Pappa viste seg å være en stor trangsynt

[Gjest Overraska]

For ca. 8 mnd siden møtte jeg verdens herligste fyr. Han er adoptert fra Sør Korea, og dermed er han jo nordmann som alle andre, bare med ett annerledes utseende. Han er forøvrig som dere skjønner oppdratt og oppvokst sammen med norske foreldre, har norsk navn, osv, osv, rett og slett en ekte nordmann med norske holdninger osv.

Da jeg (trodde) foreldrene mine ikke var trangsynte har jeg ikke nevnt at han var adoptert, rett og slett fordi jeg "glemmer" det selv. Mine foreldre bor forøvrig på en helt annen kant av landet, så det har ikke blitt til at de skulle møtes før i går (fredag-kveld).

Når jeg så henter mine foreldre på flyplassen, forteller jeg i en vending at de ikke må bli overrasket over at "Ola" ser litt annerledes ut, fordi han er adoptert. Mamma utbrøt spontant; "Ja, men så eksotisk da, dere får nok fine barn". Mens pappa ikke sa noe, før han plutselig etter noen minutter nærmest frådende brøler ut; "hvilket land kommer han fra". Så sier jeg Sør Korea, og pappa fortsetter med GROVE bemerkninger (IKKE spøkefulle) om at jeg til "helvete, ikke må tenke å få barn med en jævla kinapikk". Jeg ble helt lamslått, og spurte om han kødda. Mamma forsøkte også å be han skjerpe seg, men han forlangte at jeg stoppa bilen, og at han nektet å se "sin datter sammen med en sånn en". Så i sinne spurte jeg hva han mente med en sånn en; Så pappa fortsatte med å fortelel at han ikke skulle se at en datter være sammen med en sånn avviker som sikkert både var syk og gal, fordi foreldrene gav han jo bort, så noe galt må det jo være med hele genetikken, som han så fint ordla seg.

Jeg begynte selvsagt å gråte, og mamma sa ikke noe mer, mens pappa forlangte at jeg skulle kjøre dem til hotell, for han nektet å møte "Ola", det kom ikke på tale. Jeg ble til sist mer forbanna enn fortvila, så jeg ba begge to om å komme seg ut av min bil, og dra sin vei. Enden på visa ble at pappa og mamma gikk ut av bilen, med bagasje på en busstopp like ved. Mamma forsøkte fortvila å be meg se det fra pappa sin side, men jeg sa at det greier jeg ikke.

Ennå har jeg ikke sagt dette til "Ola", bare sagt at de var så slitne at dem ville se ting ann, vet ikke åssen jeg skal si det helt, frykter litt at "Ola" skal trekke seg, fordi han vil alle så godt, at han ikke vil ting skal bli vanskelig mellom meg og pappa.

Mamma har ringt ørten ganger, og sendt masse meldinger, der hun ber meg forstå at pappa ikke forstår fordi han er "av den gamle skolen". Han er forøvrig bare 57.

Jeg orker ikke svare foreldrene mine, å lurer på om noen har lignende erfaringer eller noen råd?

Jeg er selv 27.

[Jinta]

Jeg har ingen lignende erfaringer, men har hatt ett par adopterte venninner. Jeg må bare si det, faren din har problemer. Enten er han rasist, FRP-er(rasist) eller er psykisk syk. Du gjorde rett, sånn går det ikke ann å oppføre seg- uansett.

[Gjest Kevlarsjäl]

Ingen lignende erfaringer.

Men selv om din far er av den gamle skolen, så rettferdiggjør det ikke rasehat og fordommer. Vi lever i 2010, selv om han er født i 1953.

For noen forferdelige ting å si om din partner..

Du kan ikke tvinge din far til å møte Ola, eller til å like ham. Men hvis de uformelt og tilfeldigvis møtes en gang du, Ola og pappa er invitert på samme familietreff eller lignende, så kan man jo gi det en sjangse..

Om faren din møter Ola et par-tre ganger og allikevel misliker ham etter samtale, så synes jeg ikke du skal sosialisere dem noe videre..

Da kan du kan ha to separate familieforhold uten at det burde være noe problem.

Ett fantastisk med Ola og deres eventuelt fremtidige "kinapikkfamilie"

og ett like fantastisk med din mor og din far.

[Anglofil]

Hadde min far sagt noe slik om min kjære, så hadde jeg ikke giddet å kaste bort mer tid på ham. At han er født i 1953 forsvarer virkelig ikke hans rasisme og utsagn. Jeg ville ikke likt å velge mellom de to, men dette her hadde jeg aldri i verden funnet meg i.

Mvh Yvonne

[Gjest AnonymBruker]

Det er ingen vits i å bruke mer tid enn nødvendig på en slik "pappa".

[MarianneE]

Min pappa og din pappa hadde fått det hyggelig sammen skjønner jeg....

Han er veldig lite glad i "sotrør" som han så pent sier..

[Kamikatze]

La nå ikke dette gå ut over mora di.

Jeg har ingen lignende erfaringer, men har hatt ett par adopterte venninner. Jeg må bare si det, faren din har problemer. Enten er han rasist, FRP-er(rasist) eller er psykisk syk. Du gjorde rett, sånn går det ikke ann å oppføre seg- uansett.

En løgn blir ikke en sannhet om den gjentas ofte av politiske motstandere.

[Gjest Esther]

Du skriver, "la nå ikke dette gå utover mora"....

Den som tier samtykker er det noe som heter... Virker ikke akkurat som om mora verken er enig eller uenig med faren...

[Filter]

Hvis faren min hadde sagt noe sånt og vist fram slike holdninger, hadde jeg nektet å snakke med han før han ba om unnskyldning. Sånn kan man bare ikke oppføre seg!

[Gjest Iril]

Helt ufattlig! Burde ikke være relevant at han er vokst opp i norge med norske foreldre osv.

Har ikke faren din vist noen "tegn" på dette tidligere? Jeg hadde gjort akkurat det samme som deg, og mora di er like ille som prøver å forsvare faren din.

[Gjest AnonymBruker]

Synes det er merklig at faren din IKKE har vist denne siden av seg før:S

for da tror jeg ikke han er såå rasist for da skulle du jo sett han sånn før...

ikke vet jeg da:/ jeg synes du burde prøve og ta en alvorsprat med foreldra dine- og høre hva dette dreier seg om...!! om han har så mye mot ''ola'' .

Ikke lett:(

[Cata]

Ingen erfaring, men faren din burde virkelig ta seg sammen. Du kan ikke forlange at han skal "like sånne" (som han later til å tenke), men du kan jaggu forlange at han oppfører seg som folk.

Mulig det kom som et sjokk på ham og at han vil oppføre seg bedre når han har fått tenkt litt, men hvis ikke så får du nesten bare belage deg på to familieliv som Kevlarsjäl foreslår lenger opp. Et med "Ola" og din egen familie når den tid kommer, og et med foreldrene dine. Og så tror jeg du trenger en lengre prat med "Ola" så han ikke får anfall av overdreven hensynsfullhet mot deg og trekker seg fordi han ikke vil "skape splid" mellom deg og dine foreldre. Dette er jo ikke hans skyld.

[Gjest Blondie65]

Hvis faren min hadde sagt noe sånt og vist fram slike holdninger, hadde jeg nektet å snakke med han før han ba om unnskyldning. Sånn kan man bare ikke oppføre seg!

Helt enig. Og det hadde gjeldt for moren også inntil hun hadde tatt skikkelig avstand fra det som ble sagt.

[Gjest overraska]

Hei igjen, takk for svar hittils...

Jeg har virkelig ikke sett denne siden av pappa før, han har ikke som jeg vet omtalt seg negativt om andre raser/religioner osv før, dog jeg har ikke bodd hjemme på snart 9 år, så det er jo godt mulig han ikke har uttalt det nåt jeg har vært hjemme.

For en stund siden snakket jeg med mamma i telefonen, tenkte muligens han hadde blåst fra seg og at han var villig til å eventuelt unnskylde seg eller forklare. Men han står visst bastant på sitt, og vil ikke godta at jeg er sammen med "Ola". Iflg mamma vil pappa reise hjem i kveld, og har ingen interesse av å møte sin "hjernevaskede, barnslige datter, som er i opposisjon". Hva han mener med det, må gudene vite.

Sendte deretter en SMS til pappa å spurte om vi kunne snakke om dette, eneste jeg får til svar er; "Ingen ting å snakke om. Din søster gifter seg i mai, husk det, du har vel ikke tenkt å ta han der med, du vil vel ikke ødelegge dagen."

Det er fryktelig sårt å lese, fordi jeg veit søstera mi liker "Ola" og dem har møttes, samtidig veit jeg at pappa er så sta at han demonstrativt om ikke ødelegge bryllupet, kan gjøre det veldig ubehagelig for "Ola". Jeg har aldeles ikke lyst å ikke ta "Ola" med i bryllupet, fordi jeg vil jo selvsagt vise fram kjæresten min, fordi jeg er så stolt og glad i han. Men samtidig er jo ikke dette min dag, men ja, vet ikke, dere skjønner vel dilemmaet.

Jeg tenker at når "Ola" kommer over om en liten time, er jeg nødt for å fortelle han at, min far desverre ikke er så interessert i å møte han, på grunn av den han tydeligvis er, som han ikke burde vært.

Det kjennes ut nå som jeg ikke lenger kjenner min far, men det er jo ikke som man kan velge bort sine foreldre heller. Så akkurat nå er jeg fryktelig usikker og frustrert over hva jeg bør gjøre. Tipper at dette er en sånn typisk pappa ting, når han bestemmer seg for noe, gir han seg aldri.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er selv adoptert, og jeg vet ikke om jeg hadde orket å innlede et seriøst forhold til noen med en sånn far. Det er fordi jeg ville tatt alt veldig personlig, og hvis han er så sta som du sier, er det lite sannsynlig at det går over.

Jeg tror også foreldrene mine ville reagert negativt på det.

[Gjest Iril]

Det er fryktelig sårt å lese, fordi jeg veit søstera mi liker "Ola" og dem har møttes, samtidig veit jeg at pappa er så sta at han demonstrativt om ikke ødelegge bryllupet, kan gjøre det veldig ubehagelig for "Ola". Jeg har aldeles ikke lyst å ikke ta "Ola" med i bryllupet, fordi jeg vil jo selvsagt vise fram kjæresten min, fordi jeg er så stolt og glad i han. Men samtidig er jo ikke dette min dag, men ja, vet ikke, dere skjønner vel dilemmaet.

Snakk med søsteren din, la henne bestemme.

Hadde faren min oppført seg på den måten, hadde jeg kuttet ham ut av livet mitt tvert. Det er uakseptabelt.

[Gjest Gjest]

Hadde faren min oppført seg på den måten, hadde jeg kuttet ham ut av livet mitt tvert. Det er uakseptabelt.

Helt enig. Det verste er jo nesten at faren din fortsatt står for det han har sagt og til og med presterer å nekte deg å ta med kjæresten din i bryllup. Jeg hadde vært mer direkte enn deg og sagt: "Jeg er veldig skuffet over deg. Du oppfører deg som en rasist. Du er ufin mot meg og min kjæreste. Inntil du har tatt til vett og bedt om unnskyldning, ønsker verken jeg eller min kjæreste å ha noe med deg å gjøre."

[Vanya]

Jeg hadde gitt faren et ultimatum: enten fikk han begynne å oppføre seg som folk, eller så var han ute av livet mitt for godt. Sånn jeg ser det bør foreldres kjærlighet til barna være ubetinget. Pappa har for eksempel, som et helt hypotetisk eksempel på hvilket bånd han har til meg, sagt at han aldri hadde godtatt det om jeg drepte et annet menneske, men han hadde ikke kuttet meg ut av livet sitt av den grunn. Jeg er datteren hans, og han vil alltid være glad i meg av den grunn.

Hadde jeg funnet meg en fyr han ikke likte, og mente var feil for meg, hadde han gitt uttrykk for det, men det er i bunn og grunn mitt valg. Han likte aldri eksen, men etter å ha sagt det han mente om typen ved to anledninger, kom han ikke med en eneste negativ bemerkning før bruddet var et faktum.

Moren til moren min er ei sånn dame som ikke har godtatt diverse svigerbarn fordi de har vært overvektige, ikke vil gifte seg, ikke har god nok utdannelse/lønn etc. Hatet er spesielt rettet mot to av tantene mine. Foreldrene mine ser ned på oppførselen, og sier at de aldri kommer til å bli sånn. Foreldre/svigerforeldre skal samle familien, ikke splitte den! Hva angår faren din, synes jeg oppførselen hans er umoden. Du er et voksent, selvstendig menneske, han får bare finne seg i at han ikke kan diktere dine valg. Hvis du inngår et slags kompromiss der du fremdeles har kontakt med ham, vil jeg tro at han er fornøyd så lenge han slipper å se "Ola". Derfor - hadde jeg kuttet ham helt ut av livet mitt til han ombestemte seg. Kjæresten skulle tydelig få se at jeg tok totalt avstand fra holdningene til faren min, og at jeg støttet ham hundre prosent.

Dersom faren min hadde gått inn for å gjøre familiesammenkomster til et mareritt for kjæresten, hadde jeg blitt regelrett forbanna. Han kan få tenke det han vil, men han oppfører seg da vitterlig som folk av den grunn. Når det gjelder moren din, hadde jeg sagt rett ut at jeg ikke likte det at hun prøvde å unnskylde ham...

Hvis mine foreldre, av en eller annen grunn ikke godtar kjæresten min, og viser forakt overfor ham, er det ikke kjæresten som blir droppet, for å si det sånn. Tror heldigvis ikke det kommer til å skje. Ellers må jeg si at jeg føler med deg, dette må være en kjip situasjon, skjønner at du er lei deg. Fint at du legger kortene på bordet og forteller kjæresten hva som pågår iallfall.

Endret 20. mars 2010 av Vanya

[Killifish]

Slikt hører ikke hjemme noen steder.

Faren din bør skamme seg.

Vi er i 2010.

[Gjest Gjest]

For ca. 8 mnd siden møtte jeg verdens herligste fyr. Han er adoptert fra Sør Korea, og dermed er han jo nordmann som alle andre, bare med ett annerledes utseende. Han er forøvrig som dere skjønner oppdratt og oppvokst sammen med norske foreldre, har norsk navn, osv, osv, rett og slett en ekte nordmann med norske holdninger osv.

Da jeg (trodde) foreldrene mine ikke var trangsynte har jeg ikke nevnt at han var adoptert, rett og slett fordi jeg "glemmer" det selv. Mine foreldre bor forøvrig på en helt annen kant av landet, så det har ikke blitt til at de skulle møtes før i går (fredag-kveld).

Når jeg så henter mine foreldre på flyplassen, forteller jeg i en vending at de ikke må bli overrasket over at "Ola" ser litt annerledes ut, fordi han er adoptert. Mamma utbrøt spontant; "Ja, men så eksotisk da, dere får nok fine barn". Mens pappa ikke sa noe, før han plutselig etter noen minutter nærmest frådende brøler ut; "hvilket land kommer han fra". Så sier jeg Sør Korea, og pappa fortsetter med GROVE bemerkninger (IKKE spøkefulle) om at jeg til "helvete, ikke må tenke å få barn med en jævla kinapikk". Jeg ble helt lamslått, og spurte om han kødda. Mamma forsøkte også å be han skjerpe seg, men han forlangte at jeg stoppa bilen, og at han nektet å se "sin datter sammen med en sånn en". Så i sinne spurte jeg hva han mente med en sånn en; Så pappa fortsatte med å fortelel at han ikke skulle se at en datter være sammen med en sånn avviker som sikkert både var syk og gal, fordi foreldrene gav han jo bort, så noe galt må det jo være med hele genetikken, som han så fint ordla seg.

Jeg begynte selvsagt å gråte, og mamma sa ikke noe mer, mens pappa forlangte at jeg skulle kjøre dem til hotell, for han nektet å møte "Ola", det kom ikke på tale. Jeg ble til sist mer forbanna enn fortvila, så jeg ba begge to om å komme seg ut av min bil, og dra sin vei. Enden på visa ble at pappa og mamma gikk ut av bilen, med bagasje på en busstopp like ved. Mamma forsøkte fortvila å be meg se det fra pappa sin side, men jeg sa at det greier jeg ikke.

Ennå har jeg ikke sagt dette til "Ola", bare sagt at de var så slitne at dem ville se ting ann, vet ikke åssen jeg skal si det helt, frykter litt at "Ola" skal trekke seg, fordi han vil alle så godt, at han ikke vil ting skal bli vanskelig mellom meg og pappa.

Mamma har ringt ørten ganger, og sendt masse meldinger, der hun ber meg forstå at pappa ikke forstår fordi han er "av den gamle skolen". Han er forøvrig bare 57.

Jeg orker ikke svare foreldrene mine, å lurer på om noen har lignende erfaringer eller noen råd?

Jeg er selv 27.

Jeg synes det virker som faren din er rasistisk, men det er ikke sikkert det er tilfellet, spesielt hvis han ikke har vist tegn tidligere. Det kan være lurt å overveie andre muligheter. Kan hende ble han skuffa og overraska over at du ikke hadde fortalt at han var adoptert, akkurat som det var en hemmlighet? Eller kan det hende faren din har problemer med at han er adoptert. Han sa jo at han må være syk ect. Kanskje han tenker at hvis noen foreldre gir fra seg et barn er det noe galt, og det gale har blitt overført til din kjæreste? Det kan godt hende at overraskelsen med at han adoptert og du ikke hadde sagt noe starta følelser inni ham selv som han kanskje ikke forsto og i hvert fall ikke greide å kontrollere. Alt jeg sier at det det kan være andre årsaker enn rasisme som er grunnen til hans uakseptable rasistiske sinneanfall.