33 barn drept og mishandlet

[Gjest ung mor]

Dagens Vg.no skriver om samfunnsforskning som går ut på at vi må satse mer på forebygging og hjelp til dem som trenger det. Hvor mange barn som blir drept av foreldrene sine, og om kvinner som opplever vold -

Til alle dere som ikke har dette som endel av hverdagen deres; IKKE tro på det dem sier, det er Kun ord - når det kommer til stykke er det ingen som løfter en finger for å hjelpe barn i disse stiuasjonene. !

Barn med foreldre som åpenlyst er "rusmisbrukere eller som seksuelt mishandler sine barn" - de er de eneste som faktisk BV. går inn å fysisk tar fra foreldrene.

De barn polititet, barnevernet, skole, lege, helsesøster VET blir psykisk mishandlet av foreldre, av psykisk syke og voldlige foreldere. De MÅ faktisk lære seg å leve med det! At de til tider er alene med en voksen som ikke gjør som de voksne "skal", som gjør at barna er konstant redde. Voksne som politiet har i papirene sine er "Meget psykisk ustabile" Dette er virkeligheten i Norge i 2010. (Etnisk norske normenn, om noen skal lure)

Ikke tro på alle de gode ord - for de vil aldri komme til handling.

Ung mor

[Tuppatuppa]

Jeg forstår akkurat hva du mener, og kan dessuten dessverre legge til at dette slettes ikke er noe nytt fenomen.

Jeg vokste selv opp i et hjem med både psykisk og fysisk mishandling. Jeg vokste opp med en innvendig frykt,som selv i dag ikke har sluppet taket - jeg blir simpelthen ikke kvitt denne, selv om den ikke kommer til uttrykk på spesielle måter i dag.

Jeg husker at jeg trakk dynen over hodet, og hadde ansiktet vendt mot døren, så jeg skulle kunne være forberedt på det som måtte komme om kvelden når jeg la meg. Jeg hadde et lite hull i dynen som var over hodet, så jeg kunne få luft til å puste inn, og som jeg kunne se igjennom, for jeg fryktet svært ofte at min far ville komme inn og drepe meg. Dette var en svært realistisk frykt.

Jeg ble slått,sparket, dyttet, spyttet på og ble fortalt at jeg var hjerneskadet,schizofren,sosiopat,psykopat,lystløgner, manipulativ,ond og besatt av ondskap/onde demoner og muligens også onde ånder. Jeg ble fortalt at dette var noe alle visste om og gjennomskuet.

Jeg ble fortalt hva jeg skulle tenke,mene og tro, og når jeg ytret annet, var det over på fysisk mishandling igjen. Jeg har vage minner om annen fysisk mishandling, men har ikke ønsket å finne utav disse; gynekologen min ser disse minnene hver gang jeg sjekker meg der, for da vekkes kroppens minnefunksjon til live, og det er et helvete å oppleve.

Jeg VET at det var voksne rundt meg som visste hvordan jeg hadde det. Jeg vet at de aldri gjorde eller sa noe om det.

I voksen alder, er det kun en person som har sagt til meg at " vi mistenkte det,men kunne liksom ikke få oss til å tro noe slikt ".

Mine foreldre var - og er - oppegående, " respektable " og vel ansette mennesker. Min mor jobber for helsevesenet, min far i det private næringsliv. Vi hadde alltid - utad- god økonomi ( ikke innenfor de 4 vegger ) og tilhørte vel det man kan kalle for " øverste middelklasse ", og at min far- da jeg var i tenårene - utviklet et heftigere forhold til alkoholen, var det heller ingen som merket noe til det.

JEg gråter ved tanken på de lidelser disse barna har gått igjennom. Jeg kjenner så altfor godt noe av den frykten de må ha følt - den er grusom. Ikke bare slag og volden, men det faktum at det er din nærmeste som gjør dette mot deg, er nesten en opplevelse som er vel så traumatisk.

Da jeg vokste opp, hendte det at jeg ønsket å dø - ved egen hjelp - hadde min far fullført det som ofte skjedde meg, hadde han tatt livet fra meg. Det skjedde nesten ved et par anledninger, og jeg husker at jeg gled inn i en slags likegyldighet.

Jeg blir kvalm, sint, lei og redd når jeg leser om disse barna. Hva må til for at samfunnet og " fagpersonell " faktisk begynner å ta tak i dette eskalerende problemet - når skal de begynne å redde liv??