savner mamma og pappa så utrolig

[Gjest Gjest_jente23_*]

Jeg savner mamma og pappa så utrolig! Er bare 2 mnd siden jeg så dem sist (og da var jeg hjemme hos dem i 2 mnd). Jeg er en jente på 23 år og studerer i en annen kant av landet. Jeg skal på klassetur i påsken, så jeg får ikke sett dem før sommeren.

Manner meg opp til å spørre om de vil komme på besøk til meg neste helg, men er så redd for at de ikke har tid (tar jo 1 dag å kjøre hver vei) for de jobber jo. Så jeg utsetter å snakke med dem om det. Og om de kommer, så tror jeg det gjør vondt værre. For da får de kun vært her i 2 dager kanskje, og jeg kommer til å gråte når de drar. Uff:(

Er det normalt å savne foreldrene sine såå mye? Jeg elsker dem over alt på denne jord, og snakker med en av dem omtrent hver dag.

[Gjest Gjest]

Hmm, nei jeg syns vel ikke det virker helt normalt nei.. Jeg også savner mine foreldre innimellom, men når det er to måneder siden du var hjemme sist, og du var hjemme i to måneder syns jeg kanskje ikke det er noen grunn til å ha hjemlengsel akkurat.

Det er kjempe fint å være glad i familien sin. Men jeg tenker at det kanskje må være andre ting som virker inn, siden det er såpass ekstremt. Trives du ikke der du studerer? Hva gjør du på fritida, er du sammen med venner og driver med hobbyer? Er det noen problemer i familien som gjør at du føler at de trenger deg hjemme?

[Gjest Gjest_Pernille_*]

Når jeg leste overskriften + nicket ditt skulle jeg inn for å si at dette er helt normalt. Jeg får av og til et akutt savn etter mamma og pappa, og jeg får lyst til å hoppe på første fly for å spise middag med dem og se på tv med dem og snakke om alt mellom himmel og jord.

Men hvis du faktisk snakker med dem hver dag og nettopp var hjemme i 2 mnd så synes jeg det er litt drastisk. Jeg snakker med mine maks. én gang i uka i 3 minutter for en kort update, og har ikke sett dem siden jul.

[Sequax]

Jeg snakker med mine foreldre så og si daglig, men det tar gjerne en stund mellom hver gang jeg ser dem.

Hvorfor tror du du savner dem sånn ? Går du igjennom en fase av livet ditt der du føler deg ensom ? Kan det være en trygghet du savner ? Uansett : til deg. Det går seg nok til !

[Gjest TS]

Så hyggelig at dere svarte meg:)

Dere har vel rett i at jeg ikke har det kjempebra for tiden. Ikke noe jeg kan sette fingeren på, men er litt smådeppa. Ble litt gladere i stad, da solen tittet frem. Får bare ta meg sammen!

[Filur]

Jeg har det mye likt. Jeg var nettopp hjemme noen dager nå, da hadde jeg ikke sett de siden jul. Og det er så forferdelig godt! Jeg snakker med de ukentlig, og ser de kanskje 5-6 ganger i året. Når jeg har vert borte lenge nok føler jeg på hele meg at jeg må hjem en tur. Jeg pleier å tenke at jeg er heldig som har så fantastiske foreldre at jeg er villig til å sette alt som skjer i livet mitt (kjæreste, venner, jobb, hobbyer, etc.)på vent for å henge med mamma og pappa..^^

[ninuska_]

Jeg får av og til et akutt savn etter mamma og pappa, og jeg får lyst til å hoppe på første fly for å spise middag med dem og se på tv med dem og snakke om alt mellom himmel og jord.

Jeg tenkte akkurat det samme.

Jeg tenker på mine foreldre hver dag, som oftest når jeg sitter alene i sofaen og ser programmer vi pleide å se sammen - og vi snakker kanskje annenhver dag i maks 5 minutter for oppdateringer. Jeg besøker dem kanskje hver 1,5 måned, og oftest kun over helgen.

Det er en uvant situasjon å ikke bo med noen du har bodd med hele livet (jeg vet ikke hvor lenge du har bodd borte hjemmefra, men jeg har enda ikke blitt hundre prosent vant til å ikke ha foreldrene mine rundt meg), men det går over. Jeg lever mitt eget liv med studier, sambo og venner. Det betyr ikke at jeg ikke savner foreldrene mine, men det betyr ikke at jeg gråter over å ikke se dem på en stund - jeg gleder meg til alle stunder vi kan ha sammen.

Samtidig syns jeg det er normalt når jeg leser at du går gjennom en tøff periode i ditt liv - da søker man gjerne til de man føler seg trygg hos

Endret 2. mars 2010 av ninuska_

[Gjest TS]

Godt å høre at det er fler enn meg som prioriterer foreldre fremfor venner osv:P

Men tror dere det vil gjøre vondt værre om jeg drar hjem en helg før turen eller at de kommer til meg? Ser for meg at det blir en kjempefin helg med mamma og pappa, og så må jeg tilbake til triste hverdagen, og at jeg blir enda mer lei meg. Hm.

[Anglofil]

Jeg kan godt skjønne deg. Jeg har alltid hatt et veldig nært og godt forhold til mine foreldre, men ja, jeg savner dem jo masse. Jeg bor på sørlandet, de på østlandet, og pga studier og jobb er det ikke bare-bare å reise og treffe dem. Må innrømme at savnet kan være stort til tider, men jeg ser fram til å se dem igjen.

Heldigvis har jeg erfart at savnet går over med tiden. Selv ringer jeg dem ofte for å holde kontakten, og det hjelper. Tror kanskje du bare har godt av å se dem igjen, personlig synes jeg det er bedre enn ingenting.

Mvh Yvonne

[Gjest Gjest_trampe_*]

Godt å høre at det er fler enn meg som prioriterer foreldre fremfor venner osv:P

Men tror dere det vil gjøre vondt værre om jeg drar hjem en helg før turen eller at de kommer til meg? Ser for meg at det blir en kjempefin helg med mamma og pappa, og så må jeg tilbake til triste hverdagen, og at jeg blir enda mer lei meg. Hm.

kanskje, kanskje ikke. Når jeg har vært litt smådeppa har det vært en befrielse å kunne hoppe i bilen og kjøre de timene til foreldrene mine for å prate og glemme hverdagen litt. Hvem vet, kanskje det gir deg et ekstra boost

[ninuska_]

Godt å høre at det er fler enn meg som prioriterer foreldre fremfor venner osv:P

Men tror dere det vil gjøre vondt værre om jeg drar hjem en helg før turen eller at de kommer til meg? Ser for meg at det blir en kjempefin helg med mamma og pappa, og så må jeg tilbake til triste hverdagen, og at jeg blir enda mer lei meg. Hm.

Det er kun du som vet om du burde ta turen hjem eller invitere dem, men ut fra det du sier, om du var min venninne, ville jeg sagt nei. Hvis du blir emosjonell kun ved tanken av at du skal dra fra dem igjen (og du ikke fokuserer på at dere faktisk skal få et par dager sammen!), da ville jeg sagt at du fikk ta pause fra dem til du klarte å håndtere følelsene.

Jeg er av den mening, som Yvonne, at det er bedre å tilbringe litt tid med dem enn ingen, og det er normalt å savne foreldre, det er det virkelig, men ikke i den grad at man gruer seg til å dra fra dem igjen før man har møtt dem?

Endret 2. mars 2010 av ninuska_

[Gjest Gjest]

Du burde nok vente med både besøk og å reise hjem når du har det sånn. Det kan være lurt å ringe enten hver dag eller annenhver dag. Kan du ikke lage en avtale med foreldrene dine?

Det gjorde jeg med min datter når hun flyttet langt.

Det var mest for min skyld, for det var jeg som syntes det var vanskelig at hun flyttet så langt at jeg ikke kunne kjøre å besøke henne når jeg hadde lyst til å se henne.

Men jeg vet at datteren min satte pris på det også.

Så etter en tid, når vi hadde vent oss til det begge to, ble det gradvis litt mindre kontakt, men fortsatt ringes vi i allefall 1 gang i uka og da kan vi skravle i alt fra 10 min til 1 time.

[Gjest Gjest_mann_*]

Mamma vil vel helst snakke med meg hver dag, men jeg har sagt i fra at jeg bare gidder maks en eller to ganger i uken. Da blir det en fem minutters samtale der vi bare forteller hva vi har gjort de siste dagene.

Pappa har jeg kontakt med kanskje én gang i måneden, noe som begrenser seg til en "bra kamp"-sms etter en eller annen Manchester United-seier

Det holder for meg i massevis. Jeg skjønner ikke andre folks trang til å ha så mye kontakt med foreldrene sine, men alle er vel forskjellige. Reise hjem gjør jeg en uke eller to om sommeren, og annen hver jul, og det er aldri slik at jeg føler "nå har jeg vært for lenge borte fra mamma!".

[Vanya]

Dette var som å lese mine egne tanker. Da jeg en periode bodde på en annen kant av landet savnet jeg foreldrene mine konstant. Jeg snakket med en av dem nesten hver dag på telefon, smset mye, og sendte en del e-poster. Nå flytter de snart til en annen del av landet, og jeg gruer meg noe sinnsykt. Det er ikke det at jeg ikke har noe å gjøre, jeg har gode venner, kjæreste, studerer, jobber, og prøver å trene og gjøre andre ting ved siden av.

Jeg har det jeg vil kalle et veldig nært forhold til foreldrene mine. Jeg var syk i tenårene, det gjør at de vet mye om meg, og jeg føler vel kanskje at de er det eneste "faste" jeg har i livet mitt etter å ha gjort slutt på to langvarige kjæresteforhold og å ha flyttet mye i løpet av livet. Jeg har flere gode og nære venninner nå, men fordi jeg flyttet en del da vi var yngre, fikk jeg aldri de nære barndomsvennene mange har. Jeg tenker vel at når jeg drar hjem (etter at de har flyttet), drar jeg for å være sammen med dem. Da prioriterer jeg ikke venner og det å gå ut, da vil jeg være hjemme, snakke og bare bruke tida der. Jeg kommer antakeligvis til å dra en del hjem på besøk, så det får kjæresten bare venne seg til. Jeg har venninner som snakker med foreldrene sine to ganger i uka, og noen som prater med dem en gang i måneden. Konklusjonen er vel at vi alle er ulike, og har forskjellig forhold til foreldrene våre.

Endret 8. mars 2010 av Vanya

[Margay]

Jeg forstår deg godt, jeg. Jeg kan være lik i perioder hvor ting i min hverdag er vanskelig og stressende. Da lengter jeg intenst hjem til mamma og pappa. Jeg savner ikke bare det å være sammen med de, men også det å slippe unna noe av det voksenlivet jeg har skapt for meg selv og bare få lov til være et "barn" igjen.

Jeg merker det særlig etter ferier hvor jeg har vært hjemme en stund, og skal tilbake til hverdagen - til annen by, andre mennesker og helt andre krav. Miljøforandringene kjennes store, og da kan jeg lengte enormt etter mine foreldre.

Jeg mener du bør tilbringe tid sammen med dine foreldre så mye du har mulighet til, dersom du klarer å hygge deg så lenge dere er sammen. Hvis du bare sitter og gruer deg til de skal dra igjen, gir det bare næring til dine negative tanker og du vil føle deg mindre selvstendig enn hva du gjorde tidligere. Hvis du klarer å glede deg over tiden dere er sammen, kan det gi deg ny energi.

[Gjest Shelob]

Jeg kan ikke huske å noen gang ha savnet moren min. Faren min ja, han kan jeg av og til savne.

[Gjest Mysticgirl]

Jeg har nesten ikke noe kontakt med foreldrene mine, enda vi bor i samme by. Vi (jeg og samboeren min ) er der av og til på kaffebesøk, kanskje 1 gang i mnd, og da er det vi som tar initiativ til det.

Når jeg var alenemor hadde vi så og si ikke kontakt pga da hadde jeg ikke bil. Mamma kan sende sms en sjeldent gang og spørr hvordan det går. Ellers er det kun i jula, og bursdager vi møtes. Slik har det alltid vært, selv om vi kan prate om det meste.

Savner dem gjør hverken jeg eller dem heller vil jeg tro..

[MissStiles]

Vet ikke om jeg direkte kan si at jeg savner foreldrene mine. Jeg har best kontakt med moren min. Det kan hende at jeg ringer henne inni mellom. Bare for å snakke.

Jeg og søsteren min er flinke til å dra innom på middag sånn i ny og ne, men enkelt når vi alle bor i samme by.

[Gjest Gjest_Mira369_*]

Det første som slår meg er at jeg håper ungen min savner meg innimellom også når hun blir stor

[litle_my]

Slik hadde jeg det også da jeg var yngre! Jeg var mamma-jente, og kunne prate med henne i telefonen leeeeenge hver dag! Og jeg tror jeg hadde vært skikkelig lei meg dersom jeg hadde bodd så langt unna.

Så heldig du er som har foreldre som du savner så mye!