Ønsker å satse på ny mann

[Gjest Mor]

Jeg er en dame som er gift med en snill mann og vi har en datter på fire år. De siste månedene har jeg imidlertid hatt et forhold til en annen mann som bor i en by et stykke unna. For å gjøre en lang historie kort så har vi bestemt oss for at vi vil satse på hverandre, og jeg har tenkt å legge alle kort på bordet for min ektemann og be om skilsmisse.

Jeg tenker at jeg kommer til å flytte til byen der min nye mann bor, både fordi han ikke kan flytte derfra (han eier en bedrift) og fordi det er min hjemby. På sikt kommer vi også til å etablere oss sammen. Jeg ønsker å ha datteren min boende hovedsaklig hos meg/oss.

Dette er naturligvis en bittersøt prosess, og min største bekymring er selvsagt datteren min. Hvordan vil en skilsmisse påvirke henne? Kan skilsmissebarn få det like godt i oppveksten som andre barn?

Gi meg gjerne noen solskinnshistorier, jeg trenger litt oppmuntring.

[Gjest Gjest]

Det er bra du forteller din nåværende mann hva slags svin du egentlig er som har holdt han for narr hele denne tiden, og nå vil du også ta fra han barna hans? Det er ingen selvfølge at barna skal bo hos deg lenger.

[Gemini70]

Tror faktisk ikke det er noen forskjell på skilsmissebarn og barn som vokser opp sammen med begge foreldrene. Det som teller er hvordan hverdagen til barna er, og om det er stabile forhold.

Men.... jeg ville ikke råde deg til å ta med deg datteren din og flytte rett sammen med denne mannen. Det ville ha vært respektløst både overfor din mann og din datter. Skal du flytte bør iallefall din datter ha førsteprioritet (er vel forresten en selvfølge). Men er du sikker på at du er helt ferdig med din mann? Forsvant følelsene dine for han pga han nye?

Uansett, hvis du ikke ser noen fremtid sammen med din nåværende mann (altså helt uavhengig av han nye) så er det en fordel at din datter fremdeles er så liten. Men tenk deg godt om først da, er ikke sikkert at dette nye forholdet vil fungere i lengden heller.

[Gjest Gjest]

har dere delt foreldre rett ? i såfall kan han nekte deg å flytte langt med datteren.

utover det så har jeg ingen respekt for slike som deg ,som holder utroskap skjult.

Du tenker jo kun på deg selv. herregud..

[Gjest Gjest]

En 4 åring merker at foreldrene blir skilt. Min sønn var 2 da det ble slutt med meg og hans far. OG både PPT og barnehagen mener at det kan påvike dem.

[Gemini70]

Jeg er også i utgangspunktet veldig imot utroskap og såkalte "nye familier"... Men vi kjenner ikke hele historien her, og det er veldig lett å dømme. Trådstarter spurte bare om råd...

[Gjest AnonymBruker]

Jeg velger å svare på det du spør om, uten å dra inn mine tanker om hva jeg synes om utroskap.

Jeg er selv skillsmissebarn og jeg har ikke hatt noen spesielle problemer i oppveksten. Jeg hadde en fordel med at skillsmissen gikk svært gradvis for meg. I starten flyttet vi bare 10 minutter unna der faren min bodde, men etter noen år flyttet vi litt lengre (likevel innenfor samme kommune så jeg slapp å bytte skole). Men jeg må desverre si at jeg tror det blir litt værre hvis jeg hadde flyttet lengre unna faren min slik at jeg måtte byttet skole.

[Gemini70]

Ja. Det er viktig for barn å ha god kontakt med begge foreldrene. Mine barn bor hos meg, men faren bor også i samme by (kort avstand). De kan reise til han når de vil. Men jeg har alltid vært veldig bestemt på at de skal ha ett hjem å forholde seg til, det tror jeg er viktig for barna. Den nye 50/50 fordelingen synes jeg må være veldig forvirrende for barna.

[Gjest Gjest]

Gi meg gjerne noen solskinnshistorier, jeg trenger litt oppmuntring.

http://www.dagsavisen.no/innenriks/article403153.ece?status=showall

http://www.aftenposten.no/helse/article2085599.ece

http://www.dagsavisen.no/innenriks/article342600.ece

[Sølvdugg]

Den nye 50/50 fordelingen synes jeg må være veldig forvirrende for barna.

Her er jeg ikke helt enig med deg. Jeg er selv skilsmissebarn, hvor vi bodde en uke hos mor og en uke hos far. Videre var vi annenhver julaften, nyttårsaften osv hos mor og far (jevnt fordelt i året, så de fikk litt høytider hver).

Denne ordningen har fungert veldig godt hos oss, og fikk dermed et like jevnt forhold til mor som til far.

En slik fordelig krever derimot at mor og far kan prate sammen og finne løsninger som er best for barna, noe jeg synes er aller viktigst.

[Gjest Helene]

Du sier at du vil at barnet hovedsaklig skal bo sammen med deg/din ny partner. Dette kan du ikke bestemme alene, du og din mann skal bli enige om dette, blir dere ikke enige må dere gå rettens vei. Du har ikke anledning til å flytte barnet ut fra den adressen barnet bor på nå uten farens samtykke, da i form av underskrift på et adresseendringsskjema fra likningskontoret. En avgjørelse om bosted skal være til abrnets beste.

En skilsmisse er en en større eller mindre krise for de involverte, dermed også for barnet. Det er viktig for barnet at det får gode forklaringer på hva som skjer, og at barnet får vite hvordan fremtiden skal bli. Det går bra for de aller fleste barn som opplever samlivsbrudd, de det ikke går bra med er ofte de som opplever vedvarende konflikt mellom foreldre og dårlig foreldresamarbeid.

Jo flere forandringer barnet opplever, jo større er faren for problemer. Hvis du og far flytter fra hverandre men blir boende i umiddelbar nærhet slik at barnehage og daglig nettverk opprettholdes så er det minst forandring. Hvis du tar barnet med og flytter en annen plass blir dette ytterligere belastning, skifte av barnehage og daglig nettverk er en stor belastning. Hvis barnet i tillegg skal måtte forholde seg til en ny partner, så har du toppet belastningen etter min mening, barnet opplever å miste far i hverdagen og skal samtidig dele mors oppmerksomhet med en fremmed.

Jeg råder deg til å lese bøker som "barnet i skilsmissen" og "Samvær mellom barn og foreldre" og annen forskning på området. I tillegg må dere til mekling, du kan også snakke med familierådgiver om den problemstillingen du presenterer her.

[Gjest Helene]

Her er jeg ikke helt enig med deg. Jeg er selv skilsmissebarn, hvor vi bodde en uke hos mor og en uke hos far. Videre var vi annenhver julaften, nyttårsaften osv hos mor og far (jevnt fordelt i året, så de fikk litt høytider hver).

Denne ordningen har fungert veldig godt hos oss, og fikk dermed et like jevnt forhold til mor som til far.

En slik fordelig krever derimot at mor og far kan prate sammen og finne løsninger som er best for barna, noe jeg synes er aller viktigst.

Det finnes en bok som heter "delt bosted for barn", den bekrefter det du sier og mye mer, dette er en løsning som passer mange familier:)

[Gjest Helene]

Du sier at du vil at barnet hovedsaklig skal bo sammen med deg/din ny partner. Dette kan du ikke bestemme alene, du og din mann skal bli enige om dette, blir dere ikke enige må dere gå rettens vei. Du har ikke anledning til å flytte barnet ut fra den adressen barnet bor på nå uten farens samtykke, da i form av underskrift på et adresseendringsskjema fra likningskontoret. En avgjørelse om bosted skal være til abrnets beste.

En skilsmisse er en en større eller mindre krise for de involverte, dermed også for barnet. Det er viktig for barnet at det får gode forklaringer på hva som skjer, og at barnet får vite hvordan fremtiden skal bli. Det går bra for de aller fleste barn som opplever samlivsbrudd, de det ikke går bra med er ofte de som opplever vedvarende konflikt mellom foreldre og dårlig foreldresamarbeid.

Jo flere forandringer barnet opplever, jo større er faren for problemer. Hvis du og far flytter fra hverandre men blir boende i umiddelbar nærhet slik at barnehage og daglig nettverk opprettholdes så er det minst forandring. Hvis du tar barnet med og flytter en annen plass blir dette ytterligere belastning, skifte av barnehage og daglig nettverk er en stor belastning. Hvis barnet i tillegg skal måtte forholde seg til en ny partner, så har du toppet belastningen etter min mening, barnet opplever å miste far i hverdagen og skal samtidig dele mors oppmerksomhet med en fremmed.

Jeg råder deg til å lese bøker som "barnet i skilsmissen" og "Samvær mellom barn og foreldre" og annen forskning på området. I tillegg må dere til mekling, du kan også snakke med familierådgiver om den problemstillingen du presenterer her.

PS: I tillegg til dette så er det slik at brudd på grunn av utroskap ofte resulterer i mye bitterhet og problemer med samarbeid, det tar lang tid å opparbeide tillitt igjen.

[Gemini70]

Ja. Men ikke alle... Og mine barn er nå såpass store at de ville ikke ha valgt å bo hos sin far. Dessuten så har han ny samboer, og det i seg selv er faktisk en grunn til at de ikke vil være der mer enn de er. Selv om samboeren er snill og grei på alle måter, så er hun faktisk ett "fremmedelement". I mitt tilfelle så har jo far også vært fraværende som omsorgsperson hele tiden, så her ble jo valget ganske enkelt...

[Gjesten]

Det er grundig bevist at skilsmissebarn kan få store problemer, men det er ikke gitt at det blir sånn. Det som hovedsakelig påvirker barna negativt er den dårlige stemningen mellom mor og far, det å bli fortalt negative/stygge ting og mor eller far, det å bli dratt i to retninger. Klarer dere å unngå dette er det stor sjanse for at barnet ditt kan få det like godt som alle andre barn. Altså; prøv å ikke krangle forran henne, ikke snakk nedlatende om din x-mann når hun er tilstede, enten du snakker direkte til henne eller til noen andre, og prøv å finne ut hva som vil være best for henne bo-messig. Ikke be en 4-åring velge mellom mor og far.

[Gjest gjestebruker]

Jeg er også i utgangspunktet veldig imot utroskap og såkalte "nye familier"... Men vi kjenner ikke hele historien her, og det er veldig lett å dømme. Trådstarter spurte bare om råd...

Ja. Det er viktig for barn å ha god kontakt med begge foreldrene. Mine barn bor hos meg, men faren bor også i samme by (kort avstand). De kan reise til han når de vil. Men jeg har alltid vært veldig bestemt på at de skal ha ett hjem å forholde seg til, det tror jeg er viktig for barna. Den nye 50/50 fordelingen synes jeg må være veldig forvirrende for barna.

Ja. Men ikke alle... Og mine barn er nå såpass store at de ville ikke ha valgt å bo hos sin far. Dessuten så har han ny samboer, og det i seg selv er faktisk en grunn til at de ikke vil være der mer enn de er. Selv om samboeren er snill og grei på alle måter, så er hun faktisk ett "fremmedelement". I mitt tilfelle så har jo far også vært fraværende som omsorgsperson hele tiden, så her ble jo valget ganske enkelt...

Det skinner igjennom at du ikke liker at far har ny samboer eller har kommet seg videre i livet. Og dette er holdninger du bevisst eller ubevisst fører over til ungene.

Det kan være mer stressende for barn å måtte bytte bosted flere ganger i uka enn å ha 50/50. Men dette er jo forskjell fra barn til barn. Det finnes ingen fasit som fungerer for alle familier.

[Gjest Gjest]

- du er utro

- du skal skilles etter noen måneder med en utroskapsaffære

- du skal blande datteren din oppi dette

- du tar for gitt at hun skal flytte med deg -

bort fra sitt hjem og sin far, barnehage, nærmiljø

Og du vil ha solskinnshistorier? Skulle du ha tenkt på før, for å si det sånn... beklager, men du høres grenseløst egoistisk ut.

[fink]

Du har hatt et forhold til denne mannen i noen måneder, og tror du har det klart? Gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden, vet du. Spør deg selv hva du savner i ditt nåværende forhold. Det er den stakkars datteren din som må lide mest for denne romansen.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er bra at du legger kortene på bordet, men jeg er uenig med deg når du ønsker å ta med deg barnet og flytte til en annen by.

Barnet er, - uavhengig av hvilket forhold du har til barnets far, veldig glad i pappan sin. Derfor blir det feil at du bare tenker på deg selv og flytter til din nye kjæreste samtidig som du tar med deg barnet og fratar barnet en fullt ut oppegående far.

Forsøk å sett deg inn i barnets situasjon. Du fratar det ikke bare pappan men også venner og tryggheten det har idag.

[Holar]

Flere gode svar her.

Det går stort sett bra med barna, hvis foreldrene klarer å samarbeide.

Dessverre har du nå det værst tenklige utgangspunkt til dette.

Det er heller ikke gitt at det er du som skal ha deres felles barn.

For det skal være barnes beste som skal være utgangspunktet. Hvis far blir boende i deres gamle hjemsted, hvis han kan følge opp deres barn og at barnet kan fortsette i barnehagen, dvs færrest mulig endringer for barnet.

Jeg tar for gitt at du setter ditt barn langt høyere enn deg selv og ditt velvære?