"Mammablogging"

[Gjest AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt om dette er riktige kategori å plassere denne i, men:

Hva synes dere om såkalt "mammablogging", som er blitt så populært?

Jeg har en venninne som har en sønn på ett år. Siden fødselen har hun blogget jevnlig, flere ganger om dagen, om livet som mamma for denne gutten. Hun legger ut masse bilder av ham, skriver lange innlegg om helsetilstanden hans, hva han spiser, bæsjer etc.

Jeg kjenner jeg blir litt skeptisk. Dette er kanskje uskyldig ment, men er ikke dette å utlevere livet til en person som ikke har muligheten til å velge dette bort?

Jeg har inntrykk av at en del mammaer ser på seg selv og barnet sitt som en og samme person, og tenker ikke på at barnet er et eget menneske ikke bør bli utlevert.

Hva tenker dere om dette? Hadde vært interessant å høre fra noen som selv er mammabloggere.

[Gjest AnonymBruker]

jeg personlig syntes det er en uting å ulevere mennesker som ikke er store nok til å si noe om saken selv. sikkert kjempe gøy å finne dette når de blir store nok...NOT

[Gjest Mahareth]

Jeg er ikke mor, og om jeg blir det kommer jeg ikke til å bli en mammablogger. Kan ikke skjønne hvorfor mange ser poenget i dette. For hvem er dette interessant? Jo, for mammaen, pappaen og kanskje resten av nærmeste familien.

For barnet tror jeg ikke det betyr så veldig mye om mammaen legger ut hva barnet spiser og hvor ofte h*n bæsjer, men det er unødvendig informasjon å legge ut til allmennheten.

[Eliisa]

Jeg er overhode ikke skeptisk, men synes det er kjempekoselig!

Hadde min mor blogget om hva jeg spiste som baby og at jeg likte å bygge lego når jeg ble litt eldre, kunne jeg virkelig ikke brydd meg mindre. Min beste venninne blogger om sin lille jente og det er en flott måte for hele familien hennes og venner å følge med på hvordan det går med dem. Det er jo tross alt ikke alle man snakker med hver uke.

[Gjest AnonymBruker]

Helt enig i svaret over.

Skjønner ikke poenget med denne konstante utleveringen av seg selv eller andre. Hvis de vil ha en "blogg" om livet sitt eller andres så finnes det andre steder å skrive det, enn at det MÅ publiseres for at alle og enhver skal kunne lese det!

[Gjest Mammablogger?]

Jeg tror kanskje ikke jeg faller helt inn i kategorien mammablogger, av to grunner:

1) Bloggen vår er passordbeskyttet og eksisterer bare for å gi familie/venner langt unna en sjanse til å se bilder fra hverdagen vår.

2) Det kunne aldri falle meg inn å skrive noe som jeg ikke ville synes det var ok å la min sønn/datter lese. Altså utbroderer jeg ikke raserianfall, sengevæting, barneskoleintriger osv.

Jeg synes i grunnen mange, både i blogger og på forum, overser barnas krav på personvern. Og jeg tenker mange ganger at det virker som om foreldrene (som regel er det mamma) glemmer at det de skriver, kommer til å være der også når det barnet som utleveres, ha lært å lese og kan navigere på nett selv ... Ett eksempel: Jeg googlet et helt alminnelig problem, og fikk opp en post fra et forum hvor en bekjent utbroderte ganske detaljert (og gjenkjennelig for meg, som ikke kjenner henne spesielt godt) hvor strevsom hverdagen var med smårollingen, og hvor vanskelig det var å bestemme om de ville orke å ha et barn til. Den posten var fra 2006, lillesøster kom i 2007 - og jeg tenker: Hva kommer storebror til å synes om han en dag snubler over det samme som jeg fant? Hva kommer lillesøster til å føle?

[leirbål]

Jeg er en av de som er skeptisk. ikke fordi det er så utleverende å vite hvor mye en person spiste eller bæsjet som baby. Men fordi jeg tror disse mødrene fjerner noen grenser som absolutt bør være der nåe barnet blir litt større.

Jeg har en tenåring, og han er svært nøye på hvilke historier om ham jeg får fortelle til alle rundt oss.

Jeg kan ofte ikke se at det er utleverende ting, kun søte og ganske vanlige ting som småbarn sier og gjør.

Men det er hans valg, og hans liv. Det respekterer jeg.

Jeg tror en som blogger om barnet sitt veldig lett vil fortsette å utlevere barnet også etter at det har blitt litt større.

Og det er ikke nødvendigvis greit for barnet når det blir stort.

Nå er jeg gravid igjen, men har fremdeles ingen planer om å utlevere hele livet til dette barnet heller.

[Gjest Iril]

Problemet med dette for meg er at jeg ofte ser tendeneser til at disse som er veldig aktive bloggere der deres personlige liv er hovedtemaet, ofte har problemer med å sette en sunn grense for hva som egner seg for offentligheten og hva som ikke gjør det.

De begynner ofte forsiktig og blogger om trivielle ting, får en fast "tilhengerskare" og ser ut til å et eller annet sted på veien glemme at bloggen er åpen for hvem som helst, og at man faktisk ikke har noen kontroll på hvem denne "tilhengerskaren" er.

Dermed blir de mer og mer personlige, og legger ut om intrikate familieproblemer, krangler med barnefar osv osv. Ting som på ingen måte egner seg i offentligheten. Fordi de tror de som leser bloggen er bare venner.

[mamut75]

Er også litt skeptisk til å legge ut informasjon om både seg selv på nettet og enda mer skeptisk til å legge ut informasjon om andre ( inkl egne barn ) spesielt på sider som facebook hvor man feks ikke selv har kontroll på om informasjonen slettes hvis man vil , eller ikke .

Idag så vet man jo ikke hvordan informasjonen vil bli brukt i fremtiden.

[Gjest Mammablogger?]

Jeg har en tenåring, og han er svært nøye på hvilke historier om ham jeg får fortelle til alle rundt oss.

Jeg kan ofte ikke se at det er utleverende ting, kun søte og ganske vanlige ting som småbarn sier og gjør.

Men det er hans valg, og hans liv. Det respekterer jeg.

Dette er et veldig godt og viktig poeng. Dessuten har ting man forteller, lett for å feste seg og bli en del av "mytologien" rundt det barnet. Gjett om søsteren min er drita lei av en del av de historiene som alltid trekkes fram om hva hun sa/gjorde da jeg var baby. Tenk om det i tillegg lå ute på Internett.

Et eksempel på noe jeg aldri ville verken fortalt videre eller skrevet på bloggen: Sønnen min sa, i en samtale om kjærester, gifting, hvem man bor sammen med når man er voksen, at "da vil jeg bo sammen med X (bestekompisen). For det går an, sant, at to menn bor sammen?" Kanskje tenker han det samme når han blir voksen, kanskje ikke. Men han skal uansett slippe å høre det der i årevis først.

[Gjest lulua]

Jeg er overhode ikke skeptisk, men synes det er kjempekoselig!

Hadde min mor blogget om hva jeg spiste som baby og at jeg likte å bygge lego når jeg ble litt eldre, kunne jeg virkelig ikke brydd meg mindre. Min beste venninne blogger om sin lille jente og det er en flott måte for hele familien hennes og venner å følge med på hvordan det går med dem. Det er jo tross alt ikke alle man snakker med hver uke.

Er så enig!

[DDuck]

Jeg syns det er idiotisk og har ingen interesse av å lese sånne blogger overhodet...

Eneste måten jeg kan fatte det har noe for seg på er hvis barnet har besteforeldre (som gjerne vil følge med åp utviklingen) som bor laaaaangt unna og rett og slett ikke har mulighet til å følge med... Og med laaangt unna mener jeg utlandet, slik at telefonen er uaktuell også...

[Gjest Nikole]

Eneste måten jeg kan fatte det har noe for seg på er hvis barnet har besteforeldre (som gjerne vil følge med åp utviklingen) som bor laaaaangt unna og rett og slett ikke har mulighet til å følge med... Og med laaangt unna mener jeg utlandet, slik at telefonen er uaktuell også...

Jeg gidder heller ikke lese om folk jeg ikke kjenner. Men en moderat variant (uten pinlige detaljer osv.) kan absolutt ha noe for seg selv om besteforeldrene bor her i landet. For det første kan de ha glede av å se bilder av barnebarna også, ikke bare prate med dem i telefonen. Og for det andre kan barna selv ha glede av bloggen når de blir eldre. Mine barn elsker i hvert fall å se bilder av seg selv og lese om hva de likte å gjøre da de var mindre. Det blir rett og slett vår versjon av det gammeldagse albumet.

[Gjest imli]

Eg syns ikkje noko om slike bloggar, og skriv ikkje noko sånt om ungane mine. Skal ein ha ein slik blogg, bør den vere passordbeskytta og berre for familie/vener. Eg ville aldri utlevert mine ungar på den måten. Heilt greit å skrive nokre småting viss ein har blogg eller på FB o.l, viss det berre er snakk om kommentarar av typen "ungen tok sine fyrste skritt/fekk ei ny tann/har bursdag i dag" osv, men ikkje utbroderingar av oppførsel, (u)vanar og avføringsmønster.

[Michelin]

Jeg hadde ikke likt å bli utlevert på den måten selv, ville derfor heller ikke gjort det mot noen andre. Har også sett noen oppretter egne hjemmesider til barnet sitt, det synes jeg også er litt rart. Ikke sikkert barnet, liker at hvem som helst kan gå inn på nettet og lese om han/hun, når han/hun blir stor nok til å forstå.

[Gjest AnonymBruker]

Har vokst opp med en mor som "utleverte" meg til familie og venner av henne...Hun gjorde en stor feil med noe hun utleverte en gang, det fikk henne til å pause opp noe, men hun forteller både små og store ting om meg med glede...Noe som gjør at jeg i dag ikke sier ett ord til henne om ting mer alvorlig enn hva jeg spiste til middag Hadde dette skjedd i 2010 i blogg format, vil jeg tvert kutten kontakten med personen.

Problemet mitt med mammablogging er ikke de som skriver at ungen leker med lego eller tok sitt første skritt...Det er når jeg leser historier om at ungen skal på utredning for alvorlige psykiske sykdommer jeg setter kaffen i halsen...Når go'ungen runder 25 er det ikke like gøy å ha sånne ting liggende ute på nettet. Og selv om bloggen blir slettet lenge før den tiden..Har informasjonen en gang i tiden vært tilgjengelig for alle..og slike ting sprer seg raskt blant unger..

Som person er jeg privat, veldig lukket vil noen si..Men når jeg har opplevd å bli utlevert på en alvorlig måte er jeg blitt veldig skeptisk til å si noe som helst til noen.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er mammablogger. Dvs jeg blogger stort sett om sønnen min på 8 mnd. Jeg blogger først og fremst for familie og venner som bor langt unna, og de er sjeleglad for bloggen min. Det gjør at de kan følge med på utviklingen hans.

Når det kommer til utlevering, så får man vel tenke selv hvor grensen går osv. Nå som han er 8 mnd ser jeg ikke problemet her, men jeg ville uansett aldri legge ut nakenbilder,selv om jeg egentlig ikke ser det store problemet her enda..

Bloggen min er åpen for alle, og det er bare koselig om ukjente vil føle med på den også,selv om jeg antar det stort sett bare er familie og venner som finner den interessant.

Mange er skeptiske ifht hva man legger ut på nettet. Samtidig finner man alt mulig på nettet i dag, så om man skriver om bæsjebleier, hva de spiser osv, så syns jeg det er svært uskyldig.

Om nei, jeg tviler på at jeg utleverer barnet mitt noe mere enn vanlig når han blir større fordi jeg blogger nå..

[Gjest AnonymBruker]

Å blogge om helt trivielle ting er tildels greit nok, om enn uinteressant for de fleste andre enn nær familie og venner - da går det jo an å ha en lukket blogg eller noe slikt til disse. Hvis bloggen er tilstrekkelig anonymisert er det kanskje også greiere å skrive litt mer.Men det er endel som ser ut til å mangle grenser for hva som er vanlig diskresjon, og skriver mye om diverse problemer - både egne og barnets. Jeg hadde definitivt ikke likt det om det lå ute på nettet når jeg en gang i fortiden ble tørr, om jeg trivdes eller ble mobbet på skolen, om jeg måtte utredes for autisme, lærevansker osv - ikke om jeg var skoleflink, normal eller ganske sær heller, egentlig... akkurat som ikke barnet har noe rett til privatliv.

[Gjest AnonymBruker]

Å blogge om helt trivielle ting er tildels greit nok, om enn uinteressant for de fleste andre enn nær familie og venner - da går det jo an å ha en lukket blogg eller noe slikt til disse. Hvis bloggen er tilstrekkelig anonymisert er det kanskje også greiere å skrive litt mer.Men det er endel som ser ut til å mangle grenser for hva som er vanlig diskresjon, og skriver mye om diverse problemer - både egne og barnets. Jeg hadde definitivt ikke likt det om det lå ute på nettet når jeg en gang i fortiden ble tørr, om jeg trivdes eller ble mobbet på skolen, om jeg måtte utredes for autisme, lærevansker osv - ikke om jeg var skoleflink, normal eller ganske sær heller, egentlig... akkurat som ikke barnet har noe rett til privatliv.

Jeg leser en god del blogger, både mammablogger, interiør, mote og alt-mulig-blogger, men jeg har aldri sett noen skrive om det du nevner her. Jeg er ikke i tvil om at noen sikkert gjør det og jeg er enig i at mange legger ut for mye. Men jeg tror allikevel de aller fleste har sunn fornuft og har kun passende innhold i bloggene sine.

Jeg har reagert mest på små jenter som kanskje har vært litt vel frimodige, men aldri sett mammabloggere som har lagt ut for mye ifht barna sine. Men nå er det sikker litt forskjellig hvor vi mene grensene går også

[Eliisa]

Jeg har reagert mest på små jenter som kanskje har vært litt vel frimodige, men aldri sett mammabloggere som har lagt ut for mye ifht barna sine. Men nå er det sikker litt forskjellig hvor vi mene grensene går også

Det er jeg helt enig i! Lest endel mammablogger, der det verste jeg har kommet over er en kommentar til et bilde som var noe a la "Snakker vi trassalder?".

På disse fjortissbloggene derimot, herlighet som de legger ut om alt! Kanskje moro nå, men når de er 20 og hele byen har lest om alt livet deres, er det kanskje ikke så gøy og gjennomtenkt.