Jeg er lei av livet

[phronima]

Man får ikke tak i anti-depressiva uten å ta kontakt med fastlegen sin. Legen har plikt til å følge opp, hvis han setter igang behandling med anti-depressiva. Han skal også vurdere om du trenger terapi, i tillegg til medisinene. Vil du kalle placebo for medisin da? Homoeopater er jo store på slik "behandling", med det er en fordel at medisinen faktisk fungerer også. Spesielt når det gjelder psykiske plager, er det alfa og omega at medisinene har en virkning, uansett om man tror de virker eller ikke!

Det er jo akkurat det fagfolkene skal vurdere. Det virker som du tror man er "on your own", i dette her. Det er man ikke. En annen virkning av medisinene er at man blir mer mottagelig for terapi, pga høyning av stemningsleiet.

Det er heller ikke det spor gøy å gå rundt med stadig tilbakevendende depresjon, som i verste fall kan føre til at du blir ufør!

Da er jeg enig i at det er snakk om en ubrukelig doktor. Det er allikevel ikke noe argument for å advare mot avhengighet av "lykkepiller".

Jeg har et ambivalent forhold til placebo. Positivt i den forstand at det kan bidra til positive ting på mennesker som ikke egentlig behøver anti-depressiva. Dog ser jeg ikke på placebomedisiner som en bra erstatning for egentlige medisiner om vedkommende er såpass trengende. Jeg mener at placebo kan brukes i samband med terapi til mindre psykiske plager, men at alvorlige depresjoner nok trenger sterkere skyts.

Jeg vet svært godt at man ikke skal være "on your own" etter å ha fått utskrevet tabletter, men ingen leger kan tvinge noe å gå i terapi, og det finnes dessverre flere leger som blindt uskriver medisiner uten at man er sikker på at pasienten behandler med andre midler.

Jeg har ikke sagt at hun IKKE skal ta medisiner! Det jeg stilte meg skeptisk til var at jeg fikk inntrykk av at vedkommende ønsker å kun ta medisiner for å bli bedre, og så leve på disse.

Håpløs: Jeg vet ikke hva slags medisiner du kan trenge, og jeg ville ikke anbefale å spørre om dette på et forum der folk ikke kjenner til deg og til sykdomshistorie på ordentlig.

Av det du skriver, så har jeg egentlig mest lyst til å anbefale deg at du utvider omgangskretsen din, som nevnt før... Forklar situasjonen din til en kyndig, så kan kanskje h*n finne ut av om det er noe mer som ligger bak.

[Gjest AnonymBruker]

Av det du skriver, så har jeg egentlig mest lyst til å anbefale deg at du utvider omgangskretsen din, som nevnt før... Forklar situasjonen din til en kyndig, så kan kanskje h*n finne ut av om det er noe mer som ligger bak.

Det er noe mer som ligger bak, og jeg vet hva det er. Jeg har jobbet aktivt i 5 år nå med å utvide omgangskretsen, og jeg jobber med det hver dag. Jeg trenger ikke medisinanbefalinger av deg, men kanskje andre her har forslag.

[krokkeknull]

Det ble mye svar her nå, så jeg orker ikke å sitere. Jeg ville ikke at dette skal bli noen diskusjon for og i mot medisiner, det jeg spurte om var om noen hadde forslag til medisiner. Det er ikke alltid legen vet best, og min erfaring er at legen er mest til hjelp dersom man vet hva man trenger før man kommer dit.

True. Det er ikke bare til ett jobbintervju man gjør lurt i å forberede seg. Kunnskap er makt, og noen ganger utslagsgivende for hvor fort man kan bli frisk!

Hm.. jeg har gått på de tre anti-depressiva jeg nevnte lengre opp her. Går det an å sende en PM?

Når det gjelder jobb er det uaktuellt å gå ned i stillingsprosent. Jobben er det eneste jeg har, og eneste grunnen til at hverdagen er ok, og kunne jeg valgt ville jeg heller valgt å jobbe mer.

Ikke noen dum idé. Man får som regel ett positivt ekstra drag ved å ha en meningsfull jobb. Siden du syns du mestrer den godt, beholder du den stillingsprosenten du har.

Jeg har ikke noen typsik depresjon, jeg mangler ikke tiltaktslyst og jeg ligger ikke bare hjemme og sover. Jeg prøver å få med folk på ting, men det er ingen som vil. Jeg føler jeg må mase meg på folk for å slippe å sitte alene hjemme. Jeg mangler tiltakslyst når det gjelder husarbeid eller å finne på ting alene, men det er fordi det er ensomt. Jeg vil at folk skal ringe meg, og jeg vil bli invitert på ting. Jeg vil ikke komme hjem til tomt hus hver dag!

*Spekulere*

Lurer på om du kan ha dystymi?

[Gjest AnonymBruker]

Nå har jeg begynt på johannesurt. Har tatt de tre dager, så det er litt tidlig å si om de virker eller ikke. Bestillte de på nettet fra utlandet. Jeg har også bestillt time hos legen og skal høre om jeg kan komme meg til psykolog. Tror egentlig ikke det er noe som feiler meg psykisk sånn sett, men jeg har det vanskelig, er ensom og har mange problemer, og det gjør meg deprimert. Trening osv hjelper nok mest hvis man er deprimert uten grunn. Likevel spiser jeg sunt og prøver å trene litt, men det er ikke nok. Jeg trenger noe å være glad for også...

[Steinar40]

Nå har jeg begynt på johannesurt. Har tatt de tre dager, så det er litt tidlig å si om de virker eller ikke. Bestillte de på nettet fra utlandet. Jeg har også bestillt time hos legen og skal høre om jeg kan komme meg til psykolog. Tror egentlig ikke det er noe som feiler meg psykisk sånn sett, men jeg har det vanskelig, er ensom og har mange problemer, og det gjør meg deprimert. Trening osv hjelper nok mest hvis man er deprimert uten grunn. Likevel spiser jeg sunt og prøver å trene litt, men det er ikke nok. Jeg trenger noe å være glad for også...

Trening er aldri feil uansett. Det er heller ikke feil å prate litt med en psykolog for å få noen gode råd.

Sunn kropp gir sunn sjel.

http://www.forskning.no/artikler/2008/oktober/199005

[Gjest gjestdeluxe]

Jeg synes livet er kjedelig, jeg kjeder meg mye.

Da må du forholde deg til det.

[Fjesingen]

TS har tydeligvis godt av å få litt frisk luft og treffe nye mennesker. Bli med Turistforeningen på singeltur i fjellet!

http://www.turistforeningen.no/article.php?ar_id=18566

[Gjest gjestdeluxe]

Jobben er det eneste jeg har, og eneste grunnen til at hverdagen er ok, og kunne jeg valgt ville jeg heller valgt å jobbe mer.

Jeg har ikke noen typsik depresjon, jeg mangler ikke tiltaktslyst og jeg ligger ikke bare hjemme og sover. Jeg prøver å få med folk på ting, men det er ingen som vil. Jeg føler jeg må mase meg på folk for å slippe å sitte alene hjemme. Jeg mangler tiltakslyst når det gjelder husarbeid eller å finne på ting alene, men det er fordi det er ensomt. Jeg vil at folk skal ringe meg, og jeg vil bli invitert på ting. Jeg vil ikke komme hjem til tomt hus hver dag!

Jobben bør ikke være alt for deg.

Du bør gjøre noen større grep i livet ditt kanskje? Som å flytte til et større sted (bor du på landet - det høres slik ut?), meld deg på gruppeaktiviteter, ta deg en joggetur et par ganger i uken, reis på ferie til et sted du ønsker å se alene - bli kjent med folk på reisen. Du må handle mer.

[Gjest AnonymBruker]

Jobben bør ikke være alt for deg.

Du bør gjøre noen større grep i livet ditt kanskje? Som å flytte til et større sted (bor du på landet - det høres slik ut?), meld deg på gruppeaktiviteter, ta deg en joggetur et par ganger i uken, reis på ferie til et sted du ønsker å se alene - bli kjent med folk på reisen. Du må handle mer.

Jeg bor midt i Oslo sentrum, så vet ikke helt om det å flytte på seg vil hjelpe noe særlig. Jeg er både med på gruppeaktiviteter, og turer med venner. Det er ikke sånn at jeg ikke "handler", jeg gjør faktisk ganske mye. Har ikke lyst til å reise noe sted alene, men jeg reiser av og til med venner. Når er det ikke reising og store opplevelser som er det jeg savner heller, det er hverdagene som er problemene alle kveldene jeg er hjemme (eller ute) alene.

[Gjest AnonymBruker]

TS har tydeligvis godt av å få litt frisk luft og treffe nye mennesker. Bli med Turistforeningen på singeltur i fjellet!

http://www.turistforeningen.no/article.php?ar_id=18566

Ikke meningen å være negativ altså, men jeg er bare 26 år, og har inntrykk av at gjennomsnittsalderen på sånne turer er en del høyere.

[Gjest gjestdeluxe]

Jeg bor midt i Oslo sentrum, så vet ikke helt om det å flytte på seg vil hjelpe noe særlig. Jeg er både med på gruppeaktiviteter, og turer med venner. Det er ikke sånn at jeg ikke "handler", jeg gjør faktisk ganske mye. Har ikke lyst til å reise noe sted alene, men jeg reiser av og til med venner. Når er det ikke reising og store opplevelser som er det jeg savner heller,

Det er hverdagene som er problemene alle kveldene jeg er hjemme (eller ute) alene.

Ja vel. Da høres det bare ut som om du kjeder deg i ditt eget selskap og er en rastløs type. Er du det?

Da du var liten, kunne du ikke leke i ditt eget selskap? Kjedet du deg ofte alene som liten, og var alltid sosial?

Kanskje du bør lese en bok av psykiater Finn Skårderud som heter "Uro"?

Jeg har ikke lest den, men var en gang på en konferanse der boken ble sterkt anbefalt:

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=116568

http://www.forskerforbundet.no/Nyheter/Arkiv-Forskerforum/2004/Forskerforum-92004/14871/

http://www.dagbladet.no/kultur/1998/11/02/137865.html

Endret 14. april 2010 av gjestdeluxe

[Gjest AnonymBruker]

Ja vel. Da høres det bare ut som om du kjeder deg i ditt eget selskap og er en rastløs type. Er du det?

Da du var liten, kunne du ikke leke i ditt eget selskap? Kjedet du deg ofte alene som liten, og var alltid sosial?

Kanskje du bør lese en bok av psykiater Finn Skårderud som heter "Uro"?

Jeg har ikke lest den, men var en gang på en konferanse der boken ble sterkt anbefalt:

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=116568

http://www.forskerforbundet.no/Nyheter/Arkiv-Forskerforum/2004/Forskerforum-92004/14871/

http://www.dagbladet.no/kultur/1998/11/02/137865.html

Når jeg var liten var jeg ikke spesiellt sosial, satt mest alene på rommet mitt og lekte for meg selv. Har delvis fått en adhd diagnose nå i voksen alder, jeg har ikke behov for å gjøre så mye hele tiden, men jeg trenger at det skjer litt. Skal sjekke ut boka.

[Gjest gjestdeluxe]

Når jeg var liten var jeg ikke spesiellt sosial, satt mest alene på rommet mitt og lekte for meg selv. Har delvis fått en adhd diagnose nå i voksen alder, jeg har ikke behov for å gjøre så mye hele tiden, men jeg trenger at det skjer litt. Skal sjekke ut boka.

- Når trives du best - i hvilke situasjoner glemmer du tiden?

- Hva tror du:

Fikk du ADHD diagnose som voksen som resultat av at du du var så mye alene som barn - eller trivdes du med å være mye alene som barn?

- Skjedde det så lite da du var liten, at det må skje ekstra mye som voksen?

- Dater du?

- Hvis du trenger at det "skjer litt", kan du ikke sørge for at det skjer noe?

- Hva er det verste som kan skje, dersom det ikke skjer noe?

Endret 14. april 2010 av gjestdeluxe

[Gjest AnonymBruker]

- Når trives du best - i hvilke situasjoner glemmer du tiden?

- Hva tror du:

Fikk du ADHD diagnose som voksen som resultat av at du du var så mye alene som barn - eller trivdes du med å være mye alene som barn?

- Skjedde det så lite da du var liten, at det må skje ekstra mye som voksen?

- Dater du?

- Hvis du trenger at det "skjer litt", kan du ikke sørge for at det skjer noe?

- Hva er det verste som kan skje, dersom det ikke skjer noe?

- Trives best når jeg er på fester, eller har interessante samtaler/diskusjoner med folk

- Har nok ikke noe med at jeg var mye alene som barn, for det var frivillig. Behovet for flere venner meldte seg når jeg ble eldre, men så klarte jeg liksom aldri å skaffe meg så mange. Det er vanlig at jenter med adhd ikke er så populære blandt andre.

- Dater mye

- Noen ganger kan jeg sørge for at det skjer noe, men alt for ofte er det ingen som har tid/lyst til å finne på noe sammen med meg, noen ganger gjør jeg ting alene likevel selv om det ikke er halvparten så gøy som sammen med noen. Har vært ute på byen alene ved et par anledninger. Trener osv gjør jeg alltid alene.

- Jeg kaster bort livet, ofte får jeg panikk og agresjonsutbrudd av og til ødelegger ting. Heldigvis medisinerer jeg meg såpass at jeg klarer å holde det ganske bra i sjakk.

Det aller verste er vel at jeg alt i alt synes livet er ganske trist og vanskelig. Det skjer morsomme og spennende ting av og til, men alt i alt trives jeg veldig dårlig.

[Gjest gjestdeluxe]

- Trives best når jeg er på fester, eller har interessante samtaler/diskusjoner med folk

- Har nok ikke noe med at jeg var mye alene som barn, for det var frivillig. Behovet for flere venner meldte seg når jeg ble eldre, men så klarte jeg liksom aldri å skaffe meg så mange. Det er vanlig at jenter med adhd ikke er så populære blandt andre.

- Dater mye

- Noen ganger kan jeg sørge for at det skjer noe, men alt for ofte er det ingen som har tid/lyst til å finne på noe sammen med meg, noen ganger gjør jeg ting alene likevel selv om det ikke er halvparten så gøy som sammen med noen. Har vært ute på byen alene ved et par anledninger. Trener osv gjør jeg alltid alene.

- Jeg kaster bort livet, ofte får jeg panikk og agresjonsutbrudd av og til ødelegger ting. Heldigvis medisinerer jeg meg såpass at jeg klarer å holde det ganske bra i sjakk.

Det aller verste er vel at jeg alt i alt synes livet er ganske trist og vanskelig. Det skjer morsomme og spennende ting av og til, men alt i alt trives jeg veldig dårlig.

Er din ADHD slik at du blir "hyper", eller blir du motsatt: du blir passiv, sensitiv overfor omgivelsene og mangler nok "filter" og inntrykker for mye - istedenfor å uttrykke?

Tror du selv at folk du kjenner synes du er for aktiv/intens, og derfor ikke vil være med deg ut på noe?

Du opplever altså glede (interessante samtaler med folk, fester, dater og aktiviteter), men du opplever det ikke nok? Du vil ha mer?

Kan medisinene du dessverre må (?) ta føre til at du blir tristere og mer "urolig" enn du ellers ville ha vært om du ikke tok disse medisinene? Alle føler seg ensomme av og til: blir følelsen av ensomhet forsterket av de kjemiske stoffene i medisinene?

Hvor kommer tomheten fra? Hvordan kom den dit?

Tenker du ofte "var det bare dette - var det alt"?

Endret 14. april 2010 av gjestdeluxe

[Gjest AnonymBruker]

Er din ADHD slik at du blir "hyper", eller blir du motsatt: du blir passiv, sensitiv overfor omgivelsene og mangler nok "filter" og inntrykker for mye - istedenfor å uttrykke?

Tror du selv at folk du kjenner synes du er for aktiv/intens, og derfor ikke vil være med deg ut på noe?

Du opplever altså glede (interessante samtaler med folk, fester og aktiviteter), men du opplever det ikke nok? Du vil ha mer?

Kan medisinene du dessverre må (?) ta føre til at du blir tristere og mer "urolig" enn du ellers ville ha vært om du ikke tok disse medisinene?

Hvor kommer tomheten fra? Hvordan kom den dit?

Jeg er litt sånn både og. Kan av og til være litt hyper og overivrig, men er ofte passiv og litt stille. Dette varierer fra situasjon til situasjon og dag til dag og etter hvem jeg er sammed med. Jeg kan også være helt normal.

Jeg vet ikke hva folk føler, jeg er ikke utpreget aktiv, men jeg beveger en del på meg fikler en del med ting osv. Jeg er ikke nærgående og intens.

Stemmer at jeg vil ha mer ja, jeg liker ikke de "tomme" periodene.

Nei, medisinene gjør at jeg blir roligere og i bedre humør.

Vet ikke om den alltid har vært der eller ikke. Den kommer når jeg kjeder meg, når folk avlyser avtaler, og noen ganger når jeg våkner om natten. I hovedsak begynte det nok når jeg kom i tenårene og ofte var hjemme og var trist fordi jeg ikke hadde noen å være sammen med.

[Gjest gjestdeluxe]

Jeg er litt sånn både og. Kan av og til være litt hyper og overivrig, men er ofte passiv og litt stille. Dette varierer fra situasjon til situasjon og dag til dag og etter hvem jeg er sammed med. Jeg kan også være helt normal.

Jeg vet ikke hva folk føler, jeg er ikke utpreget aktiv, men jeg beveger en del på meg fikler en del med ting osv. Jeg er ikke nærgående og intens.

Stemmer at jeg vil ha mer ja, jeg liker ikke de "tomme" periodene.

Nei, medisinene gjør at jeg blir roligere og i bedre humør.

Vet ikke om den alltid har vært der eller ikke. Den kommer når jeg kjeder meg, når folk avlyser avtaler, og noen ganger når jeg våkner om natten. I hovedsak begynte det nok når jeg kom i tenårene og ofte var hjemme og var trist fordi jeg ikke hadde noen å være sammen med.

Det høres ut som beskrivelsen av et menneske.

Synes du det er akseptabelt at det er slik av og til gjennom hele livet - at det er noen nedsider? Eller mener du at du burde være fri for å måtte oppleve tomhet, tristhet og ensomhet?

[Gjest AnonymBruker]

Det høres ut som beskrivelsen av et menneske.

Synes du det er akseptabelt at det er slik av og til gjennom hele livet - at det er noen nedsider? Eller mener du at du burde være fri for å måtte oppleve tomhet, tristhet og ensomhet?

Tristhet, tomhet osv er greit av og til, men ikke når det er regelen og glede er unntaket. Jeg opplever ikke nedsider av og til, jeg opplever det hele tiden med noen avbrekk innimellom. Er ikke så mange som har det sånn og derfor ikke så mange som forstår.

[Gjest gjestdeluxe]

Tristhet, tomhet osv er greit av og til, men ikke når det er regelen og glede er unntaket. Jeg opplever ikke nedsider av og til, jeg opplever det hele tiden med noen avbrekk innimellom. Er ikke så mange som har det sånn og derfor ikke så mange som forstår.

Det er ikke så lett å forstå hvordan det føles, jeg vet ikke hvordan du har det.

Jeg ble imidlertid litt nysgjerrig, så stilte deg en del spørsmål, som du besvarer på en veldig klar og grei måte.

Mitt siste spørsmål til deg må få bli:

Vet du om noe som kan hjelpe deg til å oppleve flere oppsider? Har du noen forslag til løsninger - i og med at du er eksperten på deg?

[Gjest AnonymBruker]

Det er ikke så lett å forstå hvordan det føles, jeg vet ikke hvordan du har det.

Jeg ble imidlertid litt nysgjerrig, så stilte deg en del spørsmål, som du besvarer på en veldig klar og grei måte.

Mitt siste spørsmål til deg må få bli:

Vet du om noe som kan hjelpe deg til å oppleve flere oppsider? Har du noen forslag til løsninger - i og med at du er eksperten på deg?

Nei, jeg vet ikke om noen løsninger, er heller ikke sikker på om det finnes noen løsning, og er derfor jeg er så frustert.