Bippen`s grotte

[Gjest Madam Felle]

GODT NYTT ÅR VENNEN OG TAKK FOR DET GAMLE.

TEGNESERIEJUL

Norske forlag utgir tegneserier til jul, og jul er også tema i seriene. I Norge har ”91 Stomperud” siden før siste krig brukt alle tenkelige kommunikasjonsmidler for å komme seg hjem til høytiden. Utenfor Norge har Disney-selskapets fremstetegner, Carl Barks, skapt to juleklassikere, begge utgitt i Norge på 1950-tallet. Barks skapte figuren Onkel Skrue i historien Jul på Bjørnefjell.

Valget av julen som ramme for å introdusere den gamle gnieren var naturlig: På engelsk hadde han lånt navnet Scrooge, den hjertekalde hovedpersonen i Charles Dickens fortelling ”A Christmas Carol”.

En annen kjent julefortelling fra Barks er ”Jul i Pengelens” (utgitt under flere titler), som er det nærmeste Disney-konsernet noen gang er kommet sosialrealismen. I historien vises slummen i Andeby, den er ikke vist verken før eller siden.

Tegneserieentusiaster har også en forkjærlighet for Will Eisners juleserier om detektiven Spirit. Eisner er jøde, og ser i seriene julen som en fellesmenneskelig fest, der julenissen er viktigere enn Jesusbarnet.

Juleheftene

Tradisjonen er ren norsk, og springer ut av samme kilde som de opprinnelige juleheftene. Det sene 1800-tallets moralsk oppbyggelige, illustrerte blad, der slemme og snille barn spilte hovedrollen. Juleheftene med tegneserier har kommet ut siden 1912, og har hatt en jevn vekst. De siste årene er det gitt ut i underkant av 30 ulike titler hver jul. Samlet årsopplag er anslått til rundt en million hefter.

NORSKE KLASSIKERE

De norsktegnede heftene konkurrerer godt med importvarene. Størst opplag av heftene de siste årene har ”91 Stomperud” (utgitt siden julen 1938) hatt med over 150 000 solgte eksemplarer, fulgt av ”Knoll og Tott” (det eldste, utgitt siden 1912) med rundt 120 000 - pluss omtrent halvparten så mange solgte eksemplarer av ”Kapteinens jul”, med konkurrerende ”Knoll og Tott” historier.

Andre norske klassikere er ”Smørbukk” (1941-), ”Vangsgutane” (1941-) og ”Tuss og Troll” (1947-), som de siste årene hver er blitt solgt i 40-50 000 eksemplarer. Store utenlandsk hefter ved siden av ”Knoll og Tott” er ”Blondie” (1941) og ”Finbeck og Fia” (1933). De fleste av disse bladene er kommet ut årlig, med et kortere avbrudd på slutten av okkupasjonstiden.

BYGDEROMANTIKK

De norske seriene henter gjerne tema fra norsk bygdemiljø og har vært spesialtegnet for julemarkedet. De har vært seiglivede, men enkelte, som ”Nils og Blåmann” (utgitt mellom 1929 og 1984) og ”Knut Berg på eventyr” (1943-60), er ikke lenger i salg.

På 1970-80-tallet led forlagene av mangel på nytt stoff for det spesielle norske julemarkedet, og trykket da opp gamle serier. De siste årene har imidlertid forlagene for alvor sett markedet. ”Blondie” kom i 1991 med den første nytegnede utgaven på mange år, imens er antall titler eksplodert. Delvis har forlagene satset på spesielle juleutgaver av etablerte serier (”Pusur”, ”Tommy og Tigeren”, ”Hårek”, fem ulike hefter fra Disney osv.), avleggere av TV-serier (”Postman Pats Jul” og ”Jul på Sesam Stasjon”) men også helnorske nynostalgiske hefter som ”Asbjørnsen og Moes Jul” og ”Alf Prøysens Jul”.

[Gjest Madam Felle]

JULEHEFTER

Julehefter har ingen spesiell lang historie i vårt land, men har i den tiden de har eksistert blitt svært populære.

Det var den danske kunstforlegger Ernst Bojesen (1849-1925) som etter å ha lest et fransk hefte, fikk ideen med å lage noe lignende i Danmark.

Det franske heftet - «Paris-Murcie» var et engangsfenomen som oppsto etter en vannkatastrofe i den spanske provinsen Murcia. En rekke forfattere og kunstnere gikk sammen om å gi ut et hefte med ypperlig litteratur og kunst for en billig penge.

Ernst Bojesen fikk se dette heftet og tenkte at noe lignende måtte kunne la seg realisere i Danmark. Han ønsket imidlertid ikke å la det bli et engangsfenomen, og knyttet det opp til en stadig tilbakevendende begivenhet - julen.

Dermed så JULEROSER dagens lys for første gang i 1881. Senere dukket det opp etterlignere mange steder.

Første nummer av Juleroser var helt dansk, men allerede fra annet nummer fikk det et skandinavisk innhold, og tidens største forfattere og kunstnere bidro til å holde et høyt nivå i heftene. Vi kan se at forfattere som «de fire store» i Norge (Bjørnson, Ibsen, Kielland og Lie) alle har hatt sine bidrag i heftet, og ellers kan vi finne Skandinavias fremste kunstnere og forfattere representert. Ved siden av de fine illustrasjonene i selve heftet, kan vi finne løse reproduksjoner i heftene, slik at de kunne tas ut uten å ødelegge selve heftet. Av bildene kunstnere finner vi navn som Werenskiold, Kittelsen, Krüger og Olaf Gulbransson, for å nevne noen.

Heftet ble ikke bare godt mottatt i begynnelsen. Enkelte hevdet at dette var å «prostituere» litteraturen. Meningen var jo at disse heftene skulle være så billige at alle kunne kjøpe dem. På den måten kunne Ernst Bojesen være med på at mennesker som ikke kunne se seg råd til å kjøpe bøker og malerier, allikevel fikk tilgang til begge deler.

Også forfatterne murret til å begynne med, og flere av de første møtene i Dansk forfatterforening var viet diskusjonen om hvorvidt de skulle nekte å skrive i Juleroser, det kunne jo skade boksalget -. Slike startvansker skremte ikke Bojesen, og bladet ble snart en bestselger. Han lot seg heller aldri friste til å senke kravene til god litteratur og kunst for å øke salgstallet. Suksessen med Juleroser, ga støtet til at Bojesen begynte et eget forlag, Nordisk forlag , som blant annet spesialiserte seg på god litteratur til overkommelig pris.

Julehefter var opprinnelig trykte hefter med dikt, moralsk oppbyggelige historier og beretninger fra virkeligheten etter hvert også med illustrasjoner. Fra første verdenskrig ble markedet mer og mer tatt over av vanlige ukeblad, som ga ut tykke, forseggjorte utgaver til jul.

Forlaget vokste snart, og ble attraktivt for andre interessenter. Det fikk et selvstendig liv fra 1895 til 1903. Da det ble «oppslukt» av Gyldendal efter en intens beiletid. Bojesen orket ikke presset, gikk inn i Gyldendal og ble meddirektør. Efter noen år trakk han seg frivillig tilbake.

Men Ideen med julehefter har fortsatt til våre dager. I dag er det også mange veldedige og religiøse organisasjoner som gir ut julehefter, dessuten de før omtalte som har et eget julenummer hvert år.

Vi må kunne si at kvaliteten har sunket betraktelig med årene.

En av årsakene til det, kan jo være at det i dag er langt flere som kan skaffe seg den litteraturen de ønsker.

I dag er de gamle juleheftene først og fremst populære samleobjekter, men de er fremdeles vel verd å lese.

MORALSK OPPBYGGELSE

Det første norske julehefte kom ut i Drammen i 1817. På tittelbladet sto det ”Julegave eller en liden Samling af udvalgte Selskabs- og Drikkeviser, ved Norske Forfattere”. I 1845 kom det første norske julehefte for barn med tittelen ”Julegaven for barnlige Sind”. Utgiveren presenterte seg som ”Forfatterinden til en Moders veiledende Ord.”

De tidlige juleheftene var svært beskjedne i format og utstyr, og innholdet hadde gjerne et sterkt religiøst preg. I juleheftet ”For Børn og Børnevenner”, som ble utgitt i Trondhjem i 1857, het det: ”Dette er Udgiverens Haab, at Flere med ham vil finde; ogsaa her frembæres et Vidnesbyrd om det Barn som blev i Krybben lagt og om det barnlige Sind, der ene kan tilegne sig den sande Juleglæde”.

MODERNE JULEHEFTER

På 1890-tallet kom de første «moderne» julehefter, med bedre bruk av bilder, den religiøse grunntonen gled mer over i folkeopplysning. Det nasjonalromantiske i tekst og bilder var med på å forme den ”moderne” julen, med nisser, juletrær og gaver til barna.

Norske julehefter ble særlig påvirket av danske, spesielt populært var ”Juleroser”, et hefte som hadde nordiske ambisjoner, og som la vekt på å trekke til seg anerkjente forfattere. Som et norsk svar kom noe senere ”Julaften”, med samme ambisjon.

Glansperioden for juleheftene var i første halvdel av dette århundret. Det var noe for enhver smak; det dryppende folkelig sentimentale til det høykulturelle ”Julehelg” utgitt av Den Norske Forfatterforening. Arbeiderbevegelsens ”Motoffentlighet” i samme periode laget også sine egne julehefter, ofte med bitende angrep på den borgerlige julefeiringen.

SPESIALHEFTER

I etterkrigstiden har skikken langsomt gått tilbake, i konkurranse med andre medier. Lenge var ukebladenes julehefter særlig påkostet (mange fargebilder osv.), men i løpet av de siste par tiårene har moderne trykkeriteknikk innhentet også dette særpreget.

Flere store kristelige organisasjoner utgir ennå julehefter, og enkelte uavhengige hefter som det tradisjonsrike ”Nissens jul” er fortsatt i handelen. En viss tilvekst har det også vært, for eksempel ”Kritikkjournalen”, en årlig samling med kritikker av årets bøker.

Best lever den opprinnelige juleheftetradisjonen i form av lokalhistoriske blad; gjerne samlinger av fortellinger fra hjembygden eller hjembyen, utgitt av lokalhistoriske foreninger eller ildsjeler. Bladene er seiglivede og har et trofast publikum i utflyttede sambygdinger og blant norskamerikanere i opptil tredje generasjon.

[Gjest Madam Felle]

ENGLER

Engler (av gresk angelos = Guds budbringere) spiller en sentral rolle i Bibelens juleberetning.

ENGLE-BILDER

Det gamle og Det nye Testamente skildrer engler som alt fra grusomme til opphøyde. Opprinnelig ble de fremstilt som vakre unge menn, men fra slutten av 300-tallet fikk de vinger og holdning som den romerske seiersgudinnen Victoria. Siden utviklet tradisjonene seg, og forskjellige farger ble knyttet til ulike engler. Aller størst forandring har kjerubene gjennomgått som i bibeltekstene har ildsverd, men som kirkekunsten omformet til små babyer med vinger.

LUKAS

I Lukas-evangeliet møter presten Sakarja engelen Gabriel som forteller at hans hustru Elisabet skal føde Johannes Døperen. Sakarja tviler, han er oppe i årene, og Elisabet har vært barnløs hele sitt liv. Engelen straffer ham med stumhet inntil fødselen finner sted. Et halvt år senere oppsøker Gabriel Jomfru Maria, og forteller henne at hun skal bli med barn. Også Maria tviler, ettersom hun ikke har vært sammen med noen mann, men får til svar at Den Hellige Ånd skal komme over henne. Etter at Jesus er født, kommer en Herrens engel til gjeterne som holder nattevakt. De blir forferdet, men engelen forteller om frelseren som er født i Davids by. Siden blir engelen omgitt av en himmelsk hærskare som lovpriser Gud, før de forlater gjeterne og vender tilbake til himmelen (Luk 1,11-2,15).

MATTEUS

Hos Matteus henvender englene seg til menneskene i drømmer. Aller først er det Josef som i en drøm får vite at Maria skal ha barn med Den Hellige Ånd. Siden blir vismennene rådet til ikke å dra til Herodes og fortelle hvor Jesus er blitt født, og i en ny drøm blir Josef advart mot Herodes sinne og får beskjed om å flykte til Egypt. I en siste drøm får han vite av en engel at det er trygt å reise hjem (Matt 1,2).

GUDS HOFF

Troen på engler er ikke noe spesielt kristent fenomen. Englene finnes i Buddhisme, Hinduisme, i Jødedommen og Islam - og på Jesu tid var de kjent fra gammel egyptisk religion. Fra grekerne hadde man en vingekledd gud i budbringeren Hermes. Ingen trosretning har imidlertid vært så opptatt av å systematisere troen på engler som den kristne. Troen på skytsengler lever videre også i dag. De kristne overtok jødenes engletro, der man hadde forestilt seg Jahve som en monark, omgitt av et hoff av engler, med ulik rang og oppgave. Ondskapens inntog i verden ble forklart som et opprør ved dette hoffet: Engelen Lucifer hadde trosset Gud, og ble styrtet ned i underverdenen. Englene er ofte skildret som fryktinngytende vesener, med opptil tre par vinger, og med stemmer som løvebrøl.

GABRIEL

Erkeengelen Gabriel, han som ga Maria bud om Jesu fødsel, ble feiret så langt tilbake som på 300- eller 400-tallet. Den etiopiske kirke feirer Gabriel i hele tre dager; 30. mars, 13. august og 18. desember. Siden 1400-tallet har den katolske kirke i Spania feiret Gabriel den 18. mars, men etter mye frem og tilbake endte den katolske kirke med sin Gabriel-fest 24. mars. Gabriel har ilden som sitt element, og iverksetter guddommelig straff over falne engler. I kirkekunsten blir han ofte fremstilt med hvit lilje i hånden. I islamsk tro instruerte Gabriel Muhammed om hva Koranen skulle inneholde. Gabriel vil for øvrig få som oppgave å blåse i trompet på Dommedag.

[Gjest Madam Felle]

JULENEK

Å sette opp julenek til småfuglene er en forholdsvis ny skikk, men betydningen har trolig røtter tilbake til hedensk tid. Man trodde at vekst og grøde skyldtes åndenes virksomhet. Ganske sikkert trodde man også at kornet, som var så viktig for menneskene, hadde en iboende ånd. Under slåtten trakk denne seg tilbake til det siste hjørnet av åkeren, som altså fikk en spesiell betydning. Her ble de gjenstående aks til slutt samlet til et nek og gjemt til neste år; på den måten kunne bonden sikre seg selv og sine kraft til den kommende avling, som hans velferd var så avhengig av. Av dette kornet, kalt ”skurbonden” eller ”skurharran”, ble det bakt en kake – ”såkaken” - som ble satt på julebordet. Resten av neket ble bundet sammen og formet til et slags vesen som skulle legemliggjøre ”kornånden”. Helt frem til forrige århundre kjente man skikken med å kle seg ut som ”kornånd” og fungere som julenisse.

Det å reise kornneket midtvinters kjenner vi først fra 1700-tallet, selv om skikken sikkert er meget eldre, for vi vet at prestene forsøkte å hindre denne form for ”overtro”. Det var viktig at neket ble reist ved middagstid julaften; samtidig ”skjøt” man julen inn. Om man var sent ute med dette, risikerte man kommende år å få avlingen sent i hus. Spurv i neket før det var oppsatt, betydde dødsfall i familien. Men kom småfuglene straks det var oppe, ga de varsel om et godt kornår. Skjærer i neket betydde derimot dårlig avling, derfor passet mange på å jage skjærene vekk når juleneket ble reist.

Grunnen til at skikken med julenekene kom til byene også, hadde selvsagt ingenting med bondens bekymring for kornproduksjonen å gjøre. Nei da! Byfolkene hadde fått ideen fra alle de populære landlige julekortene med kretsende fugler rundt gyldne kornaks. Det kom flere og flere julenek i bygårdene i Kristiania, og i andre byer også. Skikken med julenek er i alle fall helt fra 1700-tallet. Til å begynne med var prestene svært skeptiske til skikken. Argumentet til kirkens menn var at tankegangen bak juleneket, kunne være overtroisk og dermed syndig. Skikken med innpakkede "ufornuftige" overraskelsesgaver i byene kom ikke før i mellomkrigstiden.

Ellers sørget man for å stelle godt med dyrene i juletiden. Da skulle man ikke drive jakt, og alle snarer skulle sikres for julehelgen. De dyrene som holdt til i fjøs og stall fikk sin ekstra rasjon av matmor, fordi julenatten angivelig var lengre enn andre netter. Hesten fikk mange steder en ølskvett og en dram i foret, mens kyrene kunne få en neve malt. Man nevnte navnet på hver enkelt ku under foringen og tilføyde: ”Net nå, i kveld er det julekveld!”. Mange mente at dyrene kunne snakke julenatten.

[Gjest Madam Felle]

JULETREET

JULETREPYNT

Den eldste juletrepynt var kaker, epler, søtsaker og papirblomster. Juletreet var et gavetre som skulle ”høstes” ved julens avslutning, vanligvis trettendedag jul. Å ha lys på juletreet ble vanlig først på 16-1700-tallet. ”Kjøpepynt” ble alminnelig på norske juletrær i vårt århundre, i begynnelsen som tyske eksportvarer. I dag produseres nesten all juletrepynt som selges i Norge i Øst-Asia.

GODTERIER

Den vanligste pynten på norske juletrær fra 1800-tallet var godterier, julebrød, kakemenn og -koner, julegeiter og andre dyr, epler, appelsiner, nøtter, rosiner, sukker og andre godter til å fylle opp i julekurvene (av halm eller papir).

GLITTER

Glitrende pynt ble utviklet i Frankrike på 1500-tallet, opprinnelig som dekorasjon på uniformer. Koppertråder ble trukket ut til hårtykkelse, og valset flate. Produksjonsmetoden ble forsøkt holdt hemmelig, uten hell, og i Tyskland ble glitter tatt i bruk som juletrepynt. Glitter er blant den eldste juletrepynten.

FIGURER

Stjerner, kors og blomster laget av tinn som pynt til juletreet, kom i salg fra slutten av 1700-tallet, eksportert fra Nürnberg, Tysklands ”leketøyshovedstad”. Omtrent samtidig startet produksjon i Tyskland av voksfigurer av Jesusbarnet og engler til å henge på treet. Mye ble eksportert til tyske emigranter i USA.

GLASSKULER

Kunsten å blåse glasskuler og figurer (blomster, epler, musikkinstrumenter, julenisser osv.) som juletrepynt, ble først og fremst utviklet i den lille tyske byen Lausch, som hadde vært en glassblåserby siden slutten av 1500-tallet. På 1860-tallet fikk byen gass, noe som revolusjonerte industrien, og på slutten av århundret ble det laget nær 5000 forskjellige typer glassfigurer i byen. Kunsten besto i å blåse kulen, støpe den i riktig form, fylle opp på innsiden med sølvløsning og eventuelt male etterpå. Under første verdenskrig ble eksporten stoppet, og byen mistet sitt ”julemonopol”.

SYMBOLENE PÅ TREET

Det er kirkelig tradisjon å la forskjellig julepynt symbolisere ulike deler av det kristne julebudskapet. Lysene står for Jesus, ”verdens lys”. Stjernen symboliserer stjernen som sto over Betlehem (Matt 2,9). Halmfigurer står for halmen i krybben. Kulene symboliserer jorden, og Guds kjærlighet til den (Salme 24,1). Lenkene står for brorskap. Englene var de første som forkynte julebudskapet til hyrdene på marken. Hjerter representerer Guds kjærlighet. Fugler står for Den hellige ånd, mens fisker er et gammelt kristent symbol. Kurvene med godterier er et bilde på Guds gode gaver.

STJERNE

Å sette stjerne i toppen har først og fremst slått gjennom som tradisjon i vårt århundre. På 1800-tallet kunne det stå et lys, et spyd eller en fugl i toppen. Vanligst var likevel en engel. ”Juleengelen” var tyske protestanters alternativ til den katolske St. Nikolaus.

FLAGG

Flagg på juletreet ble vanlig på 1800-tallet. Juletreet ble innført under det moderne nasjonale gjennombrudd, og flagget fikk en naturlig plass.

LYS

De første juletrær på 1500-tallet hadde ikke lys. De eldste nedtegnelser om juletrelys er fra siste halvdel av 1600-tallet. I Norge har det vært vanlig med lys på juletreet helt siden skikken nådde landet i første halvdel av forrige århundre. Etter hvert som juletreskikken spredte seg, ble teknikken for å feste lys på treet forbedret samtidig som kjøpelys erstattet hjemmestøpte talglys.

Det elektriske juletrelyset ble funnet opp av Edward H. Johnson i 1883. Johnson arbeidet for selskapet til Thomas Alva Edison, som bare tre år tidligere hadde tent den første glødelampen. Først på slutten av 1920-tallet, da det amerikanske selskapet General Electric begynte å produsere elektriske lys som ikke ble for varme og som var overkommelige i pris, spredte bruken seg for alvor. I etterkrigstiden er levende lys på juletrær blitt uvanlig, blant annet på grunn av brannfaren.

[Gjest Madam Felle]

JULENISSEN

Nissen hadde en framtredende plass i julefeiringa. Opprinnelig ble han kalt tomtegubben eller tomten, fordi man mente at han var gjengangeren etter den første bonden som hadde ryddet jorda og bygd på tomten. Han holdt til i fjøs eller låve, og måtte ha sin tallerken med god julegrøt hver julaften, ellers kunne han hevne seg.

Etter hvert ble vår egen tomtegubbe blandet sammen med den kristne helgenen St. Nicolaus. Han var en biskop som levde i Tyrkia på 300-tallet. Han skal ha betalt en baker en pose gullpenger for å gi de fattige brød.

Nederlenderne kalte ham for ”Sinterklaas”, og ga gaver til barna på helgenens dag den 6. desember. Nederlandske utvandrere tok denne tradisjonen med seg til USA. Her ble ”Sinterklaas” omdøpt til ”Santa Claus” eller bare ”Santa”. Og man lot ”Santa” gi gaver på 1. juledag.

I løpet av de siste hundre årene har amerikanerne utstyrt ”Santa” med reinsdyr og slede og en masse små hjelpere. Den tykke julenissen iført rød fløyelsdrakt med svart belte, og langt, hvitt, krøllete skjegg kom til Norge på slutten av 1800-tallet.

Den amerikanske nissen minner lite om den norske, som var kledd i knebukser av vadmel, med strikkede strømper, genser og rød topplue. Vi vet vel ikke helt hvem vi snakker om når vi sier ”julenissen”.

[Gjest Madam Felle]

JULESVEINER

Julen var fra gammelt av en tid hvor åndene hersket. At de besøkte huset julenatten kunne menneskene ikke forhindre, og på Island var det til og med vanlig at kona på gården gikk rundt huset og ropte dem inn. De krevde bevertning; derfor måtte man la julematen bli stående på bordet hele julen igjennom.

Julelyset måtte brenne og sengene være tomme, i det minste julenatten, slik at de usynlige gjestene eller ”julesveinene” kunne legge seg å sove. Alt måtte være rent og ryddig, så ingen av de nattlige besøkende snublet i noe. Det kunne være skjebnesvangert og ville føre ulykke over gården. Sannsynligvis ligger det en fedrekult også bakom denne skikken. Man trodde altså opprinnelig at de avdøde forfedrene gjestet huset i julen for å se om alt sto bra til. Derfor ble også klærne til de gamle tatt vare på og ofte hengt fram til jul.

[Gjest Madam Felle]

JULELEKER

Juleleker har opp til vår egen tid vært en naturlig del av julefeiringen, men er i dag mer forbeholdt barna. Mange av de gamle lekene er fremdeles i bruk, slik som ”bildebukk” o.l. Man andre, nå glemte leker, har tydeligvis hatt røtter i eldgamle ritualer, slik som ”Juleoffer” som har vært kjent i Sverige like til vårt eget århundre. Den ble utført av gutter som danset med ansiktene svertet, og én av dem var kledd i skinn og skulle forestille et offerdyr. Under sang ble forskjellige slakteredskaper brakt inn, og dansen sluttet med at dyret ble ofret. Å ri på kjepphest er hos oss blitt til en barnelek, men var opprinnelig en viktig del av både julen og maifeiringen.

JULEBUKK

Denne romjulsskikken, å kle seg ut med julenissemaske og gå rundt på dørene, hvor man for en sang eller opplesning av et vers blir bevertet med julegodter - er ennå i bruk i Norge, og blir kalt ”å gå julebukk”. Som regel går man flere i følge, men dermed opphører også likheten med fortidens julebukker.

Ennå i det forrige århundre oppfattet folk julebukken (-geita) som et usynlig vesen som en viss tid før jul langsomt og gradvis nærmet seg gården og opptrådte som vokter over at juleforberedelsene gikk riktig til. Noe av det viktigste var å påse at alle fikk et nytt plagg til jul. Selve julekvelden kom den inn i huset, og mange steder ble den ansett som en deltager i ”Åsgårdsreiens” mangfoldige skare fra åndenes verden, som forlot gården trettende dag jul. Allerede her finner vi altså en gammel, uklar sammenheng mellom et mystisk, usynlig vesen som tiltvinger seg adgang til gården, og en slags julegave. En personifisering av julebukken i eldre tider gikk ut på at unge menn iførte seg et loddent teppe e.l. og holdt et kunstig geitehode med horn på en stang, ofte med et snor-arrangement som fikk kjeften til å åpne og lukke seg. Julebukken kunne også være svertet i ansiktet. Fra mange deler av landet har vi vitnesbyrd om at dette vesenet ble presentert som et skremsel for både voksne og barn. Den ville vite - likesom julenissen i nyere tid - hvem som hadde vært snille i årets løp. Fra andre kilder heter det at bukken gjorde alle slags hopp og sprang mens en sang ble sunget; derpå falt den ”død” om, men ble under alminnelig jubel ”levende” igjen så snart sangen var avsluttet.

[Gjest Madam Felle]

JULEGAVER

Helt siden antikken har det vært alminnelig å gi hverandre gaver i forbindelse med årsskiftet, angivelig fordi dette skulle bringe lykke i det kommende år. I hvilken grad skikken er overført til oss fra romerne, er det vanskelig å si. Sikkert er det at man også i norrøn tid ga hverandre julegaver; f.eks. i Eigil Skallagrimsons saga ser vi at dette var en vanlig skikk blant stormenn allerede på 900-tallet. Atskillig mindre utbredt har nok skikken vært blant vanlige folk. Mange steder ble ikke julegaver vanlige før i mellomkrigsårene.

Med innførelsen av kristendommen ville Kirken forklare den allerede eksisterende julegaveskikken dels med bibelordet: ”For så har Gud elsket verden . . .”, og dels med beretningen om de tre vise menn og deres gaver til Jesusbarnet.

Opprinnelig var julegaveskikken kun en sak for de voksne, men i likhet med alle skikker som er i ferd med å forsvinne, hvor opprinnelsen blir glemt, ble også denne etter hvert overført til barna. I løpet av middelalderen fikk tyske juleskikker innpass i Norden, med St.Nicolaus som på en hemmelighetsfull måte utdelte gaver til de små. I forbindelse med reformasjonen ble Nicolaus-dagens gaveutdeling flyttet til julaften i de protestantiske områdene. I løpet av 1500-tallet var det vanlig i Danmark å sette en skål utenfor døren til gavene på julaften. Denne skikken finner vi senere også i Norge, helt frem til forrige århundre. Sko og strømper som ble hengt opp til julegavene har også vært kjent her i landet, muligvis etter påvirkning fra angloamerikanske skikker.

JULEGAVER HAR VI FRA ROMERNE

I sydlige land feiret romerne en stor fest kalt ”Saturnaliene”, da det var skikk å gi hverandre gaver. I likhet med solfesten ved vintersolverv gikk Saturnaliene opp i den kristne julefeiringa, og skikken med julegavene ble også vanlig i Norge.

Fra først av var det mest nyttige ting, bonden og bondekona ga gaver til tjenerskap og barn som bestod av hjemmevevde stoffer, strikkete votter og strømper, sko og redskap. Etter hvert utviklet det seg slik at man laget mer fantasifulle gaver, eller kjøpte pyntesaker, sjal og sølvspenner på markedene.

[Gjest Madam Felle]

JULDAGENE

LILLE JULAFTEN

Lille julaften ble gjerne kalt ”Tollesmesse” (lat.: Thorlaci episcopi et confessoris) til minne om den islandske biskop Thorlak Thorhaldsson fra Skålholt (1133 – 1193). De mange undrene som ble knyttet til hans navn, gjorde ham kjent ikke bare i de nordiske land, men visstnok helt ned til Konstantinopel, hvor en kirke skal ha blitt bygget til hans ære. I 1198 ble han godkjent som lokal helgen på Alltinget uten å være kanonisert av Kirken. Paven har senere gjort ham til helgen.

Helgendyrkelsen kjennes kun fra Vestlandet og Nord-Norge, foruten på Island, hvor man også feirer ham 20 juni. Primstavmerket var et halvkors. I Trøndelag og Nord-Norge ble dagen kalt Sjursmesse. Nedbør denne dagen ville vedvare i syv uker. I enkelte bygder på Østlandet ble dagen også kalt Kakukvelden, da bakte man spesielle julekaker.

1 JULEDAG

Juledagen (lat.: nativitas domini). Det var først fra 400-tallet at Kirken la Jesufødselsdag til denne dato. Hos oss var Juledagen den viktigste merkedagen i hele året for både grøde, vær og kjærlighet. ”Joledag klår, gjer eit godt år”, pleide man å si.

Juledagsmorgen lette man under bordet etter korn som hadde falt ned under julekveldsmåltidet. De ga varsel om det kommende års grøde. Første juledag holdt man seg hjemme hos seg selv. Den som gikk på besøk til folk og derved viste sin uoppdragenhet, ble i Nord-Norge kalt ”Juledags-Petter”. Det var en skam.

2. JULEDAG

Annen Juledag. ”Staffansmesse” (lat.: Stephanus protomartyr) til minne om den første martyr, innført som kirkefest i tilknytning til julen i ca. 380. Stefanus ble regnet som hestens skytshelgen; ifølge legenden skal han ha vært stallknekt hos Herodes.

Denne dagen var det over hele Norden vanlig at unge menn red om kapp. Under enhver omstendighet var det viktig at hestene fikk løpe seg svette, det ville beskytte dem mot sykdom hele det kommende året. Dette er nok en eldre, hedensk skikk som har inngått i feiringen av dagen, muligens i tilknytning til vintersolvervet, hvor larm og bråk skulle jage bort onde makter som nettopp nå i midtvintermørket fantes overalt.

I noen land har dette i stedet blitt en anledning til å ri ut på jakt. Fikk man se solen i fjellbygdene denne dagen, ville kornet bli modent om høsten. Fra annendagen kunne barna også kle seg ut og gå julebukk fram til tyvendedagen.

28. DESEMBER

”Barnedag” (lat.: Innocentum festum martyris), messe til minne om de uskyldige barn som kong Herodes lot drepe i Betlehem under leting etter Jesusbarnet. Denne dagen skulle barna få noe godt å spise, gå på besøk til hverandre og ellers ha det moro på de voksnes bekostning. Trolig er skikken bevart i vår tids juletrefester. Den hørte ellers til årets ”uheldige” dager, hvor man ikke skulle foreta seg viktige ting. Slik været var på Barnedagen skulle det bli den kommende sommer.

[Gjest Madam Felle]

Det skulle vel være det viktigste av julens historie bippen, så nå er du klar til barnabarna kommer. Tenk så imponert de vil bli når du forteller dem alt dette. :D

Nei nå skal Madammen lalle sengen. Natta sove godt, og GODT NYTT ÅR :klem2:

[Anna Lovinda]

Godt Nytt År, Madammen. :kysse:

Skål!

[Gjest Madam Felle]

Skål Ladyen

:klem2:

[Azi]

Godt Nytt År Bipp! :D

[Redhead]

GODT NYTT ÅR!!

[bippbipp]

Det skulle vel være det viktigste av julens historie bippen, så nå er du klar til barnabarna kommer. Tenk så imponert de vil bli når du forteller dem alt dette. :D

Nei nå skal Madammen lalle sengen. Natta sove godt, og GODT NYTT ÅR :klem2:[/quote

[Fredslilja]

Hei :D

Godt nyttår til deg!! Håper du har danset deg inn i det nye året!!

Ha en flott dag videre!

Klem

[dolly duck]

Godt nyttår håper at 2004 blir et bra år for deg og dine. :blomst_opp:

[Gjest Madam Felle]

Bippen, det er alltid kjekt å vite litt om hva julen egentlig går ut på. Nå kan du bli ekspert.

[Maxine Grey]

Godt nytt år, Bipp-bipp!