Å jobbe med mennesker

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er ikke den personen som prater verken først eller mest. Jeg har få, men gode venner, og foretrekker av og til og ha litt alenetid for meg selv. Jeg har i dag en butikkjobb ved siden av studiene, hvor jeg har daglig kontakt med kunder, og trives forsåvidt med det, men vil nok ikke fortsette å jobbe med salg/kundekontakt. Jeg har derimot peilet med inn på en annen utdanning hvor man må jobbe med mennesker, både kolleger og pasienter. Syns yrket høres veldig interessant ut, men lurer litt på hvordan det er å måtte forholde seg til forskjellige mennesker hver dag (da tenker jeg ikke på at man står bak kassa og selger produkter til en kunde).

Hadde vært kjempefint å få høre fra noen som jobber med mennesker, helst innen helsefag, hvordan trives du med det? Gir det deg mye igjen? Er det slitsomt å måtte forholde seg til folk dagen lang (mot f.eks å jobbe med regnskap på kontor eller lignende)?

Takker for svar!

[FruLuna]

.

Endret 21. mars 2010 av FruLuna

[x303]

Ett veldig godt spørsmål.

Jeg skal forsøke å svare deg ut fra mine egne erfaringer, som sykepleier. Jeg var ferdig utdannet for ca. 2 år siden. Var egentlig usikker på hva jeg ville bli, men fant etterhvert ut at sykepleien var det rette for meg, etter en sommer som ferievikar på ett sykehjem.

Jeg har også jobbet på sykehus, etter jeg var nyutdannet, men for min egen del var sykehjem det rette. I motsetning til hva mange tror har også sykehjem i dag mange sykehusfaglige oppgaver, stort tempo og varierte utfordringer. Men i tillegg har vi også mer av den mellomenneskelige kontakten.

Jeg tror ikke det nødvendigvis har noe å si at du er sjenert og litt tilbakeholden, det har jeg sett mange som er i starten, men man vokser med oppgavene, og så lenge det ikke er noe som overskygger deg som person vil du etterhvert bli mer utadvendt i i helsevesenet. Rett og slett fordi man blir trygg på seg selv og fordi man bare må.

Det å jobbe med mennesker en en fantastisk ting. For meg har jeg ikke angret på at jeg valgte den retningen. Man møter så utrolig mange ulike mennesker, og man lærer stadig noe nytt. Både om andre og om seg selv, det er en fin ting for å få nye erfaringer og input i hverdagen.

Selvsagt kan man bli sliten, helsevesenet er jo ett slitasjeyrke, men i dag finnes det også mange gode hjelpemidler og teknikker som skal forebygge dette. Og selvsagt møter man skjebner på i hjemmesykepleie, sykehus, sykehjem, psykiatri, botjenester osv osv som man gjerne skulle vært foruten.

Det er mange ting man ser i helsevesenet som folk ikke kan forestille seg at foregår eller er mulig. Det som er viktig for min egen del at jeg når jeg skifter til vanlige klær ikke tar det med seg hjem, at en ikke går rundt å grunner på hva en kunne gjort annerledes, men sier til seg selv, at i dag gjorde jeg mitt beste, og mer kunne jeg ikke gjort.

Det har vært mye kritikk mot helsevesenet i media, og slik skal det være, en skal ha skarpt fokus på faglig forsvarlig behandling, så lenge det ikke blir hetsing av grupper. Slik jeg opplever det er de aller fleste mennesker i helsevesenet fantastiske gode og tålmodige personer med stor kompetanse og veldig gode hjerter.

Man møter også mennesker i vanskelige situasjoner, man må forholde seg ikke bare til pasienten sin smerte og urolighet, men også pårørende. Men min erfaring er at om man yter sitt beste og gjør det man skal og kan gjøre, vil både pasient og pårørende være takknemlige.

Å få se takknemligheten i øynene til en pasient, eller bare ta seg tid i en hektisk hverdag til å holde en person i hånden noen minutter betyr ikke bare mye for pasienten men også mye for oss som jobber i helsevesenet vil jeg tro. Å kunne være fagperson men også medmenneske.

Helsevesenet er i alle fall en arena hvor du får utforske og utvikle deg selv som menneske på godt og vondt. Du får stadig møte nye mennesker og du får en bredere horisont.

Oppsummert vil jeg si, at ja, man kan bli sliten av å gå i turnus, det er jo ikke alltid bare, bare å få hver tredje helg, og dag og kveldsvakter til å gå i orden, men jeg tenker at for mange er det verdt det.

Vi er tross alt ikke i helsevesenet for å bli rike!

PS.

Det er ikke bare sykepleiere, vi har jo også hjelpepl, omsorgsarb og den nye utdanningen helsefagarbeider som er en sammenslåingen av disse to, samt assistenter m.fl. og alle er vi LIKE viktige og utfyller hverandre!

Endret 21. mars 2010 av x303

[Gjest AnonymBruker]

Tusen takk for et så godt og utfyllende svar! Her var det mye å reflektere over, og det er så godt å høre en persons mening om arbeidet, framfor å lese på infosidene til f.eks. universitetet, for der blir alt vinklet positivt for at man skal få flest mulig søkere osv.. Jeg trenger å vite hvordan det faktisk er, hvordan folk opplever det, og det får jeg god innsikt i i ditt svar!

Om andre vil komme med sine erfaringer også, setter jeg pris på det!

[thirteen]

Hei, jeg jobber per dags dato som assistent på et sykehjem, og det kan ikke sammenlignes med det sykepleierne gjør, men det det er ikke mye forskjell på hjelpepleierne/omsorgsarbeiderne/helsefagarbeiderne og assistentene.

Jeg er en idealist, men for hver gang jeg er på jobb slukkes den flammen. Jeg anbefaler alle som føler de har noe å bidra med innenfor helsesektoren, og kansje spesielt eldreomsorgen og jobbe med det.

Jeg ser hver gang jeg er på jobb at vi er ikke nok personale, vi har ikke nok tid osv.

Vi rekker kun å dekke primærbehovene til de gamle. Det er sjelden snakk om at vi kan ta oss tid til å prate eller å lese avisen.

Dette merkes også på oss ansatte, sykefraværet er skyhøyt, og mange er rett og slett utbrente.

Så har du noe å bidra med, så er det velkommen, for å si det mildt.