Det å jobbe med utviklingshemmede

[Gjest Miam]

Jeg driver å funderer på hva jeg skal drive med etter jeg er ferdig med bacheloren til neste vår (forhåpentligvis). Jeg har tenkt på flere yrker... som bibliotekar, fotograf, og mange andre usannsynlige yrker :gjeiper: Jeg utdanner meg til noe som egentlig ikke har noe med dette og gjøre, men samtidig er det jeg går (humanistiske fag) veldig åpent og bredt.

Nå i det siste har jeg tenkt litt på det å arbeide med utviklingshemmede. Jeg synes det virker så givende, lærerikt og spennende. Men jeg aner ikke helt hva de gjør egentlig. Mange er jo støttekontakter og sånt, men jeg tenker på noe litt mer varig.

Er rett og slett veldig forvirret og usikker på hva jeg vil drive med, og jeg kan ikke begynne på flere forskjellige utdanninger, hehe.

Noen som kunne tenke seg å fortelle litt hva en person som jobber med utviklingshemmede gjør, hva dagene går ut på, hvor man kan jobbe osv?

Andre inputs er også hjertlig velkommen

-Hilsen clueless

[PoisonIwy]

Jeg har jobbet i en bolig med barn som ikke kan bo hjemme. Psykisk/fysisk utviklingshemning. Det er utrolig givende, men noe av det tyngste jeg har gjort. Måtte slutte, det er store utfordringer, og et av de yrkene hvor vold mot ansatte er svært vanlig. Og det er tungt, fått endel "gratis" turer på legevakten for og si det sånn.

[Gjest Miam]

Jeg har jobbet i en bolig med barn som ikke kan bo hjemme. Psykisk/fysisk utviklingshemning. Det er utrolig givende, men noe av det tyngste jeg har gjort. Måtte slutte, det er store utfordringer, og et av de yrkene hvor vold mot ansatte er svært vanlig. Og det er tungt, fått endel "gratis" turer på legevakten for og si det sånn.

Uff, så trasig da. Mange er jo svært sterke, store karer for eksempel. Var det på grunn av volden du sluttet da? (Om det er lov å spørre)

Må innrømme at det er Tangerudbakken som innspirerer, men jeg skjønner selvsagt at det ikke alltid er som på en rosa sky...

[Gjest orkan]

Må innrømme at det er Tangerudbakken som innspirerer, men jeg skjønner selvsagt at det ikke alltid er som på en rosa sky...

Nå vil jeg påstå at de fra tangerudbakken er veldig "mildt" utviklingshemmet, på den måten at de er ganske sosialt oppegående. De har viten om hva som er rett og galt i de fleste situasjoner (nå tenker jeg på situasjoner når det gjelder vold og språkbruk).

Jeg jobber selv med utviklingshemmede, og har gjort det i nesten to år. Brukerne på min avdeling er aldeles herlige, og man blir utrolig glad og knyttet til dem. Men for all del, jeg har blitt både slått og sparket midt i ansiktet ved flere anledninger. Allikevel har vi ganske "milde" brukere hos oss, fordi det er uhyre sjelden de blir så opphisset at de slår. Nå skal jeg nevne at jeg ikke har opplevd vold siden jeg var ganske ny, og tviler på at det skjer igjen. Man lærer etterhvert hvordan man skal takle de forskjellige brukerne, spesielt når de egentlig ikke har for vane å være voldelig.

Noen er rett og slett bare voldelige, noen knuser og raserer leilighetene sine hvis de ikke får det som de vil. Det er utrolig forskjellig fra person til person, det er akkurat like store forskjeller på dem som det er på oss.

Uansett om jeg blir slått, kalt drittkjerring, mehe og feit (med mine 50 kg tar jeg meg naturlig nok ikke særlig nære av dette) så har jeg lært at på "mine" kommer det an på dagsformen. Jeg har opplevd at de har bedre gode dager og verre dårlige dager enn det vi andre har, at de rett og slett er litt mer ekstrem i humøret, uansett om det er godt eller dårlig.

Allikevel elsker jeg jobben min, og den følelsen av å gjøre dagen bedre for andre er fortsatt like berusende deilig. Dessuten blir man som sagt utrolig glad i de man jobber med, for de har alltid øyeblikk der de glimter til og smelter enhver sitt hjerte

[Gjest Miam]

De er helt sikkert mildere "syke" enn andre ja, det er jeg klar over. Kjenner flere utviklingshemmede selv, har gått i klasse med flere, og det bor noen ikke så langt fra meg. Men jeg synes bare det virker så givende, og ikke minst interessant.

Det er nok en tøff jobb, det høres jo slik ut. Det er vel vanskelig å si hva man kommer borti også, for folk er jo så forskjellige.

Takk for svar forresten!

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er vernepleier og jobber i en barnebolig med multihandicappede barn. Det er en veldig givende jobb men også tungt. Man blir SÅ glad i disse barna, og det er vanskelig å se på det som "bare en jobb". Når de blir alvorlig syke eller når det har vært dødsfall blir det utrolig tungt og jeg har til tider tenkt at "dette orker jeg ikke", men de gir så mye og det er så godt å vite at jeg har som "jobb" å gi disse barna et så godt liv som over hodet mulig:-)