The Daria diaries

[Daria]

Et av de beste argumentere for å flytte - plass til flere bokhyller

[loffen]

Daria skrev (På 15.2.2025 den 20.28):

Det komer et punkt hvpr glamrockstilen legger år til ens alder heller enn å trekke dem fra - Åge Steen har nådd det punktet...

 

Åge ligner mer og mer på Anne B. Ragde. 

Synes det var den beste som vant!  

 

[Daria]

Jeg er litt usikker på hvem av dem som skal være mest fornærmet over den sammenlikningen - men jeg ser poenget...

[Daria]

Helfo melder at årets frikort er i boks - en liten uke senere enn i fjor, men det er fordi de har vært trege med registreringen. Årets tilbakebetaling blir tilsvarende større...

Dagens fysiotime ble av det korte slaget, men det var ikke innsatsen det sto på. At andre allerede var i gang i salen da jeg kom og fortsatt holdt på da jeg dro får være deres sak...

[Daria]

Daria skrev (På 19.2.2025 den 14.02):

18.02: 12 lest, tre kjøpt.

Willa Cathers The song of the lark er fortellingen om Thea Kronborg, prestedatteren fra en liten nybyggerby i Colorado og hennes vei til de store Wagnerrollene på Metropolitan opera. Visstnok løst basert på livshistorien til en sangerinne Cather kjente. Mesteparten av boka fokuserer på Theas barndom og ungdom, det er en dannelsesroman mer enn en kunsterroman - og med dannelse, utdannelse, klassereise og nye erfaringer og innsikter vil man nødvendigvis også tape noe på veien. Det store spørsmål er hva som er verdt å gi slipp på og hvor mye det koster. Boka kom ut i 1914 og er (var) sånn sett en samtidsroman, hvilket forklarer en del av det jeg som 2025-leser kan reagere på. At en 30-åring med største selvfølgelighet kurtiserer en 12-åring, for eksempel... Thea Kronborg er en sånn romankarakter som fort kan bli litt irriterende fordi det stadig framheves hvor spesiell hun er helt fra ung alder og på så mange måter og hvordan alle som betyr noe legger merke til det, emn samtidig framstiller ikke Cather henne som spesielt elskelig - baksideteksten kaller den en Askepotthistorie, men Thea er ingen enkel og endimensjonal eventyrprinsesse.

Gerald Murnane er en aldrende australsk forfatter, aktuell på norsk i disse dager med Jon Fosses oversettelse av Slettene. I påvente av den (jeg er i skrivende stund 11 på Deichmans venteliste), sjekket jeg hva annet biblioteket haddet og lot meg friste av tittelen Last letter to a reader. Det viste seg å være en liten essaysamling hvor han tar for seg sine egne bøker i kronologisk rekkefølge - hvertfall i teorien. I praksis skriver han mest om lesing, skriving, litteratur og minnearbeid i en delvis biografisk ramme. En del av det er interessant, men det blir litt repeterende og innadvent og lukket. Det er begrenset hvor givende det blir når han refererer til setninger og avsnitt med boktittel og sidetall heller enn å faktisk sitere det han kommenterer, for eksempel. I det hele tatt referer han mye til tall og detaljer - antall ord i en bok eller i et avsnitt, lengden på eller forskejllige typer ord i en setning, syntaksdetaljer (og igjen gjerne uten eksempler). Jeg er spent å lese fiksjon av ham, men han framstår ikke som en forfatter jeg vl ha interesse av å høre på Litteraturhuset eller får lyst til å ta en kaffe med. Det overlater jeg til Dag Solstad - de to kunne nok snakket lenge om trav... 

19.02: 13 lest, tre kjøpt.

Sara Lövestams Ljudet av fötter har undertittelen Första Monikabok - det finnes også en andre og en tredje (inkludert i min bokhylle...). Monika er 41, singel og akademiker og skal i gang med sitt siste av mange prøverørsforsøk. Selv har hun en komplisert familiebakgrunn, og innimellom hormonsprøyter og venting begynner hun å forske på, grave i og dikte rundt sitt eget slektstre, og utvikler et rørende vennskap med den 14 år gamle nabogutten som heller ikke har det mest funksjonelle familielivet å støtte seg til. Scenen hvor hun spiller rollen som ensam tant som fikar (mitt glansnummer, om enn sjelden med et sånt klimaks) når han har et nettreff på nabobordet er kanskje min favoritt i hele boken, og er typisk både for Monika og for Lövestam - intelligent, morsom og engasjerende. 

[Daria]

Det er sjelden jeg kjøper ny, norsk  skjønnlitteratur - det har jeg jo biblioteket til, både med tanke på plass og penger. Men når jeg oppdager at en lyriker jeg liker kom med en ny bok i høst og at den ikke har kommet til biblioteket ennå, lar jeg meg friste til et unntak. Norske lyrikere lider jo ikke under for høye salgstall... Dessuten kan jeg jo ikke bestille bare en bok (det er en naturlov, og portoen er jo den samme...), og jeg hadde noen bonuskroner å bruke opp, og Dallandra mente jo at jeg burde lese mer Willa Cather...

[Dallandra]

Hva bestilte du? 

[Daria]

Jeg gikk for My Antonia, siden du framhevet den og den ikke fantes på biblioteket (og dessuten var tilgjengelig i en pocketversjon til den voldsomme sum av kr 44...). Den varmt anbefalte lyrikeren er Ulrik Farestad.

I dag har jeg primært lest tidsskrifter - det var av en eller annen grunn mer akseptabelt for hodepinen. Jeg abonnerer på flere enn jeg rekker (prioriterer...) å lese, så det er en bunke å ta av. Syn og Segn, Josimar, Fett og Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift har alle stått på menyen.