føler meg klar for barn

[Gjest attenåringen]

Jeg er en jente på 18 år, som føler meg klar for barn nå, og lurer på om det er for tidlig? Jeg har hatt samboer i 1 år, som jeg har et veldig sterkt forhold til. Jeg er ferdig med ungdomstiden min, og ender i 9 av 10 tilfeller hjemme med hjemmelaget mat og kos med samboer eller venner i stedet på fest.

I bunn og grunn så føler jeg meg litt mer voksen enn de fleste på min alder som bare tenker på fest, russetid og ingenting. Jeg føler at jeg er klar for ansvaret, og er fullt klar over hvor tungt det kan være, men jeg ser fram til hvert eneste minutt av det. Bleier f.eks ser jeg ikke på som noe ekkelt er fælt, og jeg er godt vant med både bleieskift og barnevakt. Det er heller ikke rent sjeldent på familiebesøk at det ender med at mens andre sitter inne og prater, så ender jeg med å leke med de herlige små (noe som passer meg utmerket). Så det er ikke ukjent for familien at vi har lyst på, og vi har ikke hørt noe negativt, bortsett fra kanskje min utdanning.

Både jeg og samboer(som er i tjueårene) har lyst på barn, men det at jeg er bare 18 år og har igjen 4 - 5 år utdanning enda som gjør at jeg blir litt skeptisk. Jeg går nå på videregående (2.år), og skal gå påbygg nå til høsten. Jeg er relativt flink på skolen, og er veldig klar over at skolegang og lekser må til for å oppnå mine drømmer. Det som hadde passet oss best var om jeg kunne fått barn etter endt påbyggsår. Da hadde jeg fått fødselsstippend i permisjonsperioden (så lenge jeg har søkt meg inn på annen skole, noe jeg har tenkt). Dette stippendet er på nesten 10,000 i mnd. Samboer har ca 18.000 utbetalt i mnd. og er i fast jobb. Vi har også en grei plass og bo i første omgang, men må nok flytte på oss etter noen år, og da har vi tenkt å kjøpe eller bygge vårt eget.

Mitt spørsmål er om det høres ut som et godt utgangspunkt for å sette et barn til verden, eller om det er uansvarlig av oss å ønske det?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er en jente på 18 år, som føler meg klar for barn nå, og lurer på om det er for tidlig? Jeg har hatt samboer i 1 år, som jeg har et veldig sterkt forhold til. Jeg er ferdig med ungdomstiden min, og ender i 9 av 10 tilfeller hjemme med hjemmelaget mat og kos med samboer eller venner i stedet på fest.

I bunn og grunn så føler jeg meg litt mer voksen enn de fleste på min alder som bare tenker på fest, russetid og ingenting. Jeg føler at jeg er klar for ansvaret, og er fullt klar over hvor tungt det kan være, men jeg ser fram til hvert eneste minutt av det. Bleier f.eks ser jeg ikke på som noe ekkelt er fælt, og jeg er godt vant med både bleieskift og barnevakt. Det er heller ikke rent sjeldent på familiebesøk at det ender med at mens andre sitter inne og prater, så ender jeg med å leke med de herlige små (noe som passer meg utmerket). Så det er ikke ukjent for familien at vi har lyst på, og vi har ikke hørt noe negativt, bortsett fra kanskje min utdanning.

Både jeg og samboer(som er i tjueårene) har lyst på barn, men det at jeg er bare 18 år og har igjen 4 - 5 år utdanning enda som gjør at jeg blir litt skeptisk. Jeg går nå på videregående (2.år), og skal gå påbygg nå til høsten. Jeg er relativt flink på skolen, og er veldig klar over at skolegang og lekser må til for å oppnå mine drømmer. Det som hadde passet oss best var om jeg kunne fått barn etter endt påbyggsår. Da hadde jeg fått fødselsstippend i permisjonsperioden (så lenge jeg har søkt meg inn på annen skole, noe jeg har tenkt). Dette stippendet er på nesten 10,000 i mnd. Samboer har ca 18.000 utbetalt i mnd. og er i fast jobb. Vi har også en grei plass og bo i første omgang, men må nok flytte på oss etter noen år, og da har vi tenkt å kjøpe eller bygge vårt eget.

Mitt spørsmål er om det høres ut som et godt utgangspunkt for å sette et barn til verden, eller om det er uansvarlig av oss å ønske det?

Hei!

Jeg synes du høres moden ut, og det er et absolutt pluss at samboeren din har fast og sikker jobb. Samtidig kan utdanning være en utfordring. Snakker av egen erfaring;) Ble gravid som 19 åring, studerte 1året på universitetet. Samboeren hadde sikker jobb og vi hadde en helt grei levestandar:)Fikk god hjelp fra familie og venner:) Også passet vi hele tiden på tilbud og kjøpe ting brukt. Økonomisk så fikk jeg jo ikke noe ekstra annet enn vanelig lån fra lånekassen(som må betales tilbake), også fikk vi baretrygd da. Utbetalt fikk jeg 7000 i mnd, gj.snittlig 9000(det blir jo utbetalt mye høyere sum i begynnelsen av semesteret.. Dette gikk til sparing:).

Idag så har mannen min(ja, vi har giftet oss:)) fortsatt samme jobb, vi har en gutt på snart 2år, vi bor i en egen bolig(sparte heftig da vi fant ut at jeg var gravid), jeg er ferdig med utdanning til våren og alt har egentlig gått veldig bra:)

Men samtidig så vet jeg om flere venninner av meg som fikk barn tidlig og er alenemødre idag:( Ikke for å skremme deg altså, men statistisk sett så ser det jo ikke så lyst ut... Er den eneste i vennegjengen med unge mødre som fortsatt med utdanning også, enda de andre var klare på at de ville det. Man har jo ikke så god råd som student, og jeg vet at mange føler at det å ha en kassajobb ihvertfall sørger for mer penger inn. Mange vil også ha nr. 2 rett etterpå, og da frister det med fødselspenger neste gang, og ikke utdanning .

Ja, ja; dette var bare mine tanker! Kan legge til at jeg synes det er enklere å prioritere studiene som studentmor:) Jeg har bare fått gode karakterer, dette fordi jeg tenker på gullets fremtid;). Også har jeg ikke tid til skippertak de siste ukene:P.

Lykke til med valget:)

[Gjest AnonymBruker]

Jeg må innrømme at jeg synes det er vel tidlig, selv om du virker som du er ansvarlig og har tenkt framover i tid. Egentlig mest fordi du ikke kan forestille deg hvordan det er å studere, sammenliknet med videregående. Du sier du føler deg ferdig med ungdomstiden, men den er jo mye mer enn det å feste på videregående Å være student og ta del i diverse aktiviteter i forbindelse med studiet, i tillegg til det faglige, er gjerne ganske forskjellig fra dette, og det kan være veldig engasjerende. For mitt vedkommende var det riktignok endel fest også, men jeg synes det "avslører" den manglende erfaringen når ungdomstid/tid uten barn=festing. Men jeg skjønner godt at du tenker det da det gjerne tar mye plass blant de jevnaldrende på videregående

Det jeg vil fram til er bare at det kan hende du vil føle du går glipp av noe av det som er spennende med å være student, dersom dere får barn før du har funnet ut hvordan det er å studere (og da fordi du er såpass ung at det ikke trenger være noe problem å vente, jeg vet jo at mange får barn først, så studerer i voksen alder, og jeg har selv vært voksen, om enn barnløs, student). Så hvis jeg skal gjøre meg opp en mening, er det å vente til du har kommet igang med studiene. Kanskje det da vil føles mer riktig å vente til du er ferdig, eller dere kan prøve underveis i studiet - da vet du i hvert fall mer om hvordan "det livet" er.

[Reveal]

Uten å på noen måte kritisere unge mødre, men jeg vil si at du (og dine jevngamle) er for unge til å starte med å prøve å få barn. Du virker så absolutt moden, og som du skriver har du samboer med fast jobb. Men, statistikkene er nå endog ganske "stygge"- mange går fra hverandre. Hva om dette skulle skje dere? Forutsatt at det da er du som blir sittende med dan daglige omsorgen. Som eneforsørger selv skal jeg helt ærlig fortelle at det tidvis er ganske så tungt både økonomisk og energisk (med tanke på skoleplanene dine). Jada, man klarer seg på sett og vis økonomisk, men "rik" blir man ikke. Skole på dagtid, barneoppfølging på ettermiddag og kveld, samt egenstudier og lekser på kveldstid krever ganske mye.

Jeg sier ikke at du ikke kan klare det- men i mitt hode ville jeg ventet med å bevisst prøve å få barn til etter at du har fått deg en utdannelse og de økonomiske forholdene og ressursene ligger litt mer tilrette.

[~white lady~]

Fullstendig enig med siste taler! Synes det er litt merkelig å høre fra en 18åring at h*n er ferdig med ungdomstida. Den er jo såvidt begynt

[Gjest AnonymBruker]

Jeg følte meg også veldig klar for barn da jeg var 18. I dag er jeg 25, førstegangsgravid og veldig glad for at det ble med ønsket da jeg var yngre.

[Gjest attenåringen]

Takk for svar!

Jeg vet selv at det er tidlig, og det er det som holder meg igjen. Men for forholdet sin del, så kan det like godt gå skeis nå som om 40 år, så der er man aldri trygg (men så klart har jeg også tenkt på det, siden vi er så unge). Jeg er nok sikker på at jeg kommer til å vente en stund til (i alle fall et år til, sannsynligvis mer), men ønsket er der. Dert er helt sikkert skremmende å høre hvordan jeg tenker, og tro meg: Det blir jeg også. Dette med at jeg trekker ungdomslivet opp mot fest høres kanskje rart ut, men det er gjerne sånn det blir når man kommer fra bygda, for her det ikke stort annet som foregår. Ungdomslivet er så klart ikke over, men jeg føler ikke at jeg hadde gått glipp av stort om jeg hadde fått et barn nå. Jeg får nok nøye meg med ønsket noen år til, og heller vente å se hva som skjer.

[einna]

Jeg er også fra et lite sted. Livet mitt forandret seg helt da jeg flyttet for å studere. Det var bra før også altså, ikke misforstå meg, men det åpnet opp en helt ny verden av opplevelser, inntrykk og erfaringer. Når jeg tenker tilbake på meg som 18åring var jeg fortsatt et barn på mange måter, selv om jeg var veldig voksen på andre.

Studielivet er ikke det samme som å ta videregående, det er mye kjekkere (synes jeg da..)! Når det gjelder festing blir det ofte et annet "nivå" på det etterhvert. Elsker å gå ut å ta noen øl med venner for eksempel, eller gå på stand up eller quiz. Studentstuff

Anbefaler å prøve iallefall et år før du begynner familielivet. Når du blir mor, er du det for livet. Nå har du sjansen til å være ung og egoistisk Kos deg med det en stund.

EDIT: Sier ikke at det å være mor nødvendigvis eksluderer alle disse tingene, men det er friheten du kan nyte litt lenger!

Endret 4. mai 2010 av einna

[Gjest AnonymBruker]

Jeg bodde på landet (som deg), og var som 19-åring veldig klar for å få barn! Jeg følte heller ikke for å drive med grøftefyll.. Vi holdt sammen i to år (18-20), og deretter flyttet jeg fordi jeg fikk jobb et annet sted. Der møtte jeg min nåværende kjæreste (etter at jeg hadde hatt et veldig kort forhold i mellomtiden), og vi har nå bodd rett utenfor byen en stund. Jeg begynte å studere, og fikk meg høyere utdannelse. Kjempegøy! For min del hadde jeg ikke fått til det om jeg ikke hadde flyttet på meg. Kjæresten min og jeg har vært sammen noen år. Vi koser oss så masse! Vi drar på konserter, går på kafé, tar noen øl med venner, utvider vennekretsen vår, drar på festival, pusser opp hus og skal snart reise på tur i noen måneder. Ungdomstiden min var neimen ikke over likevel!

Og så får vi se hva vi gjør når vi kommer hjem fra reise..

Ble min personlige historie, men ville bare si at jeg er så glad jeg ventet! Først nå har de fleste av mine venner fått barn (minus de få som var veldig tidlig ute), og det er jo gøy å dele noe sånt, og ikke være den første. Det er ikke så lett å beholde vennskapene heller. Jeg har sett at de som var tidligst ute, er alenemødre/-fedre nå (minus ett par). De har også slitt med å ta høyere utdanning siden de har vært alene. Synes derfor at du bør ha dette på plass om dette er noe du tenker på. I alle fall at du kan få deg en ordentlig jobb som du kan trives i på lang sikt, og at du kan klare deg selv om ting ikke skulle bli som ventet. For ikke å snakke om hvor mye gøy du og kjæresten din kan ha nå først, før dere får det gøy og koselig på en annen måte Lykke til!

[Eliisa]

Jeg er selv ung mor og fikk barn når jeg var 23 år. Stortrives med det og angrer ikke et sekund på at jeg fikk barn såpass tidlig. Allikevel tenker jeg at du burde vente noen år. Ja, du er klar nå og virker moden - men du vet så lite om hva du tenker og hvor du er om 3-4 år.

Jeg var ganske lik som deg, aldri vært så veldig interessert i fyll og russetid som de jeg gikk i klasse med. Når jeg var ferdig med videregående dro jeg på backpacking rundt i verden i 2 år, ofte sammen med han som nå er faren til ungen min. For faren sin del, fikk han oppfylt sin drøm om et år med utenlandstjeneste i forsvaret.

Når vi var 22 hadde vi fått gjort det vi virkelig hadde lyst til å prøve og vært sammen i nesten 4 år. Jeg hadde bare et år igjen av utdannelsen min og han 2 år. Vi hadde et solid forhold, som hadde overlevd masse. Så vi kom frem til at barn og A4 hadde passet oss flott. Nå er vi unge foreldre, men som allikevel ikke går glipp av "ungdomstiden" vår.

Ps, bleier er forøvrig noe av det som er lettest ved en unge

[gompen]

Jeg synes du burde vente. Ikke fordi du er 18år, men fordi du og kjæresten bare har vært samboere i 1 år. Det er ikke lenge, vent til dere har bodd sammen i 3-5 år.

Jeg tviler ikke på at dere ville greid å skifte bleier, og alt annet praktisk som følger med et barn. Det jeg tenker kan bli en utfordring er de tingene med barn som sliter på parforholdet, siden dere har vært samboere i såpass kort tid.

Tro meg, lite søvn får frem det verste i oss, og da er det viktig at forholdet har et solid fundament. Det må opparbeides gjennom flere enn ett år som samboere.

Fikk barn selv når jeg var 20 forøvrig, så jeg veit hva jeg snakker om.

[Gjest AnonymBruker]

Hvorfor skal alle unge som har lyst på barn understreke at de er sååå modne fordi de ikke er så ofte på fest, og trives best hjemme? Om man liker en fest eller ikke sier ikke noe om hvor moden man er

[Gjest 31 åring ;)]

Jeg ville heller ikke på fyllefestene på videregående. Derfor BEGYNTE på mange vis min ungdomstid da jeg var 19 og flyttet til studiestedet mitt.

Jeg studerte, reiste, jobbet, levde, var samboere i flere år med han jeg etter hvert giftet meg med.

Og så fikk jeg barn... Med god økonomi og mye livserfaring i ryggen. Og på samme tid som mine venninner også fikk/får barn (noe som betyr mer enn du kanskje aner).

Selv var jeg 28 da jeg fikk barn, så du trenger jo ikke vente like lenge.. Men til du er ca 23 f.eks?

For uansett hvor moden du føler deg og hvor sikker du er på forholdet ditt, så vet vi som har vært der før at det skjer MYE i de neste årene. Sjansen er veldig stor (mye større enn litt senere) for at du kommer til å ønske deg helt andre ting om noen få år. Ønske deg andre ting i en mann, av livet generelt osv.

[Charlie28]

Jeg synes vel egentlig det er opp til deg og kjæresten din.

Ja, du er ung, og jeg vet at veldig mange voksne på 40 oppfører seg like "umodne" som en 18 åring ville gjordt. Alder kan til tider derfor bare være et tall..

Uansett, så tror jeg det ville vært lurt å vente til en er ferdig med studiene. Studerer seg, og vet da søren om jeg hadde klart å hatt en unge i tillegg.. Vanskelig nok med 2 semester oppg, forelesninger og eksamener om hverandre..

Det du kan gjore er jo eventuelt å vente til du har tatt 2 år av studiene dine, og så bli gravid i løpet av det siste. Da får du barnet når du er ferdig å studere. Ikke sååååå lenge til.

Hadde LITT de samme tankene da jeg var 18 år, men det ble ikke noe av det, og er glad for det nå.

Har lyst å få barn når jeg har tid til å være hjemme med det 1 året, slik at jeg kan oppleve den viktige spedbarnstiden, og ikke høre fra barnehagetanter og barnepiker at "idag gikk h*n" osv...

Men, som sagt, opp til dere. Har flere venniner som ble mødre unge (18-20 år) og de klarer seg jo helt fint. De siser det er tøft, men for hvilke foreldre er det ikke det?

Bare snakk om å ikke bevisst gjøre det tøffere enn det trenger å være

Masse lykke til med valget

[Gjest AnonymBruker]

Hvorfor skal alle unge som har lyst på barn understreke at de er sååå modne fordi de ikke er så ofte på fest, og trives best hjemme? Om man liker en fest eller ikke sier ikke noe om hvor moden man er

Enig Jeg har heller aldri vært noe fest og fyll-mennesker, men det betyr ikke at jeg var veldig moden da jeg var 18. Livet handler om mye mer enn det. For meg var det veldig lærerikt å studere, jeg ble mye mer selvstendig og fikk åpnet øynene for mange ting som min verden var lukket for før. Dermed endret jeg meg ganske mye på få år. Selvfølgelig kan man bli en god mor når man er 18, jeg tror ikke barnet vil lide noen nød men for sin egen del kan det være en fordel å vente et par år.

[Gjest AnonymBruker]

Det du kan gjore er jo eventuelt å vente til du har tatt 2 år av studiene dine, og så bli gravid i løpet av det siste. Da får du barnet når du er ferdig å studere. Ikke sååååå lenge til.

Bare en liten kommentar til det - hvis man ikke melder seg opp/kommer inn på studier og får støtte fra lånekassa etter at man har fullført det studiet man har holdt på med, så får man bare fødselspenger eller hva det heter fra NAV, og det er _lite_ penger, rundt 30 000, tror jeg. Omgjort stipend fra lånekassa kan vel utgjøre ca 80 000 på et år. Så på en måte er det lurere å få barn underveis i studiet, eller etter at man har vært ute i jobb en stund selvsagt.

Jeg synes i hvert fall det høres lurt ut å starte på studiene Det er en annen verden å studere, selv kommer jeg fra Oslo og sånn sett ikke fra en "kjedelig" bygd, men synes jeg har erfart mye av det samme: Det livet og den omgangskretsen man kjenner til på videregående trenger langtfra være representativ for hvordan resten av "ungdomstiden" kan være. Og det har lite med festing å gjøre. Det er så utrolig mye man kan engasjere seg i som student, fra studentavis til studentdemokrati, Amnesty, trening, fagutvalg osv Og det har blitt veldig vanlig og ofte ønskelig med et semester eller år i utlandet eller et annet universitet. Selvsagt passer ikke alt for alle, men det er fint å ha tid til å kunne velge i hvert fall. Jeg mener ikke å svartmale det å få barn tidlig, jeg kjenner også endel som - med ulike planer for utdanning osv - har fått barn som 17-20-åringer, og de gjør stort sett en like god jobb som de som er eldre. Men det er endel ting som utvilsomt blir mer tungvinte når du tross alt har planer om å studere Og ettersom du er så ung og har mulighet for å vente så synes jeg det definitivt er lurest.

[estrella]

Jeg har heller aldri vært noe festmenneske, men jeg elsker å reise rundt og å oppleve verden. Det er slike ting du må gi opp hvis du får barn når du er 18. Ikke at du aldri kan reise med barnet, men

1)Når barnet er lite så er det ikke så lett å gjennomføre en lengre tur/lang flyreise (barnets trivsel)

2) Det er dyrt å ha barn. Det vil altså være ganske vanskelig å reise rundt/oppleve ting og få det til å gå rundt.

3) Du kan ikke bare reise på f.eks en konsert o.l fordi du har et barn som trenger deg

Jeg har kjempelyst på barn, men jeg vet at jeg er alt for ung. Jeg hadde nok klart det, å tatt meg av et barn, men hvorfor haste? Hvorfor ikke være ferdig med skolen? Det er jo lettere å gå på skole uten et barn. Du er fortsatt ung hvis du venter noen år.

[annemette]

Jeg fikk barn da jeg var 20 år. Faren til barnet og jeg hadde vært sammen 1,5 år da jeg ble gravid. Jeg skal selvfølgelig ikke si at jeg angrer, og det har faktisk ikke vært så slitsomt heller, men du må være foreberedt å legge totalt om på livsstilen din. Nå er jeg alenemor (ja, en av de i den statistikken det snakkes om :-) ) og 22 år, og det er litt stress med tanke på barnehagehenting, tidlig opp om morgenen, alltid en ekstra man tar mest hensyn til... Men det er så klart verdt det, ingen tvil om det. (barnefar har han 40% slik at jeg har litt "fri", bare så det er sagt)

Nei, konklusjon må bli: hvis du føler deg klar for det så ser jeg ingen grunn til å vente. Uansett om man er 18, 30 eller 40 så kan forhold og jobbsituasjon ryke, man har uansett ingen garantier i livet. :-)

Lykke til med valget ditt.

[Gjest gurimalla]

Ja, du er ung, og jeg vet at veldig mange voksne på 40 oppfører seg like "umodne" som en 18 åring ville gjordt. Alder kan til tider derfor bare være et tall..

Nesten ingen 40 åringer oppfører seg på samme måte som en gjenomsnittlig 18 åring. Selvfølgelig finnes det idiotiske umodne 40 åringer og supermodne 18 åringer, men i de fleste tilfeller sier aldre noe om erfaringer.

[I.am.me]

På denne tråden kommer du nok til å få mange forskjellige svar, i og med at ditt spørsmål kan besvares med mange ord og forklaringer. Det jeg skriver nå er MIN oppfatningen og kanskje ikke det resten av samfunnet tenker.

Jeg er som deg; svært moden for alderen, ferdig med festing og ferdig med ungdomstiden min, egentlig ferdig med å være et barn. Jeg føler meg som en voksen og de fleste av mine venner er eldre enn meg. Likevel har jeg IKKE lyst på barn nå. Selvfølgelig; ser jeg en søt baby blir jeg jo litt bansjuk, men det varer ikke lenge. Mange av mine venner har nylig fått barn, og jeg passer barna deres ofte. Men det får meg til å se det utrolig store økonomiske, psykiske og praktiske ansvaret et barn bringer med seg. Jeg har lenge tenkt på om jeg skulle kjøpe hund, men har vært usikker fram til nå fordi jeg er mye fram og tilbake. Når jeg ikke en gang kan bestemme meg for hund, hvordan skulle jeg da kunne ha baby?

Babyer er søte og de er ikke så krevsomme, men babyer er bare babyer i en svært kort periode. Perioden de er barn og ungdommer er så mye lengre. Tror du at du om 15 år fra nå er PSYKISK og mentalt KLAR for å oppdra en tenåring? Mange tårer, samt. gleder vil komme, men mest av alt vil det være slitsomt. Det vil være tungt å måtte gå gjennom så mange følelser på en gang.

Fra naturens side er det meningen at mennesker skal få baby ung, men før i tiden når samfunnet var annerledes var det mormor/farmor til barnet som hjalp til i huset. Mor bodde hjemme og hadde ikke en jobb/utdanning. Men i dag må du stå på egne bein, uansett om du tror du har typen eller faren til barnet i bakhånd, kan det være at du faktisk ikke har det. Du kan ikke med 100% sikkerhet si at barnets far vil være der gjennom hele graviditeten og oppveksten til barnet, mye kan skje på 18 år. Dere har vært sammen 1 år bare, og jeg føler at det på en måte ikke er rettferdig for et barn å bli født inn i et forhold så tidlig. Du har ingen garanti for at forholdet vil vare. Det er selvsagt lov å håpe, men hvis du er realistisk vet du at det er ganske så usikkert. Da må du tenke; er du klar til å ta vare på barnet alene hvis det skulle være?

JEG kunne aldri fått barn tidlig. Men det er som sagt; bare opp til deg! Husk at det er flere unge mødre som sliter med fødselsdepresjoner enn eldre. Bare sånn PS....