!

[Steinar40]

Nå gir jeg opp hele kjærligheten. Er skilt (var gift i 17 år) og har møtt en del menn etter skilsmissen. Har gjort meg noen erfaringer, og kryper nå inn i skallet mitt, godt beskyttet.

Jeg har møtt menn som ville ha en på si. Det er ikke noe for meg, så de forlagene avslår jeg. Så har jeg møtt dem som i utg.pkt sier de ikke er ute etter noe fast forhold, men likevel dater meg gang etter gang. Det er de som inviterer, jeg legger meg ikke etter dem. Vi dater en stund, så opplever jeg at de sier at nå har de funnet kvinnen i sitt liv og spaserer videre med henne. Den nye dama har da vært inne i bildet mens de har datet meg. Jeg har ikke visst noe om det, selvsagt, og har vært naiv nok til å tro at de var interessert, men trengte litt tid. Like etter stuper de da inn i et nytt forhold med kvinnen i sitt liv og da hører jeg ikke noe om at de ikke er klar for noe forhold. Tre ganger har dette skjedd meg.

Men jeg er visstnok en flott samtalepartner og god venn....(!) Ingenting er galt med meg, får jeg høre, jeg er et fantastisk menneske, både flott og sexy, men kjæresteemne er jeg tydeligvis ikke.

Du skriver selv at du har vært naiv. Det lønner seg sjelden. Altså bør du begynne å være mer kritisk til andre. Hvis du blir sammen med alt av menn som beveger på seg, så må det gå galt. Aldri vanskelig å finne noen som vil utnytte deg hvis du tillater det selv.

To ganger har jeg opplevd at menn er blitt skikkelig begeistret og har villet flyttet sammen omtrent umiddelbart. Jeg har slått på bremsene og sagt at det kan nok være lurt å bli kjent først. Da går det ikke lang tid før det forholdet er over, og de stormer inn i et nytt. Etter noen måneder har de tatt kontakt igjen,da er det slutt med den nye dama, "men vi hadde det jo så bra!" sier de til meg. Enda det var de som avsluttet.....Jeg har ikke sluppet dem innpå meg igjen da, orker ikke å bli dumpet gang nr 2 av samme mann. Har de dumpet meg en gang, holder det.

Slike individer er umodne, avhengige og useriøse. Typiske utroskaps-kandidater. Så her var du fornuftig.

Jeg har selv avsluttet forhold også. Da har det vært fordi jeg ikke har fått følelser for dem, og derfor ikke kunne fortsette.

Men så mange menn har det vært siste årene, at jeg har begynt å lure på hva som er galt. Nå har jeg mistet helt selvtillitten, tror virkelig det er noe galt med meg og at det ikke er meningen jeg skal finne kjærligheten.

Det er rett og slett ikke lett å finne noen man passer skikkelig godt i sammen med. Spesielt ikke når du bare kaster bort tiden på en mengde andre tullinger.

Jeg har et godt forhold til mennene jeg har møtt. Har behandlet dem med respekt og når jeg møter dem i etterkant sier de at vi hadde en fin tid sammen....

Likevel blir jeg altså ikke valgt som kjæreste.

Hvorfor i alle verden har du kontakt med disse mennene? Fullstendig verdiløst og meningsløst.

Er det slik at ikke alle er forunt å finne noen? Jeg er en vanlig oppegående dame, med et ok utseende og kropp. Kjekk, snill, grei, høflig, vennlig osv. Har alltid trodd at en eller gang så treffer man nok en.... Men etter 6 år som singel og med mine erfaringer, så har denne troen fått en knekk. Jeg ender som god venn, jeg...

God venn? Herregud sier jeg bare - kvinnfolk!

Endret 8. mai 2010 av Steinar40

[Gjest AnonymBruker]

Ja, du har nok mange gode sider, ettersom mennene synes de har hatt det bra med deg. Det kan hende det bare er en liten ting som gjør at du ikke blir valgt som kjæreste. Jeg kan tippe at du ikke er en som setter tydelige grenser? Du er snill, forståelsesfull og forventer ikke så mye? Det kan i så fall ødelegge for deg. Du må få opp selvtilliten, tenke at du er en flott dame, og at mannen som får deg er ekstra heldig. Vær litt diva, så vil du bli behandlet som en.

[Steinar40]

Ja, du har nok mange gode sider, ettersom mennene synes de har hatt det bra med deg. Det kan hende det bare er en liten ting som gjør at du ikke blir valgt som kjæreste. Jeg kan tippe at du ikke er en som setter tydelige grenser? Du er snill, forståelsesfull og forventer ikke så mye? Det kan i så fall ødelegge for deg. Du må få opp selvtilliten, tenke at du er en flott dame, og at mannen som får deg er ekstra heldig. Vær litt diva, så vil du bli behandlet som en.

Ja, at dette skal ødelegge, er i seg selv helt utrolig. Men mennesket er et sinnssykt dyr!

[Gjest brutal_mann]

Du velger feil menn. På feil grunnlag. Finn en mann å elske, ikke en å dele regninger med. Ikke slipp noen inn uten at de har sjarmert deg under gulvet først.

[Hoppetaujenta]

Jeg har tenkt tanken før: at man i singel situasjon blir forvirret, lei og kanskje en smule panisk etterhvert, av å lete etter et skikkelig emne, og en sier ja til den første som prøver seg (i ren befippelse), bare fordi han prøver seg.

Jeg tror at det er mulig å finne noe godt og vakkert i de fleste mennesker, men i kjærlighet må det være lov å holde igjen og sette kvalitetsgrenser både for seg og for andre. Det er ikke gull alt som glimrer. Vi får ta oss tid og finne ut av både oss selv og dette nye mennesket først.

Og jeg vet også at det finnes mange paniske menn der ute; de har så liten tid (har vært gift lenge må vite) og må bevise at de ennå er unge/virile/har draget...og kan bedyre både det ene etter det andre, for å få det som de vil - og altså dermed oss dit de vil. Så summer de videre til neste blomst.

Jeg har tatt plass på gjerdet og bivåner hele det merkverdige spillet på avstand...men et sted der ute, finnes det noen som er rett for oss alle. Noen som en har mere til felles med, enn det motsatte. Jeg har god tid jeg.

Lykke til, ts.

[Gjest brutal_mann]

@Margareth

Om du sitter på gjerdet, vil det da skje noe i det hele tatt? En må vel komme seg ned fra gjerdet og gå langs veien for å treffe noen?

[Pinkee]

@Margareth

Om du sitter på gjerdet, vil det da skje noe i det hele tatt? En må vel komme seg ned fra gjerdet og gå langs veien for å treffe noen?

Nope! Sitter man på gjerdet, så ser man alle som går forbi. Går man langs veien, så kan man risikere at man går samme vei, og i samme tempo som "den ene rette" Å, da møtes man aldri

Til TS, jeg forstår deg utrolig godt, jeg har gjort det samme! Rett og slett gitt opp mannfolk, mye bedre å være alene enn å slite seg ut på gærne mannfolk. Bare pes med den sorten

[Gjest brutal_mann]

Om alle seter seg på gjerdet så er det jo ingen som går noe som helst sted.

[Pinkee]

Om alle seter seg på gjerdet så er det jo ingen som går noe som helst sted.

hehe, neida, mannfolk sitter ikke på gjerdet, fra naturens side er menn skapt til å gå, og å gå langt, så det tar jeg helt rolig

[Steinar40]

Nope! Sitter man på gjerdet, så ser man alle som går forbi. Går man langs veien, så kan man risikere at man går samme vei, og i samme tempo som "den ene rette" Å, da møtes man aldri

Til TS, jeg forstår deg utrolig godt, jeg har gjort det samme! Rett og slett gitt opp mannfolk, mye bedre å være alene enn å slite seg ut på gærne mannfolk. Bare pes med den sorten

Kvinnfolk er akkurat like gærne - bare så det er sagt.

[Pinkee]

Kvinnfolk er akkurat like gærne - bare så det er sagt.

, men vi er desverre gærne på en annen måte enn menn, så derfor, singeltilværelsen er å foretrekke

[Christa]

Jeg har tenkt tanken før: at man i singel situasjon blir forvirret, lei og kanskje en smule panisk etterhvert, av å lete etter et skikkelig emne, og en sier ja til den første som prøver seg (i ren befippelse), bare fordi han prøver seg.

Jeg tror at det er mulig å finne noe godt og vakkert i de fleste mennesker, men i kjærlighet må det være lov å holde igjen og sette kvalitetsgrenser både for seg og for andre. Det er ikke gull alt som glimrer. Vi får ta oss tid og finne ut av både oss selv og dette nye mennesket først.

Og jeg vet også at det finnes mange paniske menn der ute; de har så liten tid (har vært gift lenge må vite) og må bevise at de ennå er unge/virile/har draget...og kan bedyre både det ene etter det andre, for å få det som de vil - og altså dermed oss dit de vil. Så summer de videre til neste blomst.

Jeg har tatt plass på gjerdet og bivåner hele det merkverdige spillet på avstand...men et sted der ute, finnes det noen som er rett for oss alle. Noen som en har mere til felles med, enn det motsatte. Jeg har god tid jeg.

Lykke til, ts.

Trådstarter her: Jeg kjenner igjen dette bildet, menn som har hastverk, jeg som holder litt igjen, men som blir smigret av oppmerksomheten, ser det beste i personen, som ikke liker konflikter og helt sikkert ikke har vært tydelig nok. I tillegg er jeg veldig tilpasninsdyktig.... Skjønner av svarene jeg får at jeg må være tydeligere og ikke så forståelsesfull hele tiden. Jeg har vært så forståeslesfull at mine behov har blitt lagt til side. JEG har lagt dem til side...

Det her går ikke, ser jeg. Så nå bør jeg vel bare finne ut av meg selv, vurdere mer kritisk mennene jeg møter, ikke gå på akkord på meg selv, men se at den viktigste personen i livet mitt er meg selv.

Vil aldri forandre personlighet, er nok av natur snill og grei, men når jeg kjenner at noe skurrer, får jeg bli flinkere til å sette ned foten og kreve at også mine behov skal tas hensyn til.

Muilg jeg vil sitte på gjerdet og betrakte forbipasserende en stund til....;-) Men en eller annen gang kan jeg kanskje hoppe ned på fortauet og si hei....;-) JEG velger, ikke de...?

[Pinkee]

Det her går ikke, ser jeg. Så nå bør jeg vel bare finne ut av meg selv, vurdere mer kritisk mennene jeg møter, ikke gå på akkord på meg selv, men se at den viktigste personen i livet mitt er meg selv.

Vil aldri forandre personlighet, er nok av natur snill og grei, men når jeg kjenner at noe skurrer, får jeg bli flinkere til å sette ned foten og kreve at også mine behov skal tas hensyn til.

Muilg jeg vil sitte på gjerdet og betrakte forbipasserende en stund til....;-) Men en eller annen gang kan jeg kanskje hoppe ned på fortauet og si hei....;-) JEG velger, ikke de...?

Klipp ut det her og heng det på kjøleskapet, eller en annen plass du ser det ofte!

Syntes du hørtes utrolig fornuftig ut her

Finn først deg selv og dine ønsker, og så går du ut i verden og krever at du skal bli tatt hensyn til.

Men, å sitte på gjerdet og betrakte til du har funnet deg sjæl, det tror jeg er lurt.

Lykke til, en dag så kommer det sprettende et skikkelig mannfolk, og ikke bare disse bleke kopiene som du har slitt med hittil

[Steinar40]

, men vi er desverre gærne på en annen måte enn menn, så derfor, singeltilværelsen er å foretrekke

Ja, det er vel omtrent noe sånt jeg tenker mer-og-mer på for tiden også.

Når man har sett hvor gærne enkelte kvinner kan bli, så er det ikke veldig motiverende dessverre.

Endret 9. mai 2010 av Steinar40

[Gjest brutal_mann]

hehe, neida, mannfolk sitter ikke på gjerdet, fra naturens side er menn skapt til å gå, og å gå langt, så det tar jeg helt rolig

Og på den måten ødelegges mangt ett vennskap. Menn vet aldri hva en kvinne vil. Vil hun være venn eller vil hun ha hus og barn? Vi vet aldri, og derfor må vi dytte kvinner ned fra gjerdet og presse på til vi får et svar. Svaret er da enten forhold, eller et for evig ødelagt vennskap. Som regel er det det siste.

[Christa]

Og på den måten ødelegges mangt ett vennskap. Menn vet aldri hva en kvinne vil. Vil hun være venn eller vil hun ha hus og barn? Vi vet aldri, og derfor må vi dytte kvinner ned fra gjerdet og presse på til vi får et svar. Svaret er da enten forhold, eller et for evig ødelagt vennskap. Som regel er det det siste.

Nja, jeg vet ikke hvem som er mest utydelige, jeg... IKe så lett å bli klok på dere menn, heller...

Min siste type var nyskilt da jeg traff ham. Første gangen jeg møtte ham, sa han at han ikke ville inn i noe forhold, men ville være singel en stund. Ok, jeg syntes det var lurt og forholdt jeg meg til det. Men vi snakket godt sammen, og han ville møte meg igjen og igjen. Vi gikk lange turer sammen, gikk på kino, ut og spiste, - i det hele gjorde det kjærester bruker å gjøre. Jeg falt selvfølgelig for ham....og vi innledet et forhold.

Så kom det fram at han traff andre også. Jeg er forståelsesfull (som alltid)og skjønte at han ville sondere terrenget litt, nyskilt som han var, (ble såret og forvirret også), men sa at om det var det han ville, så måtte han gjøre det, men da ville jeg trekke meg.

- Men hva skal jeg gjøre da? sa han. Han ville i utg.pkt ikke binde seg, men leve singel-livet, så møter han meg, liker meg, men vil ikke inn i noe, og om han møter andre, mister han meg og mitt vennskap. Han kan ikke møte andre og finne ut av det, og om ikke det funker komme tilbake til meg. Men hvordan kan han vite hva som er bra, når han ikke har prøvd andre? (Var gift i mange år før han traff meg).

Jeg lot ham gå. Skjønte at han trenger å lufte seg litt. - Og har mistet en herlig og god mann og samtalepartner...Men jeg skjønte også at om ikke så kvaliteten i det vi hadde, så kan ikke jeg gjøre noe med det. Jeg vil ha en som aktivt vil ha MEG. (Men det forundrer meg ikke om jeg ser ham om en uke arm i arm med en annen kvinne og er plutselig veldig klar for et forhold.....).

Mitt svar til deg, Brutal Mann, er at jeg tror det er fullt mulig at en mann og en kvinne kan være gode venner, så lenge ingen av dem håper på noe mer. Men i det øyeblikket en har følelser for den andre blir vennskapet ødelagt. Jeg har ikke kunnet beholde vennskapet med noen av de mennene jeg har vært romantisk involvert med. Men jeg har mange mannlige venner jeg ikke føler noe annet for enn at de er flotte mennesker.

Du skal ikke være i tvil om hva kvinnene du møter vil. Du merker om en kvinne er interessert gjennom blikk, kroppskontakt (tar hun på deg, lener hun seg mot deg, leker hun med håret sitt, smiler hun mot deg osv). Det du først og fremst må være klar over er hva DU vil...

[Gjest brutal_mann]

vel- Så lenge men er skapt for å gå langs livets landevei, og kvinner forbeholder seg retten til å sitte på gjerdet så vil det gå slik som jeg har sagt. Kvinner forventer at menn skal ta det avgjørende steget. Noe som i de fleste tilfeller fører til en skuffet og overrasket kvinne. For HUN trodde de bare var venner, og nå er hun kvalm over tanken på at han vil pule henne.

Snur vi på flisen og lar henne ta initiativet så vil mannen føle seg smigret, men han vil ikke bli kvalm over at hun tenner på han og vil ha noe mer. Han setter bare en grense, gir beskjed om hvor den går, og fortsetter som før.

Når det gjelder nyskilte mennesker så er det en smart ting å holde seg langt vekke fra dem. Om en ikke bare vil ha noe uforpliktende morro da.

[Hoppetaujenta]

Om du sitter på gjerdet, vil det da skje noe i det hele tatt? En må vel komme seg ned fra gjerdet og gå langs veien for å treffe noen?

Jovisst skjer det noe; jeg skuer ut over livslandskapet og ser den typen galskap og åndenød som før beskrevet, mens jeg er trygt plassert "mellom forhold" i mitt eget liv. Jeg tar meg ganske enkelt en vel fortjent pustepause, fordi det krever sin kvinne fullt ut å være med på racet der ute i 100km/t, +++ om det kreves.

Jeg når meg selv igjen, rett og slett. Finner ut av hvem jeg har blitt siden siste forsøk, hva vil jeg og hvor skal jeg? Og er det noe jeg vet helt sikkert, så er det at "min kar" heller ikke liker seg i så høy hastighet. Han foretrekker massevis av slikt som jeg selv setter pris på, og han gjør det helt av seg selv.

Jeg har møtt noen hyggelige menn i mitt liv, og ettersom tiden går har visdommen kommet til meg; det er ikke meg som skal forrandre på Ham, det skal han gjøre selv - hvis han vil. Og er det for forskjellig, så får vi fortsette hver vår vei, takke for det hyggelige vi fant sammen og ønske hverandre lykke til på livsveien videre.

Jeg er ferdig med å strekke meg OG strekke meg for å leve opp til andres forventninger (pluss dem jeg selv tror at de har). Livet er for kort til å overse mine egne behov. Jeg vil være snill med meg selv resten av livet mitt. Kanskje treffer jeg en som kunne ha de samme tankene om både seg ...og meg? Inntil videre koser jeg meg på mitt blåmalte gjerde; finfin utsikt, godt vær og all verdens tid å ta av.

Popcorn, anyone?

Endret 10. mai 2010 av Margareth