et alvorlig tilfelle av 30-årskrise!

[Gjest AnonymBruker]

fyller 30 år i slutten av dette året, desember , og har allerede begynt å grue meg skikkelig Mye av denne krisa henger vel sammen med at jeg føler at jeg ikke er kommet dit i livet en 30-åring burde mht til bolig, økonomi, familie osv. Samtidig føler jeg at vi lever i en ekstremt alders- og ungdomsfokusert kultur, hvor man er gammel når man er over 25 og 30 år, ja da er det "over" nærmest . Hadde ikke trodd at jeg skulle føle det slik, men nå kjenner jeg altså en panikkfølelse..

Nå føler jeg at jeg kaster vekk tiden med å grue meg til dette, jeg synes det er ubehagelig å si hvor gammel jeg er og og det at jeg ikke kan "akseptere" og føle meg vel i min egen alder... Er det noen der ute som har noen råd, tips eller erfaringer med dette?

[Cata]

Senk skuldrene og slapp av. (Lett å si.) Når dagen først er der så vil du oppdage at du fremdeles er deg og bolig, familie osv. kommer når det kommer. Forøvrig er jeg uenig med deg i at alt er "over" når man er passert 25. Synes det er mer aksept for at godt voksne folk setter seg på skolebenken, backpacker, interrailer, selger hus for å få seg noe mindre osv. osv. enn det noen gang før har vært.

Og nå vil de jo ha pensjonistene til å jobbe "til evig tid" også .

[Gjest Carleigh-Ann]

Vel, du kan ikke akkurat legge deg ned å dø heller Og det er dumt å sammenligne deg med andre. Prøv å nyt livet, jeg vet det er vanskelig men du har mange år igjen å leve, så det er bare å gjøre det beste ut av det. Hvis du tenker etter så ville du vel ikke vært 18 år igjen?

[kristian82]

fyller 30 år i slutten av dette året, desember , og har allerede begynt å grue meg skikkelig Mye av denne krisa henger vel sammen med at jeg føler at jeg ikke er kommet dit i livet en 30-åring burde mht til bolig, økonomi, familie osv. Samtidig føler jeg at vi lever i en ekstremt alders- og ungdomsfokusert kultur, hvor man er gammel når man er over 25 og 30 år, ja da er det "over" nærmest . Hadde ikke trodd at jeg skulle føle det slik, men nå kjenner jeg altså en panikkfølelse..

Nå føler jeg at jeg kaster vekk tiden med å grue meg til dette, jeg synes det er ubehagelig å si hvor gammel jeg er og og det at jeg ikke kan "akseptere" og føle meg vel i min egen alder... Er det noen der ute som har noen råd, tips eller erfaringer med dette?

Ja, det er svært svært trist. Jeg er såååå glad for at det fortsatt er leeeeenge til jeg er 30 år.

[Gjest AnonymBruker]

Hvis du tenker etter så ville du vel ikke vært 18 år igjen?

[Marabou]

Føler du at andre har meninger om hvor du befinner deg ift. bolig, økonomi og familie? Eller er det du selv som ikke er fornøyd med livssituasjonen din?

Hvis førstnevnte så er det ikke gjort over natten å gi blaffen i hva andre synes, eller hva "samfunnet mener", men det kommer etterhvert. Mye kan også være innbilt (fordi man sammenligner seg med andre), husk det er ikke sikkert andre bryr seg nevneverdig..

Hvis du ikke føler du er der du ønsker å være i livet, så sett deg ned og tenk over hva du må gjøre for å endre på dette. Få en bedre betalt jobb, eller ta mer utdanning? Skaffe deg den boligen du vil ha? Flytte? Gå aktivt inn for å finne noen å stifte familie med?

Men hvis du egentlig er fornøyd så slapp helt av Livet blir til mens man går, og man er ikke eldre enn man føler seg! Klisjé, men sant. Det finnes ingen regel som sier at man må gjøre så eller så, uansett hvilken alder man har. Det er ditt liv, ikke kast bort tiden ved å gruble på noe som er 100% opp til deg å bestemme. Jeg har også vært der at jeg ikke følte jeg var slik man "burde" være, men det har sluppet mer taket etterhvert og forsvinner nok til slutt. Når jeg blir 66 og skal slå ut håret (seriøst, håper jeg ikke venter helt til da.. :gjeiper: )

[kristian82]

Neineinei, det er jo miiilevis til jeg blir 30 år. Når man ikke har fylt 28 år engang, er det heldigvis leeenge til man blir 30 år. Den dagen 2-tallet forsvinner fra alderen min, da ...mulig jeg må begynne å lyve til folk da.

Endret 31. mars 2010 av kristian82

[Gjest AnonymBruker]

jeg tror det er en kombinasjon, både at jeg føler at omverden(samfunnet, familie) har visse krav, pluss at jeg også legger press på meg selv..Jeg så for meg at jeg i en alder av 30 skulle ha det meste på "stell", men en del hendelser de siste årene med sykdom og dødsfall i familien, har på en måte satt meg flere år "tilbake" og gjort at livet idag er helt annerledes enn jeg tenkte at det skulle være på dette tidspunktet.. Nå føles alderen tyngende. Jeg opplever ikke samfunnet og folk til å være så moderne på det området som man kanskje skulle tenke, forbausende mange forventer at du har mann, hus og 2,4 barn i denne alderen, det er mer tradisjonelle forventninger der ute enn jeg trodde

Og til deg kristian82, du "hjelper" ikke til akkurat:)

[Gjest gjestdeluxe]

fyller 30 år i slutten av dette året, desember , og har allerede begynt å grue meg skikkelig Mye av denne krisa henger vel sammen med at jeg føler at jeg ikke er kommet dit i livet en 30-åring burde mht til bolig, økonomi, familie osv. Samtidig føler jeg at vi lever i en ekstremt alders- og ungdomsfokusert kultur, hvor man er gammel når man er over 25 og 30 år, ja da er det "over" nærmest . Hadde ikke trodd at jeg skulle føle det slik, men nå kjenner jeg altså en panikkfølelse..

Nå føler jeg at jeg kaster vekk tiden med å grue meg til dette, jeg synes det er ubehagelig å si hvor gammel jeg er og og det at jeg ikke kan "akseptere" og føle meg vel i min egen alder... Er det noen der ute som har noen råd, tips eller erfaringer med dette?

Jeg er 36 og føler jeg er i alderskrise nærmest hver dag. Jeg synes jeg er fryktelig gammel, og har ikke rukket å bli gift eller få barn. Årene går fort. Uansett alder vil det alltid være noen rundt deg som er yngre. Det eneste sjarmerende ved alder er at ingen slipper unna! Så lenge man lever, blir man eldre. Derfor er det lurt å gjøre det beste ut av enhver alder og omfavne den, fremfor å fornekte den. Pluss i alder er uunngåelig.

Hvis du i en alder av 30 har klare mål og vet at du ønsker familie, bør du fokusere på det like så mye som på jobb og økonomi. Du ønsker ikke å bli 50 år og lure på hvor barna ble av.

[Marabou]

Jeg så for meg at jeg i en alder av 30 skulle ha det meste på "stell"

Der er du ikke alene! Vi er mange.. og vi er skumle.. :gjeiper:

forbausende mange forventer at du har mann, hus og 2,4 barn i denne alderen, det er mer tradisjonelle forventninger der ute enn jeg trodde

Vet du hva? Jeg kjenner såpass mange som klager sin nød over masete unger og håpløs gubbe og vanskelig svigerfamilie og hus som lekker og bil som dør og lommebok som blør og diverse tidsklemmekatzenjammer, og i neste åndedrag så løfter de et øyenbryn og spør litt sånn medlidende "hva med deg da, stakkar?" ....... da svarer jeg som sant er at "Å, jeg har det så deilig at du aner ikke. Gjør akkurat det som passer meg når det passer meg."

Forbausende mange ser ut til å mene at jeg bør være ulykkelig som ikke har så mye å klage over som dem

Jeg tror disse allmenne forventningene er i ferd med å forandre seg, men det kommer nok litt an på hvilket miljø man er i. Jeg har to "separate", en vennekrets med villa-volvo-vovvov og en med single/halvsingle galninger. Nå har enkelte blant den første gruppen begynt å få store barn og klør etter å ta igjen all galskapen (uforsvarlige ting som å selge huset og reise jorda rundt), mens enkelte i den andre gruppen har begynt å få panikk. Sånne ting er med på å få meg til å tenke 'who cares'

Ikke bare dumt å legge litt press på seg selv, det må gjerne til for å oppnå det man vil. Men det er dumt å oppdage om 20 år at man har kastet bort masse tid på å være misfornøyd.

[Havbris]

Jeg var 33 da jeg møtte mannen som jeg nå har vært gift med i 19 år og vi har to ungdommer i huset. Før jeg fylte 30 brukte jeg mange år på utdanning, jobbetablering m.m før jeg etterhvert ble mer klar for familie etc.

Da jeg fylte 40 hadde jeg en vemodig følelse, mest fordi kroppen begynte å melde at den hadde gjort sin jobb mht å produsere barn - og fordi jeg begynte å oppdage at yngre mennesker betraktet meg som "litt eldre". Selv om jeg ikke følte meg slik. Litt krise var det ja.

Da jeg ble 50 for et par år siden følte jeg ingen krise. Tvert imot føler jeg meg mer trygg, klok, kunnskapsrik, modig, sterk og raus enn noensinne. Og forholdet til mannen er bedre enn på mange år. Jeg kjenner en uro når jeg tenker at neste milepæl er 60 år, men når jeg ser venner i den alderen ser jeg at jeg ikke nødvendigvis har noe å frykte.

Den "underligste" følelsen er nok den at jeg føler meg like leken, nyskjerrig, utforskende og vitebegjærlig som da jeg var i 20- årene og skvetter derfor i stolen når ungdommer betrakter meg som en "litt eldre dame"

[Marabou]

Tvert imot føler jeg meg mer trygg, klok, kunnskapsrik, modig, sterk og raus enn noensinne. (...) Den "underligste" følelsen er nok den at jeg føler meg like leken, nyskjerrig, utforskende og vitebegjærlig som da jeg var i 20- årene og skvetter derfor i stolen når ungdommer betrakter meg som en "litt eldre dame"

[Gjest gjestdeluxe]

og fordi jeg begynte å oppdage at yngre mennesker betraktet meg som "litt eldre". Selv om jeg ikke følte meg slik. Litt krise var det ja.

Hvorfor er det negativt at yngre mennesker ser på en som eldre?

Man er jo eldre. Og det er negativt fordi...?

[Marabou]

Hvorfor er det negativt at yngre mennesker ser på en som eldre?

Man er jo eldre. Og det er negativt fordi...?

Nei, det var vel det hun også fant ut etterhvert? (slik jeg tolket avsnittet ihvertfall)

At man føler det litt negativt underveis er ikke så rart, hodet henger ikke alltid med på at årene går, når man føler seg like ung innvendig

[Havbris]

Hvorfor er det negativt at yngre mennesker ser på en som eldre?

Man er jo eldre. Og det er negativt fordi...?

Jeg beskrev det ikke som noe negativt men som noe som ga meg en vemodig følelse.

Men mulig jeg uttrykte meg upresist. Jeg er klar over at jeg er eldre enn en som er 30 år, og selvfølgelig vil en 20 åring betrakte meg som en kvinne som er betydelig eldre. Når jeg satte begrepet "eldre dame" i anførselstegn så var det mer for å antyde noe om hva og hvordan jeg opplever at noen yngre mennesker forventer at en "eldre dame" skal være.

Men dette kan sikkert også ha noe å gjøre med hvordan jeg selv oppfattet begrepet "eldre dame" da jeg var rundt 20

Men jeg er enig - det er ikke negativt å si at man er eldre enn...

Endret 31. mars 2010 av Havbris

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er 36 og føler jeg er i alderskrise nærmest hver dag. Jeg synes jeg er fryktelig gammel, og har ikke rukket å bli gift eller få barn. Årene går fort.

Hvordan takler du denne daglige krisefølelsen?? For meg er det foreløpig slik at panikken kommer i bølger og ikke er helt konstant..Når jeg i tillegg skal begynne å tenke på det du sier om barn( fruktbarhet etter 30 år og så videre og videre) kjenner jeg at stresset når nye høyder, har jo ikke kjæreste engang, så barn føles milesvis unna..Synes også det virker litt "risikabelt" å skulle basere livslykken på det å få familie,tenk om det ikke skjer, vet ikke engang om jeg kan få barn for har aldri prøvd..Jeg vil gjerne ha det, men det man vil og det man får her i livet er ikke alltid sammenfallende,selv om jeg selvfølgelig følger tanken om at man bør jobbe for ønskene sine

Til Marabou, høres fint ut det å ha litt ulike vennetyper, noen etablerte og noen ikke, jeg har bare etablerte venninner, skulle gjerne hatt noen som dine, så hadde jeg kanskje ikke følt presset så sterkt:)

[kristian82]

jeg tror det er en kombinasjon, både at jeg føler at omverden(samfunnet, familie) har visse krav, pluss at jeg også legger press på meg selv..Jeg så for meg at jeg i en alder av 30 skulle ha det meste på "stell", men en del hendelser de siste årene med sykdom og dødsfall i familien, har på en måte satt meg flere år "tilbake" og gjort at livet idag er helt annerledes enn jeg tenkte at det skulle være på dette tidspunktet.. Nå føles alderen tyngende. Jeg opplever ikke samfunnet og folk til å være så moderne på det området som man kanskje skulle tenke, forbausende mange forventer at du har mann, hus og 2,4 barn i denne alderen, det er mer tradisjonelle forventninger der ute enn jeg trodde

Og til deg kristian82, du "hjelper" ikke til akkurat:)

Jeg bare tuller da. Jeg har heller ikke så mye på stell, og sikkert 30 før jeg vet ordet av det. Men jeg håper jeg har litt mer på stell når jeg er 30...Men det er jo ikke gammelt det heller da. Men litt nedtur å ikke ha 2 tallet først blir det...å jeg satser på å rekke en del på de 2 årene jeg har igjen.

[Gjest gjestdeluxe]

Hvordan takler du denne daglige krisefølelsen??

Det kan gjøres gjennom at man etterstreber en relativt sunn livsstil og at man sørger for å være med på aktivteter sommer som vinter, er sosial og prøver å leve variert gjennom å sørge for at man utvikler seg. Det er fint å bli kjent med nye mennesker i ulike aldergrupper.

[tineline]

Jeg vil bare få si én ting:

Det folk sier om "man føler seg fortsatt ung på innsiden", tror jeg bare er å understreke vårt oppheng i det å være ung, eller i alle fall yngre enn det man er. Jeg tror ikke man føler seg yngre på innsiden enn man er, og at man derfor blir overrasket over at man har blitt eldre - derimot tror jeg man føler seg som den samme hele tiden, og at dette ikke nødvendigvis har noe med tid og alder å gjøre.

Jeg innrømmer ærlig at jeg syns det er en fornærmelse å bli tatt for å være yngre. Jeg fylte 30 i fjor, og gleder meg over å endelig være et voksent, fritt menneske. Jeg har en selvsikkerhet nå som jeg ikke hadde tidligere (derfor føler jeg meg da heller ikke som "25" på innsiden - jeg hadde ikke denne sikkerheten da), og jeg er oppriktig glad i meg selv. Samtidig har jeg overskudd og ressurser i meg selv til å ta vare på de jeg er glad i.

Jeg tenkte ikke så mye på å fylle 30, og det var vel bare én i venneflokken min som bekymret seg. Men hun bekymrer seg for å fylle 31 også, så det var vel ikke helt spesielt for "30 år".

Det handler om fokus. Hva har du her i livet? Hvor vil du? Mener du at du burde sittet med mann og barn for lengst? Og skal du virkelig skylde på deg selv fordi du ikke har akkurat de faktorene i livet ditt? Som du sier - det har skjedd ting som har 'satt deg tilbake', så du hadde uansett neppe hatt mulighet. Og da sier jeg ikke at man skal skylde på seg selv dersom det ikke har skjedd noe alvorlig heller. Omstendigheter er omstendigheter, og passer det ikke med det man ønsker, så vil det vel ikke skje heller?

Jeg tror lykken i livet er å finne sæ sjæl. Jeg gjorde det, men fortsetter å utvikle meg og kjenne på den styrken jeg har, dag for dag. Jeg gleder meg over å bli eldre, og å bli enda sikrere i livet. Jeg har det så utrolig bra; et sted å bo, en jobb jeg trives godt med, og ikke minst erfaringen at alt ordner seg dersom man lar livet flyte. Jo mindre press man øver på seg selv, jo mindre skal det til før man blir lykkelig.

Gratulerer med kommende årene av resten av ditt liv!

[Konservativ Mann]

Damer er gamle når de er 30, så det er absolutt på tide for TS å finne noen å slå seg til ro med. Om fem år er det ikke sikkert du er fysisk i stand til å få barn lenger.