Denne har jeg lyst å høre hva dere synes om:-)

[Gjest Madam Felle]

Tror menn er forskjellig jeg noen klarer det andre ikke, noen vil ikke klare det osv

Min kjære tar ansvar når det er behov for det, har ingen problemer med å verken finne klær som passer eller lage mat, men ofte blir det pizza eller spagetti Det eneste han er litt sløv med er å komme seg opp i tide på morningen, så det har desverre hendt at barna har kommet for sent til skolen :evil: Om han gjør det for å slippe å stå opp med dem eller ikke det vet jeg ikke, eller om det bare er ren og kjær sløvhet fra hans siden?

Kjenner en som ikke overlater datteren til faren om hun begynner på jobb tidlig, men leverer da barnet over til farmoren i stedet. Det mener jeg blir helt feil, for hvorfor ikke la faren prøve seg. hvordan skal de lære å ta seg av barn om de ikke får slippe til?

[smilla1]

Hei alle sammen :D

Hadde helt glemt denne tråden, så jeg ble positiv overasket over å se at så mange hadde svart :D

Artig å lese de forskjellige erfaringene dere har på dette området :D

Jeg selv sitter litt på sidelinjen da jeg ikke har barn selv, men jeg har en samboer som har to barn. Han har ikke problemer med å ta de rette avgjørelser i forhold til sine barn. Jeg synes han som far er kjempeflink til dette. Tror kanskje flere hadde vært flink om de bare hadde fått mulighet til det :D

Smilla1

[brum]

Det der høres ut som en interresant tanke.

[VesleBråka]

Hva med alenefedre da, som har enten halvparten av tiden med sine barn eller størsteparten? Kjenner en hvor kona reiste, plutselig måtte han ta mye mer ansvar enn før. Klær skulle vaskes, middag skulle kjøpes inn og tilberedes osv. Klart det var slitsomt i begynnelsen, han visste jo ikke hvordan han skrudde på vaskemaskina, for ikke å snakke om rutiner på å få kjørt gjennom de mengder med skittentøy en familie produserer.. Men det går da. Han måtte lage sine egne rutiner. Barna har det veldig bra hos pappa, er pene i tøyet, rene, mette og friske

[Gjest Turi]

Mannen min har en gutt fra tidligere forhold, og når gutten er hos oss, er det pappaen som styrer. Dvs. lager mat, ordner klær, pakker skolesekk etc. etc. Og når vi drar på ferie, er det sambo som må pakke for seg og sin sønn - jeg pakker bare for meg selv. Vet ikke hvordan han var før han ble "alenepappa", men nå klarer han det iallefall fint.

Og det skal han når han nå blir pappa igjen også. Han har jo erfaring - for meg er det fysste gongen. Han skal bl.a. ha 9 ukers permisjon heeelt alene med knotters mens mor er på jobb. Og jeg har IKKE tenkt å overstyre det han gjør (men man vet vel aldri hvordan man blir kanskje... )

[Gjest Coolaid]

I denne debaten ble det sagt mye rart. Vanskelig å uttale seg uten å ha lest boken, men fra det som ble skrevet i artikkelen må jeg si at den karen har noen gode poenger. Skjønner ikke hva som er så farlig, hva med å starte med å innrømme at dere ikke alltid har like lett for å slippe oss menn til. Egentlig burde vi ikke stresse med å bli sluppet til fordi den plassen skulle vi automatisk fått delt med mor fra starten av. Damer er litt styrete, skal ha det på sin måte osv, osv. Det virker som om dere har en slik holdning at: "vi kan godt bli enig om noen, men det er jeg som bestemmer".....

Jeg er tobarns pappa, anser meg selv som flink med ungene, ansvarlig og følger opp, gjør også praktiske ting som å vaske klær, pakker, skifter bleier, kontakt med skole/sfo, går på lekeplassen, lager mat, osv. Det er ikke sikkert at jeg alltid gjør ting på morens måte ,men det skal jeg jo heller ikke fordi det er jo ikke en mamma jeg er, men en pappa. Ingen er ferdiglagde pappaer med en gang når ungen kommer ut. Dere er heller ikke ferdig lagde mammaer. Først klager dere på at menn ikke gjør nok, men vill heller ikke slippe oss til.

[Madame B]

Jeg synes ærlig talt det er hårreisende å lese om kvinner som ikke vil overlate ansvaret til barnets far fordi "han vet ikke hvor ting ligger/det blir så rotete ettrepå". Enda verre er argumentet "han vet ikke hvilke farger som passer sammen" når det gjelder barnets klær.

Jeg tar det som en selvfølge at vi i 2003 deler likt på foreldreansvaret. Det er helt sikkert ikke alle som føler det slik, men selv hadde jeg aldri våget å få barn med en mann som jeg ikke visste på forhånd at ville ta ut pappapermisjon (alene, selvfølgelig!), stelle, mate og være sammen med barnet i like stor utstrekning som meg.

Barnet vårt nærmer seg to år, vi har delt permisjonen noenlunde likt, og ingen av oss henger over den andre og sjekker at ting blir gjort "riktig". Resultatet er at begge føler seg fri til å gjøre andre ting, og foreldreansvaret blir ingen byrde for den ene parten, men noe som er lystbetont fordi vi har vår frihet i tillegg. (Ikke dermed sagt at vi ikke har hatt konflikter; jeg er en frysepinn og synes noen ganger pappa tar på for lite klær. Han derimot synes jeg pakker guttungen for godt inn. Poenget er at vi må la hverandre gjøre våre egne feil, og lære av dem.)

[Kittykat]

Jeg synes ærlig talt det er hårreisende å lese om kvinner som ikke vil overlate ansvaret til barnets far fordi "han vet ikke hvor ting ligger/det blir så rotete ettrepå". Enda verre er argumentet "han vet ikke hvilke farger som passer sammen" når det gjelder barnets klær.

Jeg tar det som en selvfølge at vi i 2003 deler likt på foreldreansvaret. Det er helt sikkert ikke alle som føler det slik, men selv hadde jeg aldri våget å få barn med en mann som jeg ikke visste på forhånd at ville ta ut pappapermisjon (alene, selvfølgelig!), stelle, mate og være sammen med barnet i like stor utstrekning som meg.

Jeg overlater ansvar til samboeren og. Jeg nekter han ikke å gjøre ting bare fordi fargene ikke passer eller fordi han ikke finner klærne. Jeg forteller han hvor klærne ligger hvis han ikke finner de.

Men herregud, han gjør da ting for det. Kler på dem, skifter bleier, bader dem, går ut med dem, lager mat til dem, leker med dem, rydder etter dem når de har lagt seg........

Og det er ikke alle som har klart å opparbeide retten til pappapermisjon heller. Jeg har ikke jobbet i noen av svangerskapene så dermed har ikke han rett på verken det ene eller det andre.

Den eneste "pappapermisjonen" han får er når jeg går ut av huset og skal gjøre noe.

Ellers så er det jeg som tar meg av alt. Og det er jo helt naturlig siden jeg er hjemmeværende.

[Liza]

når vi en gang får unger skal jeg jammen kjøpe den boka til samboern..

[meta]

Hvis jeg blir gravid en dag, skal jeg sannelig kjøpe denne boken til mannen min! Syns faktisk den hørtes veldig fornuftig ut. Jeg har helt klart potesiale til å bli styrete. Ser jo hvordan det er i dag når vi bare er to og en katt.. Mannen min blir litt oppgitt fordi jeg har det med å stikke innom kjøkkenet når han lager mat og kommer kanskje med en kommentar eller to og det liker han ikke. Blir nok akkurat det samme om vi får barn.

Problemet blir vel gjerne at mange jenter/damer har mer kontakt med barn før man blir gravide også og dermed vet litt mer om hvordan barn skal behandles. Min mann har hatt lite kontakt med barn, men han er veldig flink med nevøen min på nesten to år. Tror det skal gå SÅ fint

[Madame B]

Kittykat; i ditt første innlegg sier du jo at han nesten ikke gjør noenting, fordi du gjør alt. Og hvis alt hadde gått på tverke om han skulle ta seg av ungene alene en dag, da synes jeg ærlig talt ikke at du kan snakke om ansvarsdeling mellom dere.

Men for all del, hvis du trives med å ha det sånn, så er det helt og holdent din sak. Jeg synes bare ikke man kan klage altfor mye når man selv legger opp til å være den som har "kontroll" på alt som har med barna å gjøre.

Hver sin lyst!