The Daria diaries

[Daria]

Det måtte jo bli Klæbo...  Man kan jo lure på hvor mange kulo lettere han er nå, det må jo ha vært et ganske vanvittig press han har kjent på, både utenfra og innenfra. Gøy med finsk bronse  det er jo den store overraskelsen.

[Daria]

Jeg tror jeg har sagt det før - det er jo bror Klæbo som har fått sjarmen i familien...

[Daria]

Høy puls og ditto roping i sofaen - man skal ikke klage over sølv, selv om det så ut til å kunne bli mer. Gøy med tvillinger på pallen, da (ikke minst for dem...), og forsåvidt også kjekt at flere nasjoner tar gull. 

[Daria]

Jeg går stadig og tenker på denne varslingssaken mot Peder Kjøs. En del av meg klarer ikke helt å la være å se det som en bekreftelse - jeg har vært skeptisk til fyren siden markedsverdidebatten. Når du er psykolog og synes det er et godt ord å bruke om mennesker, helt uavhengig av kontekst, og i tillegg ikke ser problemet i at du som mann bruker det om kvinner i relasjon til forhold og dating, har du noen filtre som ikke er helt riktig kalibrert (og når du ubedt deler selvskrevet erotikk, uansett yrke, relasjon og kontekst, tyder ting på at enkelte av disse filtrene mangler fullstendig). Jeg synes også hele opplegget med å gjøre faktisk terapi med virkelige mennesker til offentlig underholdning er etisk tvilsomt uansett hvor informert pasientene er og hvor frivillig de stiller opp - og jo mer terapierfaring jeg får selv, jo mer kritisk blir jeg.

Samtidig skjønner jeg veldig godt hvordan og ikke minst hvorfor en sånn relasjon kan gå litt over grensene og inn i gråsoner, kanskje særlig når man har flyttet ut av terapirommet, fjernet de fire trygge veggene og ikke har den veldig åpenbare private, lukkede og avgrensede rammen rundt både situasjonen og relasjonen. Jeg har kjent på det brutale i å gå fra en nær og god terapeutrelasjon og til null kontakt, jeg har savnet vestlendingen mer enn jeg var forberedt på og skulle på mange måter gjerne ha hatt litt kontakt i en eller annen form. Men likevel - eller kanskje nettopp derfor - både forstår jeg hvorfor reglene rundt dette er som de er og setter pris på at de er så klare, og ser viktigheten av at de følges. Uansett hvor godt forhold man har (hatt) og hvor avklart og uskyldig man mener det er - og det er først og fremst terapeutens ansvar at de grensene ikke brytes. 

Endret 28. februar av Daria

[Daria]

Daria skrev (23 timer siden):

Dronning Sonja går foran med et godt eksempel og gratulerer svenskekongen med vms første - velfortjente - gull. Vi får unne dem det - ikke har de noen i herrefinalen og ikke har de deltakere hverken i hopp eller kombinert...

I stand corrected: Svenskene har med Frida Westman i hopp. Hun har vært ute med skade i halvannet år, så jeg hadde ikke fått med meg at hun er tilbake. Det blir ikke medalje (og neppe finaleomgang) men hun er med. 🇸🇪

[Daria]

Det var jo litt optimistisk å legge varmeputen i ovnen rett før hopprennet begynte og tro at jeg ville huske at den var der. Godt den ikke blir svidd av en ekstra halvtime...

Kroppen demonstrerer igjen sin uforutsigbarhet og evne til raske endringer (ironisk nok omtrent det eneste den fortsatt gjør i hurtig tempo...) - fysiotimen fikk en brå slutt etter én øvelse og endte i en kjapt framskaffet stol (og her, RR, kan man begynne å snakke om treningsevne på 1...). Hakket mer diskret enn å gå i gulvet, tross alt. Det er en grunn til at jeg gjør stående øvelser tett på enten ribbevegg eller skranke og at fysio sjelden er så langt unna... Jeg kom meg hjem ved egen og Ruters hjelp, og helgen var uansett planløs, det spørs vel om den ikke blir enda litt mer saktegående enn jeg hadde tenkt.

[Daria]

Dagens VM-navn: Purker. 🐷 🐷

*barnslig*

[Marguerite]

Daria skrev (4 timer siden):

Jeg går stadig og tenker på denne varslingssaken mot Peder Kjøs. En del av meg klarer ikke helt å la være å se det som en bekreftelse - jeg har vært skeptisk til fyren siden markedsverdidebatten. Når du er psykolog og synes det er et godt ord å bruke om mennesker, helt uavhengig av kontekst, og i tillegg ikke ser problemet i at du som mann bruker det om kvinner i relasjon til forhold og dating, har du noen filtre som ikke er helt riktig kalibrert (og når du ubedt deler selvskrevet erotikk, uansett yrke, relasjon og kontekst, tyder ting på at enkelte av disse filtrene mangler fullstendig). Jeg synes også hele opplegget med å gjøre faktisk terapi med virkelige mennesker til offentlig underholdning er etisk tvilsomt uansett hvor informert pasientene er og hvor frivillig de stiller opp - og jo mer terapierfaring jeg får selv, jo mer kritisk blir jeg.

Samtidig skjønner jeg veldig godt hvordan og ikke minst hvorfor en sånn relasjon kan gå litt over grensene og inn i gråsoner, kanskje særlig når man har flyttet ut av terapirommet, fjernet de fire trygge veggene og ikke har den veldig åpenbare private, lukkede og avgrensede rammen rundt både situasjonen og relasjonen. Jeg har kjent på det brutale i å gå fra en nær og god terapeutrelasjon og til null kontakt, jeg har savnet vestlendingen mer enn jeg var forberedt på og skulle på mange måter gjerne ha hatt litt kontakt i en eller annen form. Men likevel - eller kanskje nettopp derfor - både forstår jeg hvorfor reglene rundt dette er som de er og setter pris på at de er så klare, og ser viktigheten av at de følges. Uansett hvor godt forhold man har (hatt) og hvor avklart og uskyldig man mener det er - og det er først og fremst terapeutens ansvar at de grensene ikke brytes. 

Jeg er så enig i alt du skriver her. Jeg husket faktisk ikke først at det var han som snakket om markedsverdi, men jeg husker at jeg i den debatten reagerte på at en psykolog bruker et slikt begrep om kvinner. Slike utsagn ville brutt all tillit for min del hvis han hadde vært min terapeut.
 

Jeg har også tenkt mye på det med relasjonen, og jeg kan veldig forstå begge parters ønske om å holde på den i en eller annen form, men han måtte jo forstå hvorfor det ikke går og at han har det fulle ansvaret? Jeg har nettopp lest boken, og jeg synes det er så vondt å lese de e-postene der hun beklager at det ble vanskelig for han. 

Jeg tror også jeg vil kunne ønske å beholde kontakten når vi avslutter min terapi slik som deg, men jeg skjønner også så godt hvorfor det ikke lar seg gjøre. Man kjenner på at rammene er der av en grunn. 

Endret 28. februar av Marguerite

[Daria]

Marguerite skrev (35 minutter siden):

Slike utsagn ville brutt all tillit for min del hvis han hadde vært min terapeut.

Akurat den tanken tenkte jeg også - det ville vært så ødeleggende fot tillit, trygghet og relasjon. Av den grunn skjønner jeg heller ikke de som søker seg til kjendispsykologer og -leger - jeg vil helst slippe å måtte forholde meg til eller vite om hva min terapeut tenker, mener og sier utenom våre timer.

Som psykolog har man et enormt ansvar for til dels svært sårbare mennesker (og jeg føler meg sjelden mer sårbar enn i terapirommet) - det er en veldig spesiell og skjev relasjon som ikke er eller skal være likestilt hverken i betroelser eller ansvar. Jeg har ikke lest boka, men hvis han legger sine vanskeligheter og tunge følelser på henne - uansett omstendigheter - er jo det helt horribelt. Om han hadde det vanskelig med den relasjonen, burde jo det vært et stort varseltegn i seg selv, og noe å søke veiledning for. Psykologens ansvar - alltid og uansett.

Jeg tror jo i utgangspunktet at jeg fint ville håndtert å beholde en liten privat relasjon til den gamle psykologen, at det ville vært hyggelig og uproblematisk, men det vet jeg faktisk ikke - og når jeg går litt i meg selv er jeg både glad for og har stor forståelse for at det ikke er mulig, og ikke minst at det ikke er opp til meg å gjøre den vureringen.

Endret 28. februar av Daria

[Daria]

En dag for å holde seg inne i hjemmets lune rede. Først og fremst fordi kroppen er i "overkjørt av dampveivals"-modus, men det blir jo stadig mer fristende på mer generell basis å gå i hi og ikke forholde seg til at det er en gal verden der ute...

Oda kommer på kveldsvisitt, med tulipaner (et argument for Oda kontra Meny er at de er mye bedre på blomster), blodappelsiner og andre nødvendigheter. Å bestille hjemlevering av mat når det meste av krefter og humør (og dermed også fornuft og selvkontroll) er på den lavere delen av skalaen, samtidig som man også er i matlaings- og bakemodus får jo visse følger. Både i form av sjokolade (Bamsemums! Dessuten hadde de jo "3 for 100" på storplater...  ) og alternative ingredienser med ambisjoner - jeg ser for meg både flere asiatisk-inspirerte kyllingmiddager, grove frokostmuffins med eple (siden de ikke hadde pærepuré, som oppskriften egentlig krevde) og fruktkompott. Jeg føler jo det sier litt om kokebokforfatteren (Hei, Sophe Dahl ) når det ikke står at frukten skal bløtlegges i te, men spesifiserer at det skal være i Lapsang Souchong... (jeg går nok for Earl Grey eller chai - jeg kommer hvertfall ikke til å kjøpe inn ekstra eksklusiv te i matlagingsøyemed...).

[Daria]

Daria skrev (På 20.2.2025 den 19.13):

19.02: 13 lest, tre kjøpt.

Sara Lövestams Ljudet av fötter har undertittelen Första Monikabok - det finnes også en andre og en tredje (inkludert i min bokhylle...). Monika er 41, singel og akademiker og skal i gang med sitt siste av mange prøverørsforsøk. Selv har hun en komplisert familiebakgrunn, og innimellom hormonsprøyter og venting begynner hun å forske på, grave i og dikte rundt sitt eget slektstre, og utvikler et rørende vennskap med den 14 år gamle nabogutten som heller ikke har det mest funksjonelle familielivet å støtte seg til. Scenen hvor hun spiller rollen som ensam tant som fikar (mitt glansnummer, om enn sjelden med et sånt klimaks) når han har et nettreff på nabobordet er kanskje min favoritt i hele boken, og er typisk både for Monika og for Lövestam - intelligent, morsom og engasjerende. 

28.02: 14 lest, fire kjøpt.

Jeg måtte dobbeltsjekke at det stemte at jeg ikke har fullført en bok på over en uke... Det kan forklares med mye ski på tv og sosial aktivitet, og ikke minst med at den boka jeg har viet mest oppmerksomhet i perioden er på 650 sider og en samleutgave av det som opprinnelig var fem separate bøker - det er jo ikke fordi jeg ikke har lest.

Anni Blomqvists Stormskjärs Maja er en finlandssvensk klassiker, opprinnelig altså en serie på fem bøker utgitt mellom 1968 og 1973, om livet i Ålands ytre skjærgård på 1800-tallet (det nevnes ingen årstall, jeg googlet et par historiske hendelser som dukket opp for å få plassert det ed sikkerhet. Ikke visste jeg at Krimkrigen sendte engelske krigsskip til Åland...). Maja og Janne gifter seg og setter bo på Stormskjär, de får barn og driver fiske og lever både i kamp og i samspill med havet og naturen - det ligger jo i kortene at det er et slitsomt liv, men også et liv hvor kjærligheten går som et gyllent bånd. Til hveradre og til Gud, det er alltid litt overraskende å bli minnet om hvor sterkt og selvfølgelig religionen var en del av livet på den tiden. Inkludert husforhør - her skulle både små og store jevnlig bevise for presten at de kunne sin katekisme. Jeg kan vanligvis min svensk relatvt greit, men her blir jeg utfordret innimellom - primært av bruken av gammel dialekt i dialogene, men også fordi mitt vokabular og min kunnskap når det gjelder gamle redskaper og begrepter om fiske og sjøliv er begrenset, også på norsk. Og la oss ikke snakke om hvor lang tid det tar før jeg skjønner at päron her betyr potet, ikke pære... 

Det nevnte diktsamlingen - Ulrik Farestads Det som bare er aske - er i hus og påbegynt.

[Daria]

Stormskärs Maja har egen kjenningsmelodi - fra en gammel tv-serieversjon (det kom også en film i fjor - medvirkende årsak til utgivelsen av (og omslaget på) samleutgaven jeg har lest). Denne sangen var det aller første jeg hørte om historien - den finnes på Erik André Hvidstens album med finlandssvenske viser (en versjon som ikke finnes på YouTube). Uten den hadde neppe boka havnet på radaren min i utgangspunktet...

[Daria]

Ikke bare blir det gull i laghopp, men det er med to debutanter, inkludert en 17-åring - halve det "egentlig" laget er ute med skade. Det er jo helt vanvittig imponerende *gråter bare litt*

Oda kom selvfølgelig da det var tre hoppere igjen - jeg bare lempet kassene i gangen og lot dem stå der. Jeg tror ikke det er frysevarer...

Maren Lundby er også litt rørt...

[Roadrunner]

Svinger innom og hilser på etter en lørdag som har gått i ett. Klar for roligere timer fremover! 

[Daria]

Jeg så på insta at en amerikansk sanger er død, og før jeg rakk å bevisst tenke på om jeg hadde noe forhold til henne, var hjernen i full gang med å nynne på svaret...

 

Endret 2. mars av Daria

[Daria]

Marius Lindvik - mannen for de store anledninger  

Jeg tror Andreas Wellinger også er greit fornøyd - han var heller ikke øverst på favorittlista på forhånd. NRKs kommentator lurte på hvilken fuktighetskrem Wellinger bruker, og han har jo et poeng - det er stadig litt babyface over ham

[Daria]

Etiketteavdelingen vil gi hederlig omtale til den nybakte verdensmester for å ta av seg lua da han skulle hilse på kongeparet. Han er åpenbart godt oppdratt...

[Daria]

Det finnes bøker det helt reelt er vanskelig å legge fra seg, og det har det siste døgnet båret preg av... jeg må fordøye Kala av Colin Walsh litt før jeg kan si noe mer fornuftig om den, men den vil være høyt på lista over årets leseopplevelser.

[Daria]

Jeg skvetter bare litt når jeg låser meg inn i leiligheten og blir møtt av en mansstemme...  Det viste seg at dette er dagen de demonterer stillaset (endelig!  ), og de var akkurat på høyde med vinduet mitt da jeg kom hjem  Tanken om å markere årets første dag hvor solen virkelig varmet og vårfølelsen tok overhånd med årets første balkonglunsj utgikk av åpenbare grunner, men det er det verdt...

Dagens utflukt gikk til biblioteket og Fretex - jeg kom hjem med to biblioteksbøker og et skjerf jeg strengt tatt ikke trengte (men kjedet, ørdobbene og vesken jeg heller ikke trengte, og de knallgrønne støvlene i feil størrelse (som jeg uansett ikke ville fått plass til i sekken) fikk bli igjen). Til mitt forsvar var det mykt og deilig, passe stort og i en fin mørkeblå med blomstermønster i lyseblått, rosa og hvitt som står til de aller fleste vårjakkene mine - og det kostet mye mindre enn jeg så for meg, så det føltes umiddelbart som et kupp  

[Daria]

02.03: En let, ingen kjøpt.

Jeg har sett Colin Walsh' Kala omtalt og kategorisert som krim og som thriller, og ja, men nei. Det starter med et likfunn og en tenåring som har vært forsvunnet i 15 år, det blir mer mørkt og brutalt enn jeg vanligvis setter pris på og det er så spennende at jeg tidvis leser med hjertet i halsen, høy puls og enda høyere lesetempo for å komme videre, men det er så mye mer. Det er historien om en vennegjeng som går i oppløsning, om å bi voksen og å gå videre, om hvem man er og vil være og hva man ble og hvorfor, om minner og hukommelse og identitet, og det er en intellligent bok som forteller mye i antydninger og bisetninger og ikke nødvendigvis gir alle svarene. Dessuten er den veldig irsk, det slutter aldri å fascinere meg at britisk-engelsk og irsk-engelsk er så forskjellig også i skrift. Jeg leste hele på et drøyt døgn, uten å åpne andre bøker i mellomtiden (et par vm-sendinger fikk også vike...), boka sugde meg inn og ville ikke slippe, samtidig som den var såpass intens at jeg måtte komme opp og puste innimellom.