Liker ikke foreldrene mine

[Gjest AnonymBruker]

Jeg liker rett og slett bare ikke foreldrene mine. Er ikke sånn at jeg hater dem intenst eller noe, men jeg føler liksom ikke at jeg er glad i dem heller. Altså, jeg ville blitt lei meg om de ble skadet, gikk bort eller sånt, men jeg føler meg liksom så stygg fordi jeg innerst ikke føler så veldig mye for dem.

Når det er sagt, vokste jeg opp med en mor som var ganske "streng" - MYE skriking, en sjelden gang kunne hun også eksplodere til de grader at hun kløp, lugget, dyttet eller lignende. Jeg var i grunn redd for henne i store deler av barndommen min. Blir utrolig trist av å tenke på at jeg kunne grue meg til å komme hjem fra skolen, i tilfelle mamma var i dårlig humør den dagen.

Pappa, vel, han er en sånn typisk pappa-pappa. Ikke så veldig interessert, mumler gjerne en respons bak avisen osv. Føler at all dialog jeg har med han, er samme type samtaler jeg ville hatt med en person jeg har kjent i 5 minutter, men jeg er også fryktelig irritert på ham. Jeg vet ikke hvorfor, men tror kanskje det kan ha noe med at jeg på en måte er sint på at han lot mamma drive på slik hun gjorde da jeg var yngre. Men også han er litt "kuet" av henne.

I dag er jeg 17, og har det utrolig fint i livet mitt, for det meste. Er ganske selvstendig, selv om jeg bor hjemme, så har jeg en slags egen loftsleilighet, som jeg kun forlater for å spise, eller når de ikke er hjemme. Trives utrolig bra på skole og alt sånt. Jeg krangler sjelden med min mor, og de få gangene så er det for det meste en del usaklige irritasjoner hun blåser seg opp over, og jeg bare forholder meg helt rolig og gidder ikke blåse meg opp på hennes nivå, som oftest. Da kan hun få rast av seg, og så roet seg ned igjen etterpå, for jeg vet på en måte innerst inne at mye av det hun sier kommer ut fordi hun er sint, men jeg merker at det kan ta på av og til. Men diskuterer jeg tilbake, blir alt bare mye verre, så selv om det føles litt trist å bare stå parat som hoggestabbe, tror jeg det er det beste for oss begge. Jeg er hvertfall ikke redd henne lenger, da jeg snart er 18 og hun ikke "kontrollerer" meg lengre (økonomisk, derimot...), og jeg er fysisk sterk nok til at jeg vet at om hun legger hånd på meg, så kommer jeg nok til å gjengjelde det.

Men selv om jeg ikke har et særlig nært forhold til mine foreldre, så føler jeg meg liksom så utakknemlig og stygg for at jeg ikke er glad i dem. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg var det, men innerst inne så føler jeg jo ikke noe særlig for dem. Jeg kan ofte ha litt sånne overfladiske, men hyggelige samtaler med min mor, hun er i godlune en uke eller to, og jeg føler at joda, kanskje vi er "venner" allikevel, og så kommer én dag hvor hun ikke er like blid, og da tenker jeg bare "aldri mer". Når det kommer til pappa, så er liksom tingen mellom han og meg at vi bare bor i samme hus, på en måte.

Det føles bare så kynisk og ekkelt å tenke på. Jeg er rett og slett ikke glad i foreldrene mine, og jeg føler meg så råtten for det. Er det bare jeg som er en utakknemlig drittunge? Eller kan jeg faktisk kanskje prøve å bedre dette? Jeg tenker, det er jo i bunn og grunn snakk om to personer jeg hadde holdt meg unna dersom jeg ikke hadde bodd i samme hus som dem. Er det en tapt sak, liksom?

[Gjest gjestdeluxe]

Jeg liker rett og slett bare ikke foreldrene mine.

Når det er sagt, vokste jeg opp med en mor som var ganske "streng" - MYE skriking, en sjelden gang kunne hun også eksplodere til de grader at hun kløp, lugget, dyttet eller lignende. Jeg var i grunn redd for henne i store deler av barndommen min. Blir utrolig trist av å tenke på at jeg kunne grue meg til å komme hjem fra skolen, i tilfelle mamma var i dårlig humør den dagen.

Pappa, vel, han er en sånn typisk pappa-pappa. Ikke så veldig interessert, mumler gjerne en respons bak avisen osv. Føler at all dialog jeg har med han, er samme type samtaler jeg ville hatt med en person jeg har kjent i 5 minutter, men jeg er også fryktelig irritert på ham. Jeg vet ikke hvorfor, men tror kanskje det kan ha noe med at jeg på en måte er sint på at han lot mamma drive på slik hun gjorde da jeg var yngre. Men også han er litt "kuet" av henne.

IDet føles bare så kynisk og ekkelt å tenke på. Jeg er rett og slett ikke glad i foreldrene mine, og jeg føler meg så råtten for det. Er det bare jeg som er en utakknemlig drittunge?

Det er en ærlig sak. Dessuten, hva tror foreldre egentlig: dersom de investerer lite inn i sine barn av kommunikasjon og kontakt langs veien, hva tror de at de kan forvente tilbake?

Foreldre som tror at barna deres vil takke dem i kraft av at de er foreldre - uten å ha anstrengt seg for gode relasjoner til barna, kan bli skuffet. Når foreldre ikke har oppført seg bra eller lagt grunnlaget for god kommunikasjon med sine barn, kan de forvente å få "avkastning" for det når barna blir voksne.

Det er ikke alltid kjemien stemmer så bra mellom foreldre og enkelte av barna. Man kan ikke true på seg god kjemi...

Endret 2. mai 2010 av gjestdeluxe

[Gjest AnonymBruker]

Som deres barn skylder du dem ikke noe bare fordi de er dine foreldre. De har produsert dine følelser for dem, det er ikke din feil. Jeg har ingen datterfølelse for mine foreldre, og det har de sørget for på eget vis. Det er ikke noe jeg har produsert, derfor føler jeg ingen skyld i det. Det burde ikke du heller.

[Kamikatze]

Ikke engst deg for mye over dette, TS (Trådstarter). Oppå dine foreldres handlinger kommer også det biologiske som nesten alle føler en gang i løpet av tidlig overgang til voksenalder - en slags annen "trassalder", som har den biologiske funksjonen at avkommet skal løsrive seg fra opphavet, for å begynne å orientere seg utover, for å skaffe sin egen make.

Slik du beskriver din mor (selv om jeg har i bakhodet at en sak kan ha to sider) så antar jeg at hun er manipulerende for å få igjennom viljen sin, også når det gjelder bagateller.

Jeg tror du er på rett vei. Loftshybelen gir deg trygget, men samtidig en mulighet til å prøve deg for deg selv. Da er det bare den økonomiske biten som skal på plass, og du har det ikke brenntravelt.

Bruk litt tid på å gi deg selv gode vaner, slik at du begynner å bruke hybelkomfyren og ikke trappa når du blir sulten. Prøv deg som ekstrahjelp i butikk eller annet som gir mynt i kassa og arbeidserfaring. Det gjør overgangen behageligere når du skal både ha egen selvstendig bolig og når du skal søke ordinært fulltidsarbeid.

Min erfaring var at forholdet til mine foreldre (vel, min mor) bedret seg betraktelig etter at avhengighetsbåndene ble kuttet, og når jeg leste meg opp på manipuleringsteknikker - slik at jeg avslørte kontrolleringsanfallene.

Lykke til videre.

Rettet:

Noen småfeil, i håp om å komme "Belladonnabanden" i forkjøpet. :gjeiper:

.

Endret 2. mai 2010 av Kamikatze

[Gjest Vitaminbjørn]

"Just because you have children, doesnt make you a parent"

Endret 2. mai 2010 av Vitaminbjørn

[Sissan]

Syns ikke du skal bekymre deg jeg. For det første må du ikke forholde deg nært til dem om noen år når du er selvstendig, om du ikke velger det. For det andre er det sikkert ikke så mange andre i deres generasjon du ville valgt som omgangsvenner heller.

Foreldre skal ikke være venner, og at det er konfrontasjoner - kanskje spesielt mor/datter - i tenårene er helt vanlig. At du holder deg "voksen" når det blåser, skal du være stolt av. Du kommer til å dra nytte av den egenskapen mange ganger senere i livet.

Enten kommer følelsene tilbake når du ikke lenger er avhengig av dem. Ellers så er det helt greit. Bare husk at foreldre er utrolig kjekt å ha gjennom livet, økonomisk som nå, og senere emosjonelt og som en trygg havn om livet blir tøft. Det er litt opp til deg også hvordan det skal bli fremover, og om moren din ikke oppfører seg mot andre slik hun har gjort mot deg, kan du kanskje få balansert forholdet deres litt når du blir eldre, slik at det kan bli hyggelig i blant om ikke annet.

[:-) anna]

Ikke for å være kjip. Men jeg synes du høres litt utakknemlig ut. De fleste 17-18-åringer er midt mellom det å være selvstendige og forstå hva det innebærer, og det å være barn og ta for gitt at andre skal ta ansvar for deg fullt og helt.

Du skriver ikke noe om hva du bidrar med hjemme, men ettersom du bare er ute av rommet ditt til måltider og når de ikke er hjemme høres det ikke ut som om det er så mye.

Vil det si at du bor hjemme i huset til foreldrene dine, i noe du kaller en slags loftsleilighet, og får alle måltider og penger i tillegg? Og så sier du at du ikke liker de noe særlig.

Det er mulig at det du opplever som irrasjonelt sinne fra din mors side handler om at hun synes du bidrar litt lite i forhold til hva hun skulle ønske av deg. Både som hjelp og som et menneske hun har oppdratt.

Det er ikke sikkert dette stemmer, men om det gjør det så foreslår jeg at du f.eks tar ansvar for å vaske badet hver uke. Og kanskje lager middag OG rydder opp igjen en dag i uken.

Så kan du begynne å klage over foreldrene dine etter det.

Om du misliker de sånn så får du flytte hjemmefra.

Hadde mine barn tatt imot gratis hus, mat og penger, og bare tatt for gitt at sånn er det. Og i tillegg sagt om meg at de ikke egentlig liker meg noe særlig. Da hadde jeg blitt skuffet

Endret 2. mai 2010 av :-) anna

[Gjest AnonymBruker]

Det skremmer meg at folk mener man skal være så jævelig takknemlig fordi man får kost og losj av foreldrene sine. Barn trenger kjærlighet. Jeg ville heller bodd med fattige foreldre som viste at jeg betø noe for dem, enn slik jeg har hatt det opp igjennom årene...

Jeg visste ikke hva kjærlighet var før jeg var 18... Helt særiøst.

Å lese TS sitt innlegg blir som å lese om meg selv, men veldig forenklet. Og helt ærlig hadde jeg gitt blanke f om foreldrene mine døde. Faktisk hadde jeg blitt jævelig glad om morra mi gikk bort. Første gangen jeg tenkte på å ta livet av morra mi var jeg 7 år og hadde fått vite hva det innebar å dø fordi min bestefar døde. I etterid ser jeg at det var lurt at jeg ikke gjorde de tingene jeg hadde tenkt på, for hun hadde ikke dødd av det.

Ja, jeg er bitter...

[Sissan]

Er du over 18 skal du være takknemlig for kost og losji mener jeg. Frem til det er det en del av dealen. Men barna skal selvsagt bidra.

Jeg føler litt på meg at siste gjest har hatt et litt verre forhold til sine foreldre enn TS. Mulig jeg tar feil, men det virker mer som et hatforhold i det siste innlegget. Da skal foreldre ha trådt fryktelig feil, og det er grusomt når det skjer. Mot barna.

Men TS snakker om dårlig samvittighet fordi hun ikke føler hun er glad nok i dem, det blir en annen greie syns jeg. OG jeg tror det er mange tenåringer som føler det slik uansett om det er kjærlighet og/eller penger i familien.

[Gjest AnonymBruker]

I mitt tilfelle fikk jeg et mye "bedre" forhold til foreldrene mine etter at jeg flyttet hjemmefra. Kjenner meg litt igjenn i det TS skriver, og på den tiden jeg bodde hjemme følte jeg nok en del på at mamma maste for mye, pappa var likegyldig osv. Men etter å ha flyttet hjemmefra, så er det altså noe helt annet, sikkert fordi vi ikke går så mye oppå hverandre som før. Nå kan jeg fint snakke med mamma en times tid i telefonene i uka, mens før var det mer praktisk kommunikasjon, som "lager du middag etter skolen?", "henter du posten", "har du fått svar på matte-prøven" osv.

Så ikke ha dårlig samvittighet for hva du føler/ikke føler for foreldrene dine, ta heller tiden til hjelp!

[Gjest marlene]

Jeg er også 17år, ikke spesielt glad i faren min eller moren min. Greia er ar jeg har gått på internatskole et år og jeg elsket friheten med det! Jeger også en partyjente og liker å feste og å være sosial. Det er helt klary noe av det beste jeg vet. Har utrolig strenge foreldre, det virker ut som de er litt for glade i meg. Pappa skal vite hvor jeg er til en hver tid og sånn jar det alltid vært. Jeg får ikke lov til noen ting og hvis jeg spør om å få lov til ting og de sier nei og jeg spør hvorfor så får jeg ikke noe svar. Jeg har fsste innetider og de sitter oppe og venter at jg skal være inne kl 11. Det er så sinnsykt irriterende og jeg krangler stort sett med de hver dsg. Da er det om å gjøre å skrike høyest. Føles som å sitte i sånn hjemmeværende fengsel. jeg gleder meg bare til å bli 18 så jeg kan flytte ut.

[AnonymBruker]

Jeg er også 17år, ikke spesielt glad i faren min eller moren min. Greia er ar jeg har gått på internatskole et år og jeg elsket friheten med det! Jeger også en partyjente og liker å feste og å være sosial. Det er helt klary noe av det beste jeg vet. Har utrolig strenge foreldre, det virker ut som de er litt for glade i meg. Pappa skal vite hvor jeg er til en hver tid og sånn jar det alltid vært. Jeg får ikke lov til noen ting og hvis jeg spør om å få lov til ting og de sier nei og jeg spør hvorfor så får jeg ikke noe svar. Jeg har fsste innetider og de sitter oppe og venter at jg skal være inne kl 11. Det er så sinnsykt irriterende og jeg krangler stort sett med de hver dsg. Da er det om å gjøre å skrike høyest. Føles som å sitte i sånn hjemmeværende fengsel. jeg gleder meg bare til å bli 18 så jeg kan flytte ut.

Du høres iallfall umoden ut. Du vil ikke ha foreldre som setter grenser og bryr seg om deg. Du vil ha friheten. Flytt ut den dagen du blir 18 år og ta det hele og fulle ansvaret for ditt eget liv, også økonomisk.

Anonym poster: e4046755f7b9b8e553b469cc6612c492

[AnonymBruker]

Det er en ærlig sak. Dessuten, hva tror foreldre egentlig: dersom de investerer lite inn i sine barn av kommunikasjon og kontakt langs veien, hva tror de at de kan forvente tilbake?

Foreldre som tror at barna deres vil takke dem i kraft av at de er foreldre - uten å ha anstrengt seg for gode relasjoner til barna, kan bli skuffet. Når foreldre ikke har oppført seg bra eller lagt grunnlaget for god kommunikasjon med sine barn, kan de forvente å få "avkastning" for det når barna blir voksne.

Det er ikke alltid kjemien stemmer så bra mellom foreldre og enkelte av barna. Man kan ikke true på seg god kjemi...

Åh, jeg kunne virkelig ikke sagt det bedre selv! Spiker'n på hodet og velformulert!

Jeg liker rett og slett bare ikke foreldrene mine. Er ikke sånn at jeg hater dem intenst eller noe, men jeg føler liksom ikke at jeg er glad i dem heller. Altså, jeg ville blitt lei meg om de ble skadet, gikk bort eller sånt, men jeg føler meg liksom så stygg fordi jeg innerst ikke føler så veldig mye for dem.

Når det er sagt, vokste jeg opp med en mor som var ganske "streng" - MYE skriking, en sjelden gang kunne hun også eksplodere til de grader at hun kløp, lugget, dyttet eller lignende. Jeg var i grunn redd for henne i store deler av barndommen min. Blir utrolig trist av å tenke på at jeg kunne grue meg til å komme hjem fra skolen, i tilfelle mamma var i dårlig humør den dagen.

Pappa, vel, han er en sånn typisk pappa-pappa. Ikke så veldig interessert, mumler gjerne en respons bak avisen osv. Føler at all dialog jeg har med han, er samme type samtaler jeg ville hatt med en person jeg har kjent i 5 minutter, men jeg er også fryktelig irritert på ham. Jeg vet ikke hvorfor, men tror kanskje det kan ha noe med at jeg på en måte er sint på at han lot mamma drive på slik hun gjorde da jeg var yngre. Men også han er litt "kuet" av henne.

I dag er jeg 17, og har det utrolig fint i livet mitt, for det meste. Er ganske selvstendig, selv om jeg bor hjemme, så har jeg en slags egen loftsleilighet, som jeg kun forlater for å spise, eller når de ikke er hjemme. Trives utrolig bra på skole og alt sånt. Jeg krangler sjelden med min mor, og de få gangene så er det for det meste en del usaklige irritasjoner hun blåser seg opp over, og jeg bare forholder meg helt rolig og gidder ikke blåse meg opp på hennes nivå, som oftest. Da kan hun få rast av seg, og så roet seg ned igjen etterpå, for jeg vet på en måte innerst inne at mye av det hun sier kommer ut fordi hun er sint, men jeg merker at det kan ta på av og til. Men diskuterer jeg tilbake, blir alt bare mye verre, så selv om det føles litt trist å bare stå parat som hoggestabbe, tror jeg det er det beste for oss begge. Jeg er hvertfall ikke redd henne lenger, da jeg snart er 18 og hun ikke "kontrollerer" meg lengre (økonomisk, derimot...), og jeg er fysisk sterk nok til at jeg vet at om hun legger hånd på meg, så kommer jeg nok til å gjengjelde det.

Men selv om jeg ikke har et særlig nært forhold til mine foreldre, så føler jeg meg liksom så utakknemlig og stygg for at jeg ikke er glad i dem. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg var det, men innerst inne så føler jeg jo ikke noe særlig for dem. Jeg kan ofte ha litt sånne overfladiske, men hyggelige samtaler med min mor, hun er i godlune en uke eller to, og jeg føler at joda, kanskje vi er "venner" allikevel, og så kommer én dag hvor hun ikke er like blid, og da tenker jeg bare "aldri mer". Når det kommer til pappa, så er liksom tingen mellom han og meg at vi bare bor i samme hus, på en måte.

Det føles bare så kynisk og ekkelt å tenke på. Jeg er rett og slett ikke glad i foreldrene mine, og jeg føler meg så råtten for det. Er det bare jeg som er en utakknemlig drittunge? Eller kan jeg faktisk kanskje prøve å bedre dette? Jeg tenker, det er jo i bunn og grunn snakk om to personer jeg hadde holdt meg unna dersom jeg ikke hadde bodd i samme hus som dem. Er det en tapt sak, liksom?

Din mor høres mye ut om min mor, TS, og jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg besøker mine foreldre nærmest bare fordi det forventes. Det er tabu å ikke like sine foreldre.

Anonym poster: ee22827ce4f26c2d357d2a35f44bcaa5

[AnonymBruker]

Jeg liker rett og slett bare ikke foreldrene mine. Er ikke sånn at jeg hater dem intenst eller noe, men jeg føler liksom ikke at jeg er glad i dem heller. Altså, jeg ville blitt lei meg om de ble skadet, gikk bort eller sånt, men jeg føler meg liksom så stygg fordi jeg innerst ikke føler så veldig mye for dem.

Jeg håper du er like overbærende hvis din datter eller sønn ikke føler så mye for deg. Det kan jo skje.

Anonym poster: dc0ae42e16030ed51d2d606650f4fc28

[Mr.Dean]

Jeg har det likt deg, bare at jeg derimot er veldig glad i mamma.

Pappa derimot er for meg bare en person som er i veien for meg. Og pga han forlater jeg ikke rommet mitt når jeg er hjemme, før han har lagt seg. Kan få dårlig samvittighet av det innimellom, men han har ikke akkurat gjort noen innsats til å få det annerledes heller.

Man høster som man sår.

[mammamora90]

Jeg liker rett og slett bare ikke foreldrene mine. Er ikke sånn at jeg hater dem intenst eller noe, men jeg føler liksom ikke at jeg er glad i dem heller. Altså, jeg ville blitt lei meg om de ble skadet, gikk bort eller sånt, men jeg føler meg liksom så stygg fordi jeg innerst ikke føler så veldig mye for dem.

Når det er sagt, vokste jeg opp med en mor som var ganske "streng" - MYE skriking, en sjelden gang kunne hun også eksplodere til de grader at hun kløp, lugget, dyttet eller lignende. Jeg var i grunn redd for henne i store deler av barndommen min. Blir utrolig trist av å tenke på at jeg kunne grue meg til å komme hjem fra skolen, i tilfelle mamma var i dårlig humør den dagen.

Pappa, vel, han er en sånn typisk pappa-pappa. Ikke så veldig interessert, mumler gjerne en respons bak avisen osv. Føler at all dialog jeg har med han, er samme type samtaler jeg ville hatt med en person jeg har kjent i 5 minutter, men jeg er også fryktelig irritert på ham. Jeg vet ikke hvorfor, men tror kanskje det kan ha noe med at jeg på en måte er sint på at han lot mamma drive på slik hun gjorde da jeg var yngre. Men også han er litt "kuet" av henne.

I dag er jeg 17, og har det utrolig fint i livet mitt, for det meste. Er ganske selvstendig, selv om jeg bor hjemme, så har jeg en slags egen loftsleilighet, som jeg kun forlater for å spise, eller når de ikke er hjemme. Trives utrolig bra på skole og alt sånt. Jeg krangler sjelden med min mor, og de få gangene så er det for det meste en del usaklige irritasjoner hun blåser seg opp over, og jeg bare forholder meg helt rolig og gidder ikke blåse meg opp på hennes nivå, som oftest. Da kan hun få rast av seg, og så roet seg ned igjen etterpå, for jeg vet på en måte innerst inne at mye av det hun sier kommer ut fordi hun er sint, men jeg merker at det kan ta på av og til. Men diskuterer jeg tilbake, blir alt bare mye verre, så selv om det føles litt trist å bare stå parat som hoggestabbe, tror jeg det er det beste for oss begge. Jeg er hvertfall ikke redd henne lenger, da jeg snart er 18 og hun ikke "kontrollerer" meg lengre (økonomisk, derimot...), og jeg er fysisk sterk nok til at jeg vet at om hun legger hånd på meg, så kommer jeg nok til å gjengjelde det.

Men selv om jeg ikke har et særlig nært forhold til mine foreldre, så føler jeg meg liksom så utakknemlig og stygg for at jeg ikke er glad i dem. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg var det, men innerst inne så føler jeg jo ikke noe særlig for dem. Jeg kan ofte ha litt sånne overfladiske, men hyggelige samtaler med min mor, hun er i godlune en uke eller to, og jeg føler at joda, kanskje vi er "venner" allikevel, og så kommer én dag hvor hun ikke er like blid, og da tenker jeg bare "aldri mer". Når det kommer til pappa, så er liksom tingen mellom han og meg at vi bare bor i samme hus, på en måte.

Det føles bare så kynisk og ekkelt å tenke på. Jeg er rett og slett ikke glad i foreldrene mine, og jeg føler meg så råtten for det. Er det bare jeg som er en utakknemlig drittunge? Eller kan jeg faktisk kanskje prøve å bedre dette? Jeg tenker, det er jo i bunn og grunn snakk om to personer jeg hadde holdt meg unna dersom jeg ikke hadde bodd i samme hus som dem. Er det en tapt sak, liksom?

Jeg kjenner meg litt igjen her i forhold til mamma, tror desverre ikke det er så veldig uvanlig. Moren min har aldri vært helt på "nett" for å si det slik, i tillegg har hun alltid vært forkjellsbehandlende og virket veldig fientlig innstilt mot meg. Da jeg var liten kunne hun finne på å si at "jeg skulle ønske du aldri var født¨, ¨jeg skulle ønske det var du som var død". Nå er det en stund siden hun har sakt noe slikt da, men det er den vanlige forkjellsbehandlingen og fientligheten som er værst egentlig, for det opplever jeg omtrent hver dag, i hvertfall når jeg er på besøk. Jeg får også veldig dårlig samvittighet for å ikke like mamma, men jeg har flere ganger prøvd å snakke ut med henne om hvorfor hun oppfører seg slik mot meg. Da har hun bare begynnt å krangle uten noe som helst svar, så det har vært håpløst.

[Gjest "gjest"]

Jeg er glade i mora mi, men om jeg liker henne så kjempegodt.....

[kontoinformasjon]

Familie er noe man har pågodt og vont, venner kan man velge selv. Det er ingenting i verden som tilsier at man må/skal like foreldrene sine.

Man trenger ikke nødvendigvis å like foreldrene sine, men man skal faen meg også huske på at dine foreldre kunne gjort en langt værre jobb. Selv om jeg har vært meget heldig med mine foreldre vet jeg om flere som har hat en meget vanskelig oppvekst.

Noen vinner i lotto, andre blir født med misdannelser, slik er livet.

[Gjest Doh]

Skjønner deg godt jeg TS. Jeg er selv 26 år og har et ikke-eksisterende forhold til min far med unntak av når vi møtes i familiesammenhenger, da hilser jeg og prøver kanskje å ha en høflig samtale. Men jeg gleder meg ikke til å møte pappa, heller det motsatte, og jeg tar aldri kontakt med han (han tar heller aldri kontakt med meg). Og sånn har det vært lenge, omtrent siden jeg var 17 og foreldrene mine skilte seg (og alkoholproblemene hans kom litt bedre frem pluss at han fortalte mange løgner om mamma som gjorde at jeg mistet totalt respekt for han). Så det er ikke sikkert at det går over, men du skal vite at det ikke er unormalt eller helt uvanlig.

Ps: Det at du har dårlig samvittighet for at du ikke liker de viser hvertfall at du er glad i de da

[Gjest kutt strengen]

Jeg har ikke et spesielt godt forhold til mine foreldre, er der av plikt noen ganger. Fikk høre det under oppveksten at jeg måtte være så takknemlig, de hadde tross alt gitt meg tak over hodet og mat på bordet. Det snodige er at det var jeg som var jente som fikk høre det, jeg som bidro økonomisk og handlet mat når jeg var der på besøk etter at jeg flyttet hjemmefra. Mine brødre fikk aldri høre det, de trengte ikke bidra verken med penger eller husarbeide.

Det var mye annet også, voldelig oppdragelse og i mitt tilfelle var det mor som var den tafatte og far som var den eksplosive. Min mor unnskyldte alt min far gjorde. Det beste som skjedde meg var da jeg fikk jobb og flyttet langt hjemmefra da jeg var ferdig med videregående. Alle som får barn er ikke like egnet til å være gode foreldre, mine foreldre var den typen som proklamerte at "barn skal ha respekt for sine foreldre" og manglet den respekten så var det bare å gi dem en omgang juling, det var løsningen på det meste.

Det positive er at man trenger ikke bo sammen med dem hele livet, man kan komme seg bort og bli et helt og fullt menneske på egen hånd. Det kan være en krevende jobb å frigjøre seg fra den påvirkning de har hatt fram til du flytter, men det er vel verd jobben. Jeg ser at jeg har et helt annet forhold til mine barn, de kommer til meg hvis det er noe de lurer på og er ikke redd for å si hva de selv mener. De er reflekterte og trygge.