The Daria diaries

[Daria]

Georgia blir litt Disneyprinsesse med en noe malplassert invasjonshær, og klarer til tross for dette å bli ganske kjedelig...

[Daria]

Spania skal igjen være glade for at de er forhåndskvalifisert til finalen...

[Daria]

Dessuten likner hun litt på Melania Trump...

[Daria]

Jeg hadde ikke kunne nynne to linjer av den norske om det sto om livet - det var det beste bidraget i finalen og den funker på scenen, men den fester seg jo ikke nevneverdig.

[Daria]

Molitva er jo en av de vinnerne som virkelig har holdt seg - og for en stemme hun har   *ser ESC-party* Ingen av delene er jp en selvfølge for gamle vinnere - men det er noe av det fascinerende med ESC, at hvis du virkelig treffer med låta kan du bygge en livslang karriere på det, du har fått en usedvanlig lojal fanbase...

[Daria]

Love shine a light er kanskje ikke like tidløs - men jeg kan hvert ord... Og hun kan også fortsatt synge.

[Daria]

Og for å bevise livstidsengasjementet - Nicole og Ein bischein Frieden. Låta er på alder med meg og allsangen er en selvfølge...

[Daria]

Som så ofte før undrer jeg meg ovet folk som slår seg ned på en benk i tettbefolket område og brøler i telefonen (som de selvfølgelig har på høyttaler) - streifer det dem ikke at andre hører dem? Og da tenker jeg både på hensyn til omgivelsene og eget og samtalepartners privatliv...

[Daria]

Daria skrev (På 9.5.2025 den 22.09):

08.05: Tre lest, ingen kjøpt.

Elizabeth von Armins Elizabeth and her German garden er en dagbok av litt uklart fiksjonsnivå, utgitt som roman i 1898, om australske von Armins første år som fastboende på sin tyske manns slott i Øst-Preussen og hennes glede og frustasjon over den forsømte hagen, familielivet og gjester. Det er tidvis ganske underholdende - hun var av det ukonvensjonelle og lett eksentriske slaget - men blir aldri så mye mer enn det. Hverfall hos meg som ikke har den store hage-entusiasmen og ikke kan så mange engelske plantenavn...

Terapiens gave er psykologen Irvin Yaloms håndbok til terapeuter - 85 korte kapitler med råd, anefalinger og funderinger. Det er en bok som stadg får meg til å tenke over egen terapiprosess - en del kjenner jeg igjen fra mine egne terapeuter (jeg er ganske sikker på at jeg så denne på skrivebordet til vestlendingen og vet at han hadde lest annet av Yalom), noe håper jeg de fortsetter å styre unna (hvertfall i mine timer, potensielt også på generell basis) og enkelte ting er såpass preget av det amerikanske utgangspunktet at det ikke har så mye relevans i Norge, hvor vi har andre etiske retningslinjer og ikke minst journalplikt. Den er også et eksempel på at svært erfarne fagfolk som skal dele sine kunnskaper innimellom kan bli i overkant fulle av seg selv...

10.05: Seks lest, ingen kjøpt.

Something lost, something gained er Hillary Rodham Clintons fjerde selvbiografiske bok, men denne tar mer form av en serie tematiske esays. Undertittelen er Reflections on life, love and liberty og hun er innom både livet som bestemor, nye og gamle vennskap og demokratiets tilbakegang i USA, med sin vanlige blanding av selvironi, innsikt og tro på at hun har rett – hun er tross alt politiker... Boka er skrevet i forkant av det siste presidentvalget, og det ligger litt mellom linjene at hun frykter det verste. Å lese Clinton får meg alltid til å sørge over det som kunne vært – jeg skulle så gjerne sett henne som president

Katja Petrowskajas Esther, kanskje har undertittelen Historier, er utgitt som roman og er i praksis en personlig, ikke-fiktiv utforskning av forfatterens egen familiehistorie – og det er så godt skrevet at jeg blåser i sjangerbetegnelsen… Petrowskaja er oppvokst i Kiev, i hennes barndom en del av Sovjetunionen, og er etterkommer av polske og ukrainske jøder. Som voksen bosatt i Tyskland begynner hun å grave i familiehistorien og finner uunngåelig flere Holocaust-koblinger enn hun viste om, men det handler også om språk navn og oversettelse i mange former, om minner og fortielser og arv, og det er så elegant og intelligent fortalt og knyttet sammen. Skrevet og utgitt for mer en ti år siden, men når man vet hva som skjer i Ukraina nå, gir det ting et ekstra lag – ikke minst skildringene av et helt normalt hverdagsliv i Kiev.

Susan Hills From the heart er en liten roman om Olive som vokser opp på 50-tallet og studerer litteratur på universitetet. Det er en historie hvor store ting skjer med små ord og lite dramatikk - til dels for små og for lite, jeg får ikke den helt store forståelsen for Olives valg og motivasjoner, og blir dermed heller ikke så engasjert i henne som karakter. Slutten blir både forutsigbar og for brå og uavklart – det er fint å la en del ting forbli mellom linjene og stole på leserens evne til å skjønne og trekke sine egne konklusjoner, men det er grenser for hvor mange spørsmål som kan forbli ubesvarte. Forskjellen på en åpen slutt og en lat og/eller uinspirert forfatter… 

[Daria]

Inspirert av et bilde i en av kokebøkene mine har jeg prøvd å lage quiche i springform i stede for paiform (ikke minst fordi jeg har en springform i kjekk middagsposjonsstørrelse. Mini-paiformene mine er mer for dessert-terter) - og det var en suksess! Jeg har aldri hatt bedre bunn, sannsynligvis forskellen på å steke i tynn metal og tykt steintøy. Kiwi hadde tilbud på fersk asparges på fredag, så det ble pasta med asparges og sitron i går (Nigella-oppskrift, jeg har forbedringsideer...) og altså pai med asparges, bacon og soltørkede tomater i dag (standard quiche grunn-oppskrift med improvisert fyll (man tager hva man haver...).