hvordan unngå bitterhet

[frøken_øst]

Folk unngår ikke å bli bitre ved at de gjør så mye for det, noen er mer forfengelige, selvopptatte, misunnelige og negative av natur.

huff, usikker på om jeg skjønte dette svaret rett, men dette var jo ikke så oppløftende; hvis man i tillegg til å slite med at man føler seg bitter, også skal tenke på at bitterheten skyldes at man er selvopptatt, misunnelig og negativ osv osv, det blir jo kun en nedadgående, negativ spiral. Jeg synes det er modig som du sier, å innrømme bitterheten, fordi det er en tabubelagt følelse.

Har og store problemer med å skulle godta karmabegrepet-synes det er ok når det brukes på den måten at man skal være grei mot andre og lignende, men ikke som forklaring på livshendelser av større betydning og at det er slik at man "straffes" for tidligere synder-det blir for meg en helt uvettig form for å legitimere hvordan lidelser og lykke er fordelt og hvordan verden ser ut

Ellers er jeg enig i mange av de andre svarene du har fått, med å prøve å legge ting bak seg og se fremover, men det er lettere sagt enn gjort vet jeg:) Jeg tror det er her mye av nøkkel ligger, å kunne slippe tidligere vonde opplevelser- kanskje noen har gode råd hvordan dette kan gjøres:)

[Gjest AnonymBruker]

Jeg unngår å være bitter ved å huske på at man lærer mere når man lever et utfordrende liv. Når man seiler gjennom livet uten noen vanskeligheter, så lærer man ikke om alt det tøffe man klarer å komme seg igjennom-

men hvis man bare seiler gjennom livet, trenger man vel heller ikke å lære seg å takle det tøffe, fordi man ikke møter på det?

[Krummelure]

Det er du som styrer hva du skal tenke på..

Kjenner du "Sinnsrobønnen" av Frans av Assissi ?

- Gi meg styrke til å forandre det jeg kan,

sinnsro til å akseptere det jeg ikke kan forandre,

og visdom til å se forskjellen.

Prøv å ikke henge deg opp i det som har skjedd, for det får du ikke gjort noe med. Livet er urettferdig, og det kan dessverre ingen gjøre noe med, men fort deg å gled deg over de små tingene i hverdagen! Ikke lett - men verdt et forsøk!

[frøken_øst]

og så kom jeg på en annen ting etter å ha lest i denne tråden- formuleringene om at man "velger bitterhet", "velger" aksept osv...

jeg mener det bør skilles her; mellom mennesker som ikke sliter psykisk og mennesker som sliter psykisk- for de med robust psykisk helse, tror jeg slike ting kan oppfattes som "valg" men ikke for mennesker som sliter med psyken ; i deres tilfelle kan man ikke snakke om at de "velger" mørke tanker, "velger" depresjon, hadde det vært så enkelt som at det kunne kokes ned til bevisste, logiske valg, hadde det jo ikke vært noe som het psykiatriske lidelser. Det blir sånn litt for lettvint "The Secret tenkning" som jeg kaller det, å tenke positivt, så blir alt bra;) Men for all del, jeg tror bevisst tanketrening er det som må til for å komme ut av bitterhet og depresjon og lignende, men man kan ikke si "tenk positivt" til en deprimert person, denne personen har på en måte mistet kartet og retningen i det psykiske og trenger å vite detaljert hvordan og hvorfor tankeendringen skal skje, gjerne fordi en deprimert og bitter person har hundre negative og innlærte svar klar til hver enkel lettvint positiv ytring, det er på en måte depresjonens spesialitet og kjennetegn

[Gjest AnonymBruker]

jeg mener jo at jeg, ved fullt å innrømme bitterhet, at jeg ikke tyr til ansvarsfraskrivelse. Å innrømme det er veldig tungt og trist, for bitterhet suger all livskraft ut av deg. Mye av bitterheten skyldes dødsfallet til min mor og mange økonomiske og sosiale problemer i etterkant, jeg kan ikke skjønne hvordan folk kommer seg etter tragiske dødsfall uten snev av bitterhet

Jeg har vært gjennom et tragisk dødfall i aller nærmeste krets, og jeg er ikke bitter! så det går an!

[Gjest AnonymBruker]

For min del har jeg måttet tillate meg å være sint, og rase litt fra meg, slik at jeg kom gjennom sinnet/bitterheten min. Det var en utfordring når sinnet kom og jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av den, det var jo ingen som "fortjente" sinnet mitt lenger, annet enn en spesiell person, og han var syk. Men jeg skrev det av meg, trente det av meg, snakket det av meg, etc. Så landet jeg på den andre siden som en mer ydmyk og takknemmelig person. Men hvis jeg ikke hadde tillatt meg å være sint, tror jeg nok kanskje jeg hadde vært mer bitter i dag.

Lykke til forresten.

[Gjest *smak*]

Jeg har lært meg å skape entusiasme i vanskelige situasjoner. Dessuten har jeg lært å ikke gjøre meg selv til offer uansett hva andre måtte finne på. Det er ikke omgivelsene som former menneskene men menneskene som former omgivelsene..

Endret 3. juni 2010 av *smak*

[Gjest Gjest]

Hei TS

Først og fremst vil jeg si at du har kommet langt bare ved å innrlme bitterheten. Det er et stort steg. Og det vil gå over! Jeg har selv vært helt ekstremt bitter i mange år. Jeg var en av de som opplevde utrolig mye motgang. Mye har jeg rett og slett glemt får det er får mye å tenke på.

Når jeg nå ser tilbake på hvordan jeg hadde det før, vil jeg gå så langt som å si at jeg var et annet menneske mentalt. Det tok tid å få livet på plass igjen. Men når jeg tenker på hendelser som har skjedd så er det akkurat som det er en annen person. All "the secret" tenkning blir bare alt får enkel. Selvfølgelig er det bra å tenke positivt når man kan. Men det er faktisk ikke alle som kan det, det er ikke alle livet smiler til. Når folk begynnte å snakke om lignende teorier til meg når jeg var på mitt værste opplevdes det bare som de ikke tok meg alvorlig. Jeg hadde jo prøvd alt jeg klarte men ingenting gjorde det bedre. Det var som om jeg oppholdt meg i et svart hull. Det som hjalp meg var først og fremst tid. Og små hendelser som fikk meg til å smile. Det er enda mye jeg sliter med men i forhold til før har jeg det helt fantastisk.

Til alle dere som skriver jeg opplevde "det og det" og jeg erikke bitter vil jeg bare si at det er helt fantastisk at dere ikke føler på det å være bittre. Men det er ikke noe man velger. Det kommer jo også mye ann på hvordan omgivelsene dine behandler deg. Vis man opplever noe ile og folk gis deg "lov" og rom til å sørge og være sint over det er det ofte mye lettere å bearbeide det som har skjedd.

TS jeg håper de rundt deg har hjulpet deg å komme deg videre.

[Gjest Gjest]

Jeg har vært gjennom et tragisk dødfall i aller nærmeste krets, og jeg er ikke bitter! så det går an!

Det er trist at du har opplevd det. Men et dødsfall er en legitim situasjon å sørge over. Jeg mener på ingen måte og bagitalisere det du har opplevd ,men du har nok også fått en del trøst uten å måtte be om det. Og jeg går ut fra at du har sørget sammen noen. Det gjør det også ofte lettere å bære...

[Gjest brutal_mann]

Aner ikke hva smilende personer gjør, men er oppriktig glad på deres vegne. Vil bare skyte inn at for noen av oss så ser vi objektivt masse positivt i livet, men uansett hva ne gjør så har en aldri _følelsen_ av å ha noen betydning for noe eller noen. Og så lenge den følelsen ikke er til stede så er det vanskelig å påstå at en lever et godt liv. Selv om ener klar over, rent objektivt, at det gjør en.

Jeg tror at de som takler de største tragedier er mennesker som har en kjemisk sammensetning i kroppen som lar dem føle lykke av relativt små ting.

[Strenge Frk.Gerd]

Det er trist at du har opplevd det. Men et dødsfall er en legitim situasjon å sørge over. Jeg mener på ingen måte og bagitalisere det du har opplevd ,men du har nok også fått en del trøst uten å måtte be om det. Og jeg går ut fra at du har sørget sammen noen. Det gjør det også ofte lettere å bære...

Det er nok ikke alltid så enkelt... Selv om det hadde vært fint om det hadde vært slik.. kanskje det burde ha vært slik.

Men dødsfall kan ha mange utenkelige omstendigheter.. Samt at det kan være vanskelig for andre å sette seg inn i disse omstendighetene og alle de forskjellige reaksjonene og følelsene man kan få. Mange har også angst for døden, man ender opp med å skjerme folk fra det og sørge alene så langt det går. Også fordi man får ofte mange "oppmuntringer" og gode råd som kan virke bagateliserende og sårende.

I mitt tilfelle fikk jeg ofte kommentaren "Du bør jo være litt glad for at du slapp å oppleve at det ble slutt mellom dere da, sannsynligheten for at det ville blitt slutt etterhvert er jo stor statistisk sett" < - Denne fikk jeg tilogmed fra en psykolog.

I realiteten handlet det i mindre grad om hva jeg hadde mistet.. min egen smerte virket lettere å bære sammenlignet med hva mine nærmeste gikk igjennom av lidelser som var den virkelige torturen. Noe som later til å være vanskelig for mange å forstå.

Det sies at det er tilogmed vanskelig for et søskenpar å forstå hverandres sorg etter samme mor tilogmed, ihvertfall fullt ut..

sorg, omstendigheter og reaksjonene man får er så individuelt og personlig, om det så er brudd, tap av arbeid, sykdom, handicap eller dødsfall man sørger over. Derfor forsøker jeg aldri å sammenligne.. jeg tenker slik at alle føler sin sorg og sine problemer .. og de er hverken lettere eller vanskeligere enn hva jeg har av sorg eller problemer.

Uansett når det gjelder lykke, som jeg egentlig hadde tenkt å svare på i utgangspunktet.. det sies at lykke er en kombinasjon av gener, omstendigheter og innstilling. Har aldri funnet noen klar definisjon men i mitt tilfelle er det en klar kombinasjon av de tre. Min mor var alltid like blid, selv om hun var ekstremt syk og handicappet i mange år. Om det er hennes gener, eller at hun har oppdratt meg til en slik innstilling aner jeg ikke.

[Sasha Sasha]

Jeg har vært veldig uheldig opplevd veldig mye fælt.

Jeg tenker at jeg enda har mange år igjen av livet og at ingen vet hva fremtiden bringer. Jeg tenker også at fremtiden er det viktigste, ikke fortiden.

Men sånn ellers så er jeg vel litt bitter.

Av mange har jeg fått råd om og tenke slik som The kitten

(siterer kitten fordi hun hadde forklart det så greit)

Jeg har vært gjennom mye fælt i forhold til venninnene mine og de fleste andre på min alder. Tidligere synes jeg det var urettferdig, men nå begynner jeg å bli glad for det. Ikke slik å forstå at jeg er glad for selve hendelsene og opplevelsene, men det har gjort meg sterk.

Men det fungerer ikke for meg. Jeg klarer ikke å se noe positivt med det fæle som har hendt meg. Noen av enkelt hendelsene kanskje men ikke egentlig ikke det heller.

For meg så hjelper det og tenke at jeg ikke trenger og se noe positivt i det heller.

Jeg ble fort voksen og lærte sikkert mye om meg selv som jeg ellers ikke hadde lært men jeg kunne heller ønske at jeg kunne få vært bare barn om så bare for en liten stund... Da hadde jeg kanskje følt mer til felles med de rundt meg også fordi jeg også hadde vært barn på samme måte som de. For all del jeg har også vært et barn men barndommen (og ungdomstiden) min var annerledes.

Jeg tror at det er lettere og tenke at det er noe positivt i noe en kunne vært bitter for om det er en enkelt hendelse. For da lærer en noe av den hendelsen, men når det vipper over at de fleste dagen en har opplevd er negative føler jeg at jeg mangler det fundamentet at jeg kan tenke tilbake på noe positivt i en vanskelig situasjon.

jeg tror det er viktig og tenke positivt men jeg tror det beste rådet jeg kan gi er å tilate seg og føle det en føler. At en rett og slett må tilate seg og tenke at noe eller alt er urettferdig og kjipt om det så er det en føler.

Men så er alle så forskjellig og det er ingen som har fasit svar så en må bare prøve og lytte til seg selv.

Nå hørtes dessvere dette veldig klisje ut, men jeg mangler ord for å beskrive det bedre..

[Gjest AnonymBruker]

Jeg tror at de som takler de største tragedier er mennesker som har en kjemisk sammensetning i kroppen som lar dem føle lykke av relativt små ting.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg tror at de som takler de største tragedier er mennesker som har en kjemisk sammensetning i kroppen som lar dem føle lykke av relativt små ting.

ja, enig, bra sagt, slik tror jeg det er. Lykke kan til en viss grad læres, men bare til en viss grad. Selv er jeg sammensatt kjemisk på en måte som gjør meg ytterst pessimistisk og melankolsk, i tillegg til at jeg har opplevd mange kriser, så synes det hele er et slit

[AnonymBruker]

bitterhet er på en måte tabu, så det er bra at det diskuteres synes jeg. Jeg vet ikke om jeg vil kalle meg bitter, men jeg har på en måte resignert litt, har opplevd så mange nederlag og fæle hendelser i løpet av årene, at jeg synes det er vanskelig å beholde håpet og troen på fremtiden- det er vel kanskje en slags bitterhet dette også? Det rammer iallefall livsgleden sterkt, slik bitterhet også gjør. Ellers bet jeg meg merke i det Brutal Mann skrev, at noen rett og slett er bedre biologisk rustet til å takle kriser,selv om selvfølgelig oppdragelse, tidligere erfaringer og lignende og spiller en rolle.Jeg kommer fra et hjem med masse bråk, ustabilitet og har hatt det alt annet enn harmonisk, dette har jo helt klart vært med på å "farge" mitt syn på mennesker og verden, da i negativ forstand.

Ellers er jeg tilhenger av at man er åpen om at dødsfall og andre av livets tøffe hendelser også rommer mange av de tabubelagte følelsene som bitterhet, sjaulsi, misunnelse, sinne. Det kan synes for meg som vi i dette samfunnet bare skal takle alt på strak arm, komme oss videre, lire av oss ting som at man blir "sterkere av motgang" osv osv. Ja, alt det der kan stemme, men synes også vi må ha rom til de andre følelsene, slik at folk ikke føler seg fæle eller onde når de føler det slik