Den store tråden om svigerforeldre!

[toyses]

Jeg er interessert i å høre om svigerforeldrene deres :-) Hvordan er de? Er du fornøyd med svigerforeldrene dine eller er du misfornøyd? Hvorfor? Noe du kunne ønsket var annerledes? Kanskje du har en morsom eller flau historie om svigers som du vil dele? Om du vil skrive om både svigermor og svigerfar eller bare en av de gjør du selvfølgelig som du vil om :-)

[Gjest Flippflopp]

Jeg har bare gode ord å si om mine svigerforeldre. Jeg har vært sammen med sønnen deres i over 3,5 år og stortrives i deres selskap. Jeg er 20 år og de er i 50 årene. Vi drar på mange utenlandsturer sammen, og nyter livet. De har tatt i mot meg med åpne armer, og behandler meg som om jeg er en av familien. Kjæresten min er nå reist i millitæret, men jeg blir likevel innvitert i bursdager og andre selskaper. Jeg og svigermor tok oss nylig en jentetur ut på middag og kino med overnatting hos henne/de. Utrolig koselig. De ligger seg ikke opp i våres liv på den negative måten. De er engsasjert i livene våre i stedet. De er rett og slett helt fantastiske. Vi kommer kjempe godt over ens, og de er ikke bare familie men også mine gode venner.

Det eneste jeg kan plukke på er at svigerfar er litt sjenert, men hva i alle dager er da det å plukke på!? (må leite godt, og da blir det tåpelige ting)

[toyses]

Det er utrolig gledelig å høre gode svigerforeldrehistorier en gang i blant også. For det er mange av de negative. Det har nok ingenting å gjøre med at det finnes flest dårlige svigerforeldre, men heller at de som er fornøyde med sine svigerforeldre ikke snakker så mye om det, mens de som er misfornøyde vil jo ofte få ut sin frustrasjon.

Jeg tenkte jo egentlig å fortelle litt om mine svigerforeldre også. Jeg må si jeg er nokså fornøyd, og når jeg hører andre svigerforeldrehistorier så må jeg si at jeg ikke har noe å klage over (i det hele tatt faktisk). Svigermor er en veldig pratsom og trivelig dame, hun har alltid noe å prate om, selv om om temaene hun snakker om kan gjenta seg ofte, og samme spørsmål kan komme om og om igjen. Det er jo litt irriterende, for jeg svarte jo på det samme spørsmålet sist jeg var der Svigerfar er en nokså rolig mann, men engasjerer seg veldig når det gjelder diskusjoner som interesserer han. Han har også ofte en spøk på lur. Det jeg jeg kan utsette på mine svigerforeldre er måten de behandler han jeg er sammen med (la oss kalle han Per) i forhold til de andre søsknene, her er det nok forskjellsbehandling. Per er mellomstemann, han har en større bror og en mindre søster. Han har alltid vært rolig, stille og snill. Broren hadde ADHD da han var mindre. Så de var som natt og dag. Så selv om Per var den stille og rolige så var det han som fikk mest blest, sånn er det fortsatt. Søsteren er 7 år yngre, og ble nokså bortskjemt.

Selv føler jeg også noen ganger at jeg ikke passer inn i denne familien, selv om jeg blir tatt godt imot. Svigermor skryter ofte av den andre svigerdatteren sin (til meg), det kan være sånne ting som at: "Pia er så flink til sånn" og jeg føler alltid at jeg er nødt til å bevise for henne at jeg er noe tess jeg også. I tillegg er dette en skifamilie, og når de er på skitur da er det nokså høyt tempo. Jeg derimot har aldri vært spesielt glad i å gå på ski og jeg går ikke spesielt fort for å si det sånn. Jeg har sagt at jeg ikke er så glad i å gå på ski, og når min familie er på skitur så går vi et lite stykke og setter oss ned for å kose oss med kakao og pølser. Så det er mulig det er litt av grunnen til at Pia er så mye bedre også.

Men.. som jeg sa tidligere i innlegget. Jeg har vel egentlig ingenting å klage over, og dette ble et ganske langt innlegg, som sikkert ikke alle orker å lese. Men uansett er det godt å få utspring for sine tanker.

[Caramba]

Mine svigerforeldre er veldig snille, pluss at de er kjempeflinke til å passe barna våre. Dessuten er de utrolig behjelpelige når vi trenger hjelp, feks da vi flyttet, pusset opp osv.

De er mye flinkere til å hjelpe oss en mamma og pappa, samt at de bor mye nærmere og stiller opp på kort varsel. Vi er også en del på besøk hos dem og synes det er koselig.

Alt i alt, veldig fornøyd, selv om jeg alltids klarer å irritere meg over småting, men DET gjelder mamma og pappa. Noen ganger får vi nok av besteforeldrene, enten det er mine eller mannens foreldre.....Særlig hvis de blir for "styrete"

[lilljan]

Mine svigerforeldre er selve bildet på den flotte kjernefamilie. De er begge tidlig i 50-årene og har enda masse energi. Barna er flyttet ut.

De stiller opp for oss alltid når vi trenger det og enda viktigere så tilbyr de seg ofte å stille opp selv med feks. barnevakt. Når vi pusset opp var de meget deltakende og hjalp til i hele prosessen. Trenger vi råd om større kjøp og økonomi kan vi alltid regne med å få ærlige og gjennomtenkte svar. De inviterer så og si hver søndag på familiemiddag. Det er tydlig å se at de trives i vårt selskap. Vårt barn er det første barnebarnet deres og de er så stolte som det er mulig å bli. De har handlet inn mye dyrt utstyr. Ikke fordi vi ikke har råd til å kjøpe det selv eller ikke vil kjøpe det selv, men fordi at de føler at de står godt i det økonomisk og derfor kan bidra til oss. Vi bor i samme nabolag og jeg kan like gjerne stikke innom alene som sammen med sønnen deres. Det vanker alltid en kaffekopp og samtalene kan være alt fra dype til humoristiske. De har stor omtanke for oss alle - barn, svigerbarn og barnebarn :rødme:

(Hvis mannen skulle fortalt om sin sviggerfamilie hadde det heller vært pinlig )

[Eliisa]

Er litt sjalu på dere som er fornøyd med svigerforeldrene deres! Det må være så deilig å slippe drama og krangler - og bare kose seg sammen.

Her har jeg en helt fantastisk svigerfamilie. Det vil si at jeg forguder besteforeldre, onkler og tanter - men selve foreldrene hans har jeg lite til overs for. De er skilt og moren har en ny mann.

Svigermor og stesvigerfar behandlet meg som luft i nesten 3 år. Baksnakket meg til naboene sine og skjelte meg ut mange ganger. En gang fordi jeg var syk og ikke kunne komme på middag hos de og mannen min ville være hjemme og "passe på". På kvelden så kom hun stormende inn døra her mens mannen min sto i dusjen og skjelte meg ut fordi jeg holdt han unna familien sin og venner osv.. Var bare 19 år da og fikk helt sjokk. Heldigvis sa mannen min noe tilbake etterpå. Etter det igjen ble jeg jo bare oversett og ignorert igjen, før hun helt ut av det blå sa unnskyld for oppførselen sin.

Nå smiler hun og er så fornøyd, men det viker veldig falskt.

Svigerfaren min er alkoholiker og ute av bildet, men han dukker opp inne i mellom han også. Synes egentlig det er ganske utrolig at mannen min har blitt så snill som han er

[Gjest Dorey]

Mine svigerforeldre er helt fantastiske. De vet ikke hva godt de skal gjøre for oss. Desverre bor de ganske langt unna og jeg får ikke møtt de så mye, men vi drar alltid oppover i påsken og i sommerferien og det er kjempekoselig :rødme:

[Gjest Silvermist]

Jeg er veldig fornøyd med svigers.

Svigermor er søt og koselig, hun vet ikke hva godt hun kan gjøre for andre, meg inkludert

Hun har noen pussige kommentarer til tider, men det skyldes nok mest kulturkræsj (hun er fra et annet land opprinnelig, men har bodd i Norge i 30 år).

Svigerfar er visstnok en svært bestemt mann hvis man treffer han i jobbsammenheng o.l., men mot meg har han bare vært koselig og snill.

De er ganske annerledes enn mine egne foreldre, men jeg trives godt i deres selskap fordet

[fink]

Jeg er veldig fornøyd med mine svigerforeldre. Teknisk sett er de ikke det, ettersom jeg ikke er gift med sønnen deres, men de har virkelig fått meg til å føle meg som en del av deres familie.

De er gjestfrie, gavmilde, veldig hjelpsomme, rett og slett snille.

På samme måte som jeg kan bli lei av mine egne foreldre, kan jeg også bli lei av dem. Hans mor har innimellom en tendens til behandle sønnen sin som et barn, og kan av og til legge seg litt vel mye opp i ting.

Samtidig kan jeg være den første til å innrømme at min egen familie er veldig glad i min kjæreste, men ikke like åpne og inkluderende som hans foreldre har vært mot meg.

[Gjest Syrin_Ulven]

Nå er ikkje eg og gubben gift, men uansett. Eg kjenner de ikkje noe særlig. De sitter stort sett inne heile dagen hver dag, eineste gangene de er utenfor døren er når de må handle eller skal til lege (e.l). Eg liker ikkje treffe andre sine foreldre, er heller ikkje så begeistra for å dra på besøk til folk eg ikkje kjenner noe særlig, så det er jo halvveis min feil.. Datteren på 30 og sønnen på over 40 bor heime fortsatt også. Datteren er grei. Familien hans er nok litt dysfunksjonell (eller rettere sagt veldig) i forhold til min egen. Til tross for at vi ikkje kjenner hverandre så behandler de meg jo fint, vil ha meg på besøk hos de (men vil ikkje komme på besøk til oss).

Ein av de første gangene eg møtte faren til sambo var når eg var rundt 18 (vi blei sammen når eg var 16 1/2), og omtrent det første han spurte meg om var når vi hadde tenkt å gi de barnebarn. Tror fjeset mitt såg slik ut -> i et sekund og to. Til bursdagen min fikk eg nemlig ein sexy nattkjole og noen "sexy" truser, så når eg tenkte på det så gav det "meining".

Sist gang eg traff han gav eg sambo et hadet-kyss, og det ville han og gjerne ha (og han var seriøs, lagde trutemunn og greier). Tror han liker å skremme meg eller så har han ei skrue løs.

Sitter jo å tenker at vi har vært sammen såpass lenge og eg kjenner ikkje hans foreldre, han kjenner ikkje mine.. Slik vil eg egentlig ikkje ha det, eg vil at sambo skal ha et fint forhold til mine foreldre, og eg med hans, så det er jo på tide å prøve forandre på det da, selv om det ikkje akkurat er lett. Prøver å tenke litt framover, til den tid vi kanskje får barn f.eks..

Endret 14. mars 2010 av Syrin_Ulven

[Gjest Gjest]

Min første svigermor er en Dronning Sonja kopi. Ikke engang mannen hennes får vite noe om hva hun egentlig tenker og mener. Hun er så korrekt på alle vis at man svetter oppover når de har reist! Men forøvrig hyggelig dame. (Robot!)

Min nåværende svigermor hadde jeg et godt forhold til, helt til barnet kom. Da tippet hun helt over, flyttet ALLE grenser og var klar for å sitte i relasjonen mellom meg og min mann. Og det kom dagen etter at vi kom fra barsel altså... Samtidig posisjonerte hun seg i forhold til resten av familien, slik at hun selv ble 100% mellomledd, uten å spørre oss eller gi dem en sjanse til å gå forbi henne. For eksempel gikk hun med det samme til søsteren sin og mistenkeliggjorde meg som mor, fordi jeg ikke var interessert i et "likestilt" forhold med henne ang barnet. (At hun kunne komme og gå, ta opp, trøste, være tilstede, være i barselsituasjonen på linje med meg og faren) Søsteren spurte ikke engang, bare kastet seg over mannen min for jeg måtte jo være gal, eiesyk, unormal osv.

Resultatet var at når mannen min sa fra at vi ikke kunne ha det slik, så la hun meg for hat. Og droppet kontakten helt. Vi har ikke sett noe til henne eller resten av familien siden barnet var 3 mnd.

[Gjest megvel]

Til nå har mine svigerforeldre vært bare hyggelige. De har inkludert meg i familien siden dag 1, og det tror jeg at de kommer til å fortsette med. Likevel føler jeg meg underlegen når vi er hos dem. Jeg er den eneste som ikke har høyskoleutdannelse, jeg banner og er ikke kristen, og jeg kommer fra en dysfunksjonell familie. De er åpne og dømmer ikke, men jeg er redd for at svigers mener at deres sønn kunne funnet bedre enn meg. Om det er sannheten får jeg nok aldri vite. Min kjære sier at jeg bare er usikker, og at de liker meg veldig godt.

Svigers sammenlikner ikke sine svigerbarn, vi er svært forskjellige mennesker. De er bare hyggelige og behandler alle som en del av familien.

Jeg håper og tror det kommer til å fortsette sånn som dette hvis vi får barn. Deres andre barnebarn blir behandlet likt, og svigers har ikke blandet seg opp i oppdragelsen, som jeg har sett

[Gjest Gjest]

Samboeren og jeg er ikke gift, men foreldrene hans blir jo på en måte mine svigers likevel.

Jeg er kjempeglad i dem! De er to herlige mennesker som har tatt imot meg med åpne armer fra dag 1. Spesielt har jeg et godt forhold til moren hans, vi kan sitte og skravle i timesvis.

Dessverre bor vi langt unna hverandre, så vi sees ikke så ofte som vi skulle ønske.

Men om jeg skal lete etter feil så er det klart jeg finner noen. Det gjør man jo hos alle.

Jeg har stor medfølelse med de som opplever virkelig vanskelige svigerforeldre, det må være beintøft å leve med. De blir jo en del av familien som man må leve med resten av livet.

Men jeg tror at for noen som sliter moderat med svigerforeldrene så er det nok like mye ens egen feil. Ofte har jeg inntrykk av at man havner i konflikt fordi man har en forventning om at svigerforeldrene skal være sånn eller slik, evt at de skal minne om ens egne foreldre. Hvis svigerforeldrene samtidig har en forventning om hvordan svigersønn og svigerdatter skal være, så er sjansen stor for konflikt. Jeg tror rett og slett at begge parter må være mer åpne for at den andre parten ikke kan følge en oppskrift for hvordan man ønsker at andre skal være.

Jeg vet at det ikke er så enkelt når man treffer på skikkelig vrange mennesker som bare er negative, og det er ikke slike situasjoner jeg sikter til.

[Gjest Gjest_Malena_*]

Jeg er nok preget av at mannen min har et elendig forhold til sine foreldre - han liker dem rett og slett ikke. Og jeg forstår ham godt, mer falske og urettferdige foreldre tror jeg knapt finnes - har mange hårreisende eksempler.

Det verste er at de ikke skjønner det selv - de forstår ikke har de har ødelagt forholdet til sin eldste sønn for resten av livet. De liker å fremstå som rettferdige og snille - sannheten er det stikk motsatte. Våre barn går knapt på besøk til dem, de har rett og slett ikke noe forhold til dem.

Min mann sa at da han møtte min familie var første gang han så hvordan en familie SKAL fungere .. han har vokst opp med foreldre som har behandlet han som usynlig, en som klarte seg selv og som gjorde at de kunne fortsette å konsentrere seg fullt og fast om de barna og barnebarna som virkelig betyr noe for dem.

Men alt dette har en fordel - vi har et levende skrekkeksempel på hvordan vi IKKE skal være.

[VirreVapp]

Mine svigerforeldre er helt supre! Har tatt imot meg med åpne armer, og jeg føler meg virkelig inkludert i familien. Ser de dessverre ikke så ofte, da de bor langt unna. Men, kunne ikke vært mer fornøyd Men jeg vet altfor godt hvordan det er å være på "andre siden", moren til min eks var en mare av dimensjoner!!!

[Kosteskaft]

Tja, de er korrekte og alt slikt. Og veldig hyggelige, selv om mamman spør meg om de samme tingene hele tiden.

Men jeg sliter litt med om de er korrekte og hyggelige fordi det er forventet, eller om de virkelig er hyggelige mot meg.

Tror de har stor tiltro til meg, ser på meg som den som temmet deres ville sønn! De aner jo ikke at vi nok har temmet hverandre, hehe!

Både svigefar og svigemor og søster påpeker at jeg må ta vare på mannen. Passe på han godt, så han ikke finner på noe tull, haha!

De er temmelig anerledes enn min familie. Men da vi giftet oss, så kom min pappa veldig godt overens med svigefar. (til min forbauselse)

De er ganske så "tyske", korrekte, jobber mye, de har en del mer penger/frihet enn jeg er vant til.

På andre områder er jeg mye mer pedantisk enn de, eller svigemor da. Svigefar tusler mest rundt med et smil om munnen. Tror at hvis jeg og han hadde kommunisert bedre, så kunne vi blitt riktig gode venner.

Svigemor synes jeg er litt for opptatt av hva andre gjør, jobber med, hva jeg skal jobbe med, karriæren til min mann, etc. Men mulig at hun alltid har vært så oppslukt av jobben selv at hun tror alle andre er sånn også!

De reiser masse, svigefar er pensjonert, så egentlig burde vi jo ha andre ting å snakke om. Men der har kanskje jeg ikke vært aktiv nok?? Jeg blir ikke akkurat sjenert hos de, men tilbakeholden og anstrengt, for ting skal være så korrekt der.

Familien snakker tysk, og svigefar ikke så godt engelsk. Så det er jo en hindring absolutt. Men min far kom jo overens med han så...

[Miss Puddel]

mine svigerforeldre har vært verdens mest fantastiske! snille, omsorgsfulle, rause etc. Man følte seg alltid velkommen hos dem, selvom svigerfar kunne virke litt tilbakeholden, nå i ettertid ser jeg at han nok led av sosial angst, det tok noen år å bli kjent kan man si.

Svigermor var av den typen som ville gitt bort sin siste skjorte til barnebarn eller til en av oss ungene, for oss svigerdøtrene tok hun i mot som om vi var hennes egne døtre. som da jeg var gravid og ventet barn nummer to, vi hadde litt dårlig råd og hun hadde akkurat vunnet i lotto, (ingen kjempegevist, men en god sum) sa stakk hun til meg 1000 kroner for at jeg skulle kjøpe meg noen koselig klær mens jeg gikk gravid.

Begge to er døde nå, og det går ikke en dag uten at jeg tenker på dem og savner dem...

[Gjest farge]

Mine svigerforeldre er skilt. Svigermoren min er et stykke for seg selv. For det første benytter hun en hver anledning til å snakke dritt om svigerfar, både til meg og til sin sønn. Dette har hun selvfølgelig drevet med ovenfor sønnen siden hun og faren hans ble skilt, slik at han skulle "velge" henne. Hun gjør dette like gjerne i en eprsonlig samtale som rundt middagsbordet med øvrig familie og barn tilstede.

For det andre er hun av typen som må lide for å ha det bra. Andre mennesker er uten unntak skyld i alle vansker hun måtte ha, ingenting er hennes egen feil, hun er et offer for det meste uten sidestykke.

For det tredje gir hun "stikkere" i øst og vest. Hun bruker blikk og undertoner for å gjøre det meget synlig når hun er misfornøyd, men uten å si det rett ut. Dette benytter hun oftest ovenfor meg, når sønnen hennes ikke får det med seg.

For det fjerde konkurrerer hun med meg. Jeg aner ikke vitsen med det, men hver gang vi snakkes, passer hun på å gjøre et poeng ut av at mamma er den viktigste i en manns liv, han bryr seg mest om henne osv, han gidder ikke snakke med meg når han kan snakke med henne... Dette er så latterlig at jeg ikke gidder å ta meg nær av det en gang. Jeg har tro på at han har plass til oss begge i livet sitt, men det har tydeligvis ikke hun.

Så der har vi min kjære kjære svigermor, åhhh som jeg holder av henne!

[Gjest Gjest_Mina_*]

Mine svigerforeldre er skilt. Svigermoren min er et stykke for seg selv. For det første benytter hun en hver anledning til å snakke dritt om svigerfar, både til meg og til sin sønn. Dette har hun selvfølgelig drevet med ovenfor sønnen siden hun og faren hans ble skilt, slik at han skulle "velge" henne. Hun gjør dette like gjerne i en eprsonlig samtale som rundt middagsbordet med øvrig familie og barn tilstede.

For det andre er hun av typen som må lide for å ha det bra. Andre mennesker er uten unntak skyld i alle vansker hun måtte ha, ingenting er hennes egen feil, hun er et offer for det meste uten sidestykke.

For det tredje gir hun "stikkere" i øst og vest. Hun bruker blikk og undertoner for å gjøre det meget synlig når hun er misfornøyd, men uten å si det rett ut. Dette benytter hun oftest ovenfor meg, når sønnen hennes ikke får det med seg.

For det fjerde konkurrerer hun med meg. Jeg aner ikke vitsen med det, men hver gang vi snakkes, passer hun på å gjøre et poeng ut av at mamma er den viktigste i en manns liv, han bryr seg mest om henne osv, han gidder ikke snakke med meg når han kan snakke med henne... Dette er så latterlig at jeg ikke gidder å ta meg nær av det en gang. Jeg har tro på at han har plass til oss begge i livet sitt, men det har tydeligvis ikke hun.

Så der har vi min kjære kjære svigermor, åhhh som jeg holder av henne!

Oi! Der beskrev du nøyaktig en kvinne jeg kjenner. Hun er ikke svigermoren min, men fy som hun ligner på beskrivelsen din!

[Que]

Mine svigerforeldre er skilt og svigerfar har ny kone..

Svigerfar en en mann med utrolig mye kunnskap og han har aldri vært annet enn snill mot meg, men han (og resten av familien) har en litt spesiell humor som det tok meg litt tid å få tak i. Stesvigermor har det vært mye opp og ned med, enten er hun kjempeblid og snill eller så er hun pottesur og snakker såvidt til meg/oss. Ikke lett å bli klok på.

Svigermor er altfor snill med oss. Hun hjelper oss med hva enn det skulle være og stiller opp uansett. I begynnelsen forsto jeg henne ikke helt, men tror jeg bare er fordi jeg var veldig ung (14 år), nå kan vi snakke sammen om det meste kommer veldig godt overens;D