nyutdannet, arbeidsledig og snart sprø

[Gjest Gjest_Elisabeth_*]

Jeg tok en laaang utdannelse innenfor realfag delvis fordi jeg syntes det var gøy og delvis fordi alle sa at realister helt sikkert fikk jobb etter endt utdanning. Arbeidsmarkedet skrek visstnok etter realister.

Etter et halvt år har jeg fremdeles ikke fått meg noen jobb. Det er ikke fordi jeg ikke har pugget livet av meg og fått ok karakterer og definitivt ikke fordi jeg har vært for selektiv i jakten på jobb. Jeg har søkt på absolutt alt jeg kom over av ledige stillnger. Så langt har jeg ikke fått så mye som et interjuv, ofte får jeg ikke engang avslagsbrev.

Så langt har jeg levd delvis av sparepenger(som nå har tatt slutt) og delvis av at jeg jobber deltid på Rema1000. Akkurat som om det ikke var ille nok at jeg ikke finner meg en jobb, så må jeg stadig tåle litt ufine kommentarer fra folk om at jeg som har DEN lange, fancy utdannelsen jo ikke kan jobbe DER. Også hinter de om at jeg ikke kan ha gjort det særlig bra i studiene mine osv. Dermed så må jeg stå der og forsvare at jeg faktisk har forsøkt å klare meg selv i motsetning til å løpe rett til NAV? Jeg er så lei av hele situasjonen.

Men neste uke må jeg på NAV allikevel for å søke om sosialstøtte, og jeg gruer meg skikkelig. Aner ikke hva jeg evt kan regne med derifra. Egoet er helt bunnskrapt og jeg er ikke særlig tøff for tiden. Det er ikke mye motstand som skal til før jeg føler at jeg ikke takler ting.

Hvor lenge er det egentlig vanlig at man går ledig etter utdannelsen? Og hva kan man gjøre mens man er ledig for å ikke gå helt på veggene eller bli deprimert? Kjenner jeg blir litt skremt av utviklingen. Jeg har så mye fint i livet mitt, men det blir liksom vanskeligere og vanskeligere å finne glede i dem. Jeg går bare rundt og fokuserer på at jeg ikke klarer å finne meg jobb...

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg tok en laaang utdannelse innenfor realfag delvis fordi jeg syntes det var gøy og delvis fordi alle sa at realister helt sikkert fikk jobb etter endt utdanning. Arbeidsmarkedet skrek visstnok etter realister.

Etter et halvt år har jeg fremdeles ikke fått meg noen jobb. Det er ikke fordi jeg ikke har pugget livet av meg og fått ok karakterer og definitivt ikke fordi jeg har vært for selektiv i jakten på jobb. Jeg har søkt på absolutt alt jeg kom over av ledige stillnger. Så langt har jeg ikke fått så mye som et interjuv, ofte får jeg ikke engang avslagsbrev.

Så langt har jeg levd delvis av sparepenger(som nå har tatt slutt) og delvis av at jeg jobber deltid på Rema1000. Akkurat som om det ikke var ille nok at jeg ikke finner meg en jobb, så må jeg stadig tåle litt ufine kommentarer fra folk om at jeg som har DEN lange, fancy utdannelsen jo ikke kan jobbe DER. Også hinter de om at jeg ikke kan ha gjort det særlig bra i studiene mine osv. Dermed så må jeg stå der og forsvare at jeg faktisk har forsøkt å klare meg selv i motsetning til å løpe rett til NAV? Jeg er så lei av hele situasjonen.

Men neste uke må jeg på NAV allikevel for å søke om sosialstøtte, og jeg gruer meg skikkelig. Aner ikke hva jeg evt kan regne med derifra. Egoet er helt bunnskrapt og jeg er ikke særlig tøff for tiden. Det er ikke mye motstand som skal til før jeg føler at jeg ikke takler ting.

Hvor lenge er det egentlig vanlig at man går ledig etter utdannelsen? Og hva kan man gjøre mens man er ledig for å ikke gå helt på veggene eller bli deprimert? Kjenner jeg blir litt skremt av utviklingen. Jeg har så mye fint i livet mitt, men det blir liksom vanskeligere og vanskeligere å finne glede i dem. Jeg går bare rundt og fokuserer på at jeg ikke klarer å finne meg jobb...

WOW, nå skremmer du meg litt, har jo selv lyst til å ta en høyere utdanning innnen realfag, kan jeg spørre hva det er du har utdannet deg som?

som sagt, du må innom nav, du får vell ikke så mye, men I mellom tiden prøv å finne en hobby, samtidig som du søker jobber og slikt, meld deg inn på ett forbund, kommer ann på hva du er da?

jeg selv ønsker å bli en forsker innen biologi noe I den duren.

Hvis du har positive folk rundt deg, og du er en person som er mer en bare flink på skolen, altså du er sosial og har fin personlighet kan du ta deg litt tid till å hygge deg etter en så lang utdannelse tror ikke du har fått så mye tid til å reise å slikt, men kommer Ann på hva du er utdannet som, hard du bachelor eller master?

Kanskje du må adde på ett par semester der du spesialiserer deg innen noe, så blir det enklere å få fastjobb, bare ikke gi opp, regn med at de første årene er litt harde

[Gjest Gjest_Elisabeth_*]

ehm..jeg er biolog :D Har både bachelor og master. Jeg fikk forklart at grunnen til at det blir vanskelig er at når jeg søker jobber som er relevante i forhold til bacheloren min, så ser arbeidsgivere på masteren og tenker at jeg er overkvalifisert. Hvis jeg søker ting som er relevante for masteren min, så ser de på det at jeg er nyutdannet og konkurrerer mot professorer og folk med doktorgrader osv, og da kommer jeg ikke spesielt godt ut.

Nei, jeg har ikke fått reist spesielt mye, men det blir ikke aktuelt med det første. Det koster jo penger Mer utdannelse blir det ikke. Har seks år allerede :D Den skulle hverken være for smal eller for bred og mer spesialisering gjør meg vel bare mer overkvalifisert. Eller nyutdannet. Eller hva det nå er som er problemet.

Blærgh.

[lizzie88]

har du en god jobbsøknad da??

Og en korrekt CV?

[Gjest Gjest_Elisabeth_*]

har du en god jobbsøknad da??

Og en korrekt CV?

ja, alt det skulle være i orden også.

[Gjest Gjest]

Jeg vet det er flere biologer som har hatt problemer med å få jobb etter endt utdanning så det er ikke deg det er noe galt med, men det vet du nok.

Du har ikke tenkt litt på (frilans)journalist da? Da trenger du ikke mer utdannelse egentlig, du kan jo mye om ditt fagfelt og har sikkert litt oversikt om populærvitenskap o.l.? Å skrive en artikkel har du sikkert dreisen på, ikke sant? Forskning.no synes jeg alltid det er gøy å titte innom, tror de har frilansskribenter der som studerer realfag eller er ferdige.

[Gjest Gjest]

Det er faktisk blitt litt sånn at man faller mellom to stoler med en mastergrad. Du er overkvalifisert til ingeniørjobber, dvs bachelornivå, og når ikke helt opp mot de som har doktorgrad.

Sorry, men sånn er det blitt. Jobber selv i et slikt miljø og ser hvordan de med mastergrad har det. Enten litt misfornøyd pga at de er overkvalifiserte, men får heller ikke post-doc'er eller andre prosjekter pga manglende doktorgrad. Mange blir gående i kortvarige prosjektstillinger over lengre tid, med den usikkerheten det innebærer. Å ikke få vite om du får et nytt engasjement og når/hvor langt.

Ingen lett situasjon.

[Gjest Gjest]

Fra innlegget over:

Må legge til at dette gjelder realfag da, som jeg har erfaring med. Det går sikkert fint med mastergrad i mange andre yrker, som økonomi etc. De fleste siviløkonomer har vel ikke doktorgrad heller.

De fleste som jeg nevner over her ender som stipendiater til slutt, da de ser at det er "eneste" utveifor å få noe langvarig.

[Gjest Gjest_Elisabeth_*]

problemet er at jeg tror ikke jeg ville fått noe stipendiat. Er det ikke ganske steil konkurranse om dem? Jeg har helt middelmådige karakterer, ikke spesielt dårlig og ikke spesielt gode.

[Gjest Gjest]

problemet er at jeg tror ikke jeg ville fått noe stipendiat. Er det ikke ganske steil konkurranse om dem? Jeg har helt middelmådige karakterer, ikke spesielt dårlig og ikke spesielt gode.

Karakterene har ikke allverdens å si. Det viktigste er om du har enten erfaring fra området stipendiatoppgaven omhandler eller relevant fagkrets fra utdanningen. Hvis du f.eks er cellebiolog, stiller du sterkere til stipendiatstillinger der problemstillingen f.eks har med virusdyrking å gjøre o.l

Samme med molekylære problemstillinger hvis du er molekylærbiolog selvsagt.

Ikke meningen å ta fra deg håpet, men jeg vet at det er litt vanskelige tider her og mange om beinet som du skriver.

Lykke til, håper du får en sjanse snart!

[Gjest Gjest]

Biologer er vel den gruppen innen realister som sliter mest med å få relevante jobber, dessverre. Det er relativt få jobber i private selskap og de har kanskje blitt oversett litt i det offentlige (naturforvaltning o.l). Et alternativ kan selvsagt være å ta ppu - det er såvidt jeg vet fortsatt behov for realfagslærere. Avhengig av hvor du bor (i Trondheim f eks vil jeg tro markedet er tøft fordi det utdannes så mange realister der) og hvor flyttbar du er, kan du sikkert også få lærervikarjobber uten ppu. De "beste"/tryggeste biologutdanningene er nok de hvor man har mye lab-praksis, hvor man kan jobbe i liknende miljøer som bioingeniører - men da har du selvsagt den master-overkvalifisert-problemstillingen igjen.

Du er sikkert bevisst på det, men jeg ville i hvert fall framhevet så godt jeg kunne i søknader til stillinger jeg var overkvalifisert til at jeg var interessert i å bli i jobben selv om det evt ikke innebar håp om å få en høyere stilling etter hvert. Personlig er jeg skoleflink og har lyst på lang utdanning, men er f eks ikke noen typisk ledertype, og da går det kanskje an å presisere at man trives i mer underordnede stillinger. Har egentlig ikke tenkt så langt ennå...

Når det gjelder stipendiater ville jeg søkt det også... f eks innen landbruksfag er det dårlig rekruttering - og godt arbeidsmarked -, og det går an å søke med en master som ikke er 100% relevant (men selvsagt ikke hva som helst...). Om du har endel genetikk er det f eks behov for folk med doktorgrad innen planteforedling (private selskap).

[Gjest Gjest]

Hva med lærer? De maser jo om at det trengs flere realfagslærere hele tiden. Kanskje ikke en full stilling med en gang, men et vikariat eller noe?

[Gjest Gjest]

Hvilken "type" biologi har du mastergrad i? Mange jobber ved universitet blir aldri utlyst og det er derfor lurt å gå og snakke direkte med forskerene

[ninuska_]

Jeg trodde det var vanlig å få litt kontakter og komme inn gjennom stedet man har tatt mastergraden. 

Jeg har sett en del biologistillinger på NAV, men så spørs det hva du har mastergrad i og hva du interesserer deg for

Endret 18. desember 2015 av ninuska_

[missLynch]

Du har all min sympati, TS!!!

Hold ut, og det VIL ordne seg.

Har master selv, og fikk jobben jeg har nå under tvil, og med forbehold om at jeg måtte love å bli der en stund, "siden du er så godt utdannet".

Altså var sjefen skeptisk i å investere for mye i meg da hun mente jeg ville finne noe bedre veldig snart. Synd at det er sånn, men man faller litt mellom stolene ja. Ikke får man de gjeveste jobbene, fordi man ikke har nok erfaring....

Det skal ikke være bare enkelt!

Jeg holder med andre her som sier PPU kunne vært noe. Sikkert endel vikariater osv. Og så får du erfaring, tid til å søke etter andre jobber osv.

Lykke til!!

[Gjesten]

Det er vanskelig å få jobb innen realfag for tiden.

Lykke til! Jeg håper du finner noe

[Gjest Gjest]

Du er ikke den eneste! Jeg har også master, men finner ikke relevant jobb. Har riktignok ikke innenfor realfag, men samfunnsvitenskapelig, men den inneholder mange gode fag som organisasjon, jus, statistikk, personal, ect.

Men kommer jeg igjennom ? NOPE!!

Jeg har falt skikkelig gjennom stolene, så du er ikke den eneste. Greia er jo at jeg har fått noen korte vikariater, i totalt urelevante stillinger, så jeg har vært heldig sånn sett, at jeg i det minste har fått en jobb, og sluppet å gå arbeidsledig. Men jeg har også fått brukt min utdannelse mot meg. I den ene jobben var vi flere vikarer som begynte samtidig, men så måtte de kutte ut noen vikarer, og da ble det selvsagt meg siden jeg hadde jo " utdanning" og kom sikkert derfor til å stikke før eller senere. Dette til tross for at jeg var en av de som jobbet best, i følge dem selv.

Så det skal faen ikke være enkelt! Man sitter igjen med følelsen av at man blir straffet fordi man har tatt en mastergrad. Når man går på universitetet så blir man proppet ørene fulle fra forelserne om at man bør søke seg videre til master, fordi man da vil lettere få jobb, og man vil stille sterkere. Kyss meg i ræva, jeg opplever det motsatte, at det blir brukt mot meg og at min søknad havner rett i søppelbøtten når jeg søker på stillinger jeg er totalt overkvalifisert for.

Måten dagens arbeidsmarked fungerer på, gjør meg både frustrert og forbannet. Hva er vitsen med at staten putter så mye penger inn i høyere utdanning, når studenter ikke får relevante jobber? Vi får stipend fra staten, som er andre borgeres skattepenger, og så gir de null avkastning. Det er virkelig dårlig innvestering. Hvilke private firmaer satser penger på noe de ikke får benytte seg av, eller som gir noe nytte?

Personlig sitter jeg med et inntrykk av at det, særlig innenfor offentlig sektor, har utviklet seg en ukultur innenfor bestemte fagområder, der de har fått allergi mot nyutdannede masterkandidater. Man kommer seg rett og slett ikke inn, dersom man ikke har noe relevant erfaring, dette til tross for at man gjerne sikkert er bedre skolert enn de som sitter å rekruterer en. I dagens arbeidsmarked finnes det mindre tiltro til mennesker, slik jeg ser det. Det er min personlige hypotese som jeg har sett frem etter hvert som jeg har søkt på ulike stillinger. Dette fordi at man med en mastergrad likevel ikke kan få en konsulent eller sekretærstilling, for man har jo ikke erfaring. Hallo? Er sekretærstillinger virkelig så vanskelige at en mastergradsstudent vil ha problemer med å fylle den`?

Nei, jeg hadde aldri trodd at det skulle bli slik som dette her. Greit nok at det er vanskelige tider, men arbeidsledigheten er heller ikke så høy i Norge at masterstudenter skulle hatt problemer med å få seg jobb.

Slik jeg ser det, synd meg jeg tror det er sant, så burde staten kutte mange studieplasser. Hva er vitsen med å utdanne så mange med mastergrad, når disse ikke får jobb? Er det samfunnsnyttig at disse går rundt og ikke kommer seg inn på arbeidsmarkedet, kanskje må gå på sosialen, ect? Det er ganske hårreisende spør du meg.

Dette ble kanskje et lite "blåse-ut" innlegg, men det er påtide at folk begynner å innse realiteten. Er det politisk riktig å begynne å stille spørsmålstegn ved om det er noe vits for så mange å ta høyere utdanning som det gjøres i dag? Dette er noe man ikke skal diskutere, fordi tankegangen er at utdanning alltid vil lønne seg, men jeg personlig er ikke så sikker på det lenger. Jeg har sett mange venner som sitter med 4-6 år fra høyere utdanning, som ikke får jobb, og jeg sitter her selv, hehe.

Men...man må aldri gi opp livet for det, det er det viktigste;)

[Gjest Frk. overutdannet]

Dette her var faktisk en slags trøst å lese for meg. Jeg har mange års utdanning innen høyskole/universitet, og slaver rett og slett for tiden i engasjement. Er fullstendig overkvalifisert til jobben jeg holder på med, og ikke er den relevant heller. Jeg har toppkarakterer og en masse jobberfaring underveis. Problemet mitt er at jeg er mamma. Blir stadig spurt på jobbintervjuer hvordan jeg takler tidsklemma osv. Jeg mister også selvtilliten, men forsøker å minne meg selv om at jeg tross alt er heldig som har en jobb. Forferdelig kjipt. Det rare er at alle guttene jeg har studert sammen med har fått faste jobber, samme hvor elendig de gjorde det!!!

[Gjest Gjest_Elisabeth_*]

jeg er utdannet innenfor bakteriologi (næringsmiddel). Jeg har vurdert PPu, men jeg må innrømme at lærer er en av de tingene jeg aldri har hatt det minste lyst til å jobbe med... Ikke kvalifiserer jeg til studielån lengre heller, så mer utdannelse blir vanskelig når jeg må finansiere det selv. Særlig slik som ting er nå. Så kanskje stipendiat er en løsning, hvis jeg kan finne noe. Landbruksrettet som noen nevnte isted er sikkert ikke dumt.

På bachelor-nivå er jeg utdannet innenfor HMS, og det er jo en haug med stillinger som konsulent/HMS-ingeniør som utlyses, men der er jeg jo som sagt overkvalifisert. Ironisk nok hadde jeg jo ikke tenkt til å ta noen mastergrad, men jeg ble rådet av skolen til å gjøre det allikevel, for ellers ville jeg få store problemer med å få meg jobb og måtte da belage meg på å bli arbeidsledig i en lengre periode. Takk skal de f*** meg ha...

[missLynch]

Personlig sitter jeg med et inntrykk av at det, særlig innenfor offentlig sektor, har utviklet seg en ukultur innenfor bestemte fagområder, der de har fått allergi mot nyutdannede masterkandidater. Man kommer seg rett og slett ikke inn, dersom man ikke har noe relevant erfaring, dette til tross for at man gjerne sikkert er bedre skolert enn de som sitter å rekruterer en.

Takk takk!!!! Den satt!

Vel, man kan vel bare føye til at de som ansetter deg gjerne blir forlegne av at du har bedre utdanning, også.

Liker slike utblåsinger, jeg.