Ønsker å satse på ny mann

[Gjest farge]

Hvorfor flytte langt, det er du som har barn? Elsker din nye flamme deg høyt nok flytter han og får ny jobb.

[Gjest Raggy]

Ts er du så sikker på at denne nye mannen er så fantastisk? Ting kan virke så fristende nå som det bare er en "drøm, hvordan tror du egentlig det nye livet ditt blir? Tenk deg nøye om å forsøk å ha litt tid for deg selv.

Fordømmer deg ikke for livet er humpete for oss alle, vi feiler og lærer hele tiden, men for all del hold fokuset på din datters vel og ve og la det komme før alt annet. Jeg har sett endel forhold som ryker og nye forhold som starter, det som er felles for alle er at det kommer en hverdag og da er kanskje ikke dette nye som virker så forlokkende en gang så utrolig bra som en trodde.

Det var noen tanker fra meg:)

[Vanya]

TS: Ingen tvil om at du får mye pepper på grunn av utroskapen. Jeg håper hun sorterer ut svarene som er veldig preget av dette. Sånn jeg ser det er det moralske og det praktiske to forskjellige ting her, selv om TSs utroskap antakeligvis vil gjøre barnefaren bitter.

Når det kommer til spørsmålet om barnet bør bli boende hos faren eller moren, avhenger det vel ikke utelukkende av at hun blir værende i sitt gamle nabolag. Hvem hun har nærmest forhold til, er vel også et element som bør spille inn?

For øvrig enig i at det ikke er veldig hensiktsmessig å flytte unna, og at det uten tvil vil være best for barnet at TS ble boende der hun bor nå. Hvis jeg hadde vært TS hadde jeg tatt ut seperasjon, fortsatt forholdet til den nye mannen, og funnet ut hvorvidt det var stabilt og verdt å satse på, eller ikke. Jeg hadde nok ikke dratt datteren min bort fra hjembyen hennes uten å være sikker på at dette var mannen jeg ønsket å satse på, og da synes jeg tidsrommet som skisseres her er vel kort.

[~white lady~]

Så hva i alle dager er det som gjør noen til dårlige mødre om ikke dårlige avgjørelser...?

Dårlige avgjørelser kan alle ta, barn eller ei. Det trenger ikke å gå utover omsorgen til barnet for det.

Nå er jo utroskap noe av det verste som kan skje i mange KGers øyne- se for deg en solid familiefar som snylter på skatten, er han plutselig en dårlig omsorgsperson? Han har jo gjort noe galt...

[~white lady~]

En foreldre burde bli lykkelig av å se sitt barn lykkelig og glad.

Lykke kan være så mangt. Man må ikke ha den store kjærligheten i livet for å være lykkelig.

Så slike uttalelser som dette er så egofokusert og egner seg dårlig om du har omsorg og ansvar for ett barn. Barndommen er kun noen få år, sett i den store sammenhengen og som voksen så burde man ihensynta det.

Så om man har satt barn til verden skal man bare sette sitt eget liv på vent så lenge? Tja, jeg vet nå ikke jeg. Da hadde det nok ikke blitt født så mange barn.

[~white lady~]

Hehe, veldig bra skrevet.

Lurer på hvorfor white lady er mer opptatt av å forsvare mor enn å tenke på barnets beste?

Dårlig samvittighet eller noe kansje?

Jeg tror dessuten hele tråden er en tulletråd. Ellers ville ts ha forklart seg litt bedre.

Jeg forsvarer henne fordi alle andre kritiserer Og hva er egentlig barnets beste? Det mest opplagte er jo at hun har det best i sitt vante miljø, men kanskje hun har en veldig fraværende far som ikke evner å ha omsorg for en fireåring? Dette er noe foreldrene får avgjøre.

Jeg har ingenting å ha dårlig samvittighet for- men er flink til å se en sak fra flere sider. Og til ikke å dømme.

[Gjest Gjest]

Så om man har satt barn til verden skal man bare sette sitt eget liv på vent så lenge? Tja, jeg vet nå ikke jeg. Da hadde det nok ikke blitt født så mange barn.

Nei du behøver ikke sette livet ditt på vent. Men du må sansynligvis omprioritere noe og ha fokus på barnet fremfor seg selv. Dette betyr i en del tilfeller at mor må frasi seg den daglige omsorgen til fordel for barn og far om det er sånn at mor skal prioritere seg selv og sine egne ønsker fremfor de andre.

[Gjest Gjest]

Så om man har satt barn til verden skal man bare sette sitt eget liv på vent så lenge? Tja, jeg vet nå ikke jeg. Da hadde det nok ikke blitt født så mange barn.

Nei, ikke på vent, men ta konsekvensen av handlinger og ikke virrevappe så fært. hun er gift og har et barn. Hvis hun ikke var ferdigflydd, kunne hun kanskje ha ventet med å leke morogfarogbarn?

Men når tingene er som de er, så må hun gjerne leve livet sitt som hun vil, man er bare - og jeg også - svært kritiske til at barnet skal lide for det.

HUN må gjør hva hun vil, det må alle bare gjøre, men la barnet får beholde stabilitet, faren sin, nærmiljøet sitt.

Særlig når dette har vært et i-skjul-forhold som nå plutselig skal bli alvor og som kjent så er det et par ting som sprekker i sollys... og skulle det skje, så er barnet fortsatt i et stabilt hjem, i nærmiljøet sitt og hos pappaen sin.

[Gjest AnonymBruker]

Tja hva skal man si, en er sin egen lykkes smed???????

Solskins historie med dette utgangspkt. de er det nok langt i mellom.

Jeg har erfart dette og det har gått tålig bra med barna, men en del bitterhet hos begge er det nok dessverre.

Min kone møtte den store kjærligheten(etter meg), og flyttet til han.

Vi delte barna 50/50 på papiret, men i praksis ble det til at de var mest hos meg, dernest mormor, også litt hos mamman sin, når ikke hun dyrket lykken med den store kjærligheten.

Dette fungerte ett halvt års tid til mormor ikke lenger kunne være barnevakt, jeg hadde ikke råd til å være barnevakt for min feaseparerte fru.

Hun ville ikke gi meg 100% omsorg, og den økonomiske fordel det ville betyd, altså hun måtte bære sin del av ansvaret med den store kjærligheten.

Det skar seg, desverre etter ca 3 mnd. da hadde han fått nok av å være reserve pappa for en på 2 og en på 4.

Vi prøvde på nytt terapi hele pakka(alt for barna).

Det varte 3 år så dukket jammen meg den store kjærligheten opp igjen(lykken).

Ny 50/50 deling av ungene, mormor var tydelig fra dag 1 så her var ingen hjelp å få, utover alminnelig samvær som med de andre barnebarna.

Denne karen stilte opp flyttet så ungene våre ikke måtte rives ut av nærmiljøet(skole/barnehage)De var lykkelig og fikk 2 barn på rappen, så traff hun den store kjærligheten igjen.?????

Det ble temmelig rufsette og min x- kones 2 nye barn tilbragte masse tid her hos meg, da det ble en trygg havn hos store bror/søster.

Etter ett par år med mye kål satte helsesøster foten ned barnevern/skole dritt og møkk, fant de sammen igjen og det humper og går på et vis.

Mye takket være storesøster (min/vår datter) som stiller opp helt fantastisk for sine 2 halv brødre.

Min x-kone har ved flere anledninger spurt hva som skar seg mellom oss????????

Det kan jeg ikke klare å gi henne svar på, pussig nok hva?

Hun var ikke lykkelig, hva hun nå legger i det begrepet.

Hun var og er en god eller snill mor, men fikser ikke den kjedelige hverdagen noe særlig, det må alltid skje noe, glitter å gøy å bla bla bla.

Ungene har fikset det, men litt bitterhet å spore, så er de urolig for sine 2 brødre og det de opplever som en ulykkelig mamma.

Men de har i hvertfall ikke skyldfølelse og har kvalitets tid med henne.

Så her har du i hvertfall en solskins historie hva angår unga.

Min x sier hun vil bli der hun er nå til de 2 små er store.

Det er neimen ikke lett det der med lykken og den store kjærligheten

[Cannavaro]

Til deg anonym over her : dette var et grelt eksempel, men også et klart eksempel på et hunnkjønn som ikke klarer å slå seg til ro.

I alle disse sammenhenger så er det alltid barna som er taper/eller potensielt blir en taper. Vel, ikke nødvendigvis, men stor sjanse for det.

Når da voksne ønsker barn og setter barn til verden så medfølger et stort ansvar. Når så oppofrelsen ikke lenger går til mannen eller kvinnen, så mener jeg virkelig man bør ofre seg mye for barna. En rimelig trygg og god oppvekst, en god start på livet, må være det minste vi skal gi dem.

Hvem vil være villig til det ???

Da man er 25/30 år eller eldre og får barn så må man innse at ihvertfall 15 år av livet skal ofres til barnet. Er det mange som tenker slik ? Og ja, det går an å kombinere egne sysler med oppfostring av barn tross alt.

I ts problemstilling så får jeg igjen si at : som man reder ligger man......

konsekvens av handling o.s.v -men, det er flott at du tenker mest på barnet og hvor trivselen og tryggheten er prioritert. Ja, det kan like godt være hos barnefaren og i miljøet hun er i idag.

*hilsen skilt mann som setter pris på å bruke mye tid med barnet sitt*

[Gjest AnonymBruker]

Trådstarter her.

Jeg har vegret meg for å svare, av den grunn at mange av svarene er både fordømmende, aggressive og usaklige.

Du fikk ikke det du var ute etter altså!

Jeg er IKKE en dårlig mor,

1: Jo, det er du, strengt tatt.

og JA, jeg er opptatt av min datters ve og vel.

2: Nei, det er du vel strengt tatt ikke, du er opptatt av ditt ve og vel.

Ellers hadde jeg vel neppe tatt meg bryderiet med å be om råd omkring dette??

3: Du var ute etter klapp på skulderen og bekreftelse fra dine medsøstre om at dette var helt ok. Nå er du snurt og forulempet fordi du ikke fikk den unisone støtten du ville ha.

For det første: jeg har aldri sagt at jeg tror min datter vil få det bedre hos sin mor enn hos sin far.

Det er vel implisert i og med at du mener hun skal bo hos deg? Eller, nei, vent, du mener ikke at dette kun dreier seg om deg og dine behov vel? :-o

Jeg er innstilt på å la henne være igjen med sin far og flytte alene, dersom han setter seg totalt på bakbena.

Men bare da? Noen slags vurdering av hva som er best for datter og far, sånn uavhengig av dine behov?

Men det er naturligvis mitt ønske at jeg får ha henne boende med meg, et egoistisk ønske selvsagt. Men jeg er vel ikke akkurat alene om å ønske noe slikt etter et samlivsbrudd??

An that makes it ok? Forøvrig fordampet jo all arugmentasjon om 'datters ve og vel' her.

For det andre: Jeg startet ikke denne tråden i den hensikt å få masse kritikk omkring at jeg har hatt et forhold til en annen mann.

Nei, du ville ha sympati og støtte.

So here goes: Du har ikke gjort noe galt, du er i din fulle rett til å sette andres behov bak dine egne, samt bruke andre mennesker som du vil. For dine behov *er* viktigst.

Jeg angrer ikke på dette, vil aldri kunne angre på å ha møtt verdens mest fantastiske person. Dette forholdet er velreflektert, ekte og umulig å gi slipp på. Kall meg romantisk, men jeg er av den mening at når man finner ekte kjærlighet, så har ikke alt det andre noen betydning. Jeg har rett på lykke, like mye som noen andre. Datteren min blir ikke lykkelig om jeg er ulykkelig.

Så datteren din kan ikke bli lykkelig om f.eks far er lykkelig? At far blir ulykkelig fordi han finner ut at ekteskapet var en løgn og kona utro vil ikke påvirke datteren deres lykke i noen grad?

Jeg merker meg jo ellers med interesse at det konsekvent er din datter..

Du virker som en sjarmerende og sympatisk person.

Dette er din greie, du vil satse på det nye forholdet. La det være din greie, og la datteren bo igjen hos far. Det er den mest renslige løsningen.

Morsomt at alle setter seg på sin høye hest, forresten, spesielt med tanke på de store samlivsbrudd- og utroskapstallene vi har i Norge

Rart det der, folk kicker på egosistisk og umoralsk oppførsel uten minste tegn til sympati med verdens viktigste individ.

Et lite apropos til slutt:

Du har tenkt å flytte ut, og atpåtil flytte over halve landet sånn helt tilfeldig. Så etter en 'kunstpause' på noen måneder treffer du en ny fyr.

Tror du virkelig ikke eksmannen din, og alle andre, ikke vil skjønne hva som har foregått her?

[Gjest Mina]

Trådstarter her.

Takk for ærlige svar; jeg er ikke enig i alt, men prøver å ta det til meg.

Min ektemann og jeg har alltid vært enige om at om vi skulle gå fra hverandre, skal vår datter ha fast bosted hos en av oss, ettersom vi begge mener stabilitet er viktig i en så ung alder. Jeg ønsker selvsagt (kanskje egoistisk) at min datter skal bo hos meg i byen jeg planlegger å flytte til, men om dette er noe min ektemann absolutt ikke vil, så er det også en mulighet at hun bor fast hos ham og at jeg heller har samvær med henne. Dette vil dog ikke bli veldig ofte, da det er et godt stykke mellom byene.

Det virker som om noen av dere tror at jeg skal flytte rett inn til min nye mann. Det skal jeg selvsagt ikke. Foreldrene mine har en ubrukt leilighet i huset sitt som jeg tenker å bo i et par måneder (forhåpentligvis med min datter) før jeg tar steget å flytte inn med min kjære. Dette for å gjøre overgangen enklere for oss alle. Jeg må uansett få ordnet en del formelle ting rundt separasjon og barnefordeling før det faller seg riktig å etablere seg igjen.

Selvsagt setter jeg datteren min svært høyt. Det gjør vel alle foreldre? Jeg er redd for at hun skal få varige men av samlivsbruddet mellom meg og hennes far. Samtidig mener jeg at jeg har et ansvar for at jeg selv får leve det livet jeg har lyst til å leve. Folk gifter seg og skiller seg hele tiden, så hvorfor jeg skal være gjenstand for så mye pepper, er utenfor min forstand. I dette tilfellet er det snakk om ekte kjærlighet som har oppstått mellom to voksne mennesker, og da bør man gripe sjansen. Det er ikke et alternativ for meg å droppe min nye mann. Jeg er også sikker på at han kommer til å bli en fantastisk stefar for datteren min når han blir en del av vår familie, og dette er mannen jeg vil ha flere barn sammen med.

Noen andre som faktisk har gått igjennom samme prosess? Hvor lang tid tok det før barnet hadde tilpasset seg situasjonen og virket harmonisk? Jeg tenker å få henne til samtale hos barnepsykolog hvis det skal vise seg at hun reagerer svært negativt på dette, noen andre som har erfaring med dette?

Du bør nok la det gå nærmere et år før du flytter inn til den nye mannen. Barnet ditt blir jo "skilt" fra pappaen sin, og det er en sorg det tar tid å komme over. Det er vondt for barn å få en ny foreldrefigur stappa ned i halsen. Jeg synes også du skal tenke nøye over at det ikke er datteren din som vil flytte, men du. Det er ille nok at foreldrene skiller seg. Å tvinges til å flytte langt vekk, og i tillegg få en steforelder er en voldsom omstilling. Det er heller ikke lett å starte et nytt forhold som dels er basert på utroskap, og hvor en ikke rekker å bare være kjærester før en blir familie. Det er greit at man følger følelsene sine, men en må tenke nøye på å skade barna minst mulig. Selv om det er vondt.

[Gjest jomfrua]

Jeg skjønner ikke hvordan dere synes det er OK å flytte ut av byen?

Det er uavhengig om hun tar med seg datteren eller ikke.

Jeg synes det er bare helt på trynet av en voksenperson med ansvar for ett barn bare kan flytte ut og vekk. Greit nok å være i nærmiljøet hvis forholdet ryker. Men det å fjerne en foreldre på denne måten er IKKE greit.

[Karry]

Ja. Det er viktig for barn å ha god kontakt med begge foreldrene. Mine barn bor hos meg, men faren bor også i samme by (kort avstand). De kan reise til han når de vil. Men jeg har alltid vært veldig bestemt på at de skal ha ett hjem å forholde seg til, det tror jeg er viktig for barna. Den nye 50/50 fordelingen synes jeg må være veldig forvirrende for barna.

Neida, det er ikke noe mer forvirrende for barna det enn andre ordninger. Det er forutsigbarhet som er nøkkelordet her, og forutsgibart 50% er like forutsigbart som 70% for den saks skyld. Mine barn har en 50& ordning, og det fungerer helt fint. Selvsagt ikke sammenliknbart med det å ha foreldrene boende sammen, men når det ikke er mulig så vil jeg si at vår ordning fungerer utmerket. Men vi bor også veldig nærme hverandre, det er en fordel.Jeg vokste selv opp med en mor som trumfet igjennom hovedomsorgen og at vi skulle være mest der. Det kan nok i ettertid vise seg å ha vært riktig,men da mer fordi han ikke helt klarte omsorgsoppgavene. Men jeg skulle gjerne sett han mer, og levde med et savn av en pappa istedet.

Det TS kanskje undervurderer her er hvor upraktisk det er å bo langt fra hverandre. Det gjør overlevering av samvær vanskeligere, og det gjør det også mer upraktisk ift barnehage og skole når avstanden er stor. Jeg går utfra at det er dette som er årsaken til at du mener du bør ha barnet mer enn 50%?

Så husk at det er flere ting du nå må forholde deg til bare for å helle litt kaldt vann i hodet på degi forelskelsesrusen; en mann som plutselig blir forlatt til fordel for en annen, en far som får barnet sitt revet bort fra seg og blir sittende igjen med bare et begrenset samvær, og en datter som kommer til å savne pappaen sin veldig mye, en datter som må forholde seg til to helt ulike bomiljøer og hverdager og plutselig skal få en stefar fra den ene dagen til den andre. Alt dette må du takle og håndterer reaksjonene på, i tillegg til at du ender opp med en upraktisk logistikk.

Jeg er ikke helt kjent med regelverket ift å ta med barn og flytte, men du bør sterkt vurdere om dette virkelig er verdt det og om du egentlig har tenkt igjennom hva det er du begir deg og menneskene rundt deg ut på. At du går fra din mann er nå så, men at det kan være klokt å flytte ut alene, vente en stund og evt vurdere å finne en som bor i nærheten av dere vil gi deg langt færre konflikter og bekymringer, og mindre fordømmelse og mer støtte fra andre.

For å nevne noe! Lykke til