The Daria diaries

[Daria]

Du dirrer jo gjerne på lavere toner enn meg  

[Skravla]

Daria skrev (Akkurat nå):

Du dirrer jo gjerne på lavere toner enn meg  

Ja, jeg gjør jo der. 

 

 

 

[Skravla]

Akkurat jodling har jeg aldri forstått meg på. Det blir litt for merkelig. 

[Daria]

Jodling er for svært spesielt interesserte - eller de med utvalgte dagnoser og/eller nasjonaliteter  

[Daria]

Nå begynner det å bli vanskelig å spå hvem som ryker - den eneste jeg virkelig blir sjokkert om forsvinner i dag er Kim.

[Daria]

Men det er definitivt den episoden så langt med hyppigst bruk av mute-knappen...

[Skravla]

Jeg antar at muteknappen blir den mest brukte videre i stjernekamp - jeg er litt allergisk mot alt sånn småprat med foreldre, kjærester og fandens oldemor. 

[Daria]

Det er så mye jeg ikke trenger å vite...

-Jeg blir behandla som den prinsessa jeg er!  Dagens!

 

[Skravla]

Daria skrev (5 minutter siden):

Det er så mye jeg ikke trenger å vite...

-Jeg blir behandla som den prinsessa jeg er!  Dagens!

 

Sånne kommentarer forsvinner i mute-knappen min. 

[Skravla]

Har Tomren stått i sterk sidevind?

[Daria]

Jeg tok en rask tissepause og kom tilbake til koftekledde samer - et forvirret øyeblikk trodde jeg det var et varsel om neste ukes tema, før jeg kom på sammenhengen...

[Daria]

Skravla skrev (Akkurat nå):

Sånne kommentarer forsvinner i mute-knappen min. 

Det var forloveden til Kim - jeg ante at han kunne være hakket mer verdt å få med seg enn foreldre...

[Daria]

Jeg tenker stadig på Bjørn når jeg ser Depresno - da er det jo en viss underholdning når den ene framhever at den andre er karismatisk...  

[Daria]

Jeg tror mer på at Sofie ryker enn at Jonas gjør det - tror jeg...

[Daria]

...men tro skal man som kjent gjøre andre steder...

[Skravla]

Du pleier jo å ha koll på hvem som ryker. Men det blir jo verre etterhvert som de riktig dårlige ryker også. 

[Daria]

Men jeg setter (nesten) penger på Kim i finalen...

[Daria]

Dagens første bok er ferdiglest og dagens første kanne te påbegynt. Dagens sykkelløp starter omtrent i dette øyeblikk, det skal skrangles over franske brostein store deler av dagen 🚲 Jeg skal nok holde meg til mindre fysiske og balansekrevende sysler - her er både strikketøy, broderi og reparasjons- og strykehaug i umiddebar nærhet...

[Daria]

-Det er litt langt å køre alene...

Den danske kommentatoren antyder at det kan være litt optimistisk å gå i solobrudd med 250 (av 260) kilometer igjen...  

[Daria]

Daria skrev (På 6.4.2025 den 11.22):

05.04: To lest, en kjøpt.

Ordinary People av Diana Evans handler forsåvidt om nettopp det - to vanlige par med jobb, barn og samlivsproblemer. Det handler også en hel del om tilknytning og tilhørighet - til en familie, til et sted, til en rase, til en tradisjon og en idé, til seg selv. Dessuten handler det om London og om byliv, på godt og vondt, og, fordi det er Diana Evans, kommer det med et dryss av overtro og drømmer og overnaturighet, som hos henne blir en narurlig selvfølgelighet. Sannsynligheten for at min neste bokbestilling vil inneholde oppfølgeren til denne er stor...  

Noen bøker kan ikke forklares, de må oppleves. Vestlandet av Erlend O. Ndtvedt (som er en forfatter som må oppleves, sånn generelt...) er en fyllekule av en road movie-roman, hvor forfatteren Erlend og kunstneren Yngve (meta-tendenser til tross, dette er helt definitivt en roman fjernt fra det meste av virkelig liv) kjører Vestlandet rundt med hodeskallen til vestlandsmartyren Anders Lysne (faktisk historisk person. Google er stadig min venn gjennom boka) i bagasjen. Underveis treffer de på mye vær (det er et snev av klimaapokalypse her), et godt utvalg av Vestlandets store forfattere og kunstnere - levende og døde, nåtidighet er underordnet - samt noen særdeles driftige damer, og blir involvert med Vestlandske frigjeringsfront. Det hele er fullstendig absurd, fullt til randen av mer eller mindre underforståtte (og sikkert en hel del interne) referanser og vitser (jeg vet ikke om Jon Fosse faktisk har en snøggsjark som heter Ales, men jeg håper jo...) og kulminerer på Lærdalsmarknaden i et inferno av det meste. Det er så jo så en innfødt østlending, med et slektstre som ikke strekker seg lenger vest enn Vestfold, og fortsatt preget av passiv bakrus, lurer på om det er mulig å søke om å få konvertere? Amen og olkabilamo.

13.04: Fem lest. en kjøpt.

Jeg følte at det var på sin plass å lese litt Dag Solstad nå -  jeg har jo hatt Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land (tidenes lengste romantittel?) stående i hylla lenge. Den må jo ha vært en treffende, aktuell og hysterisk morsom satire da den kom – jeg humrer fortsatt, men som all god satire må man ha kjennskap til originalen for å helt se det, selv om gymnaslærerens selvironiske og etterpåkloke tilbakeblikk hjelper. Filmen var en periode den mest utlånte på skolebiblioteket og jeg skjønte ikke helt hvorfor – før jeg overhørte kommentaren Det er der Ane Dahl Torp er naken! (Hvilket, med all respekt til henne, nok sier litt om at filmen heller ikke er så ny)... 

I anledning litteraturskamdebatten gravde jeg fram min gamle litteratursosiologi-foreleser Cecilie Napers Jakten på kvalitet :  Litteraturteori og Populærlitteratur fra 1994. Utdatert på enkelte områder og i overkant kortfattet på andre (å oppsummere feministisk litteraturteori på tre sider er optimistisk), men mye av betraktningene og konklusjonene om både kvalitetsbegrep og -forskjeller og kjennetegn på og nytteverdien av forskjellige typer litteratur står fortsatt støtt. 

På den ene side kan Yoko Ogawas Mina's Matchbox oppsummeres med at den handler om det året – skoleåret 72/73 - 12 år gamle Tomoko tilbringer hos sin til da ukjente familie, inludert den svakelige kusinen Mina. Lett ekstentriske slektninger, halvt skjulte familiehemmeligheter og coming-of-age-opplevelser. På den andre side er en pygmé-flodhest, det japanske OL-landslaget i volleyball og uante mengder fyrstikkesker en viktig og naturlig del av det hele. Det er en historie som stadig og med største selvfølgelighet går i helt uante retninger, uten at det oppeves som urealistisk eller usannsynlig på noe vis. Noe av det mest originale og uforutsigbare jeg har lest på lenge, av en forfatter som kan kunsten å si en hel masse uten å gå i unødvendige detaljer og tør å stole på at leseren skjønner resten og kan fylle ut hullene selv.