Jeg har "gitt" bort barna

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har gjort en kjempetabbe .....jeg har "gitt" bort barna mine til exen:(

Jeg har 2 barn på 11 og 13 år.

Det ble slutt med oss når barna var små...forholdet var turbulent det første året...men det roet seg ned, og vi ble etterhvert nokså gode venner, samarbeidet med barna gikk veldig greit. Han hadde barna når han måtte ønske, uteom midt i uka pga skolen (vi bodde i en annen kommune).

Jeg fant en ny mann, alt såg veldig lyst ut ....men min nye mann brakte meg i et økonomisk uføre..og etter en stund var forholdet så tynnslitt at vi valgte å gå hver til vårt.

Jeg var veldig nedfor p.g.a den økonomiske situasjonen, for jeg stod på fullstendig bar bakke.....fra å ha en fullstendig trygg økonomisk situasjon....måtte jeg begynne fra begynnelsen...

Jeg var nedfor...ikke slik at jeg måtte til legen..men veldig fortvilet, samtidig var jeg langtidssykemeldt etter en operasjon i en fot

Jeg ville begynne på nytt...og pga at jeg ville prøve å jobbe extra, tenkte jeg det var bra å flytte tilbake til hjembygda til barnas far for at ungene skulle ha oss begge...derfor spurte jeg exen om barna kunnne bo hos han...planen min var å komme etter ...leige et hus i nærheten..og ha delt omsorg.

Pga skolestart måtte barna flytte før meg

Barna flyttet til ham aug 2009. Ingen papir ble underskrevet utenom den til folkeregisteret...det p.g.a fastlege og skole.

Saken at det finnes ikke en eneste leilighet til leie .....og husene/leilighhetene er veldig kostbare...jeg tjener ikke nok til å betjene et sånt lån hvis jeg vil kjøpe....etter 8 mnd ... har det kun vært 2 muligheter og det til en skyhøy leie....

Jeg har spurt exen min om han kan hjelpe meg å finne et sted....han kjenner de fleste i bygda....men nei...føler det som om han er glad jeg ikke kan finne noe....så kjøper han hund til barna i tillegg....jeg føler meg så dum

Barna hadde det veldig bra før med tanke på samværet..jeg har alltid satt barna først...og de var hos han så ofte det var mulig..aldri har jeg sagt nei..og jeg har samarbeidet ang. henting og bringing av barna mellom hjemmene våre fra første dag.

Så her sitter jeg...uten barna mine...fortvilet av savn....

Barna blir mer og mer etablert hos han..og han oppfører seg mer og mer som om han har all rett til barna..

jeg er så fortvilet...jeg må innrømme at tårene triller rett som det er...jeg har hatt dem tett, mens nå føles det som om jeg "gitt" dem bort

Alt jeg ønsker er å få dem tilbake til meg, og forsette der vi slapp...den økonomiske situasjonen er stabilisert. Jeg har en grei plass å bo og sikker jobb i helsevesenet

Jeg har jo i utgangspunktet hovedomsorgen...og lurer på om jeg må signere for å gi fra meg omsorg eller for å ha delt omsorg, da jeg ikke har gjort dette..har jeg vel fremdeles hovedomsorgen ?????....barnetrygda kommer jo inn som før...

Jeg vet at barna kan protestere litt mot flytting..men de vil fort finne seg til rette da de har søskenbarn / venner / besteforeldre her...og samværet med far vil jo fortsette som før...

Jeg savner barna så fælt..at jeg har fått problemer med å få sove om nettene ..jeg ligger bare å tenker at jeg har gitt bort barna og at jeg går glipp av alt....hver dag saumfarer jeg finn.no...lokale aviser etter et sted å bo nær barna...men nei......(dette er en kommune med mange fremmedarbeidere...så det er rift om leilighetene)

Jeg ligger her og tenker at hvis jeg henter barna tilbake til meg neste skoleår...vil han ha noen rett som sier at barna skal bo hos han....det eneste jeg har underskrevet er folkeregisterets flyttemelding..men den har vel ikke noe med å "si" fra seg hovedomsorgen / delt omsorg på barna

Nå er det april....og skolen slutter jo i juni..

Eg er sååååå fortvila

Noen gode råd ?????

[Gjest AnonymBruker]

Dette var jo en lei situasjon, men hvor tror du ungene selv ønsker å bo?

Var de selv med på avgjørelsen om å flytte til far eller hva synes de om dette?

Om de har slått seg til ro der, er det kanskje tøft å skulle skifte skole igjen etter 2 år, så dere bør nok inkludere dem i spørsmålet. Hva sier far?

Du sier jo at samværet med far kan fortsette som før om de flytter tilbake til deg, og da må det jo også gå an for dem å ha samvær med deg fremover om de skal bo hos faren permanent? Har du hatt hyppi samvær med dem de 1-2 siste årene når de har bodd hos far?

Det er også litt rart at du har mottatt barnetrygd etter at barna har skiftet adresse i folkeregisteret? Det må vel være en feil, og jeg ville tatt kontakt med nav for å få klarhet i situasjonen slik at jeg ikke kunne blitt anklaget for svindel i ettertid. Tror det kan være lurt, selv om glippen skulle vise seg å være nav's feil, så har ihvertfall ikke du gjort noe for å skjule dette.

[Gjest jomfrua]

Jeg skjønner at du har det vondt og at ting er vanskelig nå. Men når det er sagt - så ser jeg ikke noen gode argument for at barna skal flytte tilbake til deg.

De argumentene du bruker er at du har det vanskelig. Og det er ikke noe argument i en barnefordelingssak.

Barna er så store at de kan nærmest bestemme dette selv. Men du må legge lokk på dine følelser ovenfor dem. De skal ikke havne i en lojalitetskonflikt. De skal kunne velge ut fra hva de synes er greit for sin egen del. Det er jo klart at barn på 11 og 13 har mye sosial omgang og venner og miljø betyr MYE for dem. De er i en alder hvor foreldre ikke betyr like mye som før, men de er mer selvstendige og holder på å løsrive seg.

Tror kanskje du må rette opp blikket på barna og deres situasjon. Så får du heller prøve å fokusere på at barna skal ha det bra og derav så kan du ha det bra. Ikke at barna skal være hos deg for at du skal ha det bra

Lykke til.

[Vera Vinge]

Dette med hvor barna skal bo, er en sak mellom dere som foreldre, og så vidt jeg vet er ikke det at du tidligere har hatt daglig omsorg juridisk bindende, slik at du med loven i hånd kan kreve dem tilbake.

Men det høres ut som dere bør kontakte familievernkontor? De kan heller ikke bestemme noe, men hjelpe dere til å komme til en enighet, samt gi dere informasjon om rettigheter.

Ellers så støtter jeg det andre har skrevet om at det er barnas beste som må komme først her. Selv om jeg forstår godt at du er lei deg, er ikke det noe argument for hvor barna skal bo.

Ellers er det sånn at begge barna har rett til å få si sin mening om hvor de ønsker å bo, og eldstemanns mening skal tillegges stor vekt. Men når det gjelder det, er det viktig å ikke presse dem for mye, ettersom de havner i en lojalitetskonflikt.

Endret 16. april 2010 av Vera Vinge

[lulle]

Å for en vanskelig situasjon. Forstår jeg deg rett, med at du overlot barna til far for å gi dem en stabil plass mens du kom deg på beina igjen? Barne trenger både mor og far, og er ikke tjent at du blir skjøvet over på sidelinjen mht avgjørelser samvært osv.

Hvordan er samværet ditt med barna idag? Jeg kan på en måte skjønne at far ikke heller vil gi fra seg barna hvis du da tenker på å flytte dem ut av kommunen igjen. (tror forresten det kommer en ny lov på dette i sommer).

Du sier at det er ei lita bygd? Hvorfor er huspriser/leiepriser så høye, og hvordan bor du nå? Har du jobb? Det var lite praktisk informasjon som kom frem i innlegget ditt, og det gjør det vanskelig å gi konkrete råd.

[Gjest Mysticgirl]

Om du har meldt flytting for barna til far, er det far som har omsorgen for dem . Da vi flyttet ifra hverandre, var alt exn trengte å gjøre, for at jeg skulle ha omsorgen, skrive under på at barna flyttet sammen med meg. Hans underskift måtte stå på flyttemeldinga

[Gjest Gjest]

...

Jeg har 2 barn på 11 og 13 år.

...

Jeg ville begynne på nytt...og pga at jeg ville prøve å jobbe extra, tenkte jeg det var bra å flytte tilbake til hjembygda til barnas far for at ungene skulle ha oss begge...derfor spurte jeg exen om barna kunnne bo hos han...planen min var å komme etter ...leige et hus i nærheten..og ha delt omsorg.

Pga skolestart måtte barna flytte før meg

Barna flyttet til ham aug 2009. Ingen papir ble underskrevet utenom den til folkeregisteret...det p.g.a fastlege og skole.

...

Barna hadde det veldig bra før med tanke på samværet..jeg har alltid satt barna først...og de var hos han så ofte det var mulig..aldri har jeg sagt nei..og jeg har samarbeidet ang. henting og bringing av barna mellom hjemmene våre fra første dag.

Så her sitter jeg...uten barna mine...fortvilet av savn....

Barna blir mer og mer etablert hos han..og han oppfører seg mer og mer som om han har all rett til barna..

jeg er så fortvilet...jeg må innrømme at tårene triller rett som det er...jeg har hatt dem tett, mens nå føles det som om jeg "gitt" dem bort

Alt jeg ønsker er å få dem tilbake til meg, og forsette der vi slapp...den økonomiske situasjonen er stabilisert. Jeg har en grei plass å bo og sikker jobb i helsevesenet

...

Noen gode råd ?????

Når du har overført barnas bostedsadresse til fars adresse har du i relaiteten underskrevet på at han overtar den daglige omsorgen.

Du sier at far opptrer som han har rett på barna. Dette er nok bare en liten del av sannheten. Det er nok riktig at oppegående fedre har rett til samvær/omsorg når forholdene ligger til rette for det, men det skal skje på barnas premisser. I utgangspunktet skal altså mor og far stille likt.

Du viser med ditt iniativ til å flytte tilbake stor vilje til å ivareta barnas behov for 2 oppegående foreldre. Hvis du kan finne en bolig i nærheten av der barna bor er det ikke sikkert det blir så veldig svart mht dine ønsker, men du må helt klart være opplmerksom på at barna vil ha mer å si enn noen gang før pga alderen.

Men du skal være oppmerksom på at det er veldig få barn som lar seg kjøpe med penger. Tilstedeværelse, skryt av hva de klarer på skolen og/eller fritidsaktiviteter betyr mye mer enn penger. Å være tilstede på juleavslutninger og sommeravslutninger er også veldig viktig. At du er på treningen og ser på dem betyr MYE. At du kjøre dem, henter dem, etc når de har vært eller skal til venner er også viktig. I hovedsak kan du slå alt dette sammen til å bli en beskrivelse av TRYGGHET.

Jeg synes du skal forsøke å flytte tilbake og stille opp for barna slik som nevnt ovenfor. La de få tid på seg uten at du krever mer tid enn det de er klar for og ikke (IKKE) gå i den fella at du begynner å kritisere ex'en. La oss si at du får en samværsavtale med 5-6 overnattinger pr uke vil være en god begynnelse når dere går til mekler. Din vilje til å være der for barna gjør at jeg tror en slik samværsavtale ville være aktuell om du flyttet til den nevnte bygda og det ble rettsak idag.

Fra 1.juli er det mulig for domstolene å dømme delt omsorg. Hvis barna gir uttrykk for at de ønsker en slik ordning neste sommer vil dere med stor sansynlighet få mulighet til dette slik jeg forstår lovendringen.

[Gjest Pia]

Bodde barna opprinnelig hvor far nå bor? Flyttet du, eller flyttet han? Har barna gitt deg noe som helst hint til at de ønsker å flytte fra sitt nåværende miljø?

I mine øyner har du gitt bort barna dine også, du sier jo at du hadde en tung tid. Det du gjorde da i stedet for å arbeide deg igjennom det med barna, var å pakke dem vekk for lengre tid. Jeg vil anta at for barna så føltes det som at for deg var de en byrde som måtte bli satt bort. Nå har du fast jobb igjen og alt er fryd og gammen, men da skal en bare få barna flydd inn igjen til deg? Du gir jo inntrykk av at du selv blir satt langt foran dine barn egentlig, og at du er lite villig til å flytte på deg og er mest interessert i å finne ut hvordan du kan få tvunget dem tilbake til deg fordi du av en eller annen merkelig grunn har sittet og mottatt penger som er rettmessige barna sine, for å hjelpe deg ut av en økonomisk krise!

Det virker jo her som det du er ute etter er råd for å kunne kreve barna bort fra far, og tilbake til hvor du bor og hjem til deg, for nå er du klar for dem igjen. Barn er ikke bruk og kast gjenstander, og de merker fort når de blir behandlet slik.

Det ansvarsfulle og voksne av deg å gjøre er å flytte til stedet hvor barna nå bor, og prøve å dele på omsorgen litt, og la dem selv da kunne bestemme hvem de skal bo mest hos. Om du flytter kun fordi du planlegger å flytte dem igjen, da er det ikke bra. De er i en alder hvor de begynner på ungdomskolen/har begynt på ungdomskolen og det er ikke det greieste å være kasteball i den alderen.

Oppsummert:

1. Du har hatt det tungt, og satt barna bort til et nytt sted til far.

2. Du har beholdt barnetrygden(bidrag også kanskje?) til barna fordi du har hatt det økonomisk vanskelig, ved å ikke ha gjort det riktige når barna flyttet og overført alt til far og sørget for at han sto som omsorgsperson.

3. Du er lite gira på å flytte.

4. Du har nå fått ny jobb på ditt sted.

5.Du savner barna, og ønsker dem tilbake til deg.

6. Du håper at det skal være et smutthull av samme typen som lar deg motta penger som er rettmessig barna dine sine, kan brukes av deg til å tvinge barna tilbake til deg.

Jeg får inntrykk at den eneste dette handler om er deg, og deg ålene.

Du har bare et alternativ, og det er det alternativet du ikke ønsker å ta, og det er å flytte etter barna dine, og la barna dine sine behov være midtpunktet i hvordan du planlegger livet ditt nå, ikke ditt eget.

[Vera Vinge]

Bodde barna opprinnelig hvor far nå bor? Flyttet du, eller flyttet han? Har barna gitt deg noe som helst hint til at de ønsker å flytte fra sitt nåværende miljø?

I mine øyner har du gitt bort barna dine også, du sier jo at du hadde en tung tid. Det du gjorde da i stedet for å arbeide deg igjennom det med barna, var å pakke dem vekk for lengre tid. Jeg vil anta at for barna så føltes det som at for deg var de en byrde som måtte bli satt bort. Nå har du fast jobb igjen og alt er fryd og gammen, men da skal en bare få barna flydd inn igjen til deg? Du gir jo inntrykk av at du selv blir satt langt foran dine barn egentlig, og at du er lite villig til å flytte på deg og er mest interessert i å finne ut hvordan du kan få tvunget dem tilbake til deg fordi du av en eller annen merkelig grunn har sittet og mottatt penger som er rettmessige barna sine, for å hjelpe deg ut av en økonomisk krise!

Det virker jo her som det du er ute etter er råd for å kunne kreve barna bort fra far, og tilbake til hvor du bor og hjem til deg, for nå er du klar for dem igjen. Barn er ikke bruk og kast gjenstander, og de merker fort når de blir behandlet slik.

Det ansvarsfulle og voksne av deg å gjøre er å flytte til stedet hvor barna nå bor, og prøve å dele på omsorgen litt, og la dem selv da kunne bestemme hvem de skal bo mest hos. Om du flytter kun fordi du planlegger å flytte dem igjen, da er det ikke bra. De er i en alder hvor de begynner på ungdomskolen/har begynt på ungdomskolen og det er ikke det greieste å være kasteball i den alderen.

Du har bare et alternativ, og det er det alternativet du ikke ønsker å ta, og det er å flytte etter barna dine, og la barna dine sine behov være midtpunktet i hvordan du planlegger livet ditt nå, ikke ditt eget.

Jeg reagerer på to ting her. For det første; skriver ikke ts nettopp at hun har forsøkt å flytte, men finner ikke noen leilighet hun har råd til der?

Det andre: Når man sliter og er langt nede, krever det faktisk en god del styrke å innse at barna har det bedre hos den andre forelderen. Hvis man f.eks. sliter psykisk, syns jeg det blir helt på jordet å si at vedkommende burde ha forsøkt å "jobbe seg gjennom det sammen med barna". Barna har tross alt to foreldre, og det er ikke akkurat sånn at hun har satt dem bort til fremmede. Jeg syns i det hele tatt begrepet "å sette bort" blir misvisende her. Om man som forelder kjenner at man ikke makter å ta seg av barna sine slik de fortjener en periode, syns jeg det er helt på sin plass å vurdere andre løsninger. Det handler om å sette barna foran sine egne behov om å være sammen med dem hver dag.

[litle_my]

Jeg har gjort en kjempetabbe .....jeg har "gitt" bort barna mine til exen:(

Jeg har 2 barn på 11 og 13 år.

Det er vel hans barn også?

[Rosenrød]

Jeg synes i hvert fall ikke at du skal prøve å flytte barna til deg dersom de ikke ønsker dette selv.

[Gjest AnonymBruker]

Kjære deg.

jeg har all verdens medfølelse for din situsjaon,

Men selv om du har latt barna flytte til han er du fortsatt mammaen deres.

For å gi han full omsorg må du skrive under et skjema, da fraskriver du deg retten til dine unger, IKKE GKJØR DET:

Ta den tid du trenger for å finne ut av dette,

jeg fraskrev meg ungene mine, jeg betaler barnebidrag, men jeg har ingen "rett" på de lengre. Far kan gjøre hva han vil, jeg må bare se på, eller får høre om det.

[Gjest Mann]

Kjære deg.

jeg har all verdens medfølelse for din situsjaon,

Men selv om du har latt barna flytte til han er du fortsatt mammaen deres.

For å gi han full omsorg må du skrive under et skjema, da fraskriver du deg retten til dine unger, IKKE GKJØR DET:

Ta den tid du trenger for å finne ut av dette,

jeg fraskrev meg ungene mine, jeg betaler barnebidrag, men jeg har ingen "rett" på de lengre. Far kan gjøre hva han vil, jeg må bare se på, eller får høre om det.

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte av innlegg som dette, men her snakkes det altså om mors "rett til barna", som om det var en selvfølge at mor skal ha omsorgen.

Om det er slik det beskrives i det innlegget jeg referer til så har altså 90% av alle fedre fraskrevet seg "retten til barna". Er dette en vanlig oppfatning av hvordan situasjonen er om barna bor hos mor ?

Det nevnes ikke med et eneste ord hvilke rettigheter barna har i det innlegget jeg referer til. Mener "Anonymbruker" at det er uinteresant og derfor ikke nevnt ?

Med en holdning som det "Anonymbruker" viser i dette innlegget så er det ikke rart det oppstår konflikt etter et samlivsbrudd, for det betyr at mødre på generell basis antar at de har "retten til barna".

På den annen side viser det hvilke sterke følelser som er i sving når en forelder blir fratatt retten til samvær med sine barn, og sånn sett forteller det en del om hvilke følelser fedre generelt sitter igjen med etter et samlivsbrudd. Kansje innlegget kan være med på å forklare en del mødre hvilke følelser fedre sitter igjen med etter et samlivsbrudd og også forklare politikere hvorfor noen fedre "gir opp barna" som de ikke lenger har noen rett til slik dette innlegget sier.

Men indirekte forklarer det også noe av den frustrasjonen en del barn føler når de ikke får det samværet de ønsker med samværsforelder.

[Gjest tordivel]

Jeg har gjort en kjempetabbe .....jeg har "gitt" bort barna mine til exen:(

Jeg har 2 barn på 11 og 13 år.

Det ble slutt med oss når barna var små...forholdet var turbulent det første året...men det roet seg ned, og vi ble etterhvert nokså gode venner, samarbeidet med barna gikk veldig greit. Han hadde barna når han måtte ønske, uteom midt i uka pga skolen (vi bodde i en annen kommune).

Jeg fant en ny mann, alt såg veldig lyst ut ....men min nye mann brakte meg i et økonomisk uføre..og etter en stund var forholdet så tynnslitt at vi valgte å gå hver til vårt.

Jeg var veldig nedfor p.g.a den økonomiske situasjonen, for jeg stod på fullstendig bar bakke.....fra å ha en fullstendig trygg økonomisk situasjon....måtte jeg begynne fra begynnelsen...

Jeg var nedfor...ikke slik at jeg måtte til legen..men veldig fortvilet, samtidig var jeg langtidssykemeldt etter en operasjon i en fot

Jeg ville begynne på nytt...og pga at jeg ville prøve å jobbe extra, tenkte jeg det var bra å flytte tilbake til hjembygda til barnas far for at ungene skulle ha oss begge...derfor spurte jeg exen om barna kunnne bo hos han...planen min var å komme etter ...leige et hus i nærheten..og ha delt omsorg.

Pga skolestart måtte barna flytte før meg

Barna flyttet til ham aug 2009. Ingen papir ble underskrevet utenom den til folkeregisteret...det p.g.a fastlege og skole.

Saken at det finnes ikke en eneste leilighet til leie .....og husene/leilighhetene er veldig kostbare...jeg tjener ikke nok til å betjene et sånt lån hvis jeg vil kjøpe....etter 8 mnd ... har det kun vært 2 muligheter og det til en skyhøy leie....

Jeg har spurt exen min om han kan hjelpe meg å finne et sted....han kjenner de fleste i bygda....men nei...føler det som om han er glad jeg ikke kan finne noe....så kjøper han hund til barna i tillegg....jeg føler meg så dum

Barna hadde det veldig bra før med tanke på samværet..jeg har alltid satt barna først...og de var hos han så ofte det var mulig..aldri har jeg sagt nei..og jeg har samarbeidet ang. henting og bringing av barna mellom hjemmene våre fra første dag.

Så her sitter jeg...uten barna mine...fortvilet av savn....

Barna blir mer og mer etablert hos han..og han oppfører seg mer og mer som om han har all rett til barna..

jeg er så fortvilet...jeg må innrømme at tårene triller rett som det er...jeg har hatt dem tett, mens nå føles det som om jeg "gitt" dem bort

Alt jeg ønsker er å få dem tilbake til meg, og forsette der vi slapp...den økonomiske situasjonen er stabilisert. Jeg har en grei plass å bo og sikker jobb i helsevesenet

Jeg har jo i utgangspunktet hovedomsorgen...og lurer på om jeg må signere for å gi fra meg omsorg eller for å ha delt omsorg, da jeg ikke har gjort dette..har jeg vel fremdeles hovedomsorgen ?????....barnetrygda kommer jo inn som før...

Jeg vet at barna kan protestere litt mot flytting..men de vil fort finne seg til rette da de har søskenbarn / venner / besteforeldre her...og samværet med far vil jo fortsette som før...

Jeg savner barna så fælt..at jeg har fått problemer med å få sove om nettene ..jeg ligger bare å tenker at jeg har gitt bort barna og at jeg går glipp av alt....hver dag saumfarer jeg finn.no...lokale aviser etter et sted å bo nær barna...men nei......(dette er en kommune med mange fremmedarbeidere...så det er rift om leilighetene)

Jeg ligger her og tenker at hvis jeg henter barna tilbake til meg neste skoleår...vil han ha noen rett som sier at barna skal bo hos han....det eneste jeg har underskrevet er folkeregisterets flyttemelding..men den har vel ikke noe med å "si" fra seg hovedomsorgen / delt omsorg på barna

Nå er det april....og skolen slutter jo i juni..

Eg er sååååå fortvila

Noen gode råd ?????

Ja du skal få ett veldig bra! Med innlegget ditt-fremstår du ikke som en trygg forelder-så mye du har å slite med.La barna være der de føler seg trygg.

Gi deg selv,tid til å få orden på deg selv-s kommer barna tilbake-skal du se.

[Gjest Pia]

Jeg reagerer på to ting her. For det første; skriver ikke ts nettopp at hun har forsøkt å flytte, men finner ikke noen leilighet hun har råd til der?

Det andre: Når man sliter og er langt nede, krever det faktisk en god del styrke å innse at barna har det bedre hos den andre forelderen. Hvis man f.eks. sliter psykisk, syns jeg det blir helt på jordet å si at vedkommende burde ha forsøkt å "jobbe seg gjennom det sammen med barna". Barna har tross alt to foreldre, og det er ikke akkurat sånn at hun har satt dem bort til fremmede. Jeg syns i det hele tatt begrepet "å sette bort" blir misvisende her. Om man som forelder kjenner at man ikke makter å ta seg av barna sine slik de fortjener en periode, syns jeg det er helt på sin plass å vurdere andre løsninger. Det handler om å sette barna foran sine egne behov om å være sammen med dem hver dag.

TS sier hun ikke finner en leilighet hun har råd til, men samtidig vet vi at hun mottar i alle fall 2000,- i mnd, om ikke mer, som egentlig skal følge barna. For 2000,- får du en hybel i selv de dyreste steder i landet om du tar til takke med middels standard, jeg antar at det viktigste må være å være med barna?

Jeg antar at det har ikke vært gode nok leiligheter for TS, dessuten har TS fast stilling, så jeg antar at TS ikke er veldig villig til å flytte på seg, egentlig. Hvorfor ellers virker hun egentlig desperat etter å se om det er nok et smutthull (som det som gjorde at hun mottok penger for å ha dem når hun ikke hadde dem) som kan tvinge barna tilbake til henne.

Om hun ønsket å beholde barna, i sitt nærområde, så burde hun jobbet seg igjennom det med barna hos seg jo. Hun har latt barna få et nytt miljø, et nytt nettverk, de har til og med fått seg hund, og nå er hun kun ute etter å tvinge dem tilbake til seg, uten tanke på hva som kanskje er best for barna.

[lulle]

TS sier hun ikke finner en leilighet hun har råd til, men samtidig vet vi at hun mottar i alle fall 2000,- i mnd, om ikke mer, som egentlig skal følge barna. For 2000,- får du en hybel i selv de dyreste steder i landet om du tar til takke med middels standard, jeg antar at det viktigste må være å være med barna?

Jeg antar at det har ikke vært gode nok leiligheter for TS, dessuten har TS fast stilling, så jeg antar at TS ikke er veldig villig til å flytte på seg, egentlig. Hvorfor ellers virker hun egentlig desperat etter å se om det er nok et smutthull (som det som gjorde at hun mottok penger for å ha dem når hun ikke hadde dem) som kan tvinge barna tilbake til henne.

Om hun ønsket å beholde barna, i sitt nærområde, så burde hun jobbet seg igjennom det med barna hos seg jo. Hun har latt barna få et nytt miljø, et nytt nettverk, de har til og med fått seg hund, og nå er hun kun ute etter å tvinge dem tilbake til seg, uten tanke på hva som kanskje er best for barna.

¨

Du får absolutt ingen hybel i stavanger for 2000. Ikke i nærheten engang. Og hvordan vet du at hun har 20 0000 i mnd?

[Gjest Gjest]

¨

Du får absolutt ingen hybel i stavanger for 2000. Ikke i nærheten engang. Og hvordan vet du at hun har 20 0000 i mnd?

Jeg har da aldri sagt at hun har 20 000 i mnd, det er noe du har funnet på at jeg skal skrevet, helt på egenhånd i ditt eget hode. Jeg sa at hun har i alle fall 2000 som hun får, pga at hun sier at hun fortsatt mottar barnetrygd for barna.

Om hun legger på 1500,- i Stavanger så får hun seg noe (jmf: http://www.finn.no/finn/realestate/lettings/result?PRICE_FROM=1&areaId=20196&PRICE_TO=7999&sort=2), jeg antar at hun har råd til å bruke 3500,- på bolig, om ikke mer.

[Gjest AnonymBruker]

TS sier hun ikke finner en leilighet hun har råd til, men samtidig vet vi at hun mottar i alle fall 2000,- i mnd, om ikke mer, som egentlig skal følge barna. For 2000,- får du en hybel i selv de dyreste steder i landet om du tar til takke med middels standard, jeg antar at det viktigste må være å være med barna?

Jeg antar at det har ikke vært gode nok leiligheter for TS, dessuten har TS fast stilling, så jeg antar at TS ikke er veldig villig til å flytte på seg, egentlig. Hvorfor ellers virker hun egentlig desperat etter å se om det er nok et smutthull (som det som gjorde at hun mottok penger for å ha dem når hun ikke hadde dem) som kan tvinge barna tilbake til henne.

Om hun ønsket å beholde barna, i sitt nærområde, så burde hun jobbet seg igjennom det med barna hos seg jo. Hun har latt barna få et nytt miljø, et nytt nettverk, de har til og med fått seg hund, og nå er hun kun ute etter å tvinge dem tilbake til seg, uten tanke på hva som kanskje er best for barna.

En hybel? ja hvis du er en bil som trenger garasje så.... (ikke at jeg ellers vil forsvare TS)

[Gjest Gjest]

En hybel? ja hvis du er en bil som trenger garasje så.... (ikke at jeg ellers vil forsvare TS)

Så snakker vel strengt tatt TS om å flytte til en bygd, og ikke til en av storbyene heller...

[Gjest AnonymBruker]

Huff, anonymbruker, det høres ut som en trist situasjon! Jeg ville ha forhørt meg med familievernkontor om hvilke rettigheter du har. Jeg kan ikke tro at avtalen du hadde med barnas far om at dette skulle være en midlertidig ordning ikke skal ha noe å si.

Håper du finner ut av det!