The Daria diaries

[Daria]

Mari ble noe overraskende kveldens første som ble mutet - om jeg hadde forventet at noen skulle synge rent, var det jo henne...

[Daria]

-Det hørtes vanskelig ut, sa Kåre Magnus - en diplomatisk måte å si at det ikke høres helt bra ut... Jeg blåser i hvor vanskelig det er, jeg er her for å vurdere underholdningspotensialet.

[Daria]

Å kunne teksten og melodien er vel ganske grunnleggende for alle arier...?

[Daria]

Jeg tenker, uten å egentlig være så slem, at Mari som er så ung og så flink kanskje har godt av å måtte ut av komfortsonen sin og kjenne på litt motstand. Jeg får litt assosiasjoner til Vegard for noen år siden, som knakk helt da ting ikke gikk hans vei. Nå bygger du toleranse, sier vestlendingen når jeg sliter med vanskelige følelser, og det gjelder i så mange sammenhenger

[Roadrunner]

Daria skrev (8 minutter siden):

Mari ble noe overraskende kveldens første som ble mutet - om jeg hadde forventet at noen skulle synge rent, var det jo henne...

Ja, det var tidvis smertefullt... 

[Daria]

O sole mio er strengt tatt ikke opera, om man skal være veldig pirkete (og nei, Kåre Magnis, den heter ikke O solo mio...  )

[Daria]

Alexander er som vanlig uspennende - ikke dårlig nok til å sjokkere, ikke bra nok til imponere og overraske.

[Daria]

Vil jeg egentlig vite noe om hvordan Alexander bruker rumpeballene sine...? (Svaret er nei, om noen var i tvil).

[Sauen Shaun]

Jeg liker stemmen til Damien.  

[Daria]

Han har gjort et lurt låtvalg.

Endret 23. september 2023 av Daria

[Roadrunner]

Kul fremførelse!

[Roadrunner]

Stemt!

[Daria]

Jeg synes Elle Maija burde ryke i kveld, men har mer tro på at det blir Mia. Eventuelt Adrian - han fikk en stemme av meg på ren sjarm, de andre to gikk til Odd René.

[Sauen Shaun]

Mine stemmer gikk til Damien

[Daria]

Damien: «Estuans interius» fra Carmina Burana av Carl Orff (1937)

Ikke blant de mest kjente operaene, dette, men Damien går løs på den uten ærefrykt.

Noe som ikke minst kan forklares med at det ikke er en opera, Dagbladet. Derimot er det blant de mer kjente store korverkene...

[Daria]

Men kan jeg få overta fjær-øredobbene til Adrian...?  

[Daria]

-Eg trudde eg var bedre enn som så...

Hun går jo ut med flagget til topp

Og så skiftet jeg rett over til Last Night of the Proms på svt, hvor Lise Davidsen viser hvordan opera egentlig skal gjøres...

[Daria]

I dag har jeg gjort ca ingenting, hvilket i praksis tilsvarer omtrent 300 boksider og tre liter te. Både det fine været jeg hadde tenkt meg ut i og operaforestillingen jeg hadde billett til fikk seile sin egen sjø. Kroppen var i det utilsnakkelige hjørnet hvor selv det å gå fra stua til soverommet registreres som en anstrengelse, da er det like greit å la den få viljen sin frivillig.

[Skravla]

Dumme kroppen!

 

Men jeg er ikke helt enig med meg selv i om operaforestillingen var så der.... eller om den var en genistrek. Hege Høiseter var bra, men herrene fra koret var aller best. 

[Daria]

Daria skrev (På 21.9.2023 den 21.19):

21.09: Åtte lest, to kjøpt.

Hannah Pick-Goslar var en jødisk kvinne, født i Berlin og oppvokst i Amsterdam, og som tittelen på memoarboken hennes, My friend Anne Frank, antyder - barndomsvenninne av Anne Frank. Hun havnet i Bergen-Belsen under krigen, men i motsetning til Frank overlevde hun, og bosatte seg i Israel som 18-åring i 1947. Frank er ikke en så stor del av boka som tittelen antyder, og det er helt greit, for historien står helt fint på egen hånd, både om hvordan Pick-Goselar tok seg av lillesøsteren i konsentrasjonsleiren og om livet i den helt ferske staten Israel. Enhver Holocaust-skildring inneholder mye grusomhet, men det er likevel skildringene av godhet, samhold og menneskelighet som kaller på tårene mine her.

24.08: Ti lest, to kjøpt.

Tom Egil Hvervens Å lese etter troen har undertittelen Forsøk om norsk litteratur på 2000-tallet - det er litt fristende å spørre om hvor kapittelet om Paulus' brev passer inn der... Men bortsett fra det er dette en personlig bok om religion i utvalgte verker i nyere norsk litteratur, utvalgt på grunnlag av forfatterens forhold til dem og vevd sammen med utdrag fra han egen livshistorie. Sånne bøker er ofte en litt varierende opplevelse, avhengig av hvor godt forfatteren klarer å gjøre det private relevant og av hvor godt jeg kjenner til bøkene han skriver om. Jeg leser kapitlene om Jon Fosse (Septologien har klatret på den potensielle leselisten) og Svein Ellingsen med større interesse enn de om Karl Ove Knausgård (som fortsatt ikke er i nærheten av nevnte leseliste) og Dag Solstad. Sistnevnte kapittel er bokas klart lengste og tyngste (det blir litt mye filosofisk-teologisk teori for meg) og dekker adskillig mer enn 2000-tallet...

Anders Ågmos Biologisk psykologi er noe av det tyngste jeg har begitt meg ut på fra psykologihylla, og det sier litt... Her er mye biologi - celler, hormoner, signalstoffer og detaljerte beskrivelser av biologiske funksjoner - med enda mer avansert fagspråk enn psykologien, og hakket mindre intuitivt. En del er interessant, ikke minst synes jeg med min sykdomsbakgrunn at det å få litt mer forståelse av hvordan nervesystemet fungerer er nyttig, en større del går så langt over hodet på meg at jeg bare skummer lange avsnitt. Men litt har jeg lært og skjønt, noen nye og festlige ord er lagt til vokabularet (som dendrodendrittiske snapser og psykonevroimmunologi) og grunnlaget er lagt for å skjønne litt mer, eller i det minste gjenkjenne et og annet, neste gang fagområdet krysser min vei... Det hjalp strengt tatt ikke på lesingen at forfatteren, som er ganske tilstedeværende i teksten, i stadig større grad minnet meg om en foreleser jeg hadde, som hadde i overkant stor tro på egen fortreffelighet på de fleste områder og derfor fort framsto som både nedlatende og arrogant.